Har du noen gang lurt på hvordan museene holder styr på de tusenvis av gamle tingene de har på lageret? Eller hvordan en statue i en park plutselig kan «snakke» til deg gjennom mobilen? Dette var noen av de store temaene under årets eKulturseminar. Det er en årlig møteplass der museer fra både Norge og Sverige samles for å dele smarte digitale triks. eKulturseminaret arrangeres av KulturIT og i år fylte seminaret 10 år, og deler av feiringen ble gjort med en samling i Kristiansund.
Folk på eKultursamling i Kristiansund. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEtter å ha vært på eKulturseminar sitter jeg igjen med en følelse av at museum ikke lenger bare handler om det vi finner bak glassmontere og inne på et magasin. For hvordan får man millioner av fotografier, gjenstander, historier og kunstverk tilgjengelig digitalt? Hvilken teknologien gjør det mulig å se kulturarven vår på en mobil, på en skjerm i utstillingen eller ute i landskapet?
Dette var noe av det som gikk igjen under årets eKulturseminar, presentasjon av programvarene og deling av erfaringer fra de som bruker it-verktøyene. For meg ble seminaret derfor først og fremst en påminnelse om hvor mye som faktisk skjer innen digitalisering, også i den delen som har med kulturarven vår å gjøre.
En av de tingene jeg synes er mest interessant, er koblingen mellom samlingsforvaltning og formidling. Museene sitter på enorme mengder kunnskap, fotografier, gjenstander, kunst, bygninger og historier, men en samling har begrenset verdi for samfunnet dersom den bare blir liggende i et magasin og er tilgjengelig for noen få.
Her kommer blant annet Primus og DigitaltMuseum inn. Primus fungerer som en viktig grunnmur for museenes samlingsforvaltning. Systemet brukes av mer enn 200 kulturinstitusjoner i Norge og Sverige, og håndterer alt fra registrering av objekter til arbeidsprosesser og dokumentasjon. Og når informasjonen først er digitalisert og strukturert, er veien kortere til å dele den med resten av verden.
På DigitaltMuseum finnes det i dag over ti millioner museumsobjekter fra norske og svenske samlinger. Millioner av fotografier, gjenstander, kunstverk, bygninger og andre deler av kulturarven. Det er ganske fascinerende å tenke på. Noe som kanskje ligger pakket ned i et magasin et sted, kan plutselig bli søkbart og tilgjengelig for en skoleelev, en forsker, en journalist eller en nysgjerrig person som bare begynte å lete etter noe helt annet.
Et annet tema på seminaret var Primus 10. For mange høres kanskje en ny versjon av et samlings-forvaltningssystem litt statisk ut. Men egentlig handler det om noe ganske viktig. Hvordan gjør vi det enklere for museene å holde orden på kulturarven?
Primus 10 bygger videre på tidligere versjoner, men kommer med blant annet et mer moderne grensesnitt, bedre ytelse, sterkere struktur på dataene og nye funksjoner for samlingsforvaltning.
Vi fikk også høre erfaringer fra Anno bevarings senter etter snart et år med den nye løsningen. Det var kanskje nettopp denne typen erfaringsdeling som gjorde seminaret interessant. Det er én ting å høre hva et system skal gjøre, men det er noe helt annet å høre fra dem som faktisk bruker det i hverdagen.
En annen del av seminaret handlet om Kulturio og KulturPunkt. Her synes jeg det blir ekstra tydelig hvor annerledes museumsformidling kan være i dag.
Tenk deg at du står utenfor en gammel bygning og du ser kanskje bare en vegg, et vindu og en dør, men hva om du kunne ta opp mobilen og scanne en QR-kode? Da kunne du få høre historien om menneskene som bodde der, se gamle fotografier og få vite hva som skjedde akkurat på dette stedet. På en måte har museet flyttet ut av bygningen og blitt tilgjengelig utenom åpningstider.
KulturPunkt gjør det mulig å formidle kulturhistorier ute i selve landskapet. QR-koder, kart, lyd, bilder og video kan koble den fysiske plassen med den digitale historien. Det synes jeg er et spennende perspektiv, for kulturarv finnes jo ikke bare inne på museene. Den finnes jo rundt oss hele tiden.
