Mellom 300 og 400 barn mistet faren sin eller fikk en far hjem som var forandret etter Alexander L. Kielland-ulykken i 1980. Mange vokste opp med spørsmål de aldri fikk svar på. Gjennom et omfattende dokumentasjonsarbeid har Norsk Oljemuseum hentet frem historiene deres. Nå vises utstillingen «Pappa» ved Nordmørsmusea i Kristiansund.

En livvest fra Alexander Kielland. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBarna som ble oversett etter Kielland-ulykken
Mellom 300 og 400 barn mistet faren sin eller fikk en far hjem som var forandret etter Alexander L. Kielland-ulykken i 1980. Mange vokste opp med spørsmål de aldri fikk svar på. Gjennom et omfattende dokumentasjonsarbeid har Norsk Oljemuseum hentet frem historiene deres. Nå vises utstillingen «Pappa» ved Nordmørsmusea i Kristiansund.
Da Alexander L. Kielland kantret på Ekofiskfeltet 27. mars 1980, var det 212 mennesker om bord. 123 mistet livet. Ulykken er den største i norsk industrihistorie og har gjennom mer enn fire tiår vært gjenstand for granskinger, alternative teorier, forskning, bøker og omfattende offentlig debatt. Men det finnes også en annen historie. Den handler om barna som mistet fedrene sine, og dem som fikk en far hjem som aldri ble den samme.
– Det er anslått at mellom 300 og 400 barn mistet sin far eller fikk en far hjem som aldri ble den samme etter det han hadde vært med på. Disse barna fikk lite oppmerksomhet, forteller Leif Harald Halvorsen, utstillingsleder ved Norsk Oljemuseum.
Han er i Kristiansund sammen med oljemuseets fagsjef, Bjørn Lindberg, for å presentere vandreutstillingen «Pappa». Utstillingen bygger på et treårig dokumentasjonsprosjekt der museet har samlet inn arkivmateriale, fotografier og personlige beretninger fra mennesker som ble berørt av ulykken.
Gjennom arbeidet ble det tydelig at barna hadde fått langt mindre plass i fortellingen om Kielland enn de tekniske spørsmålene, granskningene og myndighetenes håndtering.
– Vi hadde jo allerede en egen utstilling om Kielland på Norsk Oljemuseum i Stavanger. Det fantes veldig mye materiale i form av bøker, dokumenter, forskningsrapporter og medieomtale. Vi skulle ikke fortelle den samme historien en gang til, sier Halvorsen.

En av historiene museet fant under dokumentasjonsarbeidet, tilhører Tove Valle. I politiarkivene dukket det opp et fotografi av faren hennes. Bildet var sendt inn i forbindelse med identifiseringsarbeidet etter ulykken i 1980, men hadde aldri kommet tilbake til familien.
– Vi fant Tove Valle gjennom et bilde fra politiarkivene. Bildet av faren hennes var sendt inn i 1980 for identifisering, men det var aldri blitt returnert til familien, forteller Halvorsen.
Museet tok kontakt med Valle, og fotografiet ble en inngang til familiens historie.
– Historien hennes gjorde inntrykk. Ikke fordi den var unik, men fordi vi møtte lignende erfaringer igjen og igjen.
Gjennom arbeidet kom museet i kontakt med mennesker som fortsatt hadde ubesvarte spørsmål om hva som hadde skjedd med fedrene deres. Hvor hadde faren vært da riggen kantret? Hvem hadde sett ham sist? Hva hadde han på seg? Hvem hadde vært sammen med ham? Dette var spørsmål enkelte hadde levd med siden 1980.
– Det hjelper å snakke om det. Det hjelper å få svar på spørsmålene man sitter med, sier Bjørn Lindberg.
Han forteller at arkivarbeidet i flere tilfeller har gjort det mulig å finne opplysninger som tidligere ikke hadde vært tilgjengelige for familiene.

Det var ikke bare barna som mistet en far, som ble rammet. Lars Mundheim var åtte år gammel da ulykken skjedde. Faren overlevde, men kom hjem sterkt preget av det han hadde opplevd.
– Vi møtte barn som fikk fedrene sine igjen. Men det var en far som var sterkt preget og ikke var til å kjenne igjen sammenlignet med slik han var før, forteller Halvorsen.
Mundheim beskrev selv forholdet til faren slik:
– Far tok all plassen hjemme, men han tok ikke plass i livet mitt.
Fortellingen hans er en av dem publikum møter i «Pappa».
En annen er historien om Tom Johansen, som var sju år da han mistet faren sin.
– Tom Johansen var sju år da han mistet faren sin, og i mange år greide han ikke å snakke med andre om det. Først da han selv ble far til en gutt, fikk han hjelp til å bearbeide sorgen og minnene som han hadde prøvd å fortrenge gjennom et langt liv, forteller Halvorsen.
Det var slike historier som fikk museet til å endre perspektiv.
– Gjennom dokumentasjonsprosjektet ble det stadig tydeligere at barna i denne tragedien på mange måter hadde vært de usynlige ofrene. Derfor fikk utstillingen navnet «Pappa». Ikke Kielland, ikke katastrofen, ikke 1980, men «Pappa».

