Nordmørsmusea forvalter en kulturarv som strekker seg mer enn 10 000 år tilbake i tid. Gjennom et omfattende museumsnettverk arbeider institusjonen for å bevare tradisjonell båtbygging, bygnings- og fartøyvern, repslaging og annen handlingsbåren kunnskap.
.jpg)
Eigunn Stav Sætre er direktør ved Nordmørsmusea. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUnder en orientering i Kultur- og folkehelseutvalet om museets virksomhet understreket Eigunn Stav Sætre at kystkulturen trenger større nasjonal oppmerksomhet, og at kunnskapen må holdes levende gjennom praktisk arbeid og opplæring. Konsekvensene er store hvis kunnskapen forsvinner. – Denne kunnskapen finnes bare svært få steder, og er en immateriell arv Norge innehar som er i verdensklasse når det gjelder kulturarv.
Kystkulturen på Nordmøre handler om langt mer enn gamle båter, naust og fiskeredskaper. Den omfatter menneskene som har levd langs kysten, ressursene de har utnyttet, håndverket de har utviklet, tradisjonene som er overført mellom generasjoner – og ikke kystkulturen som eksisterer og utvikler seg i nåtiden vi lever i.
Dette var utgangspunktet da Eigunn Stav Sætre orienterte om virksomheten ved Nordmørsmusea, som markerer 20 år som konsolidert museumsorganisasjon. Museet har over 40 ansatte og en desentralisert struktur, med medarbeidere bosatt i ni av Nordmøres ti kommuner. Virksomheten omfatter forskning, formidling, samlingsforvaltning, bygningsvern, fartøyvern og samarbeid med frivillige.
Sætre understreket at museene først og fremst er kunnskapsinstitusjoner. De skal ikke bare bevare historiske gjenstander, men også utvikle og videreføre kunnskap. Konsolideringen har gitt museet større faglig kapasitet og bedre muligheter til å arbeide profesjonelt
Nordmøre var blant områdene som tidlig ble tilgjengelige for bosetting etter siste istid. Kulturhistorien i regionen strekker seg derfor mer enn 10 000 år tilbake.
Men hva er egentlig kystkultur?
Sætre beskrev en kultur formet av havet, naturressursene og menneskene som har bosatt seg langs kysten. Fiskeri, sjøfart, jordbruk, handel, industri og håndverk er sentrale deler av historien. Det samme gjelder musikk, sang, dans, språk, mattradisjoner og fortellinger.
Kystkulturen skiller seg på flere områder fra innlandets bondekultur. Mens jordbrukssamfunnene ofte hadde et mer stabilt ressursgrunnlag, måtte kystbefolkningen forholde seg til større variasjoner i fiske, værforhold og tilgang på ressurser. Det kunne gi mer ekstreme utslag enn hos innlandsbøndene: Fra rikdom i gode fiskeår og godt vær, og med fattigdom og nød i dårlige år og katastrofale stormer.
Samtidig har kysten alltid vært preget av mennesker i bevegelse. Handel, sjøfart, arbeidsvandring og innflytting har skapt møter mellom forskjellige tradisjoner. Sætre understreket at kystkulturen derfor ikke er statisk. Den har utviklet seg gjennom påvirkning utenfra og fortsetter å endre seg.
Hun mente også at kystkulturen ikke har fått den samme nasjonale oppmerksomheten som flere andre deler av norsk kulturarv. Dermed får museene langs kysten et særlig ansvar for å synliggjøre verdiene og sikre at kunnskapen ikke forsvinner.
Et hovedtema i orienteringen var handlingsbåren kunnskap – ferdigheter som overføres gjennom praktisk arbeid mellom erfarne håndverkere og nye generasjoner. Denne kunnskapen er avgjørende for å kunne restaurere gamle bygninger, bygge tradisjonelle båter og vedlikeholde historiske fartøyer.