Vi fikk også høre om Trondheim kommunes arbeid med digital formidling av kunst i det offentlige rom. Det fikk meg til å tenke på hvor mye kunst vi egentlig går forbi uten å vite noe særlig om den. Et kunstverk i en park, på et torg eller utenfor et offentlig bygg er en del av hverdagen vår. Vi ser det kanskje hver dag uten å vite hvem som laget det, hvorfor det står akkurat der eller hvilken historie det har.
Her kan digitale løsninger gjøre kunsten mer tilgjengelig uten at man trenger å plassere en stor informasjonstavle ved siden av hvert eneste verk. Det handler ikke om å erstatte den fysiske opplevelsen, men om å gi den et ekstra lag.
En annen løsning som ble presentert, er Museum24. Egentlig er dette ganske logisk, fordi nettsiden er for mange det første møtet de har med et museum. Før man besøker en utstilling, sjekker man kanskje åpningstider. Før man planlegger en ferie, leter man etter aktiviteter, eller man vil kanskje se hva som skjer i helgen, kjøpe billetter eller lese om en utstilling. På den måten blir nettsiden en del av selve museumsopplevelsen.
Museum24 kobler blant annet sammen arrangementer, utstillinger, samlinger og innhold fra DigitaltMuseum. Dermed blir det digitale og det fysiske museet tettere knyttet sammen.
Etter seminaret sitter jeg likevel igjen med at det ikke først og fremst er teknologien som er interessant. Det interessante er hva teknologien gjør for at kulturarven kan bli mer tilgjengelig. Den kan gjøre det enklere å fortelle historier og gi publikum mer kunnskap uten at man nødvendigvis trenger å være på et museum. Den kan gjøre det mulig å oppdage sammenhenger som tidligere var vanskeligere å se. Mest av alt kan den bidra til at kulturarven blir brukt, oppdaget og diskutert av flere.
For meg ble derfor eKultur seminaret ikke bare et seminar om Primus, DigitaltMuseum, Kulturio, KulturPunkt og andre digitale løsninger. Det ble et innblikk i hvordan museene jobber for å finne nye måter å møte publikum på. Fra magasinet til nettet, fra utstillingen til mobilen, fra museumsbygget og ut i gatene. Kanskje er det nettopp der mye av fremtidens museumsopplevelser kommer til å foregå, litt overalt.
Etter å ha vært på eKulturseminar sitter jeg igjen med en følelse av at museum ikke lenger bare handler om det vi finner bak glassmontere og inne på et magasin. For hvordan får man millioner av fotografier, gjenstander, historier og kunstverk tilgjengelig digitalt? Hvilken teknologien gjør det mulig å se kulturarven vår på en mobil, på en skjerm i utstillingen eller ute i landskapet?
Dette var noe av det som gikk igjen under årets eKulturseminar, presentasjon av programvarene og deling av erfaringer fra de som bruker it-verktøyene. For meg ble seminaret derfor først og fremst en påminnelse om hvor mye som faktisk skjer innen digitalisering, også i den delen som har med kulturarven vår å gjøre.
En av de tingene jeg synes er mest interessant, er koblingen mellom samlingsforvaltning og formidling. Museene sitter på enorme mengder kunnskap, fotografier, gjenstander, kunst, bygninger og historier, men en samling har begrenset verdi for samfunnet dersom den bare blir liggende i et magasin og er tilgjengelig for noen få.
Her kommer blant annet Primus og DigitaltMuseum inn. Primus fungerer som en viktig grunnmur for museenes samlingsforvaltning. Systemet brukes av mer enn 200 kulturinstitusjoner i Norge og Sverige, og håndterer alt fra registrering av objekter til arbeidsprosesser og dokumentasjon. Og når informasjonen først er digitalisert og strukturert, er veien kortere til å dele den med resten av verden.
På DigitaltMuseum finnes det i dag over ti millioner museumsobjekter fra norske og svenske samlinger. Millioner av fotografier, gjenstander, kunstverk, bygninger og andre deler av kulturarven. Det er ganske fascinerende å tenke på. Noe som kanskje ligger pakket ned i et magasin et sted, kan plutselig bli søkbart og tilgjengelig for en skoleelev, en forsker, en journalist eller en nysgjerrig person som bare begynte å lete etter noe helt annet.
