Det intime og stueaktige preget i Vågøy kirke danner en særpreget ramme rundt fremføringen av verket «Rokta - etter at dagen kom». Den tradisjonsrike trekirken gir en usedvanlig klar og god akustikk, noe som viser seg å være avgjørende for et stykke der tekst og musikk deler på fortelleransvaret i et drama mellom liv og død. Komponist Knut Anders Vestad kaller denne kunstneriske formen for en dokufoni – en målrettet sammensmelting av historisk dokumentar og symfonisk struktur.
Ensemblet med Kirkeskipet. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementGjennom en strykekvintett fra TrondheimSolistene og resitasjon ved Tore B. Granås, blir publikum tatt med til den brutale virkeligheten på kysten den 3. april 1938, da frakteskuta «Rokta» gikk på grunn på Gallerskjæra på Hustadvika. Av et mannskap på tolv overlevde bare seks, og dette verket dokumenterer mennesket i sin ytterste nød, overlatt til naturens nådeløse krefter.
For å tvinge frem den rette nerve og følelse i materialet, valgte komponist Knut Anders Vestad å oppsøke Bjørnsund fyr under selve arbeidsprosessen. Gjennom en intens skriveperiode over 36 timer den 3., 4. og 5. april 2019, ble de historiske beretningene bearbeidet i det samme miljøet der tragedien utspilte seg. Grunnlaget for prosjektet hviler på de faktiske, historiske beretningene, blant annet gjenfortalt av de som sto nær til ulykken og gjennom nedtegnelser. Intensjonen har vært å formidle historien grundig og usentimentalt, fritt for emosjonelle overdrivelser, noe som gir stykket en dokumentarisk tyngde.
Knut Anders Vestad forklarer bakgrunnen for innsamlingen av materialet og hvordan oppholdet i havgapet preget prosessen:
– Historien ble overlevert til oss, og så bestemte vi oss for et kriminal-musikkteaterprosjekt. Da tenkte jeg at vi har materiale for politiarbeid. Vi lånte et fyr for å komme så nærme hendelsene som mulig, etter ganske mange mailer og telefoner. Det skjedde 3, 4 og 5 april, og planen var å skrive i 36 timer uten søvn. Men jeg måtte sove, så det gikk ikke helt. Det var utrolig artig og inspirerende å være på Bjørnsund.
Gjennom Tore B. Granås’ stramme og saklige resitasjon skildres de første timene i det voldsomme uværet, og den lammende beskjeden som nådde bygda om at frakteskuta hadde gått på grunn. Mannskapet ombord kjempet en desperat kamp mot naturkreftene under ekstreme forhold i aprilsnøen. Musikken pakker inn den lammende skrekken som preget de forliste, der hvert enkelt instrument i kvintetten fungerer som en individuell stemme i fortellingen. Anna Adolfsson Vestad (fiolin), Stefan Penjin (fiolin), Björn Guo (bratsj), Marit Aspås (cello) og Rolf Hoff Baltzersen (bass) vever sammen klangbilder som gir form til de rullende brottsjøene.
Tore B. Granås resiterer fra de historiske nedtegnelsene og beskriver situasjonen ombord da uværet raste og skipet mistet styringen:
– Meldingen kom om at båten var kommet bort. Om kvelden samlet bygdefolket seg i fortvilelse for mannskapet. Det var håpløst. En hadde vondt av alle de fine skjortene han hadde, mens yngstemann tok på seg konfirmasjonsdressen og var forberedt på det verste. Forholdene var ekstreme med salt havvann som fosset over båten. I tillegg måtte 11 forliste sjømenn presse seg sammen på et lite område på 2,1 x 2,1 meter på resten av en båt. Skipet tok inn vann, propellen fikk problemer, og styringen sviktet.
Når skipet rir på skjæret og livbåtene knuses av bølgene, oppstår en eksistensiell debatt ombord om hvorvidt man skal forlate vraket eller bli værende. Musikken skaper her et melankolsk og vakkert omriss rundt de umenneskelige valgene mannskapet stod overfor, der mørket i partituret speiler det dype, nattemørke havet.