Alexander L. Kielland-ulykken rammet også familier utenfor Norge. Av de 212 om bord var 34 britiske statsborgere. 24 av dem omkom. Som del av dokumentasjonsarbeidet oppsøkte Norsk Oljemuseum etterlatte i Storbritannia. I Great Yarmouth møtte de Deborah Lackson, som fortalte hvordan ulykken hadde påvirket familien hennes.
– Hun fortalte hvordan moren aldri kom seg etter tapet av ektemannen sin, sier Halvorsen.
Tapet fikk også økonomiske konsekvenser. I samtalen med Applausen kommer Halvorsen inn på forskjellene mellom oppfølgingen av norske og utenlandske etterlatte.
– Vi ser jo at det var en betydelig forskjell på ivaretakelsen av de etterlatte, i den grad det ble gjort, mellom norske og utenlandske etterlatte.
Mange av de britiske familiene bodde i mindre lokalsamfunn, der de kunne være de eneste som hadde mistet noen i ulykken.
– Det var stort i det internasjonale nyhetsbildet akkurat der og da, men så døde det liksom hen. Så satt de igjen med tapet, sorgen og minnene, men ikke så mye hjelp og oppfølging. For flere av de norske etterlatte ble kontakten med andre berørte etter hvert viktig. Gjennom organisering og nettverksarbeid kunne de utveksle erfaringer og arbeide for å få svar. Den muligheten hadde ikke nødvendigvis familiene i Storbritannia.
– Ulykken tok ikke bare liv. Den forandret familier, oppvekster og livsløp for mange, sier Halvorsen.

Spørsmålene etter Kielland-ulykken har ikke bare handlet om hva som fikk riggen til å kantre. Myndighetenes oppfølging av overlevende og etterlatte har vært omstridt i flere tiår. På 2010-tallet tok blant andre Kian Reme, prest og politiker i Stavanger, og Anders Hellesen, som overlevde ulykken, initiativ til å undersøke ubesvarte spørsmål og etterspørre dokumentasjon. Også forskere ved Universitetet i Stavanger deltok i arbeidet.
– De begynte å grave i ubesvarte spørsmål, stille nye spørsmål og etterspørre dokumentasjon. Det arbeidet de gjorde, førte til at Riksrevisjonen i 2019 besluttet å granske myndighetenes arbeid med ulykken, forteller Lindberg.
Riksrevisjonens rapport kom i 2021.
– Den konkluderte med sterk kritikk av myndighetenes arbeid på flere områder, ikke minst når det gjaldt oppfølgingen av de overlevende og etterlatte.
Riksrevisjonen anbefalte imidlertid ikke en ny teknisk granskning av ulykkesårsaken.
– De sa samtidig at en ny granskning av ulykkesårsaken ikke ville gi et annet resultat enn den offentlige granskningen hadde gitt.
For enkelte etterlatte var konklusjonen utilfredsstillende. Mange mente fortsatt at viktige spørsmål om ulykken ikke var besvart.
– For noen ble det oppfattet som et slags stusslig plaster på såret. Det var mange som ville ha en ny granskning, som mente at det finnes mange ubesvarte spørsmål om hva som egentlig skjedde. Men det var ikke bestillingen, sier Lindberg.
På bakgrunn av Riksrevisjonens arbeid og Stortingets oppfølging ble det satt i gang to prosjekter. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fikk ansvar for en helsestudie blant berørte. Samtidig fikk Norsk Oljemuseum midler fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Energidepartementet til et historisk dokumentasjonsprosjekt. Lindberg understreker at museets oppdrag var tydelig avgrenset.
– Det var ikke en ny teknisk granskning. Det ble vi ikke bedt om. Det ville vi ikke ha. Det hadde vi ikke kompetanse til.
Museet skulle samle inn og tilgjengeliggjøre kunnskap som kunne brukes til forskning, bøker, artikler, utstillinger og andre formidlingsprosjekter. I tillegg skulle arbeidet bidra til at berørte mennesker ble sett, hørt og tatt på alvor, og så langt som mulig fikk svar på spørsmålene sine.

Norsk Oljemuseum hadde tidligere arbeidet med andre omstridte sider av norsk oljehistorie.
– Da Norsk Oljemuseum fikk ansvaret for prosjektet, var det blant annet fordi museet hadde erfaring med kontroversielle og vanskelige temaer. Et eksempel er Nordsjødykkerhistorien, forteller Lindberg.
Arbeidet med Nordsjødykkerne hadde pågått over flere år og resultert i både bok og utstilling.
– Den gangen var det veldig kontroversielt, og det ble det til dels også med Kielland-arbeidet. Det har vært sterke meninger både innenfor prosjektet og utenfor prosjektet.
Ifølge Lindberg var diskusjonene til tider krevende.
– Konstruktive og noen ganger ganske krevende diskusjoner har gjort at dokumentasjonsarbeidet som foreligger nå, er veldig gjennomarbeidet og solid.
Kielland-nettverket, som samler overlevende, pårørende og etterlatte, fikk en sentral rolle.
– De har vært et nav i arbeidet med å tilgjengeliggjøre informasjon og formidle kontakt.

