Ikke siden 2010 da Jan Teigen selv sto på scenen under Tahitifestivalen har jeg fått oppleve hans musikk live på en scene igjen, men med hyllestbandet En Dags Pause ble det en kveld med Jan Teigen på ny.
En Dags Pause laget liv på Klturfabrikken i Kristiansund. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er vanskelig å overvurdere hvilken betydning Jahn Teigen har hatt for norsk popmusikk. Da han gikk bort 24. februar 2020, mistet Norge en av sine aller største artister og allsangskapere. Heldigvis lever musikken videre. På Kulturfabrikken fikk publikum møte noen av de mest kjente låtene gjennom hyllestbandet En Dags Pause, et band som siden 2019 har reist land og strand rundt for å holde Teigens musikalske arv levende.
Og det er tydelig at dette er et band som har forstått én viktig ting: En Jahn Teigen-konsert skal ikke bare høres, den skal oppleves.
Konserten startet med videoklipp fra Jahn Teigens lange karriere på skjerm, akkompagnert av kjente Teigen-melodier. Etter hvert kom musikerne én etter én på scenen før de satte i gang med «Neste trekk» fra albumet Klovn uten scene.
Allerede fra første låt ble det tydelig at dette skulle bli en interaktiv kveld. Vokalist Roar Antonsen inviterte publikum med på allsang, samtidig som han viste frem en imponerende scenepersonlighet. Det ble soloer på både talenter og elektrisk drevet gitar under denne låten og flere av låtene i løpe av kvelden. Hele bandet koret på sangene og var med å skape en unik live opplevelse.
«Neste trekk» ble etterfulgt av «Jeg gi'kke opp», og tempoet holdt seg oppe. Låten fra 1978 handler om pågangsmot, og om å ikke gi opp egne drømmer. Begge låteneog passet godt som en energisk start på konserten.
Etter de første låtene tok Roar seg tid til å snakke med publikum. Han understreket at En Dags Pause ville hylle musikken og låtene til Teigen, og at han ikke forsøker å være Jahn Teigen. Det var en viktig presisering, for selv om Teigens særpreg er vanskelig å kopiere, handler dette showet først og fremst om å gi publikum muligheten til å oppleve sangene på nytt.
Roar trakk også frem det lokale aspektet og minnet publikum på at mange av Teigens kjente låter ble skrevet i samarbeid med Kristiansunderen Ove Borøchstein, som var fetter og nær samarbeidspartner av Teigen. Det ga konserten en ekstra lokal forankring.
Tittellåten «En dags pause» fra 1979 ble et naturlig høydepunkt tidlig i konserten. Albumet med samme navn er et av Teigens mest suksessrike, og inneholder også «Min første kjærlighet».
På scenen var det enkelt, men effektivt. En mørk bakgrunn med et hvitt bilde av Jahn Teigen dannet kulissene. Trommeslageren Egil Johnsrud og keyboardisten Fredrik Nilsen satt på hver sin opphøyde scene bakerst, mens Rune Bergflødt på bass og Frode Spidsberg på gitar sto på hver sin av vokalistene Roar Antonsen og Gry Lepsøe. De to vokalistene fikk raskt hele lokalet med seg.
«Slå ring» ble et annet stemningsfullt øyeblikk. Det er en sang som nesten inviterer til fellesskap, og publikum trengte ikke mye oppfordring før de sang med på refrenget.
Det samme gjaldt «Glasnost», som ble skrevet i skyggen av den kalde krigen og den politiske oppmykningen på slutten av 1980-tallet. Her fikk konserten også et lite historisk tilbakeblikk. Teigen brukte musikken til å formidle håp om fred og frihet, og flere tiår senere fungerer budskapet fortsatt.
Null poeng, men full uttelling på Kulturfabrikken
Så kom «Mil etter mil».
Det er kanskje den låten som aller sterkest forbindes med Jahn Teigen. Historien om Norges Eurovision-bidrag fra 1978, som fikk null poeng i den internasjonale finalen, har for lengst blitt en del av norsk popkultur.
På Kulturfabrikken ble historien brukt til humor. Roar fortalte at gutta i bandet hadde øvd på en egen koreografi. Resultatet ble akkurat så sjarmerende og uhøytidelig som man kunne håpe på. Det var ikke nødvendigvis det mest synkrone dansenummeret kvelden hadde sett, men det var definitivt et av de morsomste.
