Låten ble unnfanget allerede dagen etter artistenes aller første møte. Tekstmaterialet er utformet parallelt på norsk og nordsamisk, der de to språkene speiler hverandre gjennom hele komposisjonen. Gjennom små nyanseforskjeller åpenbarer verkets helhetlige betydning seg først når lytteren følger begge språksøylene samtidig. Tematisk kretser sangen rundt kjærlighet til naturen, livsgrunnlaget som forsvinner, og en grunnleggende takknemlighet overfor landskapet.

Sangen som felles møteplass

Verket ble påbegynt i en tidlig fase av artistenes bekjentskap, og den kreative prosessen fungerte som en felles plattform for å etablere en dypere relasjon. Moddi beskriver sangens tilblivelse og den umiddelbare musikalske forbindelsen på følgende måte:

– «Vi skrev 'Knekte greine, Doddjon oavssit' allerede dagen etter at vi møttes for første gang, og mye av teksten ble til før vi visste hva sangen skulle handle om. Jeg tror vi begge kunne kjenne oss igjen i ordene, selv om de kanskje betydde forskjellige ting for oss. På mange måter ble vi kjent med hverandre gjennom denne sangen, og gjennom å finne fram til ord og toner som vi begge kunne høre hjemme i. Det var kjærlighet ved første tone.»

For Moddi representerer dette prosjektet også hans første erfaring med å synge på nordsamisk. Han fremhever at språket besitter spesifikke nyanser og beskrivende muligheter, særlig knyttet til naturlandskap, som ikke gjenfinnes i det norske språket.

Erindringer om tapt natur på Senja

Bak sangens tekstlinjer ligger det en erkjennelse av landskapsendringer og tapt barndomsmiljø. Moddi forklarer hvordan sangen vekker personlige minner om konkrete steder som har blitt borte som følge av menneskelige inngrep:

– Når jeg synger denne sangen, drømmer jeg meg tilbake til de mange stedene på Senja som ikke lenger finnes. Neset som har blitt sprengt vekk, elva som har blitt tørrlagt og vika som har blitt fylt igjen. Plasser som jeg har vakre barndomsminner fra. Jeg synger med sorg, men også med en kjærlighet til de stedene som fortsatt finnes og fortjener å synges om.

Felles verdier fra ulike ståsteder

Kajsa Balto, som er bosatt i Oslo og har slektsbakgrunn fra Kárášjohka, har markert seg gjennom sitt arbeid med å styrke det samiske språket via musikalske uttrykk. Hun opplever samarbeidet som en fruktbar forening av ulike perspektiver, og utdyper sine refleksjoner rundt prosjektets verdigrunnlag:

– Å jobbe med Moddi i et prosjekt som dette, å forene språk og perspektiver i en låt som denne, er givende og gøy. Selvom låta har et alvorlig bakteppe handler den om at vi har mange like verdier og mål, selvom vi kommer fra litt ulike utkikksposter. Det er så fint å kunne dele historier og tanker rundt disse tingene med hverandre, og bli møtt med åpenhet og nysgjerrighet.

Filosofien om det urørte landskapet

For Kajsa Balto strekker sangens kjerneide seg langt inn i den praktiske hverdagen og oppdragelsen av egne barn. Sentralt står en leveregel om å etterlate naturen uforandret, en filosofi hun forsøker å opprettholde til tross for det moderne bylivets rammer:

– Jeg har lært at jeg alltid skal forlate en plass slik den var når jeg kom. Så jeg pleier å la det stå igjen blåbær til de som kommer bak også, og ikke plukke mer enn jeg trenger selv. Jeg prøver å bære denne filosofien med meg overalt, men det er ikke alltid så lett med det livet jeg lever til daglig i byen.

Videre peker hun på verdien av de geografiske punktene som forblir uendret gjennom generasjoner. Særlig trekker hun fram en konkret bålplass i Karasjok som en historisk og emosjonell bro til sine forfedre:

– Det er rart å tenke på hvor fort verden har endret seg på kort tid, hvor annerledes alt er blitt på bare et par generasjoner. Jeg lever på en helt annen måte enn besteforeldrene mine gjorde, og på et helt annet sted. Så når jeg er i Karasjok, prøver jeg alltid å komme meg opp til bålplassen vår over tregrensa. Det som er spesielt da, er at jeg sitter akkurat der hvor besteforeldrene mine pleide å sitte, og ser akkurat den samme utsikten som de var så glade i. Og så tenner jeg bålet mitt der hvor deres bål pleide å brenne.

Konklusjon

Dette er en sterk duett, med to sterke stemmer som møter hverandre. Knekte greine, Doddjon oavssit har i seg en språkutvikling mellom norsk dialekt og samisk. Her fremmes begge deler i harmoni med et alvorlig tema. En språk utveksling om tiden som med menneskers hjelp bryter ned omgivelsen. Kajsa Balto har en sterk og bærende stemme som har et unikt sprang og et herlig særpreg.

Stemmen hennes møter Moddis myke røst på en naturlig måte, man skulle tro at de ikke har gjort annet enn å sunget sammen. Denne låten har en naturlig kulturutveksling i seg som mangfoldiggjøres mot slutten av låten. I tillegg til det så tror jeg vi må opp på Simon and Garfunkel nivå for å finne maken. Vi gleder oss stort til fortsettelsen.

‍