20. november slippes «Ulvetid» der Trine Harbak har samlet viser med både brodd og varme. Det er et album med ti viser det er verd å lytte til, og det er noe befriende med musikk som våger å være både vakker og ubehagelig. Det er en samling av viser som kan stryke lytteren med hårene i det ene øyeblikket, for så å stille ubehagelige spørsmål i det neste.

Albumcover. Foto: Rosann Hammer
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPå «Ulvetid» viser Trine Harbak at viser fortsatt har en viktig plass i en travel verden der de store spørsmålene gjerne drukner i støyen. Her møtes kjærlighet og krig, tro og tvil, makt og avmakt, mørke og lys i ti viser som spenner over et overraskende stort musikalsk og tematisk register.
Harbak har allerede markert seg med sine jordnære protestviser og personlige tekster. På Ulvetid fortsetter hun å utforske menneskets plass i verden, men også de nære relasjonene som gir livet mening. Det er en plate der samfunnskritikk og eksistensielle grublerier går hånd i hånd med kjærlighetserklæringer og naturbilder. Resultatet er et album som både vil noe og tør å ta seg tid.
Noe av det første som slår meg, er Harbaks stemme. Hun synger på sin egen trønderske dialekt, med tydelig diksjon og en nærhet som gjør at ordene kommer helt fram. Dialekten er en naturlig del av uttrykket, og hun trenger ikke å kle tekstene i et polert og standardisert språk for å gjøre dem tilgjengelige. Tvert imot gir den personlige språkføringen visene særpreg og troverdighet.
Det er også en egen ro i måten hun formidler materialet på. Harbak har en flott stemme, men det er ikke først og fremst vokal akrobatikk som står i sentrum. Hun lar tekstene få plass, og melodiene bærer fram ordene uten at uttrykket blir unødvendig pyntet. Flere av melodiene er rett og slett svært fine, og enkelte har en skjønnhet som blir sittende igjen etter at sangen er ferdig.
Samtidig er ikke dette noen ensformig samling akustiske viser. De ti sporene har forskjellige rytmer, stemninger og arrangementer. Gitaren står sentralt, men bass, piano, trommer, synthesizer og trekkspill bidrar til å utvide lydbildet. Særlig trekkspillet setter sitt preg på flere av låtene. I enkelte partier får musikken en dragning mot tangoen, med en rytmisk og dramatisk undertone som kler tekstene godt. Andre steder får jeg assosiasjoner til den tradisjonelle sjømannsvisa eller til fransk visekunst, med Edith Piaf som en nærliggende referanse. Det fine er at disse musikalske innfallsvinklene ikke oppleves som løsrevne stiløvelser. De tjener i stedet sangenes innhold og stemninger.

Åpningssporet, «I natt bombes elskera», setter tonen med en gang. Den rolige visen består av kassegitar og vokal. Tross at det er en rolig vise står den stillferdige musikalske innpakningen i sterk kontrast til tekstens brutale virkelighet. Her settes kjærligheten opp mot krigens meningsløse vold. Mennesker som søker trygghet hos hverandre, blir rammet av bomber, samtidig som krig og ødeleggelse gjerne forsvares med store ord om frihet, fred og rettferdighet.
Kontrasten er sterk, og nettopp derfor fungerer den. Harbak lar ikke budskapet drukne i et overlesset arrangement. Den rolige framføringen gir teksten rom til å virke, og spørsmålet om hvordan kjærligheten kan overleve i en verden der mennesker dreper hverandre, blir stående igjen. Det er en vond men kanskje en nødvendig åpning på albumet.
«Visa te løgna» følger opp med et annet alvor. Her kommer bassen og gitaren tydelig fram, mens pianoet gradvis tilfører mer dramatikk. Musikalsk bygges det opp en spenning som passer godt til tekstens refleksjoner rundt sannhet, løgn og motet til å stå fram med det man faktisk tror på.
Det er en vise om hvor vanskelig det kan være å være ærlig i en verden der fasader og forventninger ofte får styre. Den nakne sannheten kan være ubehagelig, både for den som forteller den og for dem som må høre den. Samtidig ligger det et håp her at ærlighet kan gi en form for frihet, selv når den koster.
Det er en god sammenheng mellom de to første sporene. Der åpningslåten viser hva som står på spill når volden får råde, undersøker «Visa te løgna» hvordan sannheten kan utfordre makten og de fortellingene vi velger å tro på.

På «De udødelige» skifter albumet karakter. Bassen driver låten framover, mens gitaren og trekkspillet tilfører et tydelig tangopreg. Rytmen blir stadig mer intens utover i sangen, og musikken får en nesten et viltert energinivå.