Et av de mest omfattende resultatene av prosjektet er arbeidet med å gjøre historisk dokumentasjon tilgjengelig. I samarbeid med Arkivverket er store mengder arkivmateriale digitalisert og åpnet for publikum.
– Det at dokumentene ikke har vært tilgjengelige, har vært opphav til en del spørsmål. Spørsmål som kunne vært besvart, men som i stedet genererer nye spørsmål, konspirasjonsteorier og mistanker om hvorfor vi ikke får se dokumentene, sier Lindberg.
Materialet er samlet gjennom nettressursen Industriminne.no, der publikum kan finne fotografier, dokumenter, artikler og annet materiale om ulykken. Lindberg trekker særlig frem arbeidet med å identifisere menneskene om bord.
– Det er én ting jeg har lyst til å trekke frem. Takket være dette dokumentasjonsarbeidet finnes det nå for første gang samlet fotografier av alle som var om bord på riggen. Alle navnene har fått et ansikt.
Alle de 212 menneskene om bord på Alexander L. Kielland er nå representert med fotografier. Prosjektet har også samarbeidet med Universitetet i Stavanger, som forvalter Minnebanken.
– Det er et nettsted hvor historiene til overlevende, etterlatte, pårørende og andre involverte, for eksempel redningsmannskaper, er publisert og gjort tilgjengelige.
Det var særlig gjennom disse personlige fortellingene at museet fikk et bredere bilde av konsekvensene ulykken hadde fått for familiene.
Under samtalen etter presentasjonen kommer Halvorsen også inn på Kian Remes mangeårige engasjement. Reme mistet broren sin i ulykken og var blant dem som arbeidet for å få undersøkt den havarerte riggen og søkt etter omkomne.
– Han var en pådriver. Han mistet selv en bror i ulykken og var med på å etablere Kielland-fondet.
Et viktig spørsmål for de etterlatte var muligheten for å finne omkomne som fortsatt befant seg i riggen.
– Den ble slept til land, men ble liggende opp ned i en fjord utenfor Stavanger. Det ble gjort noen forsøk, og til slutt ble den snudd. Etter snuingen, gjennomsøkningen og alt dette ble den til slutt senket på dypt vann i en annen fjord.
Applausen: – Var det ikke også dykkere som gikk inn i boligseksjonen?
– Det stemmer. Det var søk etter omkomne på riggen, og det var søk med dykkere i området der riggen kantret, bekrefter Halvorsen.
Arbeidet med å undersøke riggen og finne omkomne var en viktig del av etterspillet, spesielt for familiene handlet det også om å få vite hva som hadde skjedd med deres nærmeste.
Alexander L. Kielland var opprinnelig bygget som en halvt nedsenkbar borerigg, men ble brukt som boligplattform da ulykken inntraff. Riggen lå forankret ved Edda-plattformen på Ekofiskfeltet. Arbeiderne bodde på Kielland og utførte arbeid på den nærliggende faste installasjonen.
– Den var en borerigg, men der og da var den i bruk som en boligrigg. Det var boligkvarter for mange personer som arbeidet på naboinstallasjonen, forklarer Halvorsen.
Gangbroforbindelsen mellom installasjonene var frakoblet på grunn av dårlig vær. Kielland var en flytende konstruksjon med fem bærende bein og pongtonger som sørget for oppdrift og stabilitet.
– Det som skjedde, var at ett av de fem beina med pongtonger, som holdt den flytende, ble revet av. Det førte til ubalanse i strukturen. Først fikk den kraftig slagside, og så gikk den helt rundt.
I forbindelse med dokumentasjonsprosjektet er det utviklet en digital animasjon som viser hendelsesforløpet.
Animasjonen bygger på granskningsrapporter og vitnebeskrivelser. Den viser hvordan konstruksjonen sviktet, hvordan riggen fikk slagside, og hvordan den siste ankervaiereforbindelsen røk før riggen kantret.
– Alt som du ser her, er basert på granskningsrapporter og vitnebeskrivelser. Den skal være veldig korrekt. Det er ikke et forsøk på å dramatisere det, men å gjøre det realistisk, forklarer Lindberg.

Det var mørkt og dårlig vær da Kielland kantret. Mange av menneskene om bord havnet i sjøen, der bølger, kulde og utmattelse gjorde redningsarbeidet vanskelig.
Applausen: – Var det ingen standbybåter i nærheten?
– Jo, og det vises nok litt bedre i animasjonen. Det er også beskrevet ganske grundig på nettsidene, svarer Lindberg.
Han forteller at flere fartøyer kom til ulykkesstedet og forsøkte å hente opp mennesker fra sjøen.
– Det var en del som kom helt opp til båten, men var totalt utmattet for krefter og ikke klarte å klatre opp i båten. Det er mange hjerteskjærende historier der.
Også mannskapet på Edda forsøkte å hjelpe.
– Det var en kranfører om bord på Edda som så det som skjedde. Han brukte kranen til å plukke opp folk fra sjøen. Han prøvde å få opp så mange som mulig.
Lindberg viser til den siste delen av animasjonen.
– Her ser du når den siste ankervaiereforbindelsen røk. Det var den som holdt riggen igjen. Så tippet den helt over da den røk.

