Duoen frankågunnar – Frank Havrøy (vokal) og Gunnar Flagstad (flygel) – kom ikke for å levere en “pen” Schubert-konsert i tradisjonell forstand. De kom for å argumentere, i lyd, for at den klassiske musikken tåler å bli tolket på nye måter. Forbausende ofte har de rett.
Gunnar Flagstad (venstre, på flygel) og Frank Havrøy, vokal. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement«Frankågunnar inviterer inn til Schwanengesang førstkommende søndag kl. 14.00 i Symfonisalen, Normoria!»
«Vi møter Schubert med alt vi har … Schubert tåler det!»
Invitasjonen ble innfridd søndag 08.02.2026, midt på dagtid under Operafestukene i Kristiansund. Duoen frankågunnar – Frank Havrøy (vokal) og Gunnar Flagstad (flygel) – kom ikke for å levere en “vanlig” Schubert-konsert i tradisjonell forstand. De kom for å argumentere, i lyd, for at den klassiske musikken tåler å bli angrepet fra siden. Forbausende ofte har de rett.
Havrøy rammer selv inn prosjektet: Schubert tenkte ikke disse 14 sangene som én planlagt syklus; samlingen ble satt sammen i etterkant, av en forlegger med et mer kommersielt blikk.
Nettopp derfor tåler Schwanengesang at noen skaper en ny bue gjennom materialet, at overganger og temperaturer får lov til å endre seg, så lenge det fortsatt er Schubert vi hører, og ikke bare “ideen om å være annerledes”.
Allerede tidlig i konserten merkes det som blir kveldens store styrke: kommunikasjonen mellom utøverne og publikum. Havrøy og Flagstad søker hverandre med blikk og timing, som to som faktisk spiller kammermusikk – ikke en solist med akkompagnement. Flygelet er supplerende når det skal være det, men kan også fungere som motstemme, en kommenterende kraft som drar uttrykket i en annen retning enn vokalen og dermed skaper spenning.
Dynamikken er et bærende grep i hele forløpet. De lar frasene vokse fra et knapt hørbart pianissimo til et stigende crescendo og fortissimo uten at det føles som et “triks”; det føles naturlig og motivert av teksten og av den indre dramaturgien i sangene. Like viktig er bevegelsen tilbake: et decrescendo som lar energien renne ut igjen, til stillhet som blir meningsbærende. I de mest lavmælte partiene satt publikum musestille. Sannsynligvis kunne man hørt en fjær falle på gulvet med den gode akustikken i rommet.
Havrøys tekstformidling er sentral for at prosjektet lykkes. Den tyske uttalen oppleves god og klar, men det er først og fremst retorikken som gjør inntrykk: en intim, teatralsk henvendelse der ordene ikke bare blir sunget, men av og til sagt i prosastil. Det er også i tråd med det han beskriver i intervjuet etter konserten: at dette handler om å flytte materialet inn i en ny kontekst, «i vår tid» og «i vår historie». Dette gjør at musikken dermed blir annerledes, men ikke nødvendigvis mindre “Schubert”.
Mellom sangene kommer også et annet, mer uttalt formgrep: et pratende lag, nesten foredragsaktig. Havrøy kommenterer hvordan vi ofte spiller klassisk musikk “for viktig”, bundet til innspillingsreferanser, og at prosjektet nettopp handler om å løsne litt på dette.
Det var et godt grep. Entusiaster av klassisk musikk samler flere versjoner at favorittstykkene, spilt av forskjellige utøvere, type instrumenter og av forskjellige utøvere. Det er nettopp det at man blir bundet til innspillingsreferansene at de forskjellige innspillingene gjerne høres veldig like ut. Samme stil, spilt på samme måte og tro til den klassiske tolkningen. Så fant man jo etterhvert ut at stykkene kanskje ikke ble spilt slik i det hele tatt, spesielt for tidlig musikk, hvor referansene er færre.