Tore B. Granås synliggjør de interne diskusjonene mellom de overlevende før skipet ble brukket i to:
– Det ble diskutert om man skulle forlate skipet. Været var så håpløst at vi hadde gått en sikker død i møte. Spørsmålet om man skulle tvinge seg over skjæret ble drøftet, men skipperen mente det var bedre å passe seg selv på vraket enn å drukne i bråket. Heldigvis forkastet de planen om å gå i havet med en gang.
Sentralt i forestillingen står Salme 309, «Lovsyng vår Herre». På Gallerskjæra var de overlevende fanget i et minimalt rom under trøstesløse forhold, og salmesangen ble deres siste åndelige halmstrå. Under konserten leder resitatoren den mannlige delen av publikum gjennom de tre første versene av salmen. Dette grepet illustrerer mennene ombord på «Rokta» på en konkret og usminket måte. Salmetonen integreres deretter som verkets musikalske hovedtema. Den dukker regelmessig opp som en motvekt til de mer flytende og uforutsigbare uttrykkene i strykerpartiene, noe som gir dramaet den rette høytiden i frykten.
Tore B. Granås beskriver den avgjørende mandagsmorgenen, hvor redningen omsider kom i sikte etter at mannskapet lyktes i å påkalle oppmerksomhet fra land:
– Mandag morgen var det avgjørende at vi satte fyr på sengetøy og en boks olje for å skape et røyksignal. Det måtte være røyken de var oppmerksomme på på land. Da skjønte vi at de hadde sett oss. Rundt klokken 02:00 på mandagen nærmet en redningsskøyte seg, cirka 500 meter unna.
Den endelige redningsaksjonen var ekstremt krevende, og overføringen fra vraket til redningsskøyta førte til at flere falt i det iskalde vannet. Verket dveler ved kontrasten mellom de som overlevde og de som møtte sin skjebne i dypet. Mens det for enkelte ble en ren gudslykke at de ikke havnet i livbåtene som ble knust mot skutesiden, ble livbåten en dødsfelle for andre.
Tore B. Granås oppsummerer det tragiske utfallet av forliset og den uselviske innsatsen fra kystfolket:
– En dramatisk overføring fra vraket fulgte, med høye bølger og stor fare. Flere falt i sjøen. Redningsarbeidet var ekstremt krevende, men mannskapet fra redningsskøyta klarte å trekke dem om bord. Av et mannskap på tolv omkom seks personer. Hendelsen minnes som et eksempel på kystfolkets uselviske retningslinjer gjennom generasjoner, og som en påminnelse om de som ga sine liv i forsøket på å berge andre.
«Rokta - etter at dagen kom» etterlater den tilstedværende lytteren med dype refleksjoner rundt skjebnens tilfeldigheter. Stykket tvinger frem spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom skuta hadde søkt havn i Kristiansund før de utfordret Hustadvika, for å avvente bedre vær og dagslys. Dokufonien styrer imidlertid unna sentimentale speulasjoner, og lar i stedet instrumentenes individuelle stemmer smelte sammen i et felles, opprørt hav av klanger. Forestillingen i Vågøy kirke står som en nøktern og kunstnerisk solid dokumentasjon over menneskets eksistensielle sårbarhet i møte med naturkreftene.
Man har her en tilstedeværelse fra en tid da grensen mellom liv og død ikke var like bred som den er i våre dager. Komponist Knut Anders Vestad fanger dynamikken gjennom musikken, som speiler irritert og skumblåst hav på en svært god måte. dette var en god opplevelse. Selv om de tragiske omstendigheten det handler om gir oss ettertanke, dette foregikk tross alt i 1938, i april to år og noen få dager etterpå trampet tyske soldatstøvler gjennom Norges gater.
Hva gjelder dokufonien som form og fremføring. Ja takk, dette er et format som lar seg bruke i flere sammenhenger.