Men teksten er langt fra bekymringsløs. Her retter Harbak blikket mot rikdom, makt og kjendisstatus, og mot hvordan enkelte mennesker nærmest blir opphøyd til guder i offentligheten. Religiøse bilder brukes til å tegne opp kontrasten mellom de privilegerte og resten av oss. De mektige ser ut til å kunne gjøre mirakler, mens vanlige mennesker står på utsiden og håper på et bedre liv.
Det er en effektiv måte å synliggjøre hvordan penger, status og medieoppmerksomhet kan skape et falskt bilde av hvem mennesker egentlig er. Tittelen peker samtidig mot en enkel, men viktig påminnelse om at ingen er udødelige. Uansett hvor høyt noen blir løftet opp, er de fortsatt mennesker av kjøtt og blod.
Her fungerer det rytmiske løftet særlig godt. Låten får en drivende energi som nærmest speiler det oppjagede spillet rundt berømmelse og makt. Det er både en brodd og en spilleglede i denne visa.
«Cohen og Gud» går i en helt annen retning. Trekkspillet får en sentral rolle i en rolig vise som også har noe av den gamle skjærgårdsvisas vemod over seg. Her flyttes oppmerksomheten fra samfunnets maktstrukturer til kjærligheten, døden og menneskets behov for å forstå det uforståelige.
Teksten stiller kroppslig nærhet opp mot religiøse spørsmål. Mens mannen søker svar hos Gud og funderer over livets større sammenhenger, synes kvinnen å være mer opptatt av døden og sine egne følelser. Kyssene og berøringen blir både uttrykk for nærhet og tegn på et mulig farvel.
Det er en vakker og sårbar kontrast mellom det fysiske og det filosofiske. Vi kan søke etter store svar, men når livet plutselig blir skjørt, er det kanskje nærheten til et annet menneske som betyr mest. Harbak gir ingen enkle løsninger, og det er nettopp det som gjør visa interessant.

Albumets femte spor, «Der bølgan bryt», ble valgt som første singel og ble sluppet 16.oktober. Det var et godt valg, for her fikk Harbak vist fram den melodiske siden av låtskrivingen sin, samtidig som hun beholder den tekstlige egenarten.
Sangen begynner rolig, med gitar og vokal i sentrum. Etter hvert kommer bass og elektrisk gitar inn og løfter rytmen. Oppbyggingen skjer gradvis, uten at låten mister den varme og intime karakteren den begynner med.
Melodien er blant albumets vakreste. Den har en naturlig flyt som passer til tekstens bilder av berg, sjø, sol og vind. Kjærligheten skildres gjennom enkle, konkrete situasjoner, der det å holde en annens hånd kan romme en hel verden. Naturen er ikke bare kulisse, men en aktiv del av følelseslivet.
Særlig fint er bildet av steinene som brytes mot hverandre og blir til sang. Det gir en poetisk forbindelse mellom naturens bevegelser og menneskets evne til å skape noe vakkert av sine egne erfaringer. Årstidene går sin gang, livet forandrer seg, men enkelte øyeblikk av nærhet kan feste seg i oss for alltid. «Der bølgan bryt» er en vise som ikke trenger å heve stemmen for å gjøre inntrykk. Den lar melodien og naturbildene tale, og resultatet er både nært og stemningsfullt.
På «Kjæresten min», der Johan Berggren medvirker, åpnes lydbildet ytterligere. Dette er en vakker duett der Harbaks stemme møter en behagelig mannlig vokal. Stemmene kler hverandre godt, og samspillet gir sangen en egen varme. Berggren synger på sin brede Lillehammer- Fåberg-dialekt. Trommene gir låten framdrift, mens gitar og øvrige instrumenter bygger opp et fyldigere lydbilde. Likevel beholder sangen nærheten som kjennetegner albumet.
Teksten kretser rundt jakten på mening og verdier, og hvordan vi mennesker ofte leter etter noe stort og verdifullt uten å oppdage hva vi allerede har. Bildet av å lete etter gull i grus og sand blir et uttrykk for denne rastløsheten. Vi søker lykken langt borte, mens røttene, tryggheten og kjærligheten kanskje finnes like foran oss. Det er en fin tanke, og duettformen understreker den. Her blir ikke kjærligheten bare framstilt som en romantisk følelse, men som en form for tilhørighet. Det å finne hjem kan handle like mye om å finne ro hos et annet menneske som om å finne ut hvem man selv er.