Ved Husasnotra, knyttet til Geitbåtmuseet, videreføres kunnskapen om tradisjonell båtbygging og trearbeid. Den nordmørske geitbåten representerer en båtbyggertradisjon utviklet gjennom generasjoners erfaring med lokale farvann og materialer med røtter tilbake til de tidlige sagbrukene på 1500-tallet og en klinkbyggertradisjon som går tilbake før vikingtiden.
Å bevare denne tradisjonen krever mer enn å ta vare på gamle båter. Nye håndverkere må lære hvordan materialene velges, bearbeides og settes sammen. Det kan ikke læres bare ved å lese en bok. Det må gjøres gjennom lære seg det praktiske håndverket.
Ved Mellemverftet i Kristiansund står fartøyvern, båtreparasjon og restaurering sentralt. Her arbeides det med tradisjonelle håndverksteknikker som fortsatt er nødvendige for å holde eldre fartøyer i stand. Sætre fortalte blant annet om den pågående rehabiliteringen av slippen ved verftet og samarbeidet med det lokale kystlaget.
Hun trakk særlig fram repslaging, et håndverk som historisk har vært avgjørende for sjøfart og fiskeri. Tradisjonelt produsert tauverk er fortsatt en bruksvare. Sætre viste til at tauverk og skipsbyggerkunnskap fra håndverksmiljøet blant annet er brukt i restaureringen av jaktgaleasen «Søblomsten» som ligger i Vestnes. Uten denne kompetansen har en autentisk restaurering ikke vært mulig. Interessen for repslaging og smiing finnes fortsatt, men videreføringen krever systematisk opplæring.
Husasnotra og Mellemverftet viser hvorfor Nordmørsmuseas sammenknyttede museumsnettverk er viktig. Båtbygging, fartøyreparasjon, smiing, repslaging og tradisjonelt trearbeid er forskjellige fag, men historisk har de vært avhengige av hverandre og fungerer som en samlet helhet. På samme måte som et skip i sitt grunnleggende form er et system av systemer, fungerer også museumsnettverket av fagfolk, produksjon og kunnskap sammen nettopp som et system av systemer.
Når fagmiljøene samarbeider, kan museet bevare kunnskapen om hele arbeidsprosessen, ikke bare enkeltstående håndverk. Bare på denne måten kan vi ivareta den handlingsbårne kunnskapen om kystkulturen.
.jpg)
Nordmørsmusea driver omfattende opplæring gjennom nemningordningen, der håndverkskunnskap overføres gjennom praktisk arbeid sammen med erfarne fagfolk. Ifølge Sætre fantes det tidligere tilsvarende ordninger ved flere museer i Norge. I dag er Nordmørsmusea alene om å opprettholde denne typen ordning.
Museet utdanner håndverkere som går direkte ut i arbeid, også andre steder i landet. Sætre mener dette viser at museene har en viktig rolle som utdanningsinstitusjoner, på linje med andre faglige kunnskapsmiljøer. Nordmørsmusea samarbeider blant annet med NTNU, men ønsker større nasjonal anerkjennelse av den praktiske kompetansen museene forvalter.
Utfordringen er finansieringen. Selv om ordningen fungerer, mener Sætre at den ikke er bærekraftig dersom Nordmørsmusea alene skal bære ansvaret. Hun ønsker derfor en nasjonal satsing som kan sikre langsiktig opplæring i tradisjonelle håndverksfag.
Yvonne Wold (SV) spurte Eigunn hvordan politikerne konkret kan bidra til dette arbeidet.
Sætre pekte på behovet for politisk støtte og en finansieringsordning som anerkjenner betydningen av handlingsbåren kunnskap. Hun understreket samtidig at dette ikke bare handler om båtbygging og fartøyvern. Prinsippet gjelder også like mye tekstilarbeid, mattradisjoner og andre praktiske kulturuttrykk.
Etter orienteringen ble det åpnet for spørsmål. Leder i kulturutvalget, Leif Ersnes (H), opp hvorfor innlandets bondekultur historisk har fått en så sterk plass i den norske nasjonsbyggingen. Han viste til hvordan bondekulturen ble et sentralt symbol på norsk identitet fram mot 1905, mens kystens kulturuttrykk i mindre grad fikk tilsvarende oppmerksomhet. Ersnes illustrerte forskjellen med et bilde:
– Dette stabburet står der det står, men båten den går jo ned, sa Leif Ersnes.