Fra «Mil etter mil» gikk turen videre til «Do re mi», Teigens vinnerlåt fra den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1983. Da keyboardisten kom frem på scenen for å få opp tempoet hos publikum, var det liten tvil om at salen var med. Den velkjente «do re mi fa sol la ti do»-delen satt som den skulle i folks hukommelse.
Anita Skorgan var også med på festen
En viktig del av Teigens musikalske historie er selvfølgelig Anita Skorgan. De to var både kjærester, ektefeller, musikalske samarbeidspartnere og senere gode venner. En Dags Pause har tatt dette på alvor, og Gry Lepsøe fikk tre inn i rollen som duettpartner når de fremførte «Friendly».
«Friendly» ble en nydelig duett mellom Gry og Roar. Det var lett å forstå hvorfor denne låten har holdt seg populær. Samspillet mellom de to vokalistene fungerte svært godt, og Gry viste samtidig at hun har en sterk scenetilstedeværelse.
Gry fikk også virkelig vist seg frem alene. «Casanova» og «Oliver» ga henne anledning til både sang og dans, og særlig ansiktsmimikken og energien gjorde numrene underholdende.
Når musikerne tok på seg festlige hatter, skjønte publikum at det var tid for en tur innom Prima Vera. Jahn Teigen, Tom Mathisen og Herodes Falsk skapte med Prima Vera en helt egen del av norsk humor og musikkhistorie. Denne delen av konserten ble naturlig nok langt mer tullete enn Teigen sine egne popballader.
«Olavs menn», «Det er Norge som er bra», «Naboen» og «Så lykkelig i Sverige» fikk salen til å løsne ytterligere. Roar forlot scenen og beveget seg ut blant publikum. Publikum sang med på «Så lykkelig i Sverige», og akkurat da var det vanskelig å sitte stille. Publikum sang med til ordene Svenske faen, mens Gry løp rundt med svensk flagg på scenen. Dette var et godt eksempel på hva En Dags Pause gjør bra. De er ikke redde for å gjøre konserten litt useriøs og humoren får være en del av hyllesten.
Etter Prima Vera-delen gikk konserten tilbake til Teigens solokarriere.
Gry fremførte «No' å holde i», en låt med et sterkt budskap om fellesskap, kontakt og det å finne sin egen vei. Deretter kom «Sensasjon», Roars egen favorittlåt. Det var lett å høre hvorfor han har et spesielt forhold til akkurat denne sangen. Den har et oppløftende budskap om å være seg selv og tro på at man har noe verdifullt å bidra med. Roar fremførte den med den samme energien som hadde preget konserten fra starten.
«Gi meg fri» fortsatte temaet om frihet og det å være seg selv, før «Adieu» ga konserten et mer følelsesladet øyeblikk. Publikum sang tydelig med, og det var flere som nok trodde at dette måtte være
kveldens siste låt, men slik skulle det ikke bli. Konserten beveger seg videre med kjærligheten som aldri gikk ut på dato.
«Min første kjærlighet» fikk publikum opp av stolene. Og det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Låten fra 1979 er blitt en av de virkelig store norske popklassikerne. Selv om den ikke var noen umiddelbar listesuksess da den ble utgitt, har den med årene blitt en av Teigens mest folkekjære sanger. I Kulturfabrikken ble den nærmest et kollektivt minne. Publikum kunne teksten, melodien og følelsen. Det var ikke lenger bare bandet som sto på scenen, hele salen var med.
«Det vakreste som fins» fulgte, før «Sala Palmer» ga rom for mer show og bevegelse på scenen og selvfølgelig, «Optimist». Når «Optimist» kom, var det på nytt umulig for publikum å sitte stille. Det spesielle med denne låten er at den i dag er en udødelig norsk klassiker, selv om den ikke nådde langt i Melodi Grand Prix i 1989. Publikum bestemte seg imidlertid for lenge siden at dette er en vinner.
Det var også et passende øyeblikk i en konsert som i stor grad handlet om å møte motgang med godt humør. Jahn Teigen hadde en helt egen evne til å reise seg igjen, og «Optimist» oppsummerer mye av det folk forbinder med ham.
Etter mer enn en time med musikk kom «Bli bra igjen».
