I en samtale med Applausen, reflekterte komikeren over det kunstneriske presset, sjangerutviklingen i norsk humor og den fundamentale forskjellen mellom fjernsynsproduksjon og scenekunst.

Soloforestillingens tydelige press

Det å reise på turné med et eget show, kan beskrives som en prosess preget av betydelig fallhøyde. Kontrasten til det faste ukentlige arbeidet med fjernsynskonsepter som Nytt på nytt er slående. Bård Tufte Johansen redegjorde for den langvarige og møysommelige prosessen som kreves for å ferdigstille et sceneprodukt, og sammenlignet det med tradisjonelt håndverk:

– Når du skal ha sånn soloforestilling, så må du bestemme deg ganske lang tid før med å booke steder. Og så er det jo derfra til premieren, så er det et voldsomt press. Hvert fall brukte jeg to år på å teste og skrive og prøve å forandre titler. Dette er å bygge en stavkirke med én hånd.

Frykten for å levere et middelmådig produkt som blir stående i et kunstnerisk vakuum, er en konstant drivkraft. Komikeren påpeker det problematiske ved å måtte gjennomføre en landsomfattende turné dersom forestillingen kun oppnår moderat anerkjennelse:

– Hvis du lager en forestilling som er sånn passer bra da, ja terningkast tre liksom, så må du reise rundt allikevel.

Han fortsetter at om du får slakt. Der er det verste, at man skuffer.

– Grusomt, å så er det ferdig. Da kan man si jeg prøver igjen om tre år igjen, jeg fikk det ikke til.

Han understreker samtidig verdien av å være omgitt av dyktige fagfolk, inkludert sensorer, tekstforfattere og lys- og lydteknikere, for å motvirke denne risikoen.

Fra samlet TV-revolusjon til delte bekker

Gjennom samtalen ble det trukket historiske linjer tilbake til 1990-tallet, da Bård sammen med kolleger som Atle Antonsen, Harald Eia og Linn Skåber definerte en ny humorgenerasjon gjennom programmer som U og Lillelørdag. Denne epoken sammenlignet jeg med det samtidige fotballandslagets suksess, der de i vår alder ofte kan omtaltes som «Drillo-generasjonen». I hvert fall når det er fotball reflekterte folk som mimret.

Bård påpeker imidlertid at medielandskapet har gjennomgått en fundamental endring som påvirker hvordan dagens komikere slår igjennom. Tidligere samlet noen få kanaler hele nasjonen, mens dagens humorscene er fragmentert:

– Vi ble jo hele Norges, for det vi var på NRK eller TV 2, og alle så oss og kan eventuelt like og mislike. Mens nå har du folk som ikke så mange vet hvem er, men som likevel selger kulturhus. Før så kom vi med en helt ny generasjon humor, men nå føles det ut som det er med alt mulig, alt bare sklir ut. Det er ikke én stil. Det er ikke sånn at elva snur her, bare deler elva seg i mange små bekker.

Denne oppstykkingen har åpnet dørene for et større mangfold av uttrykk og mange nye talenter, men har samtidig endret premissene for den kollektive kulturelle samtalen.

Vulgaritetens grenser og humoristisk alvor

Samtalen berørte også humoristiske virkemidler og balansen mellom det folkelige og det vulgære, et tema som nylig ble drøftet under Bjørnsonfestivalen i forbindelse med det historiske tegneseriebladet Pyton. Jeg bemerket at enkelte aktører i dagens landskap synes å konkurrere om å være mest mulig vulgære, og at flere etablerte komikere med årene har beveget seg mot et mer moderat og lunt uttrykk.

Bård Tufte Johansen reflekterte over vulgaritetens posisjon i kjølvannet av store samfunnsdebatter, og hvordan visse generaliseringer har falt bort:

– Det vil alltid være underbuksehumor og vulgært uttrykk, det vil alltid være fristende for komikere. Med det kommer vi jo liksom kjølvannet av bråk. Akkurat som komikerne mistet mange av verktøyene sine som var bra også, på en måte, for det var jo en del dum generalisering.

Han fremhever at sjangeren krever grundig arbeid og seriøs tilnærming, uavhengig av hvor useriøst eller tradisjonelt poenget måtte fremstå på overflaten:

– Det er bevist at du kan gå langt, du kan jobbe seriøst med det, selv om det er tull.

‍