Under omvisningen kommer samtalen også inn på West Vanguard-ulykken utenfor Mørekysten, der en gassutblåsning fra en letebrønn skapte en eksplosjon og alvorlig brann.
Applausen: – Med West Vanguard ulykken hadde man gass under riggen. Kunne den ha risikert å miste flyteevnen på grunn av det?
– Alle gassboblene i vannmassene bidro jo, tror jeg, til den stabilitetssituasjonen, svarer Halvorsen med henvisning til West Vanguard.
Lindberg presiserer at ulykkene hadde forskjellige årsaker.
– Det var jo en regelrett utblåsning på West Vanguard.
West Vanguard arbeidet på en letebrønn, mens Kielland ble brukt som boligplattform og var avkoblet og ikke involvert i boring da den kantret.
– Det var en helt annen type hendelse. Det var en leteboring og de visste jo mindre om hva de skulle finne i undergrunnen. På Ekofiskfeltet hadde produksjonen pågått i nesten ti år, forklarer Lindberg.
Under West Vanguard-ulykken fikk riggen betydelig slagside. Granskningskommisjonen konkluderte med at dette sannsynligvis skyldtes utilsiktet fylling av en ballasttank, etter at varme fra brannen hadde påvirket hydraulikksystemet og åpnet en ventil. Undersøkelser viste at gassboblene fra utblåsningen i seg selv ikke kunne forklare slagsiden.
Åpningen av «Pappa» inngår i et arrangement i samarbeid med Norsk Petroleumsforum og møteplassen Petropolen. Ole Jonny Rugset ønsker velkommen og trekker frem betydningen av å møtes på tvers av fagmiljøer for å dele kunnskap om petroleumsnæringen. Senere på programmet stod IKM Nord med et innlegg om sikkerhet og beredskap, der spørsmålet er hvor godt forberedt virksomheter og samfunn er når en krise inntreffer. Utstillingen om Kielland ga en direkte relevans og historisk bakgrunn for slike spørsmål.
For Nordmørsmusea er «Pappa» en del av arbeidet med å bruke de nye utstillingslokalene til temaer som har relevans både regionalt og nasjonalt. Virginia Bertani, fagleder for formidling, forteller at museet ønsker å prøve forskjellige typer formidling og nå mennesker som vanligvis ikke besøker museet.
– Vi kan kjenne historiske hendelser gjennom rapporter og granskinger, men vi kommer ikke nødvendigvis til å vite hvilke konsekvenser som står bak hendelsen, og hvordan menneskene blir berørt.
Museets temporære utstillingslokale er på 155 kvadratmeter og er tilrettelagt for vandreutstillinger med forskjellige krav til sikkerhet, klima og teknisk utstyr.
– Når vi tar imot eller bygger en ny utstilling, må vi stille oss noen spørsmål. Hva kan dette gi oss? Hvem ønsker vi å nå? Hvorfor kan dette være relevant?
Bertani forteller at museet har valgt å presentere «Pappa» uten omfattende lokale tillegg, fordi den allerede er en helhetlig utstilling. Tidligere har museet blant annet vist kunst inspirert av havet og regionen og en utstilling om stål og materialbruk. Det arbeides også med en kommende utstilling om tekstilkunst og tekstiltradisjoner. Målet er at museet skal være et sted for kunnskapsdeling, refleksjon og samtaler.

