Album med tekstlig styrke

Morten Myklebust er i disse dager ute med albumet «Post Morten» Et Singer-songwriter album med melankolske tekster med mørk humor, selvironi og fine melodier.

Anette Thomsen

Av 

Anette Thomsen

Publisert 

22.11.2026

Album med tekstlig styrke

Foto: 777 MUSIC / Sounds Like Gold

Denne artikkelen er for våre abonnenter — og vi håper du vil være med.

Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.

Se abonnement

Det er ikke nødvendigvis slik at det er de store kjærlighetshistoriene som gir oss de mest interessante sangene. Noen ganger er det hverdagen, de dårlige vanene, selvbedraget og erkjennelsen av at livet ikke nødvendigvis ble helt slik man hadde sett for seg, som gir artister mest å skrive om. På sitt første norskspråklige album, «Post Morten», vender Morten Myklebust blikket innover. Resultatet er en personlig, melankolsk og til tider ganske humoristisk plate, der alvor og absurditet går hånd i hånd.

Med norske tekster kommer Myklebust tettere på lytteren. Han skriver om å bli eldre, om å gjenta de samme feilene, om frykten for å forsvinne og om alle de små unnskyldningene vi bruker for å slippe å ta tak i eget liv. Tema er både gjenkjennelig og befriende at det er så usminket tekst. Her er det rom for å le av seg selv, samtidig som alvoret hele tiden er tilstede.

Låt for låt

Åpningssporet «Jeg vet det (intro)» er en rolig, gitardrevet låt der Myklebusts litt skjøre og forsiktige stemme får stå i sentrum. Teksten etablerer raskt albumets tematiske univers. Her møter vi en person som er full av unnskyldninger, dårlige vaner og velkjente bortforklaringer. Den gjentatte setningen «Jeg vet det» blir nesten en bekjennelse, men også en måte å slippe å gjøre noe med problemene på.

«Dø på Abildsø» går mer direkte ut fra start. Melodien har en lysere og nesten lystig karakter, noe som står i sterk kontrast til tekstens mørkere tematikk. Her synger Myklebust om døden, minner, bagasje og sitt eget forhold til omgivelsene. Bildene av et brennende hus i drømmene og rips med aske på er både merkelige og poetiske. Det er blandingen av det absurde og det alvorlige som gjør låten interessant. I refrengene løftes melodien og intensiteten øker gradvis. Mot slutten kommer strykerne inn og gir låten et dramatisk løft.

Coverart. Morten Myklebust / 777 Music

På «Ross og Rachel» møter vi en roligere, men samtidig melodisk drivende låt. En elektrisk gitar åpner, før Myklebusts lyse vokal får følge av tydeligere trommer og et mer markert lydbilde. Låten holder på intensiteten gjennom hele forløpet, før bassen får trekke den ned og avslutte. Tittelen spiller på det velkjente TV-paret fra Friends, og teksten handler om å søke tilflukt i det trygge og velkjente, mens verden utenfor får vente. Krig og klima får ikke plass når oppmerksomheten først og fremst er rettet mot en selv og egen komfort. Linjene om aldri å fullføre litteraturvitenskap, begynne med crossfit eller klare å holde seg helt hvit, gir teksten en fin dose selvironi. Det er en låt om selvopptatthet, men også om hvor menneskelig det er å velge den enkleste utveien.

«Som om det har noe å si» har en umiddelbar og trallende melodi. Kassegitaren setter tonen, og vokalen har en fyldigere karakter med flere stemmer som gir følelsen av et lite vokalfellesskap. Etter hvert bygges låten opp med gitar, bass og trommer. Den dunkende rytmen trekker melodien fremover og skaper et fint klimaks før den igjen finner veien ned til en kontrollert avslutning. Teksten er en ironisk kommentar til alle rådene vi får om å leve sunnere, jobbe mer og ta bedre vare på oss selv. Samtidig holder vi fast ved gamle vaner, gamle rollespill og TV-en som sovekamerat. Det er en treffende beskrivelse av avstanden mellom det vi vet vi burde gjøre, og det vi faktisk gjør.

«Vi går igjen» åpner rolig med en visepreget melodi og en fin duett mellom Myklebust og en kvinnelig vokalist. Gitaren bærer låten, mens piano og strykere gradvis tilfører mer fylde. I det siste refrenget løftes både melodien og intensiteten, og låten får en vakker avslutning. Teksten beveger seg mellom uteliv, gjentakelser og ønsket om at kvelden aldri skal ta slutt. «Kan vi bestille flere glass» er en enkel, men talende formulering som sier mye om behovet for å utsette hjemreisen og morgendagen. Referansene til TV-sesonger og tiden mellom dem gir teksten en humoristisk dimensjon, samtidig som spørsmålet «Er alt forbi?» ligger og ulmer under overflaten. Det er en låt om å gå igjen, både bokstavelig og i overført betydning. Vi gjentar de samme mønstrene, men kanskje er det nettopp det som gjør livet litt lettere å holde ut.

Med «Jeg vet det» kommer en av albumets mest fyldige og kraftfulle låter. Her er det mer av alt. Piano, strykere, gitarer, trommer og kor bygger opp et rikt lydbilde, mens Myklebust deler vokalen med Tuva Syvertsen. Melodien har et tydelig visepreg, men får et større og mer løftende uttrykk gjennom arrangementet. Teksten er full av små erkjennelser om alder, anger og bortkastet tid. «Brukt 20 år på å være 18» er en treffende formulering som oppsummerer mye av albumets tematikk. Den gjentatte frasen «Jeg vet det» fungerer som et gjennomgående refreng og blir stadig mer talende etter hvert som teksten utfolder seg. Her knyttes også trådene tilbake til «Dø på Abildsø», og albumet får en fin tematisk sammenheng.

«Flinkere» er albumets korteste bidrag, på bare ett minutt og 22 sekunder. Den starter forsiktig med gitar, før rytmen og melodien får et mer livlig og nesten lystig uttrykk. Vokalen ligger rolig og litt tilbaketrukket, i kontrast til instrumentenes mer energiske fremdrift. Teksten er knapp og presis og er en liten, men effektiv betraktning om selvforbedringens begrensninger. Noen ganger er det ikke mer komplisert enn at vi fortsetter å prøve, uten at det egentlig skjer så mye.

«Alt på plass» har en rask og rytmisk åpning som umiddelbart gir låten fremdrift. Strykerne dukker opp underveis og tilfører stemning og variasjon til arrangementet. Teksten er detaljert og observerende, med beskrivelser av hvordan ting skal plasseres, vaskes og holdes i orden. Møbler og planter står der de skal, serviset har sin faste plass, og hverdagen går sin vante gang. Men bak orden og rutiner ligger det også noe mer sårt. Det handler om fravær, om det som en gang var viktig, og om hvordan ting gradvis blir stående igjen som vaner og minner. Det er en fin kontrast mellom den relativt livlige melodien og tekstens mer ettertenksomme innhold.

Avslutningslåten «Over» begynner med en kort, nedtonet intro før melodien og rytmen gradvis kommer på plass. Piano, synth og bass gir låten et fyldigere uttrykk, og et lengre instrumentalparti bygger opp forventningen mot slutten. I det siste verset trekkes arrangementet igjen ned, og albumet avsluttes rolig og ettertenksomt. Teksten handler om å forsøke å forstå når noe egentlig er over. Et forhold, en periode eller kanskje en del av livet. Myklebust ramser opp alt han aldri tenkte, aldri skulle eller aldri trodde han måtte gjøre. Bildet av en femte årstid mellom tid og sted er særlig fint og gir låten en poetisk dimensjon.

Foto: 777 MUSIC / Sounds Like Gold

Albumet som helhet

«Post Morten» er en plate der Morten Myklebust lykkes med å finne noe eget i skjæringspunktet mellom vise, pop og singer-songwriter-tradisjonen. Melodiene er gjennomgående sterke, ofte med en umiddelbar og lett tilgjengelig karakter, men de får gjerne et dramatisk løft gjennom strykere, piano, trommer og kor. Det organiske lydbildet gir låtene varme og nærhet, samtidig som arrangementene sørger for variasjon.

Tekstene er albumets aller største styrke. Myklebust skriver med en fin blanding av selvironi, melankoli og svart humor. Han er ikke redd for å vise frem egne svakheter, og han gjør det uten å forsøke å pynte på dem. Det er nettopp derfor låtene oppleves så menneskelige. Vi kjenner igjen unnskyldningene, vanene og de små nederlagene. Samtidig ligger det en varme i måten han betrakter seg selv og omgivelsene på.

Det er også en styrke at albumet har en tydelig sammenheng. Åpningen og den senere «Jeg vet det» speiler hverandre, «Dø på Abildsø» får en ny dimensjon når temaet vender tilbake, og «Over» setter et naturlig punktum for refleksjonene. Selv om låtene har ulike musikalske uttrykk, føles de som deler av den samme historien.

Morten Myklebust har med «Post Morten» laget et personlig og modent album som tør å være både alvorlig og morsomt. Det er en plate som finner skjønnheten i alle de små og store feilene vi gjør underveis, og det er nettopp det som gjør albumet så fint.

Kreditering:

«Post Morten» er skrevet av Morten Myklebust

produsert, mikset og mastret av Sjur Lyseid.

Albumet er utgitt på Elsker.

Medvirkende musikere og artister inkluderer Tuva Syvertsen, Håkon Brunborg, Veslemøy Narvesen, Marie Moe, Hannah Storm, Nils Martin Larsen, Preben Sælid Andersen, Bendik Brenne, Stian Gulbranden, Trond Kallevåg, Michael Barrett Donovan og Astrid Smeplass.

‍

Det er ikke nødvendigvis slik at det er de store kjærlighetshistoriene som gir oss de mest interessante sangene. Noen ganger er det hverdagen, de dårlige vanene, selvbedraget og erkjennelsen av at livet ikke nødvendigvis ble helt slik man hadde sett for seg, som gir artister mest å skrive om. På sitt første norskspråklige album, «Post Morten», vender Morten Myklebust blikket innover. Resultatet er en personlig, melankolsk og til tider ganske humoristisk plate, der alvor og absurditet går hånd i hånd.

Med norske tekster kommer Myklebust tettere på lytteren. Han skriver om å bli eldre, om å gjenta de samme feilene, om frykten for å forsvinne og om alle de små unnskyldningene vi bruker for å slippe å ta tak i eget liv. Tema er både gjenkjennelig og befriende at det er så usminket tekst. Her er det rom for å le av seg selv, samtidig som alvoret hele tiden er tilstede.

Låt for låt

Åpningssporet «Jeg vet det (intro)» er en rolig, gitardrevet låt der Myklebusts litt skjøre og forsiktige stemme får stå i sentrum. Teksten etablerer raskt albumets tematiske univers. Her møter vi en person som er full av unnskyldninger, dårlige vaner og velkjente bortforklaringer. Den gjentatte setningen «Jeg vet det» blir nesten en bekjennelse, men også en måte å slippe å gjøre noe med problemene på.

«Dø på Abildsø» går mer direkte ut fra start. Melodien har en lysere og nesten lystig karakter, noe som står i sterk kontrast til tekstens mørkere tematikk. Her synger Myklebust om døden, minner, bagasje og sitt eget forhold til omgivelsene. Bildene av et brennende hus i drømmene og rips med aske på er både merkelige og poetiske. Det er blandingen av det absurde og det alvorlige som gjør låten interessant. I refrengene løftes melodien og intensiteten øker gradvis. Mot slutten kommer strykerne inn og gir låten et dramatisk løft.

Coverart. Morten Myklebust / 777 Music

På «Ross og Rachel» møter vi en roligere, men samtidig melodisk drivende låt. En elektrisk gitar åpner, før Myklebusts lyse vokal får følge av tydeligere trommer og et mer markert lydbilde. Låten holder på intensiteten gjennom hele forløpet, før bassen får trekke den ned og avslutte. Tittelen spiller på det velkjente TV-paret fra Friends, og teksten handler om å søke tilflukt i det trygge og velkjente, mens verden utenfor får vente. Krig og klima får ikke plass når oppmerksomheten først og fremst er rettet mot en selv og egen komfort. Linjene om aldri å fullføre litteraturvitenskap, begynne med crossfit eller klare å holde seg helt hvit, gir teksten en fin dose selvironi. Det er en låt om selvopptatthet, men også om hvor menneskelig det er å velge den enkleste utveien.

«Som om det har noe å si» har en umiddelbar og trallende melodi. Kassegitaren setter tonen, og vokalen har en fyldigere karakter med flere stemmer som gir følelsen av et lite vokalfellesskap. Etter hvert bygges låten opp med gitar, bass og trommer. Den dunkende rytmen trekker melodien fremover og skaper et fint klimaks før den igjen finner veien ned til en kontrollert avslutning. Teksten er en ironisk kommentar til alle rådene vi får om å leve sunnere, jobbe mer og ta bedre vare på oss selv. Samtidig holder vi fast ved gamle vaner, gamle rollespill og TV-en som sovekamerat. Det er en treffende beskrivelse av avstanden mellom det vi vet vi burde gjøre, og det vi faktisk gjør.

«Vi går igjen» åpner rolig med en visepreget melodi og en fin duett mellom Myklebust og en kvinnelig vokalist. Gitaren bærer låten, mens piano og strykere gradvis tilfører mer fylde. I det siste refrenget løftes både melodien og intensiteten, og låten får en vakker avslutning. Teksten beveger seg mellom uteliv, gjentakelser og ønsket om at kvelden aldri skal ta slutt. «Kan vi bestille flere glass» er en enkel, men talende formulering som sier mye om behovet for å utsette hjemreisen og morgendagen. Referansene til TV-sesonger og tiden mellom dem gir teksten en humoristisk dimensjon, samtidig som spørsmålet «Er alt forbi?» ligger og ulmer under overflaten. Det er en låt om å gå igjen, både bokstavelig og i overført betydning. Vi gjentar de samme mønstrene, men kanskje er det nettopp det som gjør livet litt lettere å holde ut.

Med «Jeg vet det» kommer en av albumets mest fyldige og kraftfulle låter. Her er det mer av alt. Piano, strykere, gitarer, trommer og kor bygger opp et rikt lydbilde, mens Myklebust deler vokalen med Tuva Syvertsen. Melodien har et tydelig visepreg, men får et større og mer løftende uttrykk gjennom arrangementet. Teksten er full av små erkjennelser om alder, anger og bortkastet tid. «Brukt 20 år på å være 18» er en treffende formulering som oppsummerer mye av albumets tematikk. Den gjentatte frasen «Jeg vet det» fungerer som et gjennomgående refreng og blir stadig mer talende etter hvert som teksten utfolder seg. Her knyttes også trådene tilbake til «Dø på Abildsø», og albumet får en fin tematisk sammenheng.

«Flinkere» er albumets korteste bidrag, på bare ett minutt og 22 sekunder. Den starter forsiktig med gitar, før rytmen og melodien får et mer livlig og nesten lystig uttrykk. Vokalen ligger rolig og litt tilbaketrukket, i kontrast til instrumentenes mer energiske fremdrift. Teksten er knapp og presis og er en liten, men effektiv betraktning om selvforbedringens begrensninger. Noen ganger er det ikke mer komplisert enn at vi fortsetter å prøve, uten at det egentlig skjer så mye.

«Alt på plass» har en rask og rytmisk åpning som umiddelbart gir låten fremdrift. Strykerne dukker opp underveis og tilfører stemning og variasjon til arrangementet. Teksten er detaljert og observerende, med beskrivelser av hvordan ting skal plasseres, vaskes og holdes i orden. Møbler og planter står der de skal, serviset har sin faste plass, og hverdagen går sin vante gang. Men bak orden og rutiner ligger det også noe mer sårt. Det handler om fravær, om det som en gang var viktig, og om hvordan ting gradvis blir stående igjen som vaner og minner. Det er en fin kontrast mellom den relativt livlige melodien og tekstens mer ettertenksomme innhold.

Avslutningslåten «Over» begynner med en kort, nedtonet intro før melodien og rytmen gradvis kommer på plass. Piano, synth og bass gir låten et fyldigere uttrykk, og et lengre instrumentalparti bygger opp forventningen mot slutten. I det siste verset trekkes arrangementet igjen ned, og albumet avsluttes rolig og ettertenksomt. Teksten handler om å forsøke å forstå når noe egentlig er over. Et forhold, en periode eller kanskje en del av livet. Myklebust ramser opp alt han aldri tenkte, aldri skulle eller aldri trodde han måtte gjøre. Bildet av en femte årstid mellom tid og sted er særlig fint og gir låten en poetisk dimensjon.

Foto: 777 MUSIC / Sounds Like Gold

Albumet som helhet

«Post Morten» er en plate der Morten Myklebust lykkes med å finne noe eget i skjæringspunktet mellom vise, pop og singer-songwriter-tradisjonen. Melodiene er gjennomgående sterke, ofte med en umiddelbar og lett tilgjengelig karakter, men de får gjerne et dramatisk løft gjennom strykere, piano, trommer og kor. Det organiske lydbildet gir låtene varme og nærhet, samtidig som arrangementene sørger for variasjon.

Tekstene er albumets aller største styrke. Myklebust skriver med en fin blanding av selvironi, melankoli og svart humor. Han er ikke redd for å vise frem egne svakheter, og han gjør det uten å forsøke å pynte på dem. Det er nettopp derfor låtene oppleves så menneskelige. Vi kjenner igjen unnskyldningene, vanene og de små nederlagene. Samtidig ligger det en varme i måten han betrakter seg selv og omgivelsene på.

Det er også en styrke at albumet har en tydelig sammenheng. Åpningen og den senere «Jeg vet det» speiler hverandre, «Dø på Abildsø» får en ny dimensjon når temaet vender tilbake, og «Over» setter et naturlig punktum for refleksjonene. Selv om låtene har ulike musikalske uttrykk, føles de som deler av den samme historien.

Morten Myklebust har med «Post Morten» laget et personlig og modent album som tør å være både alvorlig og morsomt. Det er en plate som finner skjønnheten i alle de små og store feilene vi gjør underveis, og det er nettopp det som gjør albumet så fint.

Kreditering:

«Post Morten» er skrevet av Morten Myklebust

produsert, mikset og mastret av Sjur Lyseid.

Albumet er utgitt på Elsker.

Medvirkende musikere og artister inkluderer Tuva Syvertsen, Håkon Brunborg, Veslemøy Narvesen, Marie Moe, Hannah Storm, Nils Martin Larsen, Preben Sælid Andersen, Bendik Brenne, Stian Gulbranden, Trond Kallevåg, Michael Barrett Donovan og Astrid Smeplass.

‍

Anbefalte artikler