Nordmørsmusea åpnet lørdag 31.01.2026 vandreutstillingen «Se bestemor, vi danser sammen!» på Normoria. Utstillingen er ikke bare en presentasjon av dans som historisk uttrykk, men den er lagt opp som et møte mellom levninger fra fortida og samtid, mellom det dokumenterte og arkiverte sammen med det levende, og mellom nasjonale perspektiver og lokale erfaringer. Virginia Bertani, fagleder utstilling i Nordmørsmusea, har hatt ansvaret for å ta imot og tilpasse utstillingen til en nordmørsk kontekst.
.jpg)
Fagleder utstilling ved Nordmørsmusea, Virginia Bertani
Bertani understreker tidlig at dette er et samarbeid der både nasjonale og lokale krefter er involvert.
– Det er en vandreutstilling fra Norsk senter for folkemusikk og folkedans, som vi har tatt imot. Den er todelt. Det er én del som kommer fra senteret, som handler litt mer på nasjonalt nivå om dans som kulturarv, sier Bertani.
Samtidig har Nordmørsmusea utviklet en egen del av utstillingen, med tydelig lokal forankring. Denne delen er produsert i tett samarbeid med danseaktører i regionen og bygger både på arkivmateriale og nye opptak.
– Nordmørsmusea har også laget en egen lokaldel. Det blir gjenstander, videoer og bilder fra Nordmøre. Vi har samarbeidet med seks danselag for å ta nye opptak av videoer, som vises inne i det lille rommet der, forteller Bertani.
Utstillingen består totalt av tolv filmer, fordelt mellom historisk materiale og nyproduksjoner.
– Det blir i alt tolv videoer fra hele regionen, både seks fra arkiv og seks fra nye opptak.
Denne strukturen gjør det mulig å lese dansen både som dokumentert historie og som nåtidig praksis, uten å skille dem strengt fra hverandre.
Åpningen av utstillingen er lagt opp som en aktiv og inkluderende hendelse. I stedet for en tradisjonell, stillestående åpning, er publikum invitert inn i bevegelse.
– Vi har invitert Afro Nordic Culture Hub, som åpnet klokka tolv lørdag med trommel og dans her inne i foajeen. Vi holdt en kort tale, og så har vi latt folk bli med, sier Bertani.
Publikum fikk ikke bare se dans, men også delta.
– De har fortsatt å danse og hjulpet folk med å lære en liten koreografi, for å danse litt mer, sier hun.
Etter den aktive åpningen er det lagt til rette for en overgang til en roligere opplevelse av selve utstillingen.
– Det var åpnet dansegulv, og siden folk etter hvert roet seg litt, dempet vi musikken. Da har de kunnet gå inn for å se utstillingen litt mer i ro, og så koreografien, forklarer Bertani.
Denne vekslingen mellom aktivitet og betraktning er bevisst valgt, og speiler utstillingens tematiske spenning mellom dans som sosial praksis og dans som kulturhistorisk uttrykk.
.jpg)
.jpg)
Et visuelt og romlig element som har vakt oppmerksomhet, er bruken av discokule i utstillingen.
– Diskokulen er vel et element som vil kjennes igjen av de fleste i alle generasjoner i dag?
– Ja, det er ganske mange som kjenner til discokula, vil jeg tro. Selv i dag, sier Bertani. Discokulen fungerer som et felles referansepunkt på tvers av generasjoner. – Vi tok fram litt inspirasjon fra dansegulvet og danserommet med den fantastiske discokulen. Det var ikke bare tenkt som kulisse, men for å gi folk en mer sanselig opplevelse når man kommer inn, sier Bertani.
Responsen på åpningen har ifølge henne vært tydelig positiv.
– Jeg må si at vi fikk veldig, veldig mye skryt av det, egentlig, sier Virginia Bertani, litt over en time etter utstillingen åpnet.
Utstillingen «Se bestemor, vi danser sammen!» er produsert av Norsk senter for folkemusikk og folkedans, med Tone Erlien Myrvold som kurator. Kulturhistorisk Film & Formidling er produsent, Øystein Fjeldbo har hatt ansvar for teknikk, lyd og bilde, og Tuyo Design står for utforming og bygging. Produksjonen er støttet av Sparebankstiftelsen DNB, UNESCO Norge og Sparebankstiftelsen SMN.
.jpg)
Bertani understreker tidlig at dette er et samarbeid der både nasjonale og lokale krefter er involvert.
– Det er en vandreutstilling fra Norsk senter for folkemusikk og folkedans, som vi har tatt imot. Den er todelt. Det er én del som kommer fra senteret, som handler litt mer på nasjonalt nivå om dans som kulturarv, sier Bertani.
Samtidig har Nordmørsmusea utviklet en egen del av utstillingen, med tydelig lokal forankring. Denne delen er produsert i tett samarbeid med danseaktører i regionen og bygger både på arkivmateriale og nye opptak.
– Nordmørsmusea har også laget en egen lokaldel. Det blir gjenstander, videoer og bilder fra Nordmøre. Vi har samarbeidet med seks danselag for å ta nye opptak av videoer, som vises inne i det lille rommet der, forteller Bertani.
Utstillingen består totalt av tolv filmer, fordelt mellom historisk materiale og nyproduksjoner.
– Det blir i alt tolv videoer fra hele regionen, både seks fra arkiv og seks fra nye opptak.
Denne strukturen gjør det mulig å lese dansen både som dokumentert historie og som nåtidig praksis, uten å skille dem strengt fra hverandre.
Åpningen av utstillingen er lagt opp som en aktiv og inkluderende hendelse. I stedet for en tradisjonell, stillestående åpning, er publikum invitert inn i bevegelse.
– Vi har invitert Afro Nordic Culture Hub, som åpnet klokka tolv lørdag med trommel og dans her inne i foajeen. Vi holdt en kort tale, og så har vi latt folk bli med, sier Bertani.
Publikum fikk ikke bare se dans, men også delta.
– De har fortsatt å danse og hjulpet folk med å lære en liten koreografi, for å danse litt mer, sier hun.
Etter den aktive åpningen er det lagt til rette for en overgang til en roligere opplevelse av selve utstillingen.
– Det var åpnet dansegulv, og siden folk etter hvert roet seg litt, dempet vi musikken. Da har de kunnet gå inn for å se utstillingen litt mer i ro, og så koreografien, forklarer Bertani.
Denne vekslingen mellom aktivitet og betraktning er bevisst valgt, og speiler utstillingens tematiske spenning mellom dans som sosial praksis og dans som kulturhistorisk uttrykk.
Et visuelt og romlig element som har vakt oppmerksomhet, er bruken av discokule i utstillingen.
– Diskokulen er vel et element som vil kjennes igjen av de fleste i alle generasjoner i dag?
– Ja, det er ganske mange som kjenner til discokula, vil jeg tro. Selv i dag, sier Bertani. Discokulen fungerer som et felles referansepunkt på tvers av generasjoner. – Vi tok fram litt inspirasjon fra dansegulvet og danserommet med den fantastiske discokulen. Det var ikke bare tenkt som kulisse, men for å gi folk en mer sanselig opplevelse når man kommer inn, sier Bertani.
Responsen på åpningen har ifølge henne vært tydelig positiv.
– Jeg må si at vi fikk veldig, veldig mye skryt av det, egentlig, sier Virginia Bertani, litt over en time etter utstillingen åpnet.
Utstillingen «Se bestemor, vi danser sammen!» er produsert av Norsk senter for folkemusikk og folkedans, med Tone Erlien Myrvold som kurator. Kulturhistorisk Film & Formidling er produsent, Øystein Fjeldbo har hatt ansvar for teknikk, lyd og bilde, og Tuyo Design står for utforming og bygging. Produksjonen er støttet av Sparebankstiftelsen DNB, UNESCO Norge og Sparebankstiftelsen SMN.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