For Norsk Oljemuseum har dokumentasjonsprosjektet gitt tilgang til et stort materiale som også kan brukes i videre forskning og formidling. Det er utarbeidet bøker på norsk og engelsk, gjennomført møter og seminarer og gjort store mengder historisk materiale tilgjengelig.
– Det finnes masse stoff å fordype seg i på Industriminne.no. Hundrevis av artikler, bilder, lenker til arkiver og forskningsartikler, sier Lindberg.
For Halvorsen er det likevel barnas fortellinger som er det sentrale i «Pappa».
– Dette er en utstilling som handler om relasjoner mellom mennesker, om familier, om sorg, stillhet, kjærlighet og om livet før og etter en traumatisk hendelse.
Han gjengir et utsagn fra en av deltakerne i dokumentasjonsprosjektet:
– Kunnskap er min medisin. Jo mer jeg får vite, jo bedre er det. Nå kan jeg endelig tilgi faren min at han døde.
Halvorsen understreker at museet har fått anledning til å formidle personlige historier som tilhører dem som selv har levd med konsekvensene.
– Historiene i utstillingen tilhører dem som fortalte dem. Vi har bare fått lov til å låne dem.
Barna som ble oversett etter Kielland-ulykken
Mellom 300 og 400 barn mistet faren sin eller fikk en far hjem som var forandret etter Alexander L. Kielland-ulykken i 1980. Mange vokste opp med spørsmål de aldri fikk svar på. Gjennom et omfattende dokumentasjonsarbeid har Norsk Oljemuseum hentet frem historiene deres. Nå vises utstillingen «Pappa» ved Nordmørsmusea i Kristiansund.
Da Alexander L. Kielland kantret på Ekofiskfeltet 27. mars 1980, var det 212 mennesker om bord. 123 mistet livet. Ulykken er den største i norsk industrihistorie og har gjennom mer enn fire tiår vært gjenstand for granskinger, alternative teorier, forskning, bøker og omfattende offentlig debatt. Men det finnes også en annen historie. Den handler om barna som mistet fedrene sine, og dem som fikk en far hjem som aldri ble den samme.
– Det er anslått at mellom 300 og 400 barn mistet sin far eller fikk en far hjem som aldri ble den samme etter det han hadde vært med på. Disse barna fikk lite oppmerksomhet, forteller Leif Harald Halvorsen, utstillingsleder ved Norsk Oljemuseum.
Han er i Kristiansund sammen med oljemuseets fagsjef, Bjørn Lindberg, for å presentere vandreutstillingen «Pappa». Utstillingen bygger på et treårig dokumentasjonsprosjekt der museet har samlet inn arkivmateriale, fotografier og personlige beretninger fra mennesker som ble berørt av ulykken.
Gjennom arbeidet ble det tydelig at barna hadde fått langt mindre plass i fortellingen om Kielland enn de tekniske spørsmålene, granskningene og myndighetenes håndtering.
– Vi hadde jo allerede en egen utstilling om Kielland på Norsk Oljemuseum i Stavanger. Det fantes veldig mye materiale i form av bøker, dokumenter, forskningsrapporter og medieomtale. Vi skulle ikke fortelle den samme historien en gang til, sier Halvorsen.

En av historiene museet fant under dokumentasjonsarbeidet, tilhører Tove Valle. I politiarkivene dukket det opp et fotografi av faren hennes. Bildet var sendt inn i forbindelse med identifiseringsarbeidet etter ulykken i 1980, men hadde aldri kommet tilbake til familien.
– Vi fant Tove Valle gjennom et bilde fra politiarkivene. Bildet av faren hennes var sendt inn i 1980 for identifisering, men det var aldri blitt returnert til familien, forteller Halvorsen.
Museet tok kontakt med Valle, og fotografiet ble en inngang til familiens historie.
– Historien hennes gjorde inntrykk. Ikke fordi den var unik, men fordi vi møtte lignende erfaringer igjen og igjen.
Gjennom arbeidet kom museet i kontakt med mennesker som fortsatt hadde ubesvarte spørsmål om hva som hadde skjedd med fedrene deres. Hvor hadde faren vært da riggen kantret? Hvem hadde sett ham sist? Hva hadde han på seg? Hvem hadde vært sammen med ham? Dette var spørsmål enkelte hadde levd med siden 1980.
– Det hjelper å snakke om det. Det hjelper å få svar på spørsmålene man sitter med, sier Bjørn Lindberg.
Han forteller at arkivarbeidet i flere tilfeller har gjort det mulig å finne opplysninger som tidligere ikke hadde vært tilgjengelige for familiene.

Det var ikke bare barna som mistet en far, som ble rammet. Lars Mundheim var åtte år gammel da ulykken skjedde. Faren overlevde, men kom hjem sterkt preget av det han hadde opplevd.
– Vi møtte barn som fikk fedrene sine igjen. Men det var en far som var sterkt preget og ikke var til å kjenne igjen sammenlignet med slik han var før, forteller Halvorsen.
Mundheim beskrev selv forholdet til faren slik:
– Far tok all plassen hjemme, men han tok ikke plass i livet mitt.
Fortellingen hans er en av dem publikum møter i «Pappa».
En annen er historien om Tom Johansen, som var sju år da han mistet faren sin.
– Tom Johansen var sju år da han mistet faren sin, og i mange år greide han ikke å snakke med andre om det. Først da han selv ble far til en gutt, fikk han hjelp til å bearbeide sorgen og minnene som han hadde prøvd å fortrenge gjennom et langt liv, forteller Halvorsen.
Det var slike historier som fikk museet til å endre perspektiv.
– Gjennom dokumentasjonsprosjektet ble det stadig tydeligere at barna i denne tragedien på mange måter hadde vært de usynlige ofrene. Derfor fikk utstillingen navnet «Pappa». Ikke Kielland, ikke katastrofen, ikke 1980, men «Pappa».