Å bryte de etablerte, klassiske referansene kan i verste fall bryte konsentrasjonen i en lied-konsert; her fungerer det oftest som en døråpner, fordi det ikke blir forklaring for forklaringens skyld, men en måte å inkludere salen i hva som står på spill: Hva er lov å gjøre med en klassiker?
Den tydeligste invitasjonen til publikum kommer når Havrøy direkte ber salen hjelpe til – «her skal dere få lov til å hjelpe ham» – før han drar i gang en enkel, gjentagende “la-la-la”-linje.
I en annen kontekst kunne det vært en gimmick. Her oppleves det som en konsekvens av prosjektets logikk: hvis musikken skal behandles som levende, må den også få lov til å være sosial, risikabel og til stede i rommet.
Rammene i Normoria understøtter nettopp dette nærværet. Oppsettet er enkelt: et flygel, et notestativ og en mikrofon. Mikrofonen virker som en diskret støtte heller enn et dominerende lag – og derfor blir det effektfullt når Havrøy av og til går bort fra den. Han beveger seg forbi publikum på høyre side og synger mens han går; et grep som gir fysisk nærhet uten å føles påklistret, fordi det springer ut av hans teatrale formidling.
Det mest interessante med frankågunnar er at nytolkningen ikke blir et brudd med teksten, men et forsøk på å komme tettere på den. I intervjuet sier Havrøy at de har vært «veldig nøye» med å beholde teksten, og at det å angripe helheten fra en annen kant kan gjøre at teksten oppleves sterkere.
Det går det faktisk an å høre i denne konserten: Schubert slippes aldri helt av syne, selv når duoen bøyer uttrykket og utfordrer det ortodokse.
Konklusjonen er derfor ganske enkel: Dette er ikke “Schubert som pynt”, men Schubert som materiale for en undersøkelse, spilt med håndverk, presisjon og en sjelden god evne til å kommunisere med publikum. Og når konserten samtidig tør å sette i gang diskusjonen de selv peker på, akkurat hvordan vi behandler klassisk musikk, og hva som er lov, blir den mer enn bare en vellykket konsert. Den blir et argument på at det er fullt mulig.
«Frankågunnar inviterer inn til Schwanengesang førstkommende søndag kl. 14.00 i Symfonisalen, Normoria!»
«Vi møter Schubert med alt vi har … Schubert tåler det!»
Invitasjonen ble innfridd søndag 08.02.2026, midt på dagtid under Operafestukene i Kristiansund. Duoen frankågunnar – Frank Havrøy (vokal) og Gunnar Flagstad (flygel) – kom ikke for å levere en “vanlig” Schubert-konsert i tradisjonell forstand. De kom for å argumentere, i lyd, for at den klassiske musikken tåler å bli angrepet fra siden. Forbausende ofte har de rett.
Havrøy rammer selv inn prosjektet: Schubert tenkte ikke disse 14 sangene som én planlagt syklus; samlingen ble satt sammen i etterkant, av en forlegger med et mer kommersielt blikk.
Nettopp derfor tåler Schwanengesang at noen skaper en ny bue gjennom materialet, at overganger og temperaturer får lov til å endre seg, så lenge det fortsatt er Schubert vi hører, og ikke bare “ideen om å være annerledes”.
Allerede tidlig i konserten merkes det som blir kveldens store styrke: kommunikasjonen mellom utøverne og publikum. Havrøy og Flagstad søker hverandre med blikk og timing, som to som faktisk spiller kammermusikk – ikke en solist med akkompagnement. Flygelet er supplerende når det skal være det, men kan også fungere som motstemme, en kommenterende kraft som drar uttrykket i en annen retning enn vokalen og dermed skaper spenning.
