Så leser jeg pressemeldingen som følger med albumet. Plutselig gir uttrykket mer mening. Odd Jr er et antikapitalistisk, antiimperialistisk og antifascistisk no wave-prosjekt, der primale stønn, beat-poesi på norsk og en kaotisk instrumentering skal formidle noe mer enn bare sinne. Her ligger det både politisk motstand og eksistensiell uro under overflaten.

Dermed blir jeg nødt til å lytte på nytt. Kanskje handler ikke dette først og fremst om en sint mann som roper over bråkete musikk. Kanskje er det et prosjekt som krever at jeg forsøker å forstå hva som skjuler seg bak ropene.

Seks spor med uro som drivkraft

Spor 1. Om vilkårene for den sjelelige utfoldelse – et internalistisk perspektiv

Det går godt over ett minutt før teksten kommer inn. Frem til da får instrumentene etablere et urolig lydlandskap, før vokalen etter hvert tar plass. Mot slutten overtar brølingen igjen, før den sinte stemmen vender tilbake.

Tittelen er nærmest en filosofisk avhandling i seg selv, og låten følger opp med spørsmål om hva som skal til for at et menneske skal kunne utfolde seg fritt. Hvordan bevarer man sin egenart og kunstneriske frihet i en verden som stadig stiller krav og setter begrensninger?

Det er en interessant åpning på albumet. Her får jeg tid til å venne meg til lydbildet før teksten kommer, men det er langt fra noen rolig introduksjon. Uroen ligger der hele tiden, som om noe presser på under overflaten.

Spor 2. Anatoly Solonitsyn, forfatter

Hyl og stønn åpner låten, før teksten gradvis kommer inn. Vokalen veksler mellom ord, skrik og stønn, mens musikken holder seg hard, kaotisk og uforutsigbar. Det hele minner nesten om et panikkanfall satt til musikk. Det er vanskelig å finne fotfeste, og det virker heller ikke som om låten har til hensikt å gi meg noe trygt sted å stå.

Tittelen viser til skuespilleren Anatoly Solonitsyn og rollen hans som forfatteren i filmen Stalker. I denne sammenhengen handler teksten om en kunstner som har mistet troen på sitt eget talent, og som opplever at alt han skriver, er meningsløst. Det er en vond tematikk der frykten for å ikke lenger ha noe ekte å si, for å ha mistet kontakten med det som en gang ga arbeidet mening.

Når jeg lytter med dette i bakhodet, blir det kaotiske uttrykket mer forståelig. Det er ikke bare sinne vi hører, men også fortvilelse og en indre kamp som ikke lar seg formulere på en ryddig og behagelig måte.

Spor 3. Hvori historien formanes

En kaotisk saksofon åpner sporet, akkompagnert av en like kaotisk melodi. Etter hvert kommer teksten, som jeg opplever som svært politisk. Saksofonen river og sliter i lydbildet, både i mellomspillene og mens vokalen fremføres med en sint, brølende intensitet.

Her begynner albumet for alvor å vende blikket utover. De to første låtene har etablert et nokså lukket og introvert univers, der den individuelle angsten og kunstnerens tvil står sentralt. Nå blir det vanskeligere å holde omverdenen på avstand. Teksten oppleves som en konfrontasjon med samfunnets krav, regler og pekefingre. Det er som om den indre uroen fra de foregående sporene plutselig får en tydeligere retning. Sinne blir til motstand.

Saksofonen spiller en viktig rolle her. Den tilfører en frijazzaktig villskap som gjør at dette ikke bare blir punk med en annerledes instrumentering. Musikken får sitt eget kaotiske liv, og det er ikke alltid lett å vite om instrumentene følger vokalen eller utfordrer den.

Spor 4. Om å situere seg selv i relasjon til subjektet

Den kaotiske saksofonen fortsetter, og musikken holder seg rastløs og urolig. Før teksten kommer, får vi mer stønn og vokale utbrudd. Når ordene endelig leveres, er det med en ropende intensitet som passer godt til resten av uttrykket.

Jeg opplever dette sporet som en skildring av det å betrakte seg selv utenfra. Man blir stående og observere sin egen rolle, uten nødvendigvis å forstå hvordan man havnet der eller hvem som egentlig bestemmer retningen. Det er en følelse av eksistensiell ensomhet i dette. Som om man er en brikke i et spill man aldri selv har fått være med på å utforme.

Odd Jr forsøker ikke å gjøre denne følelsen vakker eller behagelig. Den presenteres i stedet gjennom et lydlandskap som virker like fremmedgjørende som tematikken. Det er ubehagelig, men også en styrke ved albumet at uttrykket og innholdet trekker i samme retning.

Spor 5. Jeg Er Det Dikt

Her tonesetter Odd Jr Inger Hagerups dikt «Jeg er det dikt» fra 1939. Resultatet er en røff og kaotisk versjon der teksten veksler med stønn og en vokal som fremdeles befinner seg langt unna tradisjonell sang.

Hagerups dikt kretser rundt fremmedgjøring, ensomhet og angsten for et liv der mulighetene aldri blir realisert. Det handler om å ha noe i seg som ikke finner noen vei ut, og om behovet for å bli sett og forstått.

I Odd Jrs versjon får disse følelsene en helt annen fysisk kraft. Det er ikke en forsiktig, ettertenksom tonesetting som lar ordene stå alene. Musikken river i teksten, og vokalen gir inntrykk av at det ligger en desperasjon bak hvert utbrudd.

Det er også et interessant møte mellom Hagerups poesi og Odd Jrs uttrykk. Diktets eksistensielle uro passer godt inn i albumets univers, der følelsen av å være fremmed for både seg selv og omgivelsene stadig vender tilbake.

Spor 6. Selve Håndens og selve Øyets aktualitet

Albumet avsluttes med det jeg opplever som den store eksplosjonen. Skriking, stønn og vilter instrumentering fortsetter, mens teksten leveres som en slags primitiv, skrikende beat-poesi på norsk.

Her rettes blikket tydelig mot kapitalistiske og imperialistiske maktstrukturer og hvordan disse kan distansere oss fra det genuint menneskelige. Det personlige og det politiske møtes i et uttrykk som virker både desperat og kompromissløst. Det er som om albumet har bygget opp et trykk gjennom de fem foregående sporene, før det til slutt slipper alt løs.

Et musikalsk kaos som faktisk har en retning

Det er ikke musikk som inviterer til avslapning eller refleksjon i tradisjonell forstand. Snarere blir jeg tvunget til å forholde meg til et lydmessig kaos som nesten er utmattende å ta inn. Samtidig opplever jeg at denne utmattelsen er en del av poenget. Etter dette sitter jeg igjen med følelsen av å ha vært gjennom noe, snarere enn bare å ha hørt på seks låter.

Odd Jr A’ Go-Go er alt annet enn et harmonisk, mediterende album. Dette er det motsatte, det er bråkete, stønnende, sint og ropende. Musikk som holder deg våken, og som setter lyd til hvordan kaos i kroppen kan kjennes ut.

Det er særlig kombinasjonen av de tørre, drivende trommene, de rytmiske basslinjene og den frenetiske saksofonen som gjør uttrykket interessant. Saksofonen tilfører en frijazzaktig dimensjon til punken og no wave-uttrykket, og bidrar til at musikken stadig virker på randen av å falle fra hverandre.

Instrumentene får minst like mye plass som vokalen, kanskje mer. Det er ikke alltid teksten som trekker oppmerksomheten min. Noen ganger er det saksofonen som skjærer gjennom alt, andre ganger er det rytmene som holder det hele sammen mens vokalen nærmest kjemper mot den.

Albumet er egenprodusert av Mathias, som har spilt inn trommer, bass, gitar og vokal alene gjennom halvannet år, fra midnatt til morgen. Jordan bidrar med saksofon. Denne arbeidsmåten passer godt med det jeg hører. Det har et uttrykk som virker kompromissløst, personlig og lite opptatt av å tilpasse seg forventningene til hvordan musikk skal låte.

Samtidig er dette ikke nødvendigvis et album jeg kommer til å sette på for å finne ro. Jeg er helt ør i hodet etter å ha lyttet gjennom de seks sporene sammenhengende. Det er intenst, slitsomt og til tider ganske krevende. Men det er også noe morsomt ved å bli dratt inn i et slikt kaos. Musikken har en energi som gjør det vanskelig å stille seg likegyldig til det som foregår.

Politisk avstand, menneskelig gjenkjennelse

Jeg står nok et stykke unna det politiske ståstedet som formidles gjennom tekstene. Det betyr likevel ikke at jeg ikke kan kjenne meg igjen i følelsene som ligger bak. For under sinnet og konfrontasjonene finner jeg også en kampvilje, en desperasjon og en angst for at samfunnet skal utvikle seg i en retning jeg selv ikke ønsker. Man trenger ikke være enig i alle de politiske konklusjonene for å forstå følelsen av avmakt, frustrasjon eller ønsket om å gjøre motstand.

Det er kanskje her albumet fungerer best for meg. Ikke nødvendigvis som et politisk manifest jeg slutter meg til, men som et kunstnerisk uttrykk for uro og motvilje. Odd Jr forsøker ikke å gjøre følelsene mer spiselige enn de er. De får være stygge, høylytte og ubehagelige. Og nettopp derfor sitter jeg igjen med mer enn bare inntrykket av en sint vokalist.

Konklusjon

Odd Jr A’ Go-Go er et intenst og kompromissløst album som blander no wave, punk, frijazz og norsk beat-poesi i et uttrykk som både utfordrer og utmatter lytteren. De seks sporene beveger seg mellom individuell angst, eksistensiell ensomhet og politisk motstand, uten å gi oss mange pustepauser underveis.

Dette er ikke en plate jeg vil anbefale til noen som ønsker seg melodier å nynne på eller musikk som ligger behagelig i bakgrunnen. Her må man være villig til å gå inn i ubehaget, lytte til tekstene og forsøke å forstå hva som driver prosjektet.

Jeg begynte med å tenke at dette bare var aggressivt bråk. Etter å ha lest om prosjektet og lyttet mer konsentrert, sitter jeg igjen med et mer nyansert inntrykk. Det er fremdeles aggressivt bråk, men det er bråk med en hensikt, en tematikk og en tydelig vilje bak.

Et kaotisk, krevende og egenartet album som ikke prøver å behage noen. Odd Jr A’ Go-Go er ikke en plate jeg vil høre på hver dag, men det er definitivt en plate som har gjør inntrykk.

‍