Poenget var at kystens kulturminner ofte er særlig utsatt. Et gammelt stabbur kan bli stående i generasjoner, mens en trebåt som ikke vedlikeholdes, raskt kan forfalle.
Sætre fulgte opp med å vise til forskjellene i ressursgrunnlag og levemåte mellom kyst og innland.
Et annet særlig viktig tema var de kystreisende og historien til Svanviken arbeidskoloni. Sætre understreket at kystkulturen også omfatter minoritetsgrupper, som i stor grad var båtreisende gjennom fylkets maritime topografi. Disse gruppene har lenge vært lite synlige i den offentlige historieskrivingen. De kystreisende hadde blant annet håndverk og handel som viktige deler av sitt livsgrunnlag og var en integrert del av kystsamfunnene.
Ersnes tok opp den norske statens politikk overfor romanifolket og de reisende. Han viste til hvordan myndighetenes assimileringspolitikk hadde som mål å fjerne en folkegruppes kultur og egenart. Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre er en sentral del av denne historien.
Sætre pekte på at det finnes forskjeller mellom hvordan historien til kystreisende og innlandsreisende er blitt dokumentert og løftet fram. Det har vært mindre fokus på de båtreisende. Nordmørsmusea ønsker å synliggjøre også disse sidene av kulturarven, inkludert historiene om marginalisering, overgrep og tap av tradisjoner.
Hege Merethe Gagnat fra Arbeiderpartiet tok opp hvordan kystkulturen ofte framstilles som maskulin. Mennene hadde gjerne det farlige arbeidet på sjøen, mens kvinnene og barna hadde ansvar hjemme.
Sætre understreket at denne framstillingen ikke må føre til at kvinnenes innsats blir usynlig. Kystsamfunnene var avhengige av et samlet arbeidsfellesskap der kvinner og menn hadde forskjellige, men gjensidig avhengige oppgaver.
Kvinner hadde viktige roller i hushold, matproduksjon, gårdsdrift og organiseringen av hverdagslivet. De holdt gårdsdriften ved like når mannen var på sesongfiske om vinteren. Barn og kvinner var viktige for produksjonen i klippfiskindustrien. Museet ønsker derfor å løfte fram et bredere bilde av kystkulturen, der også kvinners, barns og minoriteters erfaringer får plass.
Et spørsmål fra Victoria Smenes fra Kristelig Folkeparti handlet om Geitbåtmuseet og hvordan regionen skal forholde seg til eierskap og kulturhistorisk tilhørighet.
Sætre viste til at kulturhistoriske regioner ikke nødvendigvis følger dagens administrative grenser. Nordmørsmusea sin faglige virksomhet har forbindelser både mot Hustadvika og Trøndelag. Hun varslet at museet ønsker å utfordre Trøndelag fylkeskommune til større samarbeid, fordi kulturarven og håndverksmiljøene strekker seg over fylkesgrensene.
Spørsmålet om Geitbåtmuseet, som ligger i en kommune som hører til Trøndelag, handler dermed også om hvordan kulturhistoriske verdier skal forvaltes når faglige og geografiske sammenhenger ikke følger den offentlige forvaltningsstrukturen.
Mot slutten av orienteringen ble det reist spørsmål om hvordan museet ivaretar sang, musikk, eventyr og barneregler.
Sætre fortalte at dette er kulturuttrykk museet aktivt forsøker å dokumentere.
Mye av den muntlige kulturarven var tidligere knyttet til arbeid, barneoppdragelse og dagligliv. Når disse sammenhengene forsvinner, blir også tradisjonene vanskeligere å videreføre. Hun viste til arbeidet med en utstilling der museet ønsket å bruke gamle barneregler og leker. Det viste seg vanskelig å finne personer som fortsatt kjente tradisjonene. Museet måtte derfor lete etter eldre innspillinger og hente inn kunnskap fra andre miljøer.