Tittelsporet «Ulvetid» er blant de mest dramatiske låtene på plata. Her er det trommer og synthesizer som i større grad driver musikken, mens trekkspillet bidrar til å bygge opp spenningen. Låten veksler mellom roligere partier og kraftige utbrudd av intensiteten. Denne dynamikken gir sangen en egen uro. Det føles som om musikken hele tiden er på vei mot noe, som om en truende utvikling ligger like foran oss.
Teksten kan leses som en advarsel mot krig og menneskelig undergang. Skygger nærmer seg, skrik høres fra fronten, og vind, regn, snø og is skaper bilder av en verden der mennesket er utsatt og sårbart. Naturkreftene speiler en menneskelig virkelighet preget av frykt, hat og ødeleggelse.
Et sentralt poeng ligger i tanken om at vi lever i blinde og først forstår alvoret når det er for sent. Det gir låten en politisk dimensjon, men også en mer generell eksistensiell betydning. Hvor ofte overser vi faresignalene fordi de virker fjerne? Hvor ofte lar vi utviklingen fortsette uten å ta ansvar før konsekvensene ikke lenger kan unngås?
Musikalsk er dette et av albumets tydeligste brudd med den tradisjonelle, stillferdige visa. Synthesizeren og trommene gir uttrykket et moderne preg, mens trekkspillet tilfører en dramatikk. Når musikken eksploderer og deretter trekker seg tilbake, oppstår en effektiv veksling mellom trussel og stillhet.
Det er lett å forstå hvorfor «Ulvetid» har fått sin plass som tittelspor. Her møtes flere av albumets sentrale temaer som krig, frykt, menneskelig blindhet og spørsmålet om hva vi gjør når verden beveger seg i feil retning.

«Han ligna på Gud» tar oss tilbake til pianoet og den mer dramatiske visa. Pianoet ligger som et bærende element under vokalen, mens de øvrige instrumentene bidrar til å trekke stemningen opp og ned. Det er en intensitet her som gir meg assosiasjoner til gatesangertradisjonen i Paris, med Edith Piaf som en mulig musikalsk slektning.
Teksten tar utgangspunkt i sorg og sinne, og i menneskets behov for å finne en forklaring når døden rammer. Den sørgende stiller Gud til ansvar og krever svar på hvorfor et menneske er blitt borte. Men møtet gir ikke nødvendigvis den trøsten man håper på.
Gud framstår snarere som en som ikke kan kontrollere alt som skjer. Livet og døden følger prosesser som ikke alltid lar seg forklare gjennom en større plan. Dermed utfordres forestillingen om en allmektig Gud som styrer alle hendelser. Dette er et sterkt utgangspunkt for en vise, fordi sorgen ofte rommer nettopp denne dobbeltheten. Vi vil ha svar, samtidig som vi aner at det kanskje ikke finnes noen forklaring som kan gjøre tapet lettere å bære.
Blomsten blir et symbol på omsorg og trøst midt i fortvilelsen. Kanskje kan vi ikke forstå alt, men vi kan likevel være der for hverandre. Det er en nøktern og menneskelig tanke som kler albumets større tematikk. Harbak tør å la de vanskelige spørsmålene stå åpne. Hun forsøker ikke å gjøre døden penere enn den er, og hun tilbyr heller ingen lettvint religiøs løsning. Det gjør «Han ligna på Gud» til en av de mer ettertenksomme sangene på plata.
«Visa om mørket» er en rolig, gitardrevet låt med piano som utfyller arrangementet. Versene holdes relativt tilbake, mens refrenget løftes av en nynning som gir sangen en mer svevende og nesten høytidelig karakter. Etter hvert vokser låten i styrke, før den gradvis tones ned igjen mot avslutningen. Oppbyggingen er virkningsfull og den gir følelsen av å bevege seg inn i et mørke som først virker fremmed, men som etter hvert blir lettere å oppholde seg i. Samtidig er det noe urovekkende over tekstens vendinger.
Mørket og lyset blir brukt som motsetninger, men ikke på den måten vi kanskje forventer. Lyset kan stå for det glitrende, vakre og tilsynelatende sanne, men også for det kunstige og overfladiske. Mørket kan virke truende, men rommer kanskje også ro, ærlighet og muligheten til å se det som ellers skjules. Når teksten utfordrer forestillingen om at lyset alltid representerer det gode og mørket det onde, åpner den for en kritikk av samfunnets fasader og maktstrukturer. Det som ser pent og riktig ut på overflaten, er ikke nødvendigvis sant. Og det vi helst vil skjule, kan noen ganger romme større ærlighet enn de polerte fortellingene vi presenterer for verden.
Den nynnete melodien i refrenget gir låten en egen styrke. Den skaper en kontrast mellom det enkle, nesten ordløse uttrykket og tekstens mer krevende spørsmål. «Visa om mørket» er ikke blant de mest pågående sporene, men den vokser på lytteren gjennom stemningen og den gjennomtenkte dynamikken.