Alexander L. Kielland-ulykken rammet også familier utenfor Norge. Av de 212 om bord var 34 britiske statsborgere. 24 av dem omkom. Som del av dokumentasjonsarbeidet oppsøkte Norsk Oljemuseum etterlatte i Storbritannia. I Great Yarmouth møtte de Deborah Lackson, som fortalte hvordan ulykken hadde påvirket familien hennes.
– Hun fortalte hvordan moren aldri kom seg etter tapet av ektemannen sin, sier Halvorsen.
Tapet fikk også økonomiske konsekvenser. I samtalen med Applausen kommer Halvorsen inn på forskjellene mellom oppfølgingen av norske og utenlandske etterlatte.
– Vi ser jo at det var en betydelig forskjell på ivaretakelsen av de etterlatte, i den grad det ble gjort, mellom norske og utenlandske etterlatte.
Mange av de britiske familiene bodde i mindre lokalsamfunn, der de kunne være de eneste som hadde mistet noen i ulykken.
– Det var stort i det internasjonale nyhetsbildet akkurat der og da, men så døde det liksom hen. Så satt de igjen med tapet, sorgen og minnene, men ikke så mye hjelp og oppfølging. For flere av de norske etterlatte ble kontakten med andre berørte etter hvert viktig. Gjennom organisering og nettverksarbeid kunne de utveksle erfaringer og arbeide for å få svar. Den muligheten hadde ikke nødvendigvis familiene i Storbritannia.
– Ulykken tok ikke bare liv. Den forandret familier, oppvekster og livsløp for mange, sier Halvorsen.

Spørsmålene etter Kielland-ulykken har ikke bare handlet om hva som fikk riggen til å kantre. Myndighetenes oppfølging av overlevende og etterlatte har vært omstridt i flere tiår. På 2010-tallet tok blant andre Kian Reme, prest og politiker i Stavanger, og Anders Hellesen, som overlevde ulykken, initiativ til å undersøke ubesvarte spørsmål og etterspørre dokumentasjon. Også forskere ved Universitetet i Stavanger deltok i arbeidet.
– De begynte å grave i ubesvarte spørsmål, stille nye spørsmål og etterspørre dokumentasjon. Det arbeidet de gjorde, førte til at Riksrevisjonen i 2019 besluttet å granske myndighetenes arbeid med ulykken, forteller Lindberg.
Riksrevisjonens rapport kom i 2021.
– Den konkluderte med sterk kritikk av myndighetenes arbeid på flere områder, ikke minst når det gjaldt oppfølgingen av de overlevende og etterlatte.
Riksrevisjonen anbefalte imidlertid ikke en ny teknisk granskning av ulykkesårsaken.
– De sa samtidig at en ny granskning av ulykkesårsaken ikke ville gi et annet resultat enn den offentlige granskningen hadde gitt.
For enkelte etterlatte var konklusjonen utilfredsstillende. Mange mente fortsatt at viktige spørsmål om ulykken ikke var besvart.
– For noen ble det oppfattet som et slags stusslig plaster på såret. Det var mange som ville ha en ny granskning, som mente at det finnes mange ubesvarte spørsmål om hva som egentlig skjedde. Men det var ikke bestillingen, sier Lindberg.
På bakgrunn av Riksrevisjonens arbeid og Stortingets oppfølging ble det satt i gang to prosjekter. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fikk ansvar for en helsestudie blant berørte. Samtidig fikk Norsk Oljemuseum midler fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Energidepartementet til et historisk dokumentasjonsprosjekt. Lindberg understreker at museets oppdrag var tydelig avgrenset.
– Det var ikke en ny teknisk granskning. Det ble vi ikke bedt om. Det ville vi ikke ha. Det hadde vi ikke kompetanse til.
Museet skulle samle inn og tilgjengeliggjøre kunnskap som kunne brukes til forskning, bøker, artikler, utstillinger og andre formidlingsprosjekter. I tillegg skulle arbeidet bidra til at berørte mennesker ble sett, hørt og tatt på alvor, og så langt som mulig fikk svar på spørsmålene sine.

Norsk Oljemuseum hadde tidligere arbeidet med andre omstridte sider av norsk oljehistorie.
– Da Norsk Oljemuseum fikk ansvaret for prosjektet, var det blant annet fordi museet hadde erfaring med kontroversielle og vanskelige temaer. Et eksempel er Nordsjødykkerhistorien, forteller Lindberg.
Arbeidet med Nordsjødykkerne hadde pågått over flere år og resultert i både bok og utstilling.
– Den gangen var det veldig kontroversielt, og det ble det til dels også med Kielland-arbeidet. Det har vært sterke meninger både innenfor prosjektet og utenfor prosjektet.
Ifølge Lindberg var diskusjonene til tider krevende.
– Konstruktive og noen ganger ganske krevende diskusjoner har gjort at dokumentasjonsarbeidet som foreligger nå, er veldig gjennomarbeidet og solid.
Kielland-nettverket, som samler overlevende, pårørende og etterlatte, fikk en sentral rolle.
– De har vært et nav i arbeidet med å tilgjengeliggjøre informasjon og formidle kontakt.