Roar takket publikum og oppfordret dem til å finne deres side på Facebook. Bandet tok seg god tid før de forlot scenen, og Roar ble stående litt ekstra før også han forsvant.
Nå var konserten over, eller rettere sagt; Da var denne delen av Jan Teigens musikalske reise over. For med en så stor katalog er det nesten umulig å få plass til alt på én kveld. Teigen hadde materiale nok til at En Dags Pause kunne spilt i tre, fire eller kanskje fem timer uten å gå tom for gode låter. Derfor var det et klokt valg å konsentrere seg om de største hitene, samtidig som de hentet frem noen sanger som for noen kanskje hadde blitt litt glemt.
Det sterkeste inntrykket etter konserten er hvor godt En Dags Pause lykkes med å gjøre Jahn Teigens musikk levende uten å forsøke å kopiere mannen selv. Roar Antonsen har en enorm scenepersonlighet og fungerer godt som frontfigur. Gry Lepsøe tilfører både vokal styrke, humor og energi, mens resten av bandet leverer solid musikalsk håndverk. Keyboard, gitar, bass og trommer får alle sine øyeblikk, og koringene gjennom konserten bidrar til å løfte låtene.
Men kanskje viktigst av alt, publikum ble en del av konserten.
Fra «Neste trekk» til «Optimist» og «Min første kjærlighet» var det allsang. Folk reiste seg, danset, lo og sang. Noen gjorde det med større entusiasme enn andre, men det viktigste var at de gjorde det sammen.
Det er nettopp dette som gjør Jahn Teigens musikk så levende også i dag. Mange av låtene handler om håp, kjærlighet, frihet, fellesskap og det å reise seg når livet butter imot. Låtene,har fått et langt liv, fordi de fortsatt betyr noe for folk.
En Dags Pause leverte en energisk, humoristisk og varm hyllest til Jahn Teigen. Dette var ikke et forsøk på å erstatte originalen, men en feiring av låtene, minnene og fellesskapet rundt musikken. Etter en slik kveld er det vanskelig å ikke gå ut av Kulturfabrikken med et smil. Jahn Teigen er borte, men sangene hans lever, og denne kvelden fikk vi synge dem sammen.
Det er vanskelig å overvurdere hvilken betydning Jahn Teigen har hatt for norsk popmusikk. Da han gikk bort 24. februar 2020, mistet Norge en av sine aller største artister og allsangskapere. Heldigvis lever musikken videre. På Kulturfabrikken fikk publikum møte noen av de mest kjente låtene gjennom hyllestbandet En Dags Pause, et band som siden 2019 har reist land og strand rundt for å holde Teigens musikalske arv levende.
Og det er tydelig at dette er et band som har forstått én viktig ting: En Jahn Teigen-konsert skal ikke bare høres, den skal oppleves.
Konserten startet med videoklipp fra Jahn Teigens lange karriere på skjerm, akkompagnert av kjente Teigen-melodier. Etter hvert kom musikerne én etter én på scenen før de satte i gang med «Neste trekk» fra albumet Klovn uten scene.
Allerede fra første låt ble det tydelig at dette skulle bli en interaktiv kveld. Vokalist Roar Antonsen inviterte publikum med på allsang, samtidig som han viste frem en imponerende scenepersonlighet. Det ble soloer på både talenter og elektrisk drevet gitar under denne låten og flere av låtene i løpe av kvelden. Hele bandet koret på sangene og var med å skape en unik live opplevelse.
«Neste trekk» ble etterfulgt av «Jeg gi'kke opp», og tempoet holdt seg oppe. Låten fra 1978 handler om pågangsmot, og om å ikke gi opp egne drømmer. Begge låteneog passet godt som en energisk start på konserten.
Etter de første låtene tok Roar seg tid til å snakke med publikum. Han understreket at En Dags Pause ville hylle musikken og låtene til Teigen, og at han ikke forsøker å være Jahn Teigen. Det var en viktig presisering, for selv om Teigens særpreg er vanskelig å kopiere, handler dette showet først og fremst om å gi publikum muligheten til å oppleve sangene på nytt.
Roar trakk også frem det lokale aspektet og minnet publikum på at mange av Teigens kjente låter ble skrevet i samarbeid med Kristiansunderen Ove Borøchstein, som var fetter og nær samarbeidspartner av Teigen. Det ga konserten en ekstra lokal forankring.