-min.jpg)
Albumet avsluttes med «Sånn e min elskede», en rolig vise der Harbak synger alene med gitaren gjennom hele låten. Etter de mer dramatiske uttrykkene tidligere på plata er dette en tilbakevending til det helt nære. Her får stemmen og gitaren stå nesten ubeskyttet. Det lange gitarspillet mot slutten gir sangen en avslutning som ikke føles som et brått punktum. Låten blir som en rolig avskjed med et album som flere ganger har minnet oss om hvor skjørt livet er. Etter krig, maktkritikk, religiøs tvil og eksistensiell uro ender Harbak med å løfte fram det nære og menneskelige, og kanskje er det nettopp der mye av håpet ligger.
Teksten er en kjærlighetserklæring som først og fremst handler om trygghet og omsorg. Den elskede blir beskrevet gjennom bilder av hav, dønninger, strømmer og skip. Rynkene forteller om et liv levd, med erfaringer, sorger og gleder. Havet i blikket antyder dybde og sterke følelser, mens den stødigere strømmen blir et bilde på tryggheten den andre gir.
Også bildet av skipene på skuldrene er talende. Det peker mot ansvaret et menneske bærer, og evnen til å hjelpe andre gjennom livets vanskelige farvann. Kjærligheten blir dermed mer enn forelskelse. Den handler om å kunne lene seg mot noen, om å bli sett og om å ha et menneske ved sin side når livet røyner på.
Det som gjør Ulvetid interessant, er at Harbak ikke begrenser seg til én type vise eller én bestemt stemning. Her finnes rolige, gitarbaserte sanger, dramatiske pianopartier, rytmiske arrangementer, tangoinspirert trekkspill og et mer moderne lydbilde med synthesizer og trommer. Noen låter drives framover med stadig større intensitet, mens andre finner styrken i det nedstrippede og lavmælte. Denne variasjonen er en klar styrke. Den hindrer albumet i å bli statisk, samtidig som Harbaks stemme, dialekt og tekstlige univers gir helheten en tydelig identitet.
Melodiene er gjennomgående fine, og flere av dem har en egen skjønnhet. Det er særlig gledelig at arrangementene får variere uten at vokalen og tekstene mister sin sentrale plass. Harbak skriver og framfører viser som tåler å bli lyttet til, ikke bare som bakgrunnsmusikk, men som sanger man kan vende tilbake til og oppdage nye nyanser i.
Tekstene beveger seg fra det politiske til det personlige uten at overgangen føles unaturlig. Krigens brutalitet, maktens selvtilfredshet og samfunnets fasader står side om side med kjærlighetens trygghet, sorgens ubesvarte spørsmål og menneskets behov for tilhørighet. Det er nettopp denne vekslingen som gir albumet tyngde. Samtidig er det en styrke at Harbak ikke alltid forsøker å forklare alt. Flere av sangene åpner spørsmål snarere enn å lukke dem. Det gir rom for at lytteren kan finne sine egne forbindelser og tolkninger.

Dette er viser som vil noe. «Ulvetid» framstår som et album med både musikalsk spennvidde og et tydelig menneskelig engasjement. Trine Harbak kombinerer en nær, uttrykksfull vokal med melodier som spenner fra det vare og vakre til det dramatiske og rytmisk drivende. Den trønderske dialekten gir tekstene særpreg, mens instrumenteringen sørger for at de ti sangene får hvert sitt uttrykk.
Sterkest er albumet når musikk og tekst virkelig trekker i samme retning. «I natt bombes elskera» gjør krigens brutalitet desto mer merkbar gjennom sitt rolige uttrykk. «De udødelige» kombinerer samfunnskritikk med et drivende, tangoinspirert arrangement. «Der bølgan bryt» byr på en vakker melodi og en varm skildring av kjærligheten, mens «Ulvetid» løfter albumets mørkeste tematikk inn i et mer dramatisk og moderne lydbilde. Og i «Sånn e min elskede» finner Harbak en stillferdig, men sterk avslutning.
Det er ikke et album som forsøker å tilfredsstille alle med lettvinte refrenger eller glattpolert produksjon. Det er en plate som tar visesjangeren på alvor, både som musikalsk uttrykk og som en måte å fortelle historier, stille spørsmål og kommentere verden på.
Harbak viser at visa fortsatt kan være både aktuell, personlig og musikalsk levende. Hun synger om en verden som kan være brutal og uforståelig, men også om det som gjør livet verdt å holde fast ved som kjærlighet, nærhet, ærlighet og håp.