Musikk av Knut Anders Vestad
Innledning ved Haraldr Bjellvåg frå Romsdalsmuseet
Tore B. Granås, resitasjon
Kvintett frå TrondheimSolistene:
Anna Adolfsson Vestad, fiolin
Björn Guo, bratsj
Rolf Hoff Baltzersen, bass
Stefan Penjin, fiolin
Marit Aspås, cello
Gjennom en strykekvintett fra TrondheimSolistene og resitasjon ved Tore B. Granås, blir publikum tatt med til den brutale virkeligheten på kysten den 3. april 1938, da frakteskuta «Rokta» gikk på grunn på Gallerskjæra på Hustadvika. Av et mannskap på tolv overlevde bare seks, og dette verket dokumenterer mennesket i sin ytterste nød, overlatt til naturens nådeløse krefter.
For å tvinge frem den rette nerve og følelse i materialet, valgte komponist Knut Anders Vestad å oppsøke Bjørnsund fyr under selve arbeidsprosessen. Gjennom en intens skriveperiode over 36 timer den 3., 4. og 5. april 2019, ble de historiske beretningene bearbeidet i det samme miljøet der tragedien utspilte seg. Grunnlaget for prosjektet hviler på de faktiske, historiske beretningene, blant annet gjenfortalt av de som sto nær til ulykken og gjennom nedtegnelser. Intensjonen har vært å formidle historien grundig og usentimentalt, fritt for emosjonelle overdrivelser, noe som gir stykket en dokumentarisk tyngde.
Knut Anders Vestad forklarer bakgrunnen for innsamlingen av materialet og hvordan oppholdet i havgapet preget prosessen:
– Historien ble overlevert til oss, og så bestemte vi oss for et kriminal-musikkteaterprosjekt. Da tenkte jeg at vi har materiale for politiarbeid. Vi lånte et fyr for å komme så nærme hendelsene som mulig, etter ganske mange mailer og telefoner. Det skjedde 3, 4 og 5 april, og planen var å skrive i 36 timer uten søvn. Men jeg måtte sove, så det gikk ikke helt. Det var utrolig artig og inspirerende å være på Bjørnsund.
Gjennom Tore B. Granås’ stramme og saklige resitasjon skildres de første timene i det voldsomme uværet, og den lammende beskjeden som nådde bygda om at frakteskuta hadde gått på grunn. Mannskapet ombord kjempet en desperat kamp mot naturkreftene under ekstreme forhold i aprilsnøen. Musikken pakker inn den lammende skrekken som preget de forliste, der hvert enkelt instrument i kvintetten fungerer som en individuell stemme i fortellingen. Anna Adolfsson Vestad (fiolin), Stefan Penjin (fiolin), Björn Guo (bratsj), Marit Aspås (cello) og Rolf Hoff Baltzersen (bass) vever sammen klangbilder som gir form til de rullende brottsjøene.
Tore B. Granås resiterer fra de historiske nedtegnelsene og beskriver situasjonen ombord da uværet raste og skipet mistet styringen:
– Meldingen kom om at båten var kommet bort. Om kvelden samlet bygdefolket seg i fortvilelse for mannskapet. Det var håpløst. En hadde vondt av alle de fine skjortene han hadde, mens yngstemann tok på seg konfirmasjonsdressen og var forberedt på det verste. Forholdene var ekstreme med salt havvann som fosset over båten. I tillegg måtte 11 forliste sjømenn presse seg sammen på et lite område på 2,1 x 2,1 meter på resten av en båt. Skipet tok inn vann, propellen fikk problemer, og styringen sviktet.
Når skipet rir på skjæret og livbåtene knuses av bølgene, oppstår en eksistensiell debatt ombord om hvorvidt man skal forlate vraket eller bli værende. Musikken skaper her et melankolsk og vakkert omriss rundt de umenneskelige valgene mannskapet stod overfor, der mørket i partituret speiler det dype, nattemørke havet.
Tore B. Granås synliggjør de interne diskusjonene mellom de overlevende før skipet ble brukket i to:
– Det ble diskutert om man skulle forlate skipet. Været var så håpløst at vi hadde gått en sikker død i møte. Spørsmålet om man skulle tvinge seg over skjæret ble drøftet, men skipperen mente det var bedre å passe seg selv på vraket enn å drukne i bråket. Heldigvis forkastet de planen om å gå i havet med en gang.