Dynamikken er et bærende grep i hele forløpet. De lar frasene vokse fra et knapt hørbart pianissimo til et stigende crescendo og fortissimo uten at det føles som et “triks”; det føles naturlig og motivert av teksten og av den indre dramaturgien i sangene. Like viktig er bevegelsen tilbake: et decrescendo som lar energien renne ut igjen, til stillhet som blir meningsbærende. I de mest lavmælte partiene satt publikum musestille. Sannsynligvis kunne man hørt en fjær falle på gulvet med den gode akustikken i rommet.
Havrøys tekstformidling er sentral for at prosjektet lykkes. Den tyske uttalen oppleves god og klar, men det er først og fremst retorikken som gjør inntrykk: en intim, teatralsk henvendelse der ordene ikke bare blir sunget, men av og til sagt i prosastil. Det er også i tråd med det han beskriver i intervjuet etter konserten: at dette handler om å flytte materialet inn i en ny kontekst, «i vår tid» og «i vår historie». Dette gjør at musikken dermed blir annerledes, men ikke nødvendigvis mindre “Schubert”.
Mellom sangene kommer også et annet, mer uttalt formgrep: et pratende lag, nesten foredragsaktig. Havrøy kommenterer hvordan vi ofte spiller klassisk musikk “for viktig”, bundet til innspillingsreferanser, og at prosjektet nettopp handler om å løsne litt på dette.
Det var et godt grep. Entusiaster av klassisk musikk samler flere versjoner at favorittstykkene, spilt av forskjellige utøvere, type instrumenter og av forskjellige utøvere. Det er nettopp det at man blir bundet til innspillingsreferansene at de forskjellige innspillingene gjerne høres veldig like ut. Samme stil, spilt på samme måte og tro til den klassiske tolkningen. Så fant man jo etterhvert ut at stykkene kanskje ikke ble spilt slik i det hele tatt, spesielt for tidlig musikk, hvor referansene er færre.
Å bryte de etablerte, klassiske referansene kan i verste fall bryte konsentrasjonen i en lied-konsert; her fungerer det oftest som en døråpner, fordi det ikke blir forklaring for forklaringens skyld, men en måte å inkludere salen i hva som står på spill: Hva er lov å gjøre med en klassiker?
Den tydeligste invitasjonen til publikum kommer når Havrøy direkte ber salen hjelpe til – «her skal dere få lov til å hjelpe ham» – før han drar i gang en enkel, gjentagende “la-la-la”-linje.
I en annen kontekst kunne det vært en gimmick. Her oppleves det som en konsekvens av prosjektets logikk: hvis musikken skal behandles som levende, må den også få lov til å være sosial, risikabel og til stede i rommet.
Rammene i Normoria understøtter nettopp dette nærværet. Oppsettet er enkelt: et flygel, et notestativ og en mikrofon. Mikrofonen virker som en diskret støtte heller enn et dominerende lag – og derfor blir det effektfullt når Havrøy av og til går bort fra den. Han beveger seg forbi publikum på høyre side og synger mens han går; et grep som gir fysisk nærhet uten å føles påklistret, fordi det springer ut av hans teatrale formidling.
Det mest interessante med frankågunnar er at nytolkningen ikke blir et brudd med teksten, men et forsøk på å komme tettere på den. I intervjuet sier Havrøy at de har vært «veldig nøye» med å beholde teksten, og at det å angripe helheten fra en annen kant kan gjøre at teksten oppleves sterkere.
Det går det faktisk an å høre i denne konserten: Schubert slippes aldri helt av syne, selv når duoen bøyer uttrykket og utfordrer det ortodokse.
Konklusjonen er derfor ganske enkel: Dette er ikke “Schubert som pynt”, men Schubert som materiale for en undersøkelse, spilt med håndverk, presisjon og en sjelden god evne til å kommunisere med publikum. Og når konserten samtidig tør å sette i gang diskusjonen de selv peker på, akkurat hvordan vi behandler klassisk musikk, og hva som er lov, blir den mer enn bare en vellykket konsert. Den blir et argument på at det er fullt mulig.