«Ulvetid» er kort sagt et album som har noe på hjertet og som gir lytteren god grunn til å lytte etter.
På «Ulvetid» viser Trine Harbak at viser fortsatt har en viktig plass i en travel verden der de store spørsmålene gjerne drukner i støyen. Her møtes kjærlighet og krig, tro og tvil, makt og avmakt, mørke og lys i ti viser som spenner over et overraskende stort musikalsk og tematisk register.
Harbak har allerede markert seg med sine jordnære protestviser og personlige tekster. På Ulvetid fortsetter hun å utforske menneskets plass i verden, men også de nære relasjonene som gir livet mening. Det er en plate der samfunnskritikk og eksistensielle grublerier går hånd i hånd med kjærlighetserklæringer og naturbilder. Resultatet er et album som både vil noe og tør å ta seg tid.
Noe av det første som slår meg, er Harbaks stemme. Hun synger på sin egen trønderske dialekt, med tydelig diksjon og en nærhet som gjør at ordene kommer helt fram. Dialekten er en naturlig del av uttrykket, og hun trenger ikke å kle tekstene i et polert og standardisert språk for å gjøre dem tilgjengelige. Tvert imot gir den personlige språkføringen visene særpreg og troverdighet.
Det er også en egen ro i måten hun formidler materialet på. Harbak har en flott stemme, men det er ikke først og fremst vokal akrobatikk som står i sentrum. Hun lar tekstene få plass, og melodiene bærer fram ordene uten at uttrykket blir unødvendig pyntet. Flere av melodiene er rett og slett svært fine, og enkelte har en skjønnhet som blir sittende igjen etter at sangen er ferdig.
Samtidig er ikke dette noen ensformig samling akustiske viser. De ti sporene har forskjellige rytmer, stemninger og arrangementer. Gitaren står sentralt, men bass, piano, trommer, synthesizer og trekkspill bidrar til å utvide lydbildet. Særlig trekkspillet setter sitt preg på flere av låtene. I enkelte partier får musikken en dragning mot tangoen, med en rytmisk og dramatisk undertone som kler tekstene godt. Andre steder får jeg assosiasjoner til den tradisjonelle sjømannsvisa eller til fransk visekunst, med Edith Piaf som en nærliggende referanse. Det fine er at disse musikalske innfallsvinklene ikke oppleves som løsrevne stiløvelser. De tjener i stedet sangenes innhold og stemninger.

Åpningssporet, «I natt bombes elskera», setter tonen med en gang. Den rolige visen består av kassegitar og vokal. Tross at det er en rolig vise står den stillferdige musikalske innpakningen i sterk kontrast til tekstens brutale virkelighet. Her settes kjærligheten opp mot krigens meningsløse vold. Mennesker som søker trygghet hos hverandre, blir rammet av bomber, samtidig som krig og ødeleggelse gjerne forsvares med store ord om frihet, fred og rettferdighet.
Kontrasten er sterk, og nettopp derfor fungerer den. Harbak lar ikke budskapet drukne i et overlesset arrangement. Den rolige framføringen gir teksten rom til å virke, og spørsmålet om hvordan kjærligheten kan overleve i en verden der mennesker dreper hverandre, blir stående igjen. Det er en vond men kanskje en nødvendig åpning på albumet.
«Visa te løgna» følger opp med et annet alvor. Her kommer bassen og gitaren tydelig fram, mens pianoet gradvis tilfører mer dramatikk. Musikalsk bygges det opp en spenning som passer godt til tekstens refleksjoner rundt sannhet, løgn og motet til å stå fram med det man faktisk tror på.
Det er en vise om hvor vanskelig det kan være å være ærlig i en verden der fasader og forventninger ofte får styre. Den nakne sannheten kan være ubehagelig, både for den som forteller den og for dem som må høre den. Samtidig ligger det et håp her at ærlighet kan gi en form for frihet, selv når den koster.
Det er en god sammenheng mellom de to første sporene. Der åpningslåten viser hva som står på spill når volden får råde, undersøker «Visa te løgna» hvordan sannheten kan utfordre makten og de fortellingene vi velger å tro på.

På «De udødelige» skifter albumet karakter. Bassen driver låten framover, mens gitaren og trekkspillet tilfører et tydelig tangopreg. Rytmen blir stadig mer intens utover i sangen, og musikken får en nesten et viltert energinivå.
Men teksten er langt fra bekymringsløs. Her retter Harbak blikket mot rikdom, makt og kjendisstatus, og mot hvordan enkelte mennesker nærmest blir opphøyd til guder i offentligheten. Religiøse bilder brukes til å tegne opp kontrasten mellom de privilegerte og resten av oss. De mektige ser ut til å kunne gjøre mirakler, mens vanlige mennesker står på utsiden og håper på et bedre liv.
Det er en effektiv måte å synliggjøre hvordan penger, status og medieoppmerksomhet kan skape et falskt bilde av hvem mennesker egentlig er. Tittelen peker samtidig mot en enkel, men viktig påminnelse om at ingen er udødelige. Uansett hvor høyt noen blir løftet opp, er de fortsatt mennesker av kjøtt og blod.
Her fungerer det rytmiske løftet særlig godt. Låten får en drivende energi som nærmest speiler det oppjagede spillet rundt berømmelse og makt. Det er både en brodd og en spilleglede i denne visa.
«Cohen og Gud» går i en helt annen retning. Trekkspillet får en sentral rolle i en rolig vise som også har noe av den gamle skjærgårdsvisas vemod over seg. Her flyttes oppmerksomheten fra samfunnets maktstrukturer til kjærligheten, døden og menneskets behov for å forstå det uforståelige.
Teksten stiller kroppslig nærhet opp mot religiøse spørsmål. Mens mannen søker svar hos Gud og funderer over livets større sammenhenger, synes kvinnen å være mer opptatt av døden og sine egne følelser. Kyssene og berøringen blir både uttrykk for nærhet og tegn på et mulig farvel.
Det er en vakker og sårbar kontrast mellom det fysiske og det filosofiske. Vi kan søke etter store svar, men når livet plutselig blir skjørt, er det kanskje nærheten til et annet menneske som betyr mest. Harbak gir ingen enkle løsninger, og det er nettopp det som gjør visa interessant.

Albumets femte spor, «Der bølgan bryt», ble valgt som første singel og ble sluppet 16.oktober. Det var et godt valg, for her fikk Harbak vist fram den melodiske siden av låtskrivingen sin, samtidig som hun beholder den tekstlige egenarten.
Sangen begynner rolig, med gitar og vokal i sentrum. Etter hvert kommer bass og elektrisk gitar inn og løfter rytmen. Oppbyggingen skjer gradvis, uten at låten mister den varme og intime karakteren den begynner med.
Melodien er blant albumets vakreste. Den har en naturlig flyt som passer til tekstens bilder av berg, sjø, sol og vind. Kjærligheten skildres gjennom enkle, konkrete situasjoner, der det å holde en annens hånd kan romme en hel verden. Naturen er ikke bare kulisse, men en aktiv del av følelseslivet.
Særlig fint er bildet av steinene som brytes mot hverandre og blir til sang. Det gir en poetisk forbindelse mellom naturens bevegelser og menneskets evne til å skape noe vakkert av sine egne erfaringer. Årstidene går sin gang, livet forandrer seg, men enkelte øyeblikk av nærhet kan feste seg i oss for alltid. «Der bølgan bryt» er en vise som ikke trenger å heve stemmen for å gjøre inntrykk. Den lar melodien og naturbildene tale, og resultatet er både nært og stemningsfullt.
På «Kjæresten min», der Johan Berggren medvirker, åpnes lydbildet ytterligere. Dette er en vakker duett der Harbaks stemme møter en behagelig mannlig vokal. Stemmene kler hverandre godt, og samspillet gir sangen en egen varme. Berggren synger på sin brede Lillehammer- Fåberg-dialekt. Trommene gir låten framdrift, mens gitar og øvrige instrumenter bygger opp et fyldigere lydbilde. Likevel beholder sangen nærheten som kjennetegner albumet.
Teksten kretser rundt jakten på mening og verdier, og hvordan vi mennesker ofte leter etter noe stort og verdifullt uten å oppdage hva vi allerede har. Bildet av å lete etter gull i grus og sand blir et uttrykk for denne rastløsheten. Vi søker lykken langt borte, mens røttene, tryggheten og kjærligheten kanskje finnes like foran oss. Det er en fin tanke, og duettformen understreker den. Her blir ikke kjærligheten bare framstilt som en romantisk følelse, men som en form for tilhørighet. Det å finne hjem kan handle like mye om å finne ro hos et annet menneske som om å finne ut hvem man selv er.
Tittelsporet «Ulvetid» er blant de mest dramatiske låtene på plata. Her er det trommer og synthesizer som i større grad driver musikken, mens trekkspillet bidrar til å bygge opp spenningen. Låten veksler mellom roligere partier og kraftige utbrudd av intensiteten. Denne dynamikken gir sangen en egen uro. Det føles som om musikken hele tiden er på vei mot noe, som om en truende utvikling ligger like foran oss.
Teksten kan leses som en advarsel mot krig og menneskelig undergang. Skygger nærmer seg, skrik høres fra fronten, og vind, regn, snø og is skaper bilder av en verden der mennesket er utsatt og sårbart. Naturkreftene speiler en menneskelig virkelighet preget av frykt, hat og ødeleggelse.
Et sentralt poeng ligger i tanken om at vi lever i blinde og først forstår alvoret når det er for sent. Det gir låten en politisk dimensjon, men også en mer generell eksistensiell betydning. Hvor ofte overser vi faresignalene fordi de virker fjerne? Hvor ofte lar vi utviklingen fortsette uten å ta ansvar før konsekvensene ikke lenger kan unngås?
Musikalsk er dette et av albumets tydeligste brudd med den tradisjonelle, stillferdige visa. Synthesizeren og trommene gir uttrykket et moderne preg, mens trekkspillet tilfører en dramatikk. Når musikken eksploderer og deretter trekker seg tilbake, oppstår en effektiv veksling mellom trussel og stillhet.
Det er lett å forstå hvorfor «Ulvetid» har fått sin plass som tittelspor. Her møtes flere av albumets sentrale temaer som krig, frykt, menneskelig blindhet og spørsmålet om hva vi gjør når verden beveger seg i feil retning.

«Han ligna på Gud» tar oss tilbake til pianoet og den mer dramatiske visa. Pianoet ligger som et bærende element under vokalen, mens de øvrige instrumentene bidrar til å trekke stemningen opp og ned. Det er en intensitet her som gir meg assosiasjoner til gatesangertradisjonen i Paris, med Edith Piaf som en mulig musikalsk slektning.
Teksten tar utgangspunkt i sorg og sinne, og i menneskets behov for å finne en forklaring når døden rammer. Den sørgende stiller Gud til ansvar og krever svar på hvorfor et menneske er blitt borte. Men møtet gir ikke nødvendigvis den trøsten man håper på.
Gud framstår snarere som en som ikke kan kontrollere alt som skjer. Livet og døden følger prosesser som ikke alltid lar seg forklare gjennom en større plan. Dermed utfordres forestillingen om en allmektig Gud som styrer alle hendelser. Dette er et sterkt utgangspunkt for en vise, fordi sorgen ofte rommer nettopp denne dobbeltheten. Vi vil ha svar, samtidig som vi aner at det kanskje ikke finnes noen forklaring som kan gjøre tapet lettere å bære.
Blomsten blir et symbol på omsorg og trøst midt i fortvilelsen. Kanskje kan vi ikke forstå alt, men vi kan likevel være der for hverandre. Det er en nøktern og menneskelig tanke som kler albumets større tematikk. Harbak tør å la de vanskelige spørsmålene stå åpne. Hun forsøker ikke å gjøre døden penere enn den er, og hun tilbyr heller ingen lettvint religiøs løsning. Det gjør «Han ligna på Gud» til en av de mer ettertenksomme sangene på plata.
«Visa om mørket» er en rolig, gitardrevet låt med piano som utfyller arrangementet. Versene holdes relativt tilbake, mens refrenget løftes av en nynning som gir sangen en mer svevende og nesten høytidelig karakter. Etter hvert vokser låten i styrke, før den gradvis tones ned igjen mot avslutningen. Oppbyggingen er virkningsfull og den gir følelsen av å bevege seg inn i et mørke som først virker fremmed, men som etter hvert blir lettere å oppholde seg i. Samtidig er det noe urovekkende over tekstens vendinger.
Mørket og lyset blir brukt som motsetninger, men ikke på den måten vi kanskje forventer. Lyset kan stå for det glitrende, vakre og tilsynelatende sanne, men også for det kunstige og overfladiske. Mørket kan virke truende, men rommer kanskje også ro, ærlighet og muligheten til å se det som ellers skjules. Når teksten utfordrer forestillingen om at lyset alltid representerer det gode og mørket det onde, åpner den for en kritikk av samfunnets fasader og maktstrukturer. Det som ser pent og riktig ut på overflaten, er ikke nødvendigvis sant. Og det vi helst vil skjule, kan noen ganger romme større ærlighet enn de polerte fortellingene vi presenterer for verden.
Den nynnete melodien i refrenget gir låten en egen styrke. Den skaper en kontrast mellom det enkle, nesten ordløse uttrykket og tekstens mer krevende spørsmål. «Visa om mørket» er ikke blant de mest pågående sporene, men den vokser på lytteren gjennom stemningen og den gjennomtenkte dynamikken.