Sentralt i forestillingen står Salme 309, «Lovsyng vår Herre». På Gallerskjæra var de overlevende fanget i et minimalt rom under trøstesløse forhold, og salmesangen ble deres siste åndelige halmstrå. Under konserten leder resitatoren den mannlige delen av publikum gjennom de tre første versene av salmen. Dette grepet illustrerer mennene ombord på «Rokta» på en konkret og usminket måte. Salmetonen integreres deretter som verkets musikalske hovedtema. Den dukker regelmessig opp som en motvekt til de mer flytende og uforutsigbare uttrykkene i strykerpartiene, noe som gir dramaet den rette høytiden i frykten.
Tore B. Granås beskriver den avgjørende mandagsmorgenen, hvor redningen omsider kom i sikte etter at mannskapet lyktes i å påkalle oppmerksomhet fra land:
– Mandag morgen var det avgjørende at vi satte fyr på sengetøy og en boks olje for å skape et røyksignal. Det måtte være røyken de var oppmerksomme på på land. Da skjønte vi at de hadde sett oss. Rundt klokken 02:00 på mandagen nærmet en redningsskøyte seg, cirka 500 meter unna.
Den endelige redningsaksjonen var ekstremt krevende, og overføringen fra vraket til redningsskøyta førte til at flere falt i det iskalde vannet. Verket dveler ved kontrasten mellom de som overlevde og de som møtte sin skjebne i dypet. Mens det for enkelte ble en ren gudslykke at de ikke havnet i livbåtene som ble knust mot skutesiden, ble livbåten en dødsfelle for andre.
Tore B. Granås oppsummerer det tragiske utfallet av forliset og den uselviske innsatsen fra kystfolket:
– En dramatisk overføring fra vraket fulgte, med høye bølger og stor fare. Flere falt i sjøen. Redningsarbeidet var ekstremt krevende, men mannskapet fra redningsskøyta klarte å trekke dem om bord. Av et mannskap på tolv omkom seks personer. Hendelsen minnes som et eksempel på kystfolkets uselviske retningslinjer gjennom generasjoner, og som en påminnelse om de som ga sine liv i forsøket på å berge andre.
«Rokta - etter at dagen kom» etterlater den tilstedværende lytteren med dype refleksjoner rundt skjebnens tilfeldigheter. Stykket tvinger frem spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom skuta hadde søkt havn i Kristiansund før de utfordret Hustadvika, for å avvente bedre vær og dagslys. Dokufonien styrer imidlertid unna sentimentale speulasjoner, og lar i stedet instrumentenes individuelle stemmer smelte sammen i et felles, opprørt hav av klanger. Forestillingen i Vågøy kirke står som en nøktern og kunstnerisk solid dokumentasjon over menneskets eksistensielle sårbarhet i møte med naturkreftene.
Man har her en tilstedeværelse fra en tid da grensen mellom liv og død ikke var like bred som den er i våre dager. Komponist Knut Anders Vestad fanger dynamikken gjennom musikken, som speiler irritert og skumblåst hav på en svært god måte. dette var en god opplevelse. Selv om de tragiske omstendigheten det handler om gir oss ettertanke, dette foregikk tross alt i 1938, i april to år og noen få dager etterpå trampet tyske soldatstøvler gjennom Norges gater.
Hva gjelder dokufonien som form og fremføring. Ja takk, dette er et format som lar seg bruke i flere sammenhenger.
Musikk av Knut Anders Vestad
Innledning ved Haraldr Bjellvåg frå Romsdalsmuseet
Tore B. Granås, resitasjon
Kvintett frå TrondheimSolistene:
Anna Adolfsson Vestad, fiolin
Björn Guo, bratsj
Rolf Hoff Baltzersen, bass
Stefan Penjin, fiolin
Marit Aspås, cello
Årets sommerkonserter på Kvernes går mot slutten for denne sesongen. Torsdag 27. august klokken 19.00 rundes konsertrekken av i det historiske kirkerommet på Averøya. Arrangørene lover et musikalsk høydepunkt når artisten Bjørn Tomren står på scenen. Han har markert seg sterkt i det norske musikklivet med sin helt særegne stemme, sitt grenseløse musikalske uttrykk og en sjelden evne til å overraske publikum. Tomren regnes i dag som en av Norges mest fascinerende artister.
Laget av ScaleFlow.