Et av de mest omfattende resultatene av prosjektet er arbeidet med å gjøre historisk dokumentasjon tilgjengelig. I samarbeid med Arkivverket er store mengder arkivmateriale digitalisert og åpnet for publikum.
– Det at dokumentene ikke har vært tilgjengelige, har vært opphav til en del spørsmål. Spørsmål som kunne vært besvart, men som i stedet genererer nye spørsmål, konspirasjonsteorier og mistanker om hvorfor vi ikke får se dokumentene, sier Lindberg.
Materialet er samlet gjennom nettressursen Industriminne.no, der publikum kan finne fotografier, dokumenter, artikler og annet materiale om ulykken. Lindberg trekker særlig frem arbeidet med å identifisere menneskene om bord.
– Det er én ting jeg har lyst til å trekke frem. Takket være dette dokumentasjonsarbeidet finnes det nå for første gang samlet fotografier av alle som var om bord på riggen. Alle navnene har fått et ansikt.
Alle de 212 menneskene om bord på Alexander L. Kielland er nå representert med fotografier. Prosjektet har også samarbeidet med Universitetet i Stavanger, som forvalter Minnebanken.
– Det er et nettsted hvor historiene til overlevende, etterlatte, pårørende og andre involverte, for eksempel redningsmannskaper, er publisert og gjort tilgjengelige.
Det var særlig gjennom disse personlige fortellingene at museet fikk et bredere bilde av konsekvensene ulykken hadde fått for familiene.
Under samtalen etter presentasjonen kommer Halvorsen også inn på Kian Remes mangeårige engasjement. Reme mistet broren sin i ulykken og var blant dem som arbeidet for å få undersøkt den havarerte riggen og søkt etter omkomne.
– Han var en pådriver. Han mistet selv en bror i ulykken og var med på å etablere Kielland-fondet.
Et viktig spørsmål for de etterlatte var muligheten for å finne omkomne som fortsatt befant seg i riggen.
– Den ble slept til land, men ble liggende opp ned i en fjord utenfor Stavanger. Det ble gjort noen forsøk, og til slutt ble den snudd. Etter snuingen, gjennomsøkningen og alt dette ble den til slutt senket på dypt vann i en annen fjord.
Applausen: – Var det ikke også dykkere som gikk inn i boligseksjonen?
– Det stemmer. Det var søk etter omkomne på riggen, og det var søk med dykkere i området der riggen kantret, bekrefter Halvorsen.
Arbeidet med å undersøke riggen og finne omkomne var en viktig del av etterspillet, spesielt for familiene handlet det også om å få vite hva som hadde skjedd med deres nærmeste.
Alexander L. Kielland var opprinnelig bygget som en halvt nedsenkbar borerigg, men ble brukt som boligplattform da ulykken inntraff. Riggen lå forankret ved Edda-plattformen på Ekofiskfeltet. Arbeiderne bodde på Kielland og utførte arbeid på den nærliggende faste installasjonen.
– Den var en borerigg, men der og da var den i bruk som en boligrigg. Det var boligkvarter for mange personer som arbeidet på naboinstallasjonen, forklarer Halvorsen.
Gangbroforbindelsen mellom installasjonene var frakoblet på grunn av dårlig vær. Kielland var en flytende konstruksjon med fem bærende bein og pongtonger som sørget for oppdrift og stabilitet.
– Det som skjedde, var at ett av de fem beina med pongtonger, som holdt den flytende, ble revet av. Det førte til ubalanse i strukturen. Først fikk den kraftig slagside, og så gikk den helt rundt.
I forbindelse med dokumentasjonsprosjektet er det utviklet en digital animasjon som viser hendelsesforløpet.
Animasjonen bygger på granskningsrapporter og vitnebeskrivelser. Den viser hvordan konstruksjonen sviktet, hvordan riggen fikk slagside, og hvordan den siste ankervaiereforbindelsen røk før riggen kantret.
– Alt som du ser her, er basert på granskningsrapporter og vitnebeskrivelser. Den skal være veldig korrekt. Det er ikke et forsøk på å dramatisere det, men å gjøre det realistisk, forklarer Lindberg.

Det var mørkt og dårlig vær da Kielland kantret. Mange av menneskene om bord havnet i sjøen, der bølger, kulde og utmattelse gjorde redningsarbeidet vanskelig.
Applausen: – Var det ingen standbybåter i nærheten?
– Jo, og det vises nok litt bedre i animasjonen. Det er også beskrevet ganske grundig på nettsidene, svarer Lindberg.
Han forteller at flere fartøyer kom til ulykkesstedet og forsøkte å hente opp mennesker fra sjøen.
– Det var en del som kom helt opp til båten, men var totalt utmattet for krefter og ikke klarte å klatre opp i båten. Det er mange hjerteskjærende historier der.
Også mannskapet på Edda forsøkte å hjelpe.
– Det var en kranfører om bord på Edda som så det som skjedde. Han brukte kranen til å plukke opp folk fra sjøen. Han prøvde å få opp så mange som mulig.
Lindberg viser til den siste delen av animasjonen.
– Her ser du når den siste ankervaiereforbindelsen røk. Det var den som holdt riggen igjen. Så tippet den helt over da den røk.