-min.jpg)
Albumet avsluttes med «Sånn e min elskede», en rolig vise der Harbak synger alene med gitaren gjennom hele låten. Etter de mer dramatiske uttrykkene tidligere på plata er dette en tilbakevending til det helt nære. Her får stemmen og gitaren stå nesten ubeskyttet. Det lange gitarspillet mot slutten gir sangen en avslutning som ikke føles som et brått punktum. Låten blir som en rolig avskjed med et album som flere ganger har minnet oss om hvor skjørt livet er. Etter krig, maktkritikk, religiøs tvil og eksistensiell uro ender Harbak med å løfte fram det nære og menneskelige, og kanskje er det nettopp der mye av håpet ligger.
Teksten er en kjærlighetserklæring som først og fremst handler om trygghet og omsorg. Den elskede blir beskrevet gjennom bilder av hav, dønninger, strømmer og skip. Rynkene forteller om et liv levd, med erfaringer, sorger og gleder. Havet i blikket antyder dybde og sterke følelser, mens den stødigere strømmen blir et bilde på tryggheten den andre gir.
Også bildet av skipene på skuldrene er talende. Det peker mot ansvaret et menneske bærer, og evnen til å hjelpe andre gjennom livets vanskelige farvann. Kjærligheten blir dermed mer enn forelskelse. Den handler om å kunne lene seg mot noen, om å bli sett og om å ha et menneske ved sin side når livet røyner på.
Det som gjør Ulvetid interessant, er at Harbak ikke begrenser seg til én type vise eller én bestemt stemning. Her finnes rolige, gitarbaserte sanger, dramatiske pianopartier, rytmiske arrangementer, tangoinspirert trekkspill og et mer moderne lydbilde med synthesizer og trommer. Noen låter drives framover med stadig større intensitet, mens andre finner styrken i det nedstrippede og lavmælte. Denne variasjonen er en klar styrke. Den hindrer albumet i å bli statisk, samtidig som Harbaks stemme, dialekt og tekstlige univers gir helheten en tydelig identitet.
Melodiene er gjennomgående fine, og flere av dem har en egen skjønnhet. Det er særlig gledelig at arrangementene får variere uten at vokalen og tekstene mister sin sentrale plass. Harbak skriver og framfører viser som tåler å bli lyttet til, ikke bare som bakgrunnsmusikk, men som sanger man kan vende tilbake til og oppdage nye nyanser i.
Tekstene beveger seg fra det politiske til det personlige uten at overgangen føles unaturlig. Krigens brutalitet, maktens selvtilfredshet og samfunnets fasader står side om side med kjærlighetens trygghet, sorgens ubesvarte spørsmål og menneskets behov for tilhørighet. Det er nettopp denne vekslingen som gir albumet tyngde. Samtidig er det en styrke at Harbak ikke alltid forsøker å forklare alt. Flere av sangene åpner spørsmål snarere enn å lukke dem. Det gir rom for at lytteren kan finne sine egne forbindelser og tolkninger.

Dette er viser som vil noe. «Ulvetid» framstår som et album med både musikalsk spennvidde og et tydelig menneskelig engasjement. Trine Harbak kombinerer en nær, uttrykksfull vokal med melodier som spenner fra det vare og vakre til det dramatiske og rytmisk drivende. Den trønderske dialekten gir tekstene særpreg, mens instrumenteringen sørger for at de ti sangene får hvert sitt uttrykk.
Sterkest er albumet når musikk og tekst virkelig trekker i samme retning. «I natt bombes elskera» gjør krigens brutalitet desto mer merkbar gjennom sitt rolige uttrykk. «De udødelige» kombinerer samfunnskritikk med et drivende, tangoinspirert arrangement. «Der bølgan bryt» byr på en vakker melodi og en varm skildring av kjærligheten, mens «Ulvetid» løfter albumets mørkeste tematikk inn i et mer dramatisk og moderne lydbilde. Og i «Sånn e min elskede» finner Harbak en stillferdig, men sterk avslutning.
Det er ikke et album som forsøker å tilfredsstille alle med lettvinte refrenger eller glattpolert produksjon. Det er en plate som tar visesjangeren på alvor, både som musikalsk uttrykk og som en måte å fortelle historier, stille spørsmål og kommentere verden på.
Harbak viser at visa fortsatt kan være både aktuell, personlig og musikalsk levende. Hun synger om en verden som kan være brutal og uforståelig, men også om det som gjør livet verdt å holde fast ved som kjærlighet, nærhet, ærlighet og håp.
«Ulvetid» er kort sagt et album som har noe på hjertet og som gir lytteren god grunn til å lytte etter.

I «Høy og Mørk» bruker John Brungot og Terje Sporsem familieliv, aldring, helse og kjendisparodier som råstoff for en forestilling der musikalske innslag og scenisk samspill holder de mange sidesporene i gang.