Tittellåten «En dags pause» fra 1979 ble et naturlig høydepunkt tidlig i konserten. Albumet med samme navn er et av Teigens mest suksessrike, og inneholder også «Min første kjærlighet».
På scenen var det enkelt, men effektivt. En mørk bakgrunn med et hvitt bilde av Jahn Teigen dannet kulissene. Trommeslageren Egil Johnsrud og keyboardisten Fredrik Nilsen satt på hver sin opphøyde scene bakerst, mens Rune Bergflødt på bass og Frode Spidsberg på gitar sto på hver sin av vokalistene Roar Antonsen og Gry Lepsøe. De to vokalistene fikk raskt hele lokalet med seg.
«Slå ring» ble et annet stemningsfullt øyeblikk. Det er en sang som nesten inviterer til fellesskap, og publikum trengte ikke mye oppfordring før de sang med på refrenget.
Det samme gjaldt «Glasnost», som ble skrevet i skyggen av den kalde krigen og den politiske oppmykningen på slutten av 1980-tallet. Her fikk konserten også et lite historisk tilbakeblikk. Teigen brukte musikken til å formidle håp om fred og frihet, og flere tiår senere fungerer budskapet fortsatt.
Null poeng, men full uttelling på Kulturfabrikken
Så kom «Mil etter mil».
Det er kanskje den låten som aller sterkest forbindes med Jahn Teigen. Historien om Norges Eurovision-bidrag fra 1978, som fikk null poeng i den internasjonale finalen, har for lengst blitt en del av norsk popkultur.
På Kulturfabrikken ble historien brukt til humor. Roar fortalte at gutta i bandet hadde øvd på en egen koreografi. Resultatet ble akkurat så sjarmerende og uhøytidelig som man kunne håpe på. Det var ikke nødvendigvis det mest synkrone dansenummeret kvelden hadde sett, men det var definitivt et av de morsomste.
Fra «Mil etter mil» gikk turen videre til «Do re mi», Teigens vinnerlåt fra den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1983. Da keyboardisten kom frem på scenen for å få opp tempoet hos publikum, var det liten tvil om at salen var med. Den velkjente «do re mi fa sol la ti do»-delen satt som den skulle i folks hukommelse.
Anita Skorgan var også med på festen
En viktig del av Teigens musikalske historie er selvfølgelig Anita Skorgan. De to var både kjærester, ektefeller, musikalske samarbeidspartnere og senere gode venner. En Dags Pause har tatt dette på alvor, og Gry Lepsøe fikk tre inn i rollen som duettpartner når de fremførte «Friendly».
«Friendly» ble en nydelig duett mellom Gry og Roar. Det var lett å forstå hvorfor denne låten har holdt seg populær. Samspillet mellom de to vokalistene fungerte svært godt, og Gry viste samtidig at hun har en sterk scenetilstedeværelse.
Gry fikk også virkelig vist seg frem alene. «Casanova» og «Oliver» ga henne anledning til både sang og dans, og særlig ansiktsmimikken og energien gjorde numrene underholdende.
Når musikerne tok på seg festlige hatter, skjønte publikum at det var tid for en tur innom Prima Vera. Jahn Teigen, Tom Mathisen og Herodes Falsk skapte med Prima Vera en helt egen del av norsk humor og musikkhistorie. Denne delen av konserten ble naturlig nok langt mer tullete enn Teigen sine egne popballader.
«Olavs menn», «Det er Norge som er bra», «Naboen» og «Så lykkelig i Sverige» fikk salen til å løsne ytterligere. Roar forlot scenen og beveget seg ut blant publikum. Publikum sang med på «Så lykkelig i Sverige», og akkurat da var det vanskelig å sitte stille. Publikum sang med til ordene Svenske faen, mens Gry løp rundt med svensk flagg på scenen. Dette var et godt eksempel på hva En Dags Pause gjør bra. De er ikke redde for å gjøre konserten litt useriøs og humoren får være en del av hyllesten.
Etter Prima Vera-delen gikk konserten tilbake til Teigens solokarriere.
Gry fremførte «No' å holde i», en låt med et sterkt budskap om fellesskap, kontakt og det å finne sin egen vei. Deretter kom «Sensasjon», Roars egen favorittlåt. Det var lett å høre hvorfor han har et spesielt forhold til akkurat denne sangen. Den har et oppløftende budskap om å være seg selv og tro på at man har noe verdifullt å bidra med. Roar fremførte den med den samme energien som hadde preget konserten fra starten.
«Gi meg fri» fortsatte temaet om frihet og det å være seg selv, før «Adieu» ga konserten et mer følelsesladet øyeblikk. Publikum sang tydelig med, og det var flere som nok trodde at dette måtte være
kveldens siste låt, men slik skulle det ikke bli. Konserten beveger seg videre med kjærligheten som aldri gikk ut på dato.
«Min første kjærlighet» fikk publikum opp av stolene. Og det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Låten fra 1979 er blitt en av de virkelig store norske popklassikerne. Selv om den ikke var noen umiddelbar listesuksess da den ble utgitt, har den med årene blitt en av Teigens mest folkekjære sanger. I Kulturfabrikken ble den nærmest et kollektivt minne. Publikum kunne teksten, melodien og følelsen. Det var ikke lenger bare bandet som sto på scenen, hele salen var med.
«Det vakreste som fins» fulgte, før «Sala Palmer» ga rom for mer show og bevegelse på scenen og selvfølgelig, «Optimist». Når «Optimist» kom, var det på nytt umulig for publikum å sitte stille. Det spesielle med denne låten er at den i dag er en udødelig norsk klassiker, selv om den ikke nådde langt i Melodi Grand Prix i 1989. Publikum bestemte seg imidlertid for lenge siden at dette er en vinner.
Det var også et passende øyeblikk i en konsert som i stor grad handlet om å møte motgang med godt humør. Jahn Teigen hadde en helt egen evne til å reise seg igjen, og «Optimist» oppsummerer mye av det folk forbinder med ham.
Etter mer enn en time med musikk kom «Bli bra igjen».
Roar takket publikum og oppfordret dem til å finne deres side på Facebook. Bandet tok seg god tid før de forlot scenen, og Roar ble stående litt ekstra før også han forsvant.
Nå var konserten over, eller rettere sagt; Da var denne delen av Jan Teigens musikalske reise over. For med en så stor katalog er det nesten umulig å få plass til alt på én kveld. Teigen hadde materiale nok til at En Dags Pause kunne spilt i tre, fire eller kanskje fem timer uten å gå tom for gode låter. Derfor var det et klokt valg å konsentrere seg om de største hitene, samtidig som de hentet frem noen sanger som for noen kanskje hadde blitt litt glemt.
Det sterkeste inntrykket etter konserten er hvor godt En Dags Pause lykkes med å gjøre Jahn Teigens musikk levende uten å forsøke å kopiere mannen selv. Roar Antonsen har en enorm scenepersonlighet og fungerer godt som frontfigur. Gry Lepsøe tilfører både vokal styrke, humor og energi, mens resten av bandet leverer solid musikalsk håndverk. Keyboard, gitar, bass og trommer får alle sine øyeblikk, og koringene gjennom konserten bidrar til å løfte låtene.
Men kanskje viktigst av alt, publikum ble en del av konserten.
Fra «Neste trekk» til «Optimist» og «Min første kjærlighet» var det allsang. Folk reiste seg, danset, lo og sang. Noen gjorde det med større entusiasme enn andre, men det viktigste var at de gjorde det sammen.
Det er nettopp dette som gjør Jahn Teigens musikk så levende også i dag. Mange av låtene handler om håp, kjærlighet, frihet, fellesskap og det å reise seg når livet butter imot. Låtene,har fått et langt liv, fordi de fortsatt betyr noe for folk.
En Dags Pause leverte en energisk, humoristisk og varm hyllest til Jahn Teigen. Dette var ikke et forsøk på å erstatte originalen, men en feiring av låtene, minnene og fellesskapet rundt musikken. Etter en slik kveld er det vanskelig å ikke gå ut av Kulturfabrikken med et smil. Jahn Teigen er borte, men sangene hans lever, og denne kvelden fikk vi synge dem sammen.
KRISTIANSUND: Dagen etter den uformelle samlingen «Nordmøre møter Kina» på Nordic Light Fotohuset ble Kina-satsingen nå arrangert i Campus Kristiansund. Der møtte næringslivet fra Nordmøre representanter for Folkerepublikken Kinas ambassade i Norge, Bank of China, Innovasjon Norge og representanter for CIFTIS i Beijing via nettforbindelse.
Laget av ScaleFlow.