Et annet tema på seminaret var Primus 10. For mange høres kanskje en ny versjon av et samlings-forvaltningssystem litt statisk ut. Men egentlig handler det om noe ganske viktig. Hvordan gjør vi det enklere for museene å holde orden på kulturarven?
Primus 10 bygger videre på tidligere versjoner, men kommer med blant annet et mer moderne grensesnitt, bedre ytelse, sterkere struktur på dataene og nye funksjoner for samlingsforvaltning.
Vi fikk også høre erfaringer fra Anno bevarings senter etter snart et år med den nye løsningen. Det var kanskje nettopp denne typen erfaringsdeling som gjorde seminaret interessant. Det er én ting å høre hva et system skal gjøre, men det er noe helt annet å høre fra dem som faktisk bruker det i hverdagen.
En annen del av seminaret handlet om Kulturio og KulturPunkt. Her synes jeg det blir ekstra tydelig hvor annerledes museumsformidling kan være i dag.
Tenk deg at du står utenfor en gammel bygning og du ser kanskje bare en vegg, et vindu og en dør, men hva om du kunne ta opp mobilen og scanne en QR-kode? Da kunne du få høre historien om menneskene som bodde der, se gamle fotografier og få vite hva som skjedde akkurat på dette stedet. På en måte har museet flyttet ut av bygningen og blitt tilgjengelig utenom åpningstider.
KulturPunkt gjør det mulig å formidle kulturhistorier ute i selve landskapet. QR-koder, kart, lyd, bilder og video kan koble den fysiske plassen med den digitale historien. Det synes jeg er et spennende perspektiv, for kulturarv finnes jo ikke bare inne på museene. Den finnes jo rundt oss hele tiden.
Vi fikk også høre om Trondheim kommunes arbeid med digital formidling av kunst i det offentlige rom. Det fikk meg til å tenke på hvor mye kunst vi egentlig går forbi uten å vite noe særlig om den. Et kunstverk i en park, på et torg eller utenfor et offentlig bygg er en del av hverdagen vår. Vi ser det kanskje hver dag uten å vite hvem som laget det, hvorfor det står akkurat der eller hvilken historie det har.
Her kan digitale løsninger gjøre kunsten mer tilgjengelig uten at man trenger å plassere en stor informasjonstavle ved siden av hvert eneste verk. Det handler ikke om å erstatte den fysiske opplevelsen, men om å gi den et ekstra lag.
En annen løsning som ble presentert, er Museum24. Egentlig er dette ganske logisk, fordi nettsiden er for mange det første møtet de har med et museum. Før man besøker en utstilling, sjekker man kanskje åpningstider. Før man planlegger en ferie, leter man etter aktiviteter, eller man vil kanskje se hva som skjer i helgen, kjøpe billetter eller lese om en utstilling. På den måten blir nettsiden en del av selve museumsopplevelsen.
Museum24 kobler blant annet sammen arrangementer, utstillinger, samlinger og innhold fra DigitaltMuseum. Dermed blir det digitale og det fysiske museet tettere knyttet sammen.
Etter seminaret sitter jeg likevel igjen med at det ikke først og fremst er teknologien som er interessant. Det interessante er hva teknologien gjør for at kulturarven kan bli mer tilgjengelig. Den kan gjøre det enklere å fortelle historier og gi publikum mer kunnskap uten at man nødvendigvis trenger å være på et museum. Den kan gjøre det mulig å oppdage sammenhenger som tidligere var vanskeligere å se. Mest av alt kan den bidra til at kulturarven blir brukt, oppdaget og diskutert av flere.
For meg ble derfor eKultur seminaret ikke bare et seminar om Primus, DigitaltMuseum, Kulturio, KulturPunkt og andre digitale løsninger. Det ble et innblikk i hvordan museene jobber for å finne nye måter å møte publikum på. Fra magasinet til nettet, fra utstillingen til mobilen, fra museumsbygget og ut i gatene. Kanskje er det nettopp der mye av fremtidens museumsopplevelser kommer til å foregå, litt overalt.
Laget av ScaleFlow.