Eksemplet viser at også immateriell kulturarv og muntlig overført tradisjon og kunnskap kan forsvinne raskt dersom den ikke blir dokumentert og praktisert. Museet arbeider dessuten med danseformidling og andre aktiviteter som kan føre tradisjonene videre.
Sætre omtalte også en ny utstilling som kommer som temporærutstilling i Normoria, «Pappa», basert på intervjuer med barn som hadde mistet foreldre på havet. Gjennom slike personlige beretninger dokumenteres sider ved kysthistorien som sjelden kommer fram gjennom båter, bygninger og redskaper alene.
Sætre understreket at konsolideringen har gitt Nordmørsmusea en vesentlig bedre arbeidshverdag. Museet kan nå konsentrere større ressurser om faglig virksomhet, utvikle felles kompetanse og delta i nasjonale prosjekter.
Samtidig arbeides det med bærekraftig skogforvaltning, tilgang på egnet trevirke til tradisjonshåndverk, samlingsforvaltning og digital dokumentasjon. Samarbeidet med frivillige og kystlag er fortsatt avgjørende.
Det profesjonelle fagmiljøet og frivilligheten utfyller hverandre, men Sætre understreket at spesialisert opplæring og langsiktig kulturminnevern også krever konkrete forutsigbare økonomiske rammer. For Nordmørsmusea er den viktigste utfordringen framover å sikre at håndverkskunnskapen faktisk blir overført til nye generasjoner.
Det betyr at det fortsatt må finnes mennesker som kan bygge en geitbåt, restaurere et historisk fartøy, slå tau, smi beslag og reparere gamle bygninger med tradisjonelle metoder. Kystkulturen kan dokumenteres gjennom samlinger, fotografier og historiske beretninger. Men skal den handlingsbårne kunnskapen overleve, må den også praktiseres og tas i bruk på vernede hus og fartøy.
Det er denne oppgaven Nordmørsmusea ønsker å sikre gjennom museumsnettverket, fagmiljøene og en sterkere nasjonal satsing på tradisjonshåndverk.
Under en orientering i Kultur- og folkehelseutvalet om museets virksomhet understreket Eigunn Stav Sætre at kystkulturen trenger større nasjonal oppmerksomhet, og at kunnskapen må holdes levende gjennom praktisk arbeid og opplæring. Konsekvensene er store hvis kunnskapen forsvinner. – Denne kunnskapen finnes bare svært få steder, og er en immateriell arv Norge innehar som er i verdensklasse når det gjelder kulturarv.
Kystkulturen på Nordmøre handler om langt mer enn gamle båter, naust og fiskeredskaper. Den omfatter menneskene som har levd langs kysten, ressursene de har utnyttet, håndverket de har utviklet, tradisjonene som er overført mellom generasjoner – og ikke kystkulturen som eksisterer og utvikler seg i nåtiden vi lever i.
Dette var utgangspunktet da Eigunn Stav Sætre orienterte om virksomheten ved Nordmørsmusea, som markerer 20 år som konsolidert museumsorganisasjon. Museet har over 40 ansatte og en desentralisert struktur, med medarbeidere bosatt i ni av Nordmøres ti kommuner. Virksomheten omfatter forskning, formidling, samlingsforvaltning, bygningsvern, fartøyvern og samarbeid med frivillige.
Sætre understreket at museene først og fremst er kunnskapsinstitusjoner. De skal ikke bare bevare historiske gjenstander, men også utvikle og videreføre kunnskap. Konsolideringen har gitt museet større faglig kapasitet og bedre muligheter til å arbeide profesjonelt
Nordmøre var blant områdene som tidlig ble tilgjengelige for bosetting etter siste istid. Kulturhistorien i regionen strekker seg derfor mer enn 10 000 år tilbake.
Men hva er egentlig kystkultur?