Under omvisningen kommer samtalen også inn på West Vanguard-ulykken utenfor Mørekysten, der en gassutblåsning fra en letebrønn skapte en eksplosjon og alvorlig brann.
Applausen: – Med West Vanguard ulykken hadde man gass under riggen. Kunne den ha risikert å miste flyteevnen på grunn av det?
– Alle gassboblene i vannmassene bidro jo, tror jeg, til den stabilitetssituasjonen, svarer Halvorsen med henvisning til West Vanguard.
Lindberg presiserer at ulykkene hadde forskjellige årsaker.
– Det var jo en regelrett utblåsning på West Vanguard.
West Vanguard arbeidet på en letebrønn, mens Kielland ble brukt som boligplattform og var avkoblet og ikke involvert i boring da den kantret.
– Det var en helt annen type hendelse. Det var en leteboring og de visste jo mindre om hva de skulle finne i undergrunnen. På Ekofiskfeltet hadde produksjonen pågått i nesten ti år, forklarer Lindberg.
Under West Vanguard-ulykken fikk riggen betydelig slagside. Granskningskommisjonen konkluderte med at dette sannsynligvis skyldtes utilsiktet fylling av en ballasttank, etter at varme fra brannen hadde påvirket hydraulikksystemet og åpnet en ventil. Undersøkelser viste at gassboblene fra utblåsningen i seg selv ikke kunne forklare slagsiden.
Åpningen av «Pappa» inngår i et arrangement i samarbeid med Norsk Petroleumsforum og møteplassen Petropolen. Ole Jonny Rugset ønsker velkommen og trekker frem betydningen av å møtes på tvers av fagmiljøer for å dele kunnskap om petroleumsnæringen. Senere på programmet stod IKM Nord med et innlegg om sikkerhet og beredskap, der spørsmålet er hvor godt forberedt virksomheter og samfunn er når en krise inntreffer. Utstillingen om Kielland ga en direkte relevans og historisk bakgrunn for slike spørsmål.
For Nordmørsmusea er «Pappa» en del av arbeidet med å bruke de nye utstillingslokalene til temaer som har relevans både regionalt og nasjonalt. Virginia Bertani, fagleder for formidling, forteller at museet ønsker å prøve forskjellige typer formidling og nå mennesker som vanligvis ikke besøker museet.
– Vi kan kjenne historiske hendelser gjennom rapporter og granskinger, men vi kommer ikke nødvendigvis til å vite hvilke konsekvenser som står bak hendelsen, og hvordan menneskene blir berørt.
Museets temporære utstillingslokale er på 155 kvadratmeter og er tilrettelagt for vandreutstillinger med forskjellige krav til sikkerhet, klima og teknisk utstyr.
– Når vi tar imot eller bygger en ny utstilling, må vi stille oss noen spørsmål. Hva kan dette gi oss? Hvem ønsker vi å nå? Hvorfor kan dette være relevant?
Bertani forteller at museet har valgt å presentere «Pappa» uten omfattende lokale tillegg, fordi den allerede er en helhetlig utstilling. Tidligere har museet blant annet vist kunst inspirert av havet og regionen og en utstilling om stål og materialbruk. Det arbeides også med en kommende utstilling om tekstilkunst og tekstiltradisjoner. Målet er at museet skal være et sted for kunnskapsdeling, refleksjon og samtaler.

For Norsk Oljemuseum har dokumentasjonsprosjektet gitt tilgang til et stort materiale som også kan brukes i videre forskning og formidling. Det er utarbeidet bøker på norsk og engelsk, gjennomført møter og seminarer og gjort store mengder historisk materiale tilgjengelig.
– Det finnes masse stoff å fordype seg i på Industriminne.no. Hundrevis av artikler, bilder, lenker til arkiver og forskningsartikler, sier Lindberg.
For Halvorsen er det likevel barnas fortellinger som er det sentrale i «Pappa».
– Dette er en utstilling som handler om relasjoner mellom mennesker, om familier, om sorg, stillhet, kjærlighet og om livet før og etter en traumatisk hendelse.
Han gjengir et utsagn fra en av deltakerne i dokumentasjonsprosjektet:
– Kunnskap er min medisin. Jo mer jeg får vite, jo bedre er det. Nå kan jeg endelig tilgi faren min at han døde.
Halvorsen understreker at museet har fått anledning til å formidle personlige historier som tilhører dem som selv har levd med konsekvensene.
– Historiene i utstillingen tilhører dem som fortalte dem. Vi har bare fått lov til å låne dem.

Åpen artikkel: Onsdag 18. november er en historisk dag for Sundbåten i Kristiansund. Mens 150-årsjubileet ble markert med kaffe og noe å bite i til morgenpassasjerene, kom også nyheten om at eierskapet til MS Framnæs nå formelt er overført til KKS KF.

Kristiansund-bandet El Cuero slipper singelen «See The World Through Electric Eyes» og legger ut på Norgesturné i 2027. Etter åtte studioalbum og to tiår som band vender trioen blikket framover – med nye låter, et jubileum og en tydelig beskjed: Det er ikke lenger nødvendig å ta det så pent.

New Visions med kunstnere med tilknytning til Øst- og Sørøst-Asia, en bred presentasjon av Jan Groth og en stor utstilling fra Henie Onstad-samlingen står på programmet ved kunstsenteret i 2027. Høsten avsluttes med den første store internasjonale separatutstillingen med den danske skulptøren Tove Storch.