På markedet til Tingvoll Ost fant vi i Applausen redaksjonen igjen en gammel kjenning. En Dodge lastebil fra 1944 som hadde tilhørt Bergem Skofabrikk stod på markedet.

Dodge lastebil TL110-L5 fra 1944 som hadde tilhørt Bergem Skofabrikk i sin tid. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDa Applausen redaksjonen tok seg en tur til markedet hos Tingvoll Ost, fikk sammfunnsredaktør Erik Aukan straks øye på en gammel kjenning. Lastebilen til Bergem Skofabrikk, som i mange år stod parkert inne i de gamle lokalene nede i lokalene på Sagøra ved Nordbøen, var kommet tilbake etter å ha vært borte fra Torjulvågen noen år. Jens Bergem hadde tatt vare på bilen i flere år og restaurert den tilbake til kjørbar stand. Etterhvert fikk bilen nye eiere og forlot Torjulvågen for en stund.
Kristin Waagen og samboeren Egil Smith Meyer fant den igjen nede på Gardermoen og kjøpte den. Den kom tilbake til bygda og var stilt ut på julemarkedet også i fjor. Den skal bli satt i stand igjen til kjørbar stand brukes lokalt. Da den skulle flyttes ned til markedsplassen, tok de ikke sjansen på at bremsene ikke låste seg på vei ned bakken. En traktor kjørte derfor etter med stropper slik at turen gikk trygt for seg. De har planlagt å bygge en garasje for å huse lastebilen.
Samfunnsredaktøren minne med denne lastebilen var fra den stod i lokalene i Nordbø-saga nede ved elveutløpet i fjorden, over en skrøpelig gammel bro som man måtte gå over for å komme dit. Vi kjørte mange liksom- mil bak rattet i denne lastebilen når vi var barn. Gamle biler var både spennende og gav fantasi til mange liksom kjøreturer.
Lastebilen er en historisk bil på mange måter. Den er knyttet til Tingvoll Skofabrikk, en hjørnestensbedrift i Torjulvåten frem til 1982. Etter skofabrikken la ned, ble bygningen anlegg for rognkjeksoppdrett. September 2021 tok Nordic Halibut over anlegget og bygget opp et helt nytt anlegg for kveiteoppdrett med avdeling for stamfisk, yngel og settefisk.
Dodge T110L-5: Krigstrucken som fant veien inn i norsk etterkrigsindustri
Når man studerer norsk industrihistorie etter 1945, dukker det ofte opp et kjøretøy i utkanten av fortellingene: de canadiskproduserte Dodge-lastebilene fra andre verdenskrig. De er ikke ikoniske på samme måte som Jeepen eller de store amerikanske militærlastebilene, men de var synlige i årevis på norske industriplasser, gårdsbruk og småbedrifter. En av disse modellene – Dodge T110L-5, også kjent under betegnelsen D60L – representerer et godt eksempel på hvordan krigstidens teknologi ble omformet til fredstidens behov.
Dodge T110L-5 ble produsert av Chrysler of Canada fra 1941, etter britiske bestillinger. Kjøretøyet inngikk i en bredere satsing på Modified Commercial Pattern (MCP), en kategori der amerikanske og canadiske produsenter tok sivile lastebilmodeller og bygget dem om til militære formål. Fordelen var å få rask produksjon uten å utvikle helt nye kjøretøytyper.
Totalt ble rundt 3 000 eksemplarer av denne modellen produsert. Dodge-varianten var én blant mange canadiske lastebiltyper som ble brukt av britiske, samveldelige og allierte styrker gjennom hele krigen. Disse bilene kom i alle tenkelige konfigurasjoner og dekket en rekke oppgaver innen logistikk og forsyning. Siden den var britiskprodusert, står rattet på høyre side av bilen. Dette var neppe noe særlig problem i Torjulvågen i etterkrigsårene, da trafikkbildet var ganske oversiktlige og lite trafikkerte.
I kjernen var T110L-5 en relativt enkel 4×2-lastebil basert på en sivil Dodge-plattform. Den seks-sylindrede bensinmotoren på 3,9 liter ga 95 hestekrefter, nok til å trekke tunge laster i tempo som var passende for kolonne- og forsyningskjøring.
Chassiset var forsterket, akslene tilpasset tung belastning, og hydrauliske bremser med vakuumforsterker sørget for stabil bremsing ved full last. Dekkene hadde en dimensjon som gjorde dem brukbare på grus, gjørme og ujevnt underlag. Lasteplanet kunne leveres i stål eller kombinasjonsmaterialer, og presenning over stålbøyler var vanlig.
Konstruksjonen var bevisst holdt enkel. Målet var ikke å skape et avansert militærkjøretøy, men et pålitelig arbeidsredskap som kunne repareres med tilgjengelige deler og håndverksmessig kompetanse. Det ga modellen et langt liv. Ikke bare i krigen, men også lenge etterpå.
De canadiskbygde Dodge-modellene tok del i et bredt spekter av krigføringen, særlig innen transport og forsyning. De ble brukt til utstyrskjøring, ammunisjonsfrakt, personelltransport, mobilt verkstedutstyr og som plattform for sanitets- og sambandsutstyr.
Nettopp fordi bilen var fleksibel, kunne den settes inn der den ble trengt mest. Mange ble sendt til Sovjetunionen gjennom alliert forsyning, mens andre gjorde tjeneste i Nord-Afrika, Italia og Nord-Europa. Felles for dem var at de løste helt grunnleggende oppgaver – flytting av utstyr og materiell fra ett sted til et annet.
Da krigen tok slutt, sto de allierte med store mengder materiell. Mye ble solgt videre som overskudd, ofte til lave priser. Dette åpnet for et nytt marked i Norge, hvor industri, landbruk og transportnæringen hadde et skrikende behov for robuste kjøretøy. Veistandarden var dårlig, tilgangen på nye lastebiler var begrenset, og mange virksomheter måtte finne praktiske løsninger tilpasset tiden.
Dodge T110L-5 passet godt inn i denne overgangen. Den kunne håndtere tunge laster, var lett å reparere og hadde et lasteplan som kunne bygges om etter eget behov. Flere små og mellomstore bedrifter fant i disse lastebilene en rimelig inngangsbillett til tungtransport.
For en virksomhet som Bergem Skofabrikk i etterkrigstidens Norge ville Dodge-modellen ha vært et praktisk valg. En skofabrikk håndterte store volum av både råvarer og ferdigvarer, og behovet for et kjøretøy som kunne transportere tunge og voluminøse lass var betydelig.
Den militære Dodge-modellen hadde tilstrekkelig lastekapasitet til å frakte både lær, såler og ferdige sko. solide karmer og presenningsmulighet, som gjorde den godt egnet i all slags vær. Enkel mekanikk, slik at reparasjoner kunne utføres lokalt. God tilgjengelighet og lav pris som overskuddskjøretøy
I praksis kunne en slik lastebil stå parkert på fabrikkplassen, gå mellom lager og produksjon eller levere varer til nærliggende distribusjonspunkter. Den var ikke elegant eller moderne, men den gjorde jobben.
Dodge T110L-5 er i dag først og fremst et veterankjøretøy, men historien til bilen viser hvordan militære investeringer kan få et langt liv i sivile sammenhenger. Dette er et kjøretøy som representerer en tid der robusthet og funksjon var viktigere enn komfort og design. Mange av disse bilene fortsatte å rulle på norske veier lenge etter at andre verdenskrig var over, og de ble dermed en del av oppbyggingen av norsk industri, infrastruktur og småbedriftsliv.
Modellen utgjør derfor ikke bare et stykke militærhistorie, men også et kapittel i den praktiske kulturhistorien som formet hverdagslogistikken i etterkrigstidens Norge.
Da Applausen redaksjonen tok seg en tur til markedet hos Tingvoll Ost, fikk sammfunnsredaktør Erik Aukan straks øye på en gammel kjenning. Lastebilen til Bergem Skofabrikk, som i mange år stod parkert inne i de gamle lokalene nede i lokalene på Sagøra ved Nordbøen, var kommet tilbake etter å ha vært borte fra Torjulvågen noen år. Jens Bergem hadde tatt vare på bilen i flere år og restaurert den tilbake til kjørbar stand. Etterhvert fikk bilen nye eiere og forlot Torjulvågen for en stund.
Kristin Waagen og samboeren Egil Smith Meyer fant den igjen nede på Gardermoen og kjøpte den. Den kom tilbake til bygda og var stilt ut på julemarkedet også i fjor. Den skal bli satt i stand igjen til kjørbar stand brukes lokalt. Da den skulle flyttes ned til markedsplassen, tok de ikke sjansen på at bremsene ikke låste seg på vei ned bakken. En traktor kjørte derfor etter med stropper slik at turen gikk trygt for seg. De har planlagt å bygge en garasje for å huse lastebilen.
Samfunnsredaktøren minne med denne lastebilen var fra den stod i lokalene i Nordbø-saga nede ved elveutløpet i fjorden, over en skrøpelig gammel bro som man måtte gå over for å komme dit. Vi kjørte mange liksom- mil bak rattet i denne lastebilen når vi var barn. Gamle biler var både spennende og gav fantasi til mange liksom kjøreturer.
Lastebilen er en historisk bil på mange måter. Den er knyttet til Tingvoll Skofabrikk, en hjørnestensbedrift i Torjulvåten frem til 1982. Etter skofabrikken la ned, ble bygningen anlegg for rognkjeksoppdrett. September 2021 tok Nordic Halibut over anlegget og bygget opp et helt nytt anlegg for kveiteoppdrett med avdeling for stamfisk, yngel og settefisk.
Dodge T110L-5: Krigstrucken som fant veien inn i norsk etterkrigsindustri
Når man studerer norsk industrihistorie etter 1945, dukker det ofte opp et kjøretøy i utkanten av fortellingene: de canadiskproduserte Dodge-lastebilene fra andre verdenskrig. De er ikke ikoniske på samme måte som Jeepen eller de store amerikanske militærlastebilene, men de var synlige i årevis på norske industriplasser, gårdsbruk og småbedrifter. En av disse modellene – Dodge T110L-5, også kjent under betegnelsen D60L – representerer et godt eksempel på hvordan krigstidens teknologi ble omformet til fredstidens behov.
Dodge T110L-5 ble produsert av Chrysler of Canada fra 1941, etter britiske bestillinger. Kjøretøyet inngikk i en bredere satsing på Modified Commercial Pattern (MCP), en kategori der amerikanske og canadiske produsenter tok sivile lastebilmodeller og bygget dem om til militære formål. Fordelen var å få rask produksjon uten å utvikle helt nye kjøretøytyper.
Totalt ble rundt 3 000 eksemplarer av denne modellen produsert. Dodge-varianten var én blant mange canadiske lastebiltyper som ble brukt av britiske, samveldelige og allierte styrker gjennom hele krigen. Disse bilene kom i alle tenkelige konfigurasjoner og dekket en rekke oppgaver innen logistikk og forsyning. Siden den var britiskprodusert, står rattet på høyre side av bilen. Dette var neppe noe særlig problem i Torjulvågen i etterkrigsårene, da trafikkbildet var ganske oversiktlige og lite trafikkerte.
I