Sætre beskrev en kultur formet av havet, naturressursene og menneskene som har bosatt seg langs kysten. Fiskeri, sjøfart, jordbruk, handel, industri og håndverk er sentrale deler av historien. Det samme gjelder musikk, sang, dans, språk, mattradisjoner og fortellinger.
Kystkulturen skiller seg på flere områder fra innlandets bondekultur. Mens jordbrukssamfunnene ofte hadde et mer stabilt ressursgrunnlag, måtte kystbefolkningen forholde seg til større variasjoner i fiske, værforhold og tilgang på ressurser. Det kunne gi mer ekstreme utslag enn hos innlandsbøndene: Fra rikdom i gode fiskeår og godt vær, og med fattigdom og nød i dårlige år og katastrofale stormer.
Samtidig har kysten alltid vært preget av mennesker i bevegelse. Handel, sjøfart, arbeidsvandring og innflytting har skapt møter mellom forskjellige tradisjoner. Sætre understreket at kystkulturen derfor ikke er statisk. Den har utviklet seg gjennom påvirkning utenfra og fortsetter å endre seg.
Hun mente også at kystkulturen ikke har fått den samme nasjonale oppmerksomheten som flere andre deler av norsk kulturarv. Dermed får museene langs kysten et særlig ansvar for å synliggjøre verdiene og sikre at kunnskapen ikke forsvinner.
Et hovedtema i orienteringen var handlingsbåren kunnskap – ferdigheter som overføres gjennom praktisk arbeid mellom erfarne håndverkere og nye generasjoner. Denne kunnskapen er avgjørende for å kunne restaurere gamle bygninger, bygge tradisjonelle båter og vedlikeholde historiske fartøyer.
Ved Husasnotra, knyttet til Geitbåtmuseet, videreføres kunnskapen om tradisjonell båtbygging og trearbeid. Den nordmørske geitbåten representerer en båtbyggertradisjon utviklet gjennom generasjoners erfaring med lokale farvann og materialer med røtter tilbake til de tidlige sagbrukene på 1500-tallet og en klinkbyggertradisjon som går tilbake før vikingtiden.
Å bevare denne tradisjonen krever mer enn å ta vare på gamle båter. Nye håndverkere må lære hvordan materialene velges, bearbeides og settes sammen. Det kan ikke læres bare ved å lese en bok. Det må gjøres gjennom lære seg det praktiske håndverket.
Ved Mellemverftet i Kristiansund står fartøyvern, båtreparasjon og restaurering sentralt. Her arbeides det med tradisjonelle håndverksteknikker som fortsatt er nødvendige for å holde eldre fartøyer i stand. Sætre fortalte blant annet om den pågående rehabiliteringen av slippen ved verftet og samarbeidet med det lokale kystlaget.
Hun trakk særlig fram repslaging, et håndverk som historisk har vært avgjørende for sjøfart og fiskeri. Tradisjonelt produsert tauverk er fortsatt en bruksvare. Sætre viste til at tauverk og skipsbyggerkunnskap fra håndverksmiljøet blant annet er brukt i restaureringen av jaktgaleasen «Søblomsten» som ligger i Vestnes. Uten denne kompetansen har en autentisk restaurering ikke vært mulig. Interessen for repslaging og smiing finnes fortsatt, men videreføringen krever systematisk opplæring.
Husasnotra og Mellemverftet viser hvorfor Nordmørsmuseas sammenknyttede museumsnettverk er viktig. Båtbygging, fartøyreparasjon, smiing, repslaging og tradisjonelt trearbeid er forskjellige fag, men historisk har de vært avhengige av hverandre og fungerer som en samlet helhet. På samme måte som et skip i sitt grunnleggende form er et system av systemer, fungerer også museumsnettverket av fagfolk, produksjon og kunnskap sammen nettopp som et system av systemer.
Når fagmiljøene samarbeider, kan museet bevare kunnskapen om hele arbeidsprosessen, ikke bare enkeltstående håndverk. Bare på denne måten kan vi ivareta den handlingsbårne kunnskapen om kystkulturen.
Nordmørsmusea driver omfattende opplæring gjennom nemningordningen, der håndverkskunnskap overføres gjennom praktisk arbeid sammen med erfarne fagfolk. Ifølge Sætre fantes det tidligere tilsvarende ordninger ved flere museer i Norge. I dag er Nordmørsmusea alene om å opprettholde denne typen ordning.
Museet utdanner håndverkere som går direkte ut i arbeid, også andre steder i landet. Sætre mener dette viser at museene har en viktig rolle som utdanningsinstitusjoner, på linje med andre faglige kunnskapsmiljøer. Nordmørsmusea samarbeider blant annet med NTNU, men ønsker større nasjonal anerkjennelse av den praktiske kompetansen museene forvalter.
Utfordringen er finansieringen. Selv om ordningen fungerer, mener Sætre at den ikke er bærekraftig dersom Nordmørsmusea alene skal bære ansvaret. Hun ønsker derfor en nasjonal satsing som kan sikre langsiktig opplæring i tradisjonelle håndverksfag.
Yvonne Wold (SV) spurte Eigunn hvordan politikerne konkret kan bidra til dette arbeidet.
Sætre pekte på behovet for politisk støtte og en finansieringsordning som anerkjenner betydningen av handlingsbåren kunnskap. Hun understreket samtidig at dette ikke bare handler om båtbygging og fartøyvern. Prinsippet gjelder også like mye tekstilarbeid, mattradisjoner og andre praktiske kulturuttrykk.
Etter orienteringen ble det åpnet for spørsmål. Leder i kulturutvalget, Leif Ersnes (H), opp hvorfor innlandets bondekultur historisk har fått en så sterk plass i den norske nasjonsbyggingen. Han viste til hvordan bondekulturen ble et sentralt symbol på norsk identitet fram mot 1905, mens kystens kulturuttrykk i mindre grad fikk tilsvarende oppmerksomhet. Ersnes illustrerte forskjellen med et bilde:
– Dette stabburet står der det står, men båten den går jo ned, sa Leif Ersnes.
Poenget var at kystens kulturminner ofte er særlig utsatt. Et gammelt stabbur kan bli stående i generasjoner, mens en trebåt som ikke vedlikeholdes, raskt kan forfalle.
Sætre fulgte opp med å vise til forskjellene i ressursgrunnlag og levemåte mellom kyst og innland.
Et annet særlig viktig tema var de kystreisende og historien til Svanviken arbeidskoloni. Sætre understreket at kystkulturen også omfatter minoritetsgrupper, som i stor grad var båtreisende gjennom fylkets maritime topografi. Disse gruppene har lenge vært lite synlige i den offentlige historieskrivingen. De kystreisende hadde blant annet håndverk og handel som viktige deler av sitt livsgrunnlag og var en integrert del av kystsamfunnene.
Ersnes tok opp den norske statens politikk overfor romanifolket og de reisende. Han viste til hvordan myndighetenes assimileringspolitikk hadde som mål å fjerne en folkegruppes kultur og egenart. Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre er en sentral del av denne historien.
Sætre pekte på at det finnes forskjeller mellom hvordan historien til kystreisende og innlandsreisende er blitt dokumentert og løftet fram. Det har vært mindre fokus på de båtreisende. Nordmørsmusea ønsker å synliggjøre også disse sidene av kulturarven, inkludert historiene om marginalisering, overgrep og tap av tradisjoner.
Hege Merethe Gagnat fra Arbeiderpartiet tok opp hvordan kystkulturen ofte framstilles som maskulin. Mennene hadde gjerne det farlige arbeidet på sjøen, mens kvinnene og barna hadde ansvar hjemme.
Sætre understreket at denne framstillingen ikke må føre til at kvinnenes innsats blir usynlig. Kystsamfunnene var avhengige av et samlet arbeidsfellesskap der kvinner og menn hadde forskjellige, men gjensidig avhengige oppgaver.
Kvinner hadde viktige roller i hushold, matproduksjon, gårdsdrift og organiseringen av hverdagslivet. De holdt gårdsdriften ved like når mannen var på sesongfiske om vinteren. Barn og kvinner var viktige for produksjonen i klippfiskindustrien. Museet ønsker derfor å løfte fram et bredere bilde av kystkulturen, der også kvinners, barns og minoriteters erfaringer får plass.
Et spørsmål fra Victoria Smenes fra Kristelig Folkeparti handlet om Geitbåtmuseet og hvordan regionen skal forholde seg til eierskap og kulturhistorisk tilhørighet.
Sætre viste til at kulturhistoriske regioner ikke nødvendigvis følger dagens administrative grenser. Nordmørsmusea sin faglige virksomhet har forbindelser både mot Hustadvika og Trøndelag. Hun varslet at museet ønsker å utfordre Trøndelag fylkeskommune til større samarbeid, fordi kulturarven og håndverksmiljøene strekker seg over fylkesgrensene.
Spørsmålet om Geitbåtmuseet, som ligger i en kommune som hører til Trøndelag, handler dermed også om hvordan kulturhistoriske verdier skal forvaltes når faglige og geografiske sammenhenger ikke følger den offentlige forvaltningsstrukturen.
Mot slutten av orienteringen ble det reist spørsmål om hvordan museet ivaretar sang, musikk, eventyr og barneregler.
Sætre fortalte at dette er kulturuttrykk museet aktivt forsøker å dokumentere.
Mye av den muntlige kulturarven var tidligere knyttet til arbeid, barneoppdragelse og dagligliv. Når disse sammenhengene forsvinner, blir også tradisjonene vanskeligere å videreføre. Hun viste til arbeidet med en utstilling der museet ønsket å bruke gamle barneregler og leker. Det viste seg vanskelig å finne personer som fortsatt kjente tradisjonene. Museet måtte derfor lete etter eldre innspillinger og hente inn kunnskap fra andre miljøer.
Eksemplet viser at også immateriell kulturarv og muntlig overført tradisjon og kunnskap kan forsvinne raskt dersom den ikke blir dokumentert og praktisert. Museet arbeider dessuten med danseformidling og andre aktiviteter som kan føre tradisjonene videre.
Sætre omtalte også en ny utstilling som kommer som temporærutstilling i Normoria, «Pappa», basert på intervjuer med barn som hadde mistet foreldre på havet. Gjennom slike personlige beretninger dokumenteres sider ved kysthistorien som sjelden kommer fram gjennom båter, bygninger og redskaper alene.
Sætre understreket at konsolideringen har gitt Nordmørsmusea en vesentlig bedre arbeidshverdag. Museet kan nå konsentrere større ressurser om faglig virksomhet, utvikle felles kompetanse og delta i nasjonale prosjekter.
Samtidig arbeides det med bærekraftig skogforvaltning, tilgang på egnet trevirke til tradisjonshåndverk, samlingsforvaltning og digital dokumentasjon. Samarbeidet med frivillige og kystlag er fortsatt avgjørende.
Det profesjonelle fagmiljøet og frivilligheten utfyller hverandre, men Sætre understreket at spesialisert opplæring og langsiktig kulturminnevern også krever konkrete forutsigbare økonomiske rammer. For Nordmørsmusea er den viktigste utfordringen framover å sikre at håndverkskunnskapen faktisk blir overført til nye generasjoner.
Det betyr at det fortsatt må finnes mennesker som kan bygge en geitbåt, restaurere et historisk fartøy, slå tau, smi beslag og reparere gamle bygninger med tradisjonelle metoder. Kystkulturen kan dokumenteres gjennom samlinger, fotografier og historiske beretninger. Men skal den handlingsbårne kunnskapen overleve, må den også praktiseres og tas i bruk på vernede hus og fartøy.
Det er denne oppgaven Nordmørsmusea ønsker å sikre gjennom museumsnettverket, fagmiljøene og en sterkere nasjonal satsing på tradisjonshåndverk.
Laget av ScaleFlow.
