I «Høy og Mørk» bruker John Brungot og Terje Sporsem familieliv, aldring, helse og kjendisparodier som råstoff for en forestilling der musikalske innslag og scenisk samspill holder de mange sidesporene i gang.

Sporsem og Brungot. Foto: Elias K. L. Hagen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementResultatet er et show som både vil underholde og, få publikum til å se nærmere på temaer som ofte blir behandlet mer alvorlig.
På scenen i Kulturfabrikken i Kristiansund begynner Brungot og Sporsem med å gjøre tittelen til en lek med forventningene. Hvem er høy, hvem er mørk, og hva betyr det egentlig å være «Høy og Mørk»? Svaret er først og fremst en invitasjon inn i forestillingens form: De to veksler mellom standup, dialog, musikk og karakterarbeid, uten å binde seg til én fortelling eller ett tema.


Samarbeidet bygger på kontraster, men også på en tydelig felles interesse for det hverdagslige og litt pinlige. Brungots høyde blir utgangspunkt for en rekke poenger, mens Sporsem spiller videre på sin posisjon som familiefar, bestefar og en mann som stadig oftere blir bedt om å ha meninger om verden. Da han i et TV-intervju får spørsmål om den internasjonale situasjonen, ender svaret, ifølge hans egen gjenfortelling. Til et trygt og lite oppsiktsvekkende standpunkt:
– På generelt grunnlag synes jeg det er dumt med krig og konflikt.
Det er en av forestillingens gjennomgående idéer. De skal forestille å være blitt voksne nok til å ha livsvisdom, men er ikke nødvendigvis bedre rustet enn andre til å levere den.

Familielivet gir stoff til flere av de mest utfoldede sekvensene. Sporsem forteller om å bli bestefar som 39-åring, og om overgangen mellom å være nybakt bestefar og å stå foran russ og foreta russedåp. Brungot og Sporsem undersøker på hver sin måte hva det vil si å bli eldre i en familie. Foreldregenerasjonen faller fra, barna får egne liv, og man selv blir gradvis den som forventes å ha oversikt.
Det er en komisk idé med en alvorlig kjerne. Sporsem forteller om morens demens og død, og om de praktiske og økonomiske valgene familien må ta i møte med et begravelsesbyrå. Han lar ikke sorgen bli en lang høytidelig tale. Senere forteller han om faren, som etter å ha blitt enkemann begynner å oppsøke konserter, kaféer og nye bekjentskaper. Humoren ligger i sønnens blikk på farens aktive nye liv, men også i den gjenkjennelige blandingen av omsorg, overraskelse og behov for å erte søsken.

Brungot retter blikket mot sin egen familie gjennom historien om hunden som ble så krevende at han og kona oppsøkte psykolog. Psykologens råd var å kvitte seg med hunden. Her er poenget til hundens fordel.
Sporsem har på sin side en liten hund han beskriver som en pelsmuffe med bein. Kontrasten mellom den og Brungots store retriever blir både en fysisk og komisk del av showet. Også her ligger humoren i avstanden mellom det man tenkte man skulle få til som voksen, og det livet faktisk ble.

Forestillingen er bygget opp av korte scener og musikalske avbrekk. Brungot og Sporsem parodierer blant andre Bjørn Eidsvåg, Leo Ajkic, Magnus Carlsen, Trygve Slagsvold Vedum og Rein Alexander. De spiller også på kultur- og medievaner. Artister som synger om ekskjærestene sine, eksperter som reiser rundt med foredrag, og rådene om hvilke sanger som egner seg til hjerte-lungeredning.


Parodiene er mindre opptatt av å tegne komplette portretter enn av å finne én tydelig egenart og trekke den langt. Magnus Carlsens beskjedne vinnerglede blir en gjentakende idé. Politiske og faglige autoriteter får møte duoens interesse for overmot, omveier og manglende presisjon. Noen av innslagene er først og fremst raske karaktertreff, mens andre utvikles gjennom sang og samspill.
Musikken fungerer godt mellom monologene. Den gir showet rytme og gjør det mulig å skifte perspektiv uten lange overganger. Samtidig er det en form som stiller krav til publikum: Referansene kommer tett, og flere sketsjer er avhengige av at man raskt forstår hvem eller hva som parodieres. Når det fungerer, gir det forestillingen fart. Når en idé dras ut eller referansen ikke fester seg, merkes også hvor løst enkelte partier er satt sammen.

