Norges største forskningsprosjekt har lagt ut på sitt aller første tokt. Satellittdata viser at det sentrale Polhavet er i rask endring; det tradisjonelle hvite og isdekkede havet viker gradvis for et stadig blåere og mer isfritt hav.
Isbjørn og havhest i Framstredet. Hvordan er livsgrunnlaget for disse artene i et isfritt Polhav? Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFor å møte denne fundamentale endringen har det tiårige samarbeidsprogrammet Polhavet 2050 kastet loss. Med en totalramme på to milliarder kroner og et samlet lag av 18 norske forskningsinstitusjoner, skal prosjektet fremskaffe den kritiske og vitenskapelige kunnskapen som trengs for fremtidens forvaltning av de nordligste havområdene.
Den 23. juli kastet det avanserte forskningsfartøyet FF Kronprins Haakon loss fra kullkaia i Longyearbyen. Ombord befinner det seg rundt 30 forskere og 20 besetningsmedlemmer som skal tilbringe de neste 50 dagene på en omfattende seilas mot Nordpolen. Dette åpningstoktet følger en rute som går lenger vest i Polhavet enn tidligere ekspedisjoner. Hensikten med den valgte kursen er å samle inn fysiske, kjemiske og biologiske data for å tette de store kunnskapshullene om det arktiske marine økosystemet. Blant de sentrale problemstillingene forskerne søker svar på, er hvordan livsgrunnlaget for sårbare arter som isbjørn og havhest påvirkes i Framstredet når Polhavet blir isfritt.
Når sjøisen trekker seg tilbake, endres de biogeografiske og menneskelige forutsetningene i regionen dramatisk. Varmere havstrømmer fører nye atlantiske arter nordover, og det svinnende isdekket åpner for nye kommersielle skipsruter. Dette skaper en økt internasjonal interesse for å utnytte naturressurser som tidligere har vært fysisk utilgjengelige. Toktleder Paul Dodd, som til daglig arbeider som forsker ved Norsk Polarinstitutt, utdyper ekspedisjonens overordnede formål og den tidsmessige relevansen:
– Det overordnede målet er å forklare konsekvensene ved at isen trekker seg tilbake, både når det gjelder biologisk mangfold og fremtidig menneskelig aktivitet.
– Tidspunktet er avgjørende. Nye internasjonale avtaler om biologisk mangfold i internasjonale havområder og globale mål om å beskytte 30 prosent av verdens hav krever et solid vitenskapelig grunnlag.
Det vitenskapelige arbeidet under toktet omfatter hele økosystemet. Forskerne benytter både tradisjonelle innsamlingsmetoder som nett og trål, samt moderne, autonome prøvetakere som registrerer havedata uavbrutt gjennom hele året. For å fange opp de mest kritiske miljøendringene, som i stor grad foregår utenom sommersesongen, er kontinuerlig overvåking essensielt. Forsker ved Norsk Polarinstitutt, Morven Muilwijk, forklarer metodikken:
– Vi har tradisjonelt forsket på Polhavet om sommeren, men de store endringene skjer hele året. Derfor trenger vi målinger som følger havet gjennom alle årstidene.
En sentral oppgave under årets seilas er å hente opp eldre målefortøyninger som har registrert data uavbrutt siden 2024, for så å sette ut nye fortøyninger som sikrer lange, sammenhengende måleserier. Sjefingeniør ved Norsk Polarinstitutt og nestleder på toktet, Anette Wold, understreker betydningen av slike langvarige observasjoner:
– For å forstå endringene i havet må man se på de lange linjene, ikke bare enkeltår. For å kunne si noe om endringer er vi nødt til å samle data over lang tid. Enkeltår forteller oss lite, men sammen kan de gi oss en tidsserie som viser hvordan Polhavet faktisk utvikler seg.
Forskningsekspedisjonen stopper ikke ved de øvre vannlagene. Avanserte måleinstrumenter senkes nesten 4000 meter ned til den arktiske havbunnen. Her henter forskerne opp sedimentprøver, som ved første øyekast fremstår som vanlig gjørme. Etter grundig siling av sedimentene avdekkes organismene som lever i det dype mørket, noe som gjør det mulig å kartlegge havbunnens artsmangfold og funksjon.
Førsteamanuensis ved UNIS (Universitetssenteret på Svalbard), Arunima Sen, leder arbeidspakken som undersøker havbunnens karbonomsetning. Hun klargjør målet med bunnundersøkelsene:
– Vi ønsker å forstå hele kretsløpet, fra produksjonen av mat ved havoverflaten, via havbunnen, og tilbake til havet igjen.
Gjennom målinger av oksygenforbruket i sedimentkjernene skal forskergruppen kartlegge hvordan havbunnen fungerer som et naturlig karbonlager. Dette gir avgjørende innsikt i nøyaktig hvor mye karbon som bindes i bunnmassene, og hvor mye som frigjøres tilbake til vannsøylen.
Dette initierende, tverrfaglige toktet markerer startskuddet for det ti år lange programmet Polhavet 2050. Det vitenskapelige grunnlaget som legges i sommer skal danne fundamentet for senere, mer spesialiserte ekspedisjoner som skal bore dypere inn i de faglige problemstillingene som avdekkes underveis.
Organisatorisk har programmet vært gjennom en planlagt overgangsfase. Paul E. Renaud fra Akvaplan-niva trer inn som ny programleder for Polhavet 2050, og overtar etter Bodil Bluhm, som har fungert som konstituert leder siden januar 2026. Ingrid Ballari Nilsen bistår prosjektet i egenskap av kommunikasjonsrådgiver ved UNIS.
Toktet representerer Norges offisielle bidrag til en omfattende, global forskningsinnsats. Dataene og kunnskapen som samles inn vil stå sentralt når det globale forskningsmiljøet samles under det neste internasjonale polaråret i 2032–2033. Avslutningsvis minner toktleder Paul Dodd om at prosessene i Arktis har globale ringvirkninger:
– Polhavet er ikke et isolert system. Globale klimagassutslipp, varmere atlantisk vann og økende menneskelig aktivitet påvirker utviklingen i Arktis. Samtidig påvirker endringene i Polhavet resten av verden gjennom havsirkulasjon, ferskvannstilførsel og klima.
For å møte denne fundamentale endringen har det tiårige samarbeidsprogrammet Polhavet 2050 kastet loss. Med en totalramme på to milliarder kroner og et samlet lag av 18 norske forskningsinstitusjoner, skal prosjektet fremskaffe den kritiske og vitenskapelige kunnskapen som trengs for fremtidens forvaltning av de nordligste havområdene.
Den 23. juli kastet det avanserte forskningsfartøyet FF Kronprins Haakon loss fra kullkaia i Longyearbyen. Ombord befinner det seg rundt 30 forskere og 20 besetningsmedlemmer som skal tilbringe de neste 50 dagene på en omfattende seilas mot Nordpolen. Dette åpningstoktet følger en rute som går lenger vest i Polhavet enn tidligere ekspedisjoner. Hensikten med den valgte kursen er å samle inn fysiske, kjemiske og biologiske data for å tette de store kunnskapshullene om det arktiske marine økosystemet. Blant de sentrale problemstillingene forskerne søker svar på, er hvordan livsgrunnlaget for sårbare arter som isbjørn og havhest påvirkes i Framstredet når Polhavet blir isfritt.
Når sjøisen trekker seg tilbake, endres de biogeografiske og menneskelige forutsetningene i regionen dramatisk. Varmere havstrømmer fører nye atlantiske arter nordover, og det svinnende isdekket åpner for nye kommersielle skipsruter. Dette skaper en økt internasjonal interesse for å utnytte naturressurser som tidligere har vært fysisk utilgjengelige. Toktleder Paul Dodd, som til daglig arbeider som forsker ved Norsk Polarinstitutt, utdyper ekspedisjonens overordnede formål og den tidsmessige relevansen:
– Det overordnede målet er å forklare konsekvensene ved at isen trekker seg tilbake, både når det gjelder biologisk mangfold og fremtidig menneskelig aktivitet.
– Tidspunktet er avgjørende. Nye internasjonale avtaler om biologisk mangfold i internasjonale havområder og globale mål om å beskytte 30 prosent av verdens hav krever et solid vitenskapelig grunnlag.
Det vitenskapelige arbeidet under toktet omfatter hele økosystemet. Forskerne benytter både tradisjonelle innsamlingsmetoder som nett og trål, samt moderne, autonome prøvetakere som registrerer havedata uavbrutt gjennom hele året. For å fange opp de mest kritiske miljøendringene, som i stor grad foregår utenom sommersesongen, er kontinuerlig overvåking essensielt. Forsker ved Norsk Polarinstitutt, Morven Muilwijk, forklarer metodikken:
– Vi har tradisjonelt forsket på Polhavet om sommeren, men de store endringene skjer hele året. Derfor trenger vi målinger som følger havet gjennom alle årstidene.
En sentral oppgave under årets seilas er å hente opp eldre målefortøyninger som har registrert data uavbrutt siden 2024, for så å sette ut nye fortøyninger som sikrer lange, sammenhengende måleserier. Sjefingeniør ved Norsk Polarinstitutt og nestleder på toktet, Anette Wold, understreker betydningen av slike langvarige observasjoner:
– For å forstå endringene i havet må man se på de lange linjene, ikke bare enkeltår. For å kunne si noe om endringer er vi nødt til å samle data over lang tid. Enkeltår forteller oss lite, men sammen kan de gi oss en tidsserie som viser hvordan Polhavet faktisk utvikler seg.
Forskningsekspedisjonen stopper ikke ved de øvre vannlagene. Avanserte måleinstrumenter senkes nesten 4000 meter ned til den arktiske havbunnen. Her henter forskerne opp sedimentprøver, som ved første øyekast fremstår som vanlig gjørme. Etter grundig siling av sedimentene avdekkes organismene som lever i det dype mørket, noe som gjør det mulig å kartlegge havbunnens artsmangfold og funksjon.
Førsteamanuensis ved UNIS (Universitetssenteret på Svalbard), Arunima Sen, leder arbeidspakken som undersøker havbunnens karbonomsetning. Hun klargjør målet med bunnundersøkelsene:
– Vi ønsker å forstå hele kretsløpet, fra produksjonen av mat ved havoverflaten, via havbunnen, og tilbake til havet igjen.
Gjennom målinger av oksygenforbruket i sedimentkjernene skal forskergruppen kartlegge hvordan havbunnen fungerer som et naturlig karbonlager. Dette gir avgjørende innsikt i nøyaktig hvor mye karbon som bindes i bunnmassene, og hvor mye som frigjøres tilbake til vannsøylen.
Dette initierende, tverrfaglige toktet markerer startskuddet for det ti år lange programmet Polhavet 2050. Det vitenskapelige grunnlaget som legges i sommer skal danne fundamentet for senere, mer spesialiserte ekspedisjoner som skal bore dypere inn i de faglige problemstillingene som avdekkes underveis.
Organisatorisk har programmet vært gjennom en planlagt overgangsfase. Paul E. Renaud fra Akvaplan-niva trer inn som ny programleder for Polhavet 2050, og overtar etter Bodil Bluhm, som har fungert som konstituert leder siden januar 2026. Ingrid Ballari Nilsen bistår prosjektet i egenskap av kommunikasjonsrådgiver ved UNIS.
Toktet representerer Norges offisielle bidrag til en omfattende, global forskningsinnsats. Dataene og kunnskapen som samles inn vil stå sentralt når det globale forskningsmiljøet samles under det neste internasjonale polaråret i 2032–2033. Avslutningsvis minner toktleder Paul Dodd om at prosessene i Arktis har globale ringvirkninger:
– Polhavet er ikke et isolert system. Globale klimagassutslipp, varmere atlantisk vann og økende menneskelig aktivitet påvirker utviklingen i Arktis. Samtidig påvirker endringene i Polhavet resten av verden gjennom havsirkulasjon, ferskvannstilførsel og klima.
Det blir en innholdsrik uke hos Innlandet Kultur- og samfunnshus, med aktiviteter fra tirsdag til søndag. Etter godt besøk den siste uken håper arrangørene på nytt å fylle brygga med både faste gjester og nye besøkende.
.jpg)
KRISTIANSUND: Rundt fotografiene i Nordic Light Fotohuset møttes representanter for nordmørsk nærings- og kulturliv og offisielle kinesiske æresgjester til en kveld der ambisjonen var større enn å presentere lokale produkter. «Nordmøre møter Kina» skulle skape personlige forbindelser i forkant av høstens satsing mot Kina og CIFTIS 2026.
Laget av ScaleFlow.
