Tirsdag kveld, 21. mai 2026, samlet et fullsatt publikum seg i Normoria i Kristiansund. På scenen sto Alf van der Hagen, invitert for å snakke om Ingvar Ambjørnsen – forfatteren som gjennom flere tiår skrev frem de som befant seg i ytterkantene av det norske samfunnet. Foredraget bar tittelen «Ønsk meg heller en god tur», det samme som samtaleboken fra 2023. Den fremstår i dag som det nærmeste vi kommer en selvbiografi fra Ambjørnsen, som døde sommeren 2025 etter lang tids sykdom.
Alf Van der Hagen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementForedrag med Alf Van der Hagen om Ambjørnsen: Ønsk meg heller en god tur
Alf van der Hagen om Ingvar Ambjørnsens siste fortellinger
Tirsdag kveld, 21. mai 2026, samlet et fullsatt publikum seg i Normoria i Kristiansund. På scenen sto Alf van der Hagen, invitert for å snakke om Ingvar Ambjørnsen – forfatteren som gjennom flere tiår skrev frem de som befant seg i ytterkantene av det norske samfunnet. Foredraget bar tittelen «Ønsk meg heller en god tur», det samme som samtaleboken fra 2023. Den fremstår i dag som det nærmeste vi kommer en selvbiografi fra Ambjørnsen, som døde sommeren 2025 etter lang tids sykdom.
Van der Hagen tegnet et omfattende portrett, basert på ni lange netter med samtaler i Hamburg. Det var et foredrag som ikke bare handlet om forfatterskap, men om et liv formet av erfaringer som stadig vendte tilbake i litteraturen.
Allerede innledningsvis trakk Alf van der Hagen frem det han kalte en nøkkel til å forstå Ambjørnsens liv og diktning. Han refererte til en episode fra barndommen.
– «Det er en spesiell episode i barndommen jeg kaller den grunnleggende hendelsen i livet mitt», forteller Ingvar Ambjørnsen, slik van der Hagen gjengir ham. – «Det har aldri siden skjedd meg noe som kommer opp mot dette.»
Van der Hagen beskrev hvordan den unge Ambjørnsen, syv–åtte år gammel, opplevde en tilstand i skogen som han senere knapt fant språk for. Han siterte videre:
– «Det er som om alt faller på plass … som om jeg blir skogen. … Jeg fylles av en stor medlidenhet … det er så veldig og så voldsomt, og samtidig så stille.»
Denne erfaringen ble, ifølge foredragsholderen, avgjørende. Den etablerte en form for grunnstemning i Ambjørnsens liv: en dobbelthet mellom det rasjonelle og noe utenfor språket.
Van der Hagen utdypet hvordan Ambjørnsen selv knyttet opplevelsen til senere erfaringer.
– «Hvis du tar LSD … vil de fleste merke at verden rakner», sier Ambjørnsen. – «Men for meg var det en gjenkjennelse.»
Han understreket samtidig faren ved å bli værende i en slik tilstand.
– «Det rommet jeg var i … der ville det ikke blitt gjort noe lekser … det ville ikke blitt snakket med noen.»
En annen barndomserfaring fikk tilsvarende betydning for Ambjørnsen. Van der Hagen fortalte om Ambjørnsens behov for et eget sted å være alene, en tilflukt.
– «Alle mennesker må ha sitt eget sted», sier Ambjørnsen.
Dette stedet fant han i skogen utenfor Larvik, som tenåring. Det ble både et konkret fysisk rom og et mentalt rom – et sted å søke ro fra det han selv beskrev som en «kokende» bevissthet.
Denne erfaringen ble senere bearbeidet litterært, blant annet i novellen «Sorte mor», der en urolig skikkelse trekker seg tilbake til naturen og forsøker å bearbeide smerte.
Van der Hagen la vekt på hvordan naturen hos Ambjørnsen aldri er bare dekorativ eller en bakgrunn, men den er også funksjonell – For Ambjørnsen et rom for overlevelse.
Foredraget beveget seg videre inn i ungdomstiden. Ambjørnsen gikk fra speiderbevegelsen til miljøengasjement og videre inn i motkulturelle miljøer. Ambjørnsen droppet ut av gymnaset og fikk ikke jobb som typograf på grunn av sitt "freaker"-utseende.
Van der Hagen beskrev hvordan en tidlig økologisk bevissthet førte til en eksistensiell uro.
– «Jeg leste de bøkene, og jeg trodde på det jeg leste», sier Ambjørnsen. – «De voksne er i ferd med å ødelegge kloden.»
I stedet for politisk aktivisme søkte han innover. Først i religiøse miljøer, senere blant såkalte «freakere».
Her oppsto også et tydelig etisk skille, som senere skulle prege forfatterskapet.
– «Er det så jævla korket at du begynner å skyte heroin, så er det ferdig», sier Ambjørnsen.
Van der Hagen fremhevet dette som en moralsk akse i bøkene: solidaritet med de utslåtte, men også en klar grense mot selvdestruksjon.
Et av de mest konkrete partiene i foredraget handlet om miljøet i Larvik. Ambjørnsen knyttet nære bånd til småkriminelle miljøer.
– «Jeg fikk masse smarte, sleipe, intelligente, sjarmerende kriminelle», forteller han.
Men historiene ender sjelden godt.
– «Alle de gutta der … havnet i fengsel.»
Ambjørnsen holdt etterhvert avstand til miljøet. Flesteparten havnet i fengsel etter hvert. Van der Hagen understreket hvordan disse erfaringene ble til litteratur, særlig i «Siste revejakta». Den blir en slags skjønnliterær dokumentasjon av et miljø der mange døde unge.
Et avgjørende vendepunkt kom da Ambjørnsen arbeidet ved Lier psykiatriske sykehus på 1970-tallet. Van der Hagen beskrev dette som en sjokkartet erfaring.
– «Det var et helvete på jord», forteller Ambjørnsen.
Han arbeidet på Lier psykiatriske sykehus (midten av 70-tallet) som ufaglært pleieassistent. Han ble sjokkert over de brutale forholdene på den tyngste avdelingen. Mens han jobbet siviltjeneste for Frelsesarmeen på et hjem for alkoholikere, skrev han "23-salen". Der bøyde han regler ved å la beboerne ha alkohol for å få ro til å skrive.
Pasientene var fastspent, behandlingen minimal. Opplevelsen resulterte i debutromanen «23-salen», en dokumentarisk skildring av forholdene.
Her etableres også en gjennomgående dimensjon i forfatterskapet: en vilje til å vise frem det som ellers holdes skjult.
I midten av 80-tallet skrev han "Hvite niggere" på åtte måneder, som ble en sensasjon og mottatt som en bok om vennskap og suverenitet blant utenforskapte. Han vant Cappelen Romanpris.
Ambjørnsen ville ikke bli stemplet som en "freaker-forfatter" og ønsket å skrive ungdomsbøker for å få gutter til å lese. Han ønsket å skape spenningsbøker (Pelle og Proffen) om samfunnsaktuelle temaer som rasisme, nynazisme, barneprostitusjon og miljøkriminalitet. "Døden på Oslo S" ble særlig kjent og godt filmatisert.
Flyttingen til Hamburg markerte et skifte. Sammen med Gabrielle Haefs etablerte Ambjørnsen en stram arbeidsrutine.
– «Her i huset lager vi ikke barn. Vi lager bøker», sier han.
Van der Hagen beskrev denne perioden som eksplosivt produktiv.
I de første ti årene i Tyskland skrev han 20 bøker (en ungdomsbok og en voksenbok årlig), med en rigid rutine der han planla neste "Pelle og Proffen"-bok etter å ha levert et voksenmanus. Han innrømmet å ha skrevet mange av disse bøkene mens han drakk øl daglig ("flytende brød"), en vane han skammet seg over, men som han mente ga ham flyt.
Midt i denne produktive perioden opplevde han et alvorlig sammenbrudd med panikkangst, som han skildret i boken "Det gyldne vakuum" (1992).
Dette ledet til "Elling"-serien (1993), hvor Elling – en karakter med angst og udefinerte psykiske problemer.
De første Elling-bøkene viser en psykotisk karakter (som i "Utsikt til paradiset" og sykehusoppholdet i "Fugledansen") og hans vei mot å beherske et normalt liv sammen med Kjell Bjarne ("Brødre i blodet").
Et sentralt punkt i foredraget var Ambjørnsens mest kjente figur: Elling.
Van der Hagen understreket at figuren bevisst er uten diagnose.
– «Han får ikke en diagnose», forklarer Ambjørnsen. – «Da kan flere kjenne seg igjen.»
Elling fremstår som en karakter med angst og psykiske utfordringer, men også med humor og refleksjon. Sammen med Kjell Bjarne danner han et uvanlig litterært par.
Ambjørnsen mente filmatiseringene myket opp Elling for mye. I den fjerde boken, strammet han grepet og gjorde Elling igjen mer psykotisk.
I bøkene er Elling mer uforutsigbar, til tider psykotisk, særlig i de tidlige verkene. Det skulle gå mange år for å avslutte fortellingen om Elling før den siste boken kom ut. Da var Ambjørnsen allerede syk, og bestemte seg for å fullføre karakteren som han hadde et elsk-hat forhold til.
Etter 20 års pause kom den siste Elling-boken, "Ekko av en venn" (2019), hvor en middelaldrende Elling er mer kontrollert, ensom, men finner kontakt med verden gjennom en matblogg.
Mot slutten av foredraget vendte van der Hagen tilbake til samtalene i Hamburg. Ambjørnsen var da alvorlig syk.
– «Vi må gjøre det nå. Det haster», skrev han til van der Hagen.
Han hadde forsøkt å skrive sin egen selvbiografi, men ga opp.
– «Jeg ble ikke fortrolig med meg selv som litterær karakter.»
Samtaleboken ble dermed et alternativ – samtaleformen Ambjørnsen hadde med Van der Hagen var en måte å fortelle på uten å skrive seg selv direkte inn i teksten. Denne formen å formidle en fortelling på finner vi litterært helt tilbake til den klassiske perioden og knyttes blant annet til Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.), Platon (ca. 428–348 f.Kr.) og Xenofon (ca. 430–354 f.Kr.)
Videre har vi i norrøn litteratur Kongsspeilet (Konungs skuggsjá, latin: Speculum regale)
Van der Hagen beskrev også Ambjørnsens forhold til døden.
– «Han var ikke redd», fortalte han. – «Han så det som en utforskning av noe på den andre siden av forhenget.»
Samtidig kunne han uttrykke en annen tanke:
– «Noen ganger håpet han på totalt intet.»
"Rød tomte" handler om Sune, en karakter som van der Hagen mener ligner Ambjørnsen selv. Sune finner ro i naturen, bryter seg inn i hytter utenfor sesongen, rydder opp og hjelper andre utenforskapte, noe som reflekterte Ambjørnsens egen lengsel etter natur, som han ikke lenger kunne oppleve på grunn av KOLSen sin.
Ambjørnsen flyttet tilbake til Norge for å dø, og ba van der Hagen lede en ikke-religiøs begravelse.
Gjennom foredraget ble det tydelig hvordan Ambjørnsens litteratur springer ut av konkrete erfaringer som han enten opplevde selv eller observerte. Van der Hagen pekte på en gjennomgående etisk holdning:
– Ambjørnsen hadde «En enorm empati med folk som faller utenfor.»
Dette gjelder både romanene, novellene og ungdomsbøkene. Fra Pelle og Proffen til Elling tegner han et kart over norsk utenforskap.
Foredraget varte en god stund, men det så ikke ut til at publikum merket tiden som gikk eller ble lei. Van der Hagen var innom flere forfattere og tema under foredraget som han hadde møtt og skrevet om, mer enn det vi har dekket i denne artikkelen. Det var et engasjert og interessert publikum til stede som gav god respons på anekdoter og referanser som Van der Hagen kom med.
Van der Hagen avslutter foredraget med å lese opp passasjer fra "Ønsker meg heller god tur" og et sitat fra en Pelle og Proffen-bok som ble lest i begravelsen, der det reflekteres over døden og hva som til syvende og sist betyr noe: hvordan man lever.
Alf van der Hagen (f. 1962) er forfatter, redaktør og en av Norges mest markante litterære intervjuere. Han har utviklet sjangeren «samtalememoarer», der lange, redigerte samtaler danner grunnlag for bokutgivelser.
Han debuterte med «Dialoger» i 1993 og har siden skrevet omfattende bøker om blant andre Dag Solstad, Kjell Askildsen og Suzanne Brøgger. Arbeidet kjennetegnes av grundig forarbeid, omfattende redigering og en tydelig ambisjon om å gi forfatterne lange, sammenhengende stemmer.
Van der Hagen har også hatt sentrale roller i norsk offentlighet, blant annet i Vagant, NRK og som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Morgenbladet. Ifølge egne refleksjoner gikk han bort fra kritikerrollen fordi den fremmet sider ved ham selv han ikke ønsket å dyrke, og valgte i stedet å skrive frem forfattere han beundrer.
Samtaleboken «Ønsk meg heller en god tur» (2023) står som et hovedverk i denne produksjonen – og som et dokument over et forfatterskap som nå er avsluttet.
Foredrag med Alf Van der Hagen om Ambjørnsen: Ønsk meg heller en god tur
Alf van der Hagen om Ingvar Ambjørnsens siste fortellinger
Tirsdag kveld, 21. mai 2026, samlet et fullsatt publikum seg i Normoria i Kristiansund. På scenen sto Alf van der Hagen, invitert for å snakke om Ingvar Ambjørnsen – forfatteren som gjennom flere tiår skrev frem de som befant seg i ytterkantene av det norske samfunnet. Foredraget bar tittelen «Ønsk meg heller en god tur», det samme som samtaleboken fra 2023. Den fremstår i dag som det nærmeste vi kommer en selvbiografi fra Ambjørnsen, som døde sommeren 2025 etter lang tids sykdom.
Van der Hagen tegnet et omfattende portrett, basert på ni lange netter med samtaler i Hamburg. Det var et foredrag som ikke bare handlet om forfatterskap, men om et liv formet av erfaringer som stadig vendte tilbake i litteraturen.
Allerede innledningsvis trakk Alf van der Hagen frem det han kalte en nøkkel til å forstå Ambjørnsens liv og diktning. Han refererte til en episode fra barndommen.
– «Det er en spesiell episode i barndommen jeg kaller den grunnleggende hendelsen i livet mitt», forteller Ingvar Ambjørnsen, slik van der Hagen gjengir ham. – «Det har aldri siden skjedd meg noe som kommer opp mot dette.»
Van der Hagen beskrev hvordan den unge Ambjørnsen, syv–åtte år gammel, opplevde en tilstand i skogen som han senere knapt fant språk for. Han siterte videre:
– «Det er som om alt faller på plass … som om jeg blir skogen. … Jeg fylles av en stor medlidenhet … det er så veldig og så voldsomt, og samtidig så stille.»
Denne erfaringen ble, ifølge foredragsholderen, avgjørende. Den etablerte en form for grunnstemning i Ambjørnsens liv: en dobbelthet mellom det rasjonelle og noe utenfor språket.
Van der Hagen utdypet hvordan Ambjørnsen selv knyttet opplevelsen til senere erfaringer.
– «Hvis du tar LSD … vil de fleste merke at verden rakner», sier Ambjørnsen. – «Men for meg var det en gjenkjennelse.»
Han understreket samtidig faren ved å bli værende i en slik tilstand.
– «Det rommet jeg var i … der ville det ikke blitt gjort noe lekser … det ville ikke blitt snakket med noen.»
En annen barndomserfaring fikk tilsvarende betydning for Ambjørnsen. Van der Hagen fortalte om Ambjørnsens behov for et eget sted å være alene, en tilflukt.
– «Alle mennesker må ha sitt eget sted», sier Ambjørnsen.
Dette stedet fant han i skogen utenfor Larvik, som tenåring. Det ble både et konkret fysisk rom og et mentalt rom – et sted å søke ro fra det han selv beskrev som en «kokende» bevissthet.
Denne erfaringen ble senere bearbeidet litterært, blant annet i novellen «Sorte mor», der en urolig skikkelse trekker seg tilbake til naturen og forsøker å bearbeide smerte.
Van der Hagen la vekt på hvordan naturen hos Ambjørnsen aldri er bare dekorativ eller en bakgrunn, men den er også funksjonell – For Ambjørnsen et rom for overlevelse.
Foredraget beveget seg videre inn i ungdomstiden. Ambjørnsen gikk fra speiderbevegelsen til miljøengasjement og videre inn i motkulturelle miljøer. Ambjørnsen droppet ut av gymnaset og fikk ikke jobb som typograf på grunn av sitt "freaker"-utseende.
Van der Hagen beskrev hvordan en tidlig økologisk bevissthet førte til en eksistensiell uro.
– «Jeg leste de bøkene, og jeg trodde på det jeg leste», sier Ambjørnsen. – «De voksne er i ferd med å ødelegge kloden.»
I stedet for politisk aktivisme søkte han innover. Først i religiøse miljøer, senere blant såkalte «freakere».
Her oppsto også et tydelig etisk skille, som senere skulle prege forfatterskapet.
– «Er det så jævla korket at du begynner å skyte heroin, så er det ferdig», sier Ambjørnsen.
Van der Hagen fremhevet dette som en moralsk akse i bøkene: solidaritet med de utslåtte, men også en klar grense mot selvdestruksjon.
Et av de mest konkrete partiene i foredraget handlet om miljøet i Larvik. Ambjørnsen knyttet nære bånd til småkriminelle miljøer.
– «Jeg fikk masse smarte, sleipe, intelligente, sjarmerende kriminelle», forteller han.
Men historiene ender sjelden godt.
– «Alle de gutta der … havnet i fengsel.»
Ambjørnsen holdt etterhvert avstand til miljøet. Flesteparten havnet i fengsel etter hvert. Van der Hagen understreket hvordan disse erfaringene ble til litteratur, særlig i «Siste revejakta». Den blir en slags skjønnliterær dokumentasjon av et miljø der mange døde unge.
Et avgjørende vendepunkt kom da Ambjørnsen arbeidet ved Lier psykiatriske sykehus på 1970-tallet. Van der Hagen beskrev dette som en sjokkartet erfaring.
– «Det var et helvete på jord», forteller Ambjørnsen.
Han arbeidet på Lier psykiatriske sykehus (midten av 70-tallet) som ufaglært pleieassistent. Han ble sjokkert over de brutale forholdene på den tyngste avdelingen. Mens han jobbet siviltjeneste for Frelsesarmeen på et hjem for alkoholikere, skrev han "23-salen". Der bøyde han regler ved å la beboerne ha alkohol for å få ro til å skrive.
Pasientene var fastspent, behandlingen minimal. Opplevelsen resulterte i debutromanen «23-salen», en dokumentarisk skildring av forholdene.
Her etableres også en gjennomgående dimensjon i forfatterskapet: en vilje til å vise frem det som ellers holdes skjult.
I midten av 80-tallet skrev han "Hvite niggere" på åtte måneder, som ble en sensasjon og mottatt som en bok om vennskap og suverenitet blant utenforskapte. Han vant Cappelen Romanpris.
Ambjørnsen ville ikke bli stemplet som en "freaker-forfatter" og ønsket å skrive ungdomsbøker for å få gutter til å lese. Han ønsket å skape spenningsbøker (Pelle og Proffen) om samfunnsaktuelle temaer som rasisme, nynazisme, barneprostitusjon og miljøkriminalitet. "Døden på Oslo S" ble særlig kjent og godt filmatisert.
Flyttingen til Hamburg markerte et skifte. Sammen med Gabrielle Haefs etablerte Ambjørnsen en stram arbeidsrutine.
– «Her i huset lager vi ikke barn. Vi lager bøker», sier han.
Van der Hagen beskrev denne perioden som eksplosivt produktiv.
I de første ti årene i Tyskland skrev han 20 bøker (en ungdomsbok og en voksenbok årlig), med en rigid rutine der han planla neste "Pelle og Proffen"-bok etter å ha levert et voksenmanus. Han innrømmet å ha skrevet mange av disse bøkene mens han drakk øl daglig ("flytende brød"), en vane han skammet seg over, men som han mente ga ham flyt.
Midt i denne produktive perioden opplevde han et alvorlig sammenbrudd med panikkangst, som han skildret i boken "Det gyldne vakuum" (1992).
Dette ledet til "Elling"-serien (1993), hvor Elling – en karakter med angst og udefinerte psykiske problemer.
De første Elling-bøkene viser en psykotisk karakter (som i "Utsikt til paradiset" og sykehusoppholdet i "Fugledansen") og hans vei mot å beherske et normalt liv sammen med Kjell Bjarne ("Brødre i blodet").
Et sentralt punkt i foredraget var Ambjørnsens mest kjente figur: Elling.
Van der Hagen understreket at figuren bevisst er uten diagnose.
– «Han får ikke en diagnose», forklarer Ambjørnsen. – «Da kan flere kjenne seg igjen.»
Elling fremstår som en karakter med angst og psykiske utfordringer, men også med humor og refleksjon. Sammen med Kjell Bjarne danner han et uvanlig litterært par.
Ambjørnsen mente filmatiseringene myket opp Elling for mye. I den fjerde boken, strammet han grepet og gjorde Elling igjen mer psykotisk.
I bøkene er Elling mer uforutsigbar, til tider psykotisk, særlig i de tidlige verkene. Det skulle gå mange år for å avslutte fortellingen om Elling før den siste boken kom ut. Da var Ambjørnsen allerede syk, og bestemte seg for å fullføre karakteren som han hadde et elsk-hat forhold til.
Etter 20 års pause kom den siste Elling-boken, "Ekko av en venn" (2019), hvor en middelaldrende Elling er mer kontrollert, ensom, men finner kontakt med verden gjennom en matblogg.
Mot slutten av foredraget vendte van der Hagen tilbake til samtalene i Hamburg. Ambjørnsen var da alvorlig syk.
– «Vi må gjøre det nå. Det haster», skrev han til van der Hagen.
Han hadde forsøkt å skrive sin egen selvbiografi, men ga opp.
– «Jeg ble ikke fortrolig med meg selv som litterær karakter.»
Samtaleboken ble dermed et alternativ – samtaleformen Ambjørnsen hadde med Van der Hagen var en måte å fortelle på uten å skrive seg selv direkte inn i teksten. Denne formen å formidle en fortelling på finner vi litterært helt tilbake til den klassiske perioden og knyttes blant annet til Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.), Platon (ca. 428–348 f.Kr.) og Xenofon (ca. 430–354 f.Kr.)
Videre har vi i norrøn litteratur Kongsspeilet (Konungs skuggsjá, latin: Speculum regale)
Van der Hagen beskrev også Ambjørnsens forhold til døden.
– «Han var ikke redd», fortalte han. – «Han så det som en utforskning av noe på den andre siden av forhenget.»
Samtidig kunne han uttrykke en annen tanke:
– «Noen ganger håpet han på totalt intet.»
"Rød tomte" handler om Sune, en karakter som van der Hagen mener ligner Ambjørnsen selv. Sune finner ro i naturen, bryter seg inn i hytter utenfor sesongen, rydder opp og hjelper andre utenforskapte, noe som reflekterte Ambjørnsens egen lengsel etter natur, som han ikke lenger kunne oppleve på grunn av KOLSen sin.
Ambjørnsen flyttet tilbake til Norge for å dø, og ba van der Hagen lede en ikke-religiøs begravelse.
Gjennom foredraget ble det tydelig hvordan Ambjørnsens litteratur springer ut av konkrete erfaringer som han enten opplevde selv eller observerte. Van der Hagen pekte på en gjennomgående etisk holdning:
– Ambjørnsen hadde «En enorm empati med folk som faller utenfor.»
Dette gjelder både romanene, novellene og ungdomsbøkene. Fra Pelle og Proffen til Elling tegner han et kart over norsk utenforskap.
Foredraget varte en god stund, men det så ikke ut til at publikum merket tiden som gikk eller ble lei. Van der Hagen var innom flere forfattere og tema under foredraget som han hadde møtt og skrevet om, mer enn det vi har dekket i denne artikkelen. Det var et engasjert og interessert publikum til stede som gav god respons på anekdoter og referanser som Van der Hagen kom med.
Van der Hagen avslutter foredraget med å lese opp passasjer fra "Ønsker meg heller god tur" og et sitat fra en Pelle og Proffen-bok som ble lest i begravelsen, der det reflekteres over døden og hva som til syvende og sist betyr noe: hvordan man lever.
Alf van der Hagen (f. 1962) er forfatter, redaktør og en av Norges mest markante litterære intervjuere. Han har utviklet sjangeren «samtalememoarer», der lange, redigerte samtaler danner grunnlag for bokutgivelser.
Han debuterte med «Dialoger» i 1993 og har siden skrevet omfattende bøker om blant andre Dag Solstad, Kjell Askildsen og Suzanne Brøgger. Arbeidet kjennetegnes av grundig forarbeid, omfattende redigering og en tydelig ambisjon om å gi forfatterne lange, sammenhengende stemmer.
Van der Hagen har også hatt sentrale roller i norsk offentlighet, blant annet i Vagant, NRK og som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Morgenbladet. Ifølge egne refleksjoner gikk han bort fra kritikerrollen fordi den fremmet sider ved ham selv han ikke ønsket å dyrke, og valgte i stedet å skrive frem forfattere han beundrer.
Samtaleboken «Ønsk meg heller en god tur» (2023) står som et hovedverk i denne produksjonen – og som et dokument over et forfatterskap som nå er avsluttet.
Laget av ScaleFlow.