Aldring er et av showets mest utholdende temaer. Brungot og Sporsem snakker om hårtap, viker, hår i ørene og uønsket hårvekst andre steder på kroppen. De gjør kroppen til et komisk prosjekt som stadig sender nye beskjeder, uten at eierne nødvendigvis har bedt om dem.
Sporsem knytter dette til egen helse når han forteller at han har fått fettlever og må legge om kosthold og livsstil. Han gjør også i en meget god sekvens narr av hvordan rødt kjøtt stadig får en mer omstridt plass i offentligheten, og sammenligner utviklingen med holdningene til tobakk.
Et tydelig skifte kommer når duoen tar opp kvinnehelse. Brungot og Sporsem spør om den manglende kunnskapen og forskningen, før de vender tilbake til humoren. Denne gangen ved å gjøre narr av sin egen rolle som to mannlige komikere som vil løfte temaet fram.
Grepet er ikke risikofritt. Når en alvorlig erfaring følges av en parodi på komikernes egen solidaritet, kan overgangen virke brå. Men vitsen er først og fremst rettet mot dem selv og deres begrensede posisjon, ikke mot dem som lever med plagene. Innslaget gir forestillingen en annen tyngde enn den som følger av kjendisparodiene og familiehistoriene.


«Høy og Mørk» samler mange temaer uten å forsøke å gjøre dem til én sammenhengende fortelling. Det er både en styrke og en begrensning. Brungot og Sporsem har et smidig samspill og er flinke til å hente energi fra hverandres historier, men mengden av innfall gjør at ikke alle får samme plass eller etterklang. Forestillingen er best når den lar en konkret erfaring.
Showet har mer særpreg enn de mest umiddelbare kjendisparodiene. Sporsem feirer 30 år som komiker i 2026, og begge har lang erfaring fra scene og TV. Den rutinen merkes særlig i måten de leser rommet og lar musikken, karakterene og publikumsreaksjonene bli del av framdriften.
Hva skjer når referansene forsvinner, eller parodiobjektene går ut av offentligheten? Spørsmålet oppsummerer forestillingens grunnvilkår. Brungot og Sporsem bygger humor av det som er nært og det som er i ferd med å bli utdatert, og forsøker å holde begge deler levende på scenen. Det gir en kveld med mange latterutbrudd, enkelte alvorlige avstikkere og et makkerpar som trives best når de får spille hverandre gode.

Dette var en god stund, med nære tema som jo angår alle på et eller annet nivå. Til en eller annen tid. De flyter på selvironi og baker seg selv mesterlig inn i showet. Parodiene er gjort med kjærlighet, og best er det når se parosierer seg selv. De påpeker tilstedeværelsen av ironi i eksistensgrunnlaget av det vi kaller livet. Dette er gøy, det er godt tempo, og det er gjenkjennelig. Denne kan jeg godt se flere ganger.
Resultatet er et show som både vil underholde og, få publikum til å se nærmere på temaer som ofte blir behandlet mer alvorlig.
På scenen i Kulturfabrikken i Kristiansund begynner Brungot og Sporsem med å gjøre tittelen til en lek med forventningene. Hvem er høy, hvem er mørk, og hva betyr det egentlig å være «Høy og Mørk»? Svaret er først og fremst en invitasjon inn i forestillingens form: De to veksler mellom standup, dialog, musikk og karakterarbeid, uten å binde seg til én fortelling eller ett tema.


Samarbeidet bygger på kontraster, men også på en tydelig felles interesse for det hverdagslige og litt pinlige. Brungots høyde blir utgangspunkt for en rekke poenger, mens Sporsem spiller videre på sin posisjon som familiefar, bestefar og en mann som stadig oftere blir bedt om å ha meninger om verden. Da han i et TV-intervju får spørsmål om den internasjonale situasjonen, ender svaret, ifølge hans egen gjenfortelling. Til et trygt og lite oppsiktsvekkende standpunkt:
– På generelt grunnlag synes jeg det er dumt med krig og konflikt.
Det er en av forestillingens gjennomgående idéer. De skal forestille å være blitt voksne nok til å ha livsvisdom, men er ikke nødvendigvis bedre rustet enn andre til å levere den.

Familielivet gir stoff til flere av de mest utfoldede sekvensene. Sporsem forteller om å bli bestefar som 39-åring, og om overgangen mellom å være nybakt bestefar og å stå foran russ og foreta russedåp. Brungot og Sporsem undersøker på hver sin måte hva det vil si å bli eldre i en familie. Foreldregenerasjonen faller fra, barna får egne liv, og man selv blir gradvis den som forventes å ha oversikt.
Det er en komisk idé med en alvorlig kjerne. Sporsem forteller om morens demens og død, og om de praktiske og økonomiske valgene familien må ta i møte med et begravelsesbyrå. Han lar ikke sorgen bli en lang høytidelig tale. Senere forteller han om faren, som etter å ha blitt enkemann begynner å oppsøke konserter, kaféer og nye bekjentskaper. Humoren ligger i sønnens blikk på farens aktive nye liv, men også i den gjenkjennelige blandingen av omsorg, overraskelse og behov for å erte søsken.

Brungot retter blikket mot sin egen familie gjennom historien om hunden som ble så krevende at han og kona oppsøkte psykolog. Psykologens råd var å kvitte seg med hunden. Her er poenget til hundens fordel.
Sporsem har på sin side en liten hund han beskriver som en pelsmuffe med bein. Kontrasten mellom den og Brungots store retriever blir både en fysisk og komisk del av showet. Også her ligger humoren i avstanden mellom det man tenkte man skulle få til som voksen, og det livet faktisk ble.

Forestillingen er bygget opp av korte scener og musikalske avbrekk. Brungot og Sporsem parodierer blant andre Bjørn Eidsvåg, Leo Ajkic, Magnus Carlsen, Trygve Slagsvold Vedum og Rein Alexander. De spiller også på kultur- og medievaner. Artister som synger om ekskjærestene sine, eksperter som reiser rundt med foredrag, og rådene om hvilke sanger som egner seg til hjerte-lungeredning.


Parodiene er mindre opptatt av å tegne komplette portretter enn av å finne én tydelig egenart og trekke den langt. Magnus Carlsens beskjedne vinnerglede blir en gjentakende idé. Politiske og faglige autoriteter får møte duoens interesse for overmot, omveier og manglende presisjon. Noen av innslagene er først og fremst raske karaktertreff, mens andre utvikles gjennom sang og samspill.
Musikken fungerer godt mellom monologene. Den gir showet rytme og gjør det mulig å skifte perspektiv uten lange overganger. Samtidig er det en form som stiller krav til publikum: Referansene kommer tett, og flere sketsjer er avhengige av at man raskt forstår hvem eller hva som parodieres. Når det fungerer, gir det forestillingen fart. Når en idé dras ut eller referansen ikke fester seg, merkes også hvor løst enkelte partier er satt sammen.

Aldring er et av showets mest utholdende temaer. Brungot og Sporsem snakker om hårtap, viker, hår i ørene og uønsket hårvekst andre steder på kroppen. De gjør kroppen til et komisk prosjekt som stadig sender nye beskjeder, uten at eierne nødvendigvis har bedt om dem.
Sporsem knytter dette til egen helse når han forteller at han har fått fettlever og må legge om kosthold og livsstil. Han gjør også i en meget god sekvens narr av hvordan rødt kjøtt stadig får en mer omstridt plass i offentligheten, og sammenligner utviklingen med holdningene til tobakk.
Et tydelig skifte kommer når duoen tar opp kvinnehelse. Brungot og Sporsem spør om den manglende kunnskapen og forskningen, før de vender tilbake til humoren. Denne gangen ved å gjøre narr av sin egen rolle som to mannlige komikere som vil løfte temaet fram.
Grepet er ikke risikofritt. Når en alvorlig erfaring følges av en parodi på komikernes egen solidaritet, kan overgangen virke brå. Men vitsen er først og fremst rettet mot dem selv og deres begrensede posisjon, ikke mot dem som lever med plagene. Innslaget gir forestillingen en annen tyngde enn den som følger av kjendisparodiene og familiehistoriene.


«Høy og Mørk» samler mange temaer uten å forsøke å gjøre dem til én sammenhengende fortelling. Det er både en styrke og en begrensning. Brungot og Sporsem har et smidig samspill og er flinke til å hente energi fra hverandres historier, men mengden av innfall gjør at ikke alle får samme plass eller etterklang. Forestillingen er best når den lar en konkret erfaring.
Showet har mer særpreg enn de mest umiddelbare kjendisparodiene. Sporsem feirer 30 år som komiker i 2026, og begge har lang erfaring fra scene og TV. Den rutinen merkes særlig i måten de leser rommet og lar musikken, karakterene og publikumsreaksjonene bli del av framdriften.
Hva skjer når referansene forsvinner, eller parodiobjektene går ut av offentligheten? Spørsmålet oppsummerer forestillingens grunnvilkår. Brungot og Sporsem bygger humor av det som er nært og det som er i ferd med å bli utdatert, og forsøker å holde begge deler levende på scenen. Det gir en kveld med mange latterutbrudd, enkelte alvorlige avstikkere og et makkerpar som trives best når de får spille hverandre gode.

Dette var en god stund, med nære tema som jo angår alle på et eller annet nivå. Til en eller annen tid. De flyter på selvironi og baker seg selv mesterlig inn i showet. Parodiene er gjort med kjærlighet, og best er det når se parosierer seg selv. De påpeker tilstedeværelsen av ironi i eksistensgrunnlaget av det vi kaller livet. Dette er gøy, det er godt tempo, og det er gjenkjennelig. Denne kan jeg godt se flere ganger.

Billettene til årets Solsnu-konserter ble utsolgt tre måneder før første forestilling. Nå får publikum mulighet til å sikre seg plass til neste års konserter i Kulturfabrikken – med et begrenset antall rabatterte Early Bird-billetter fram til julaften.

20. november slippes «Ulvetid» der Trine Harbak har samlet viser med både brodd og varme. Det er et album med ti viser det er verd å lytte til, og det er noe befriende med musikk som våger å være både vakker og ubehagelig. Det er en samling av viser som kan stryke lytteren med hårene i det ene øyeblikket, for så å stille ubehagelige spørsmål i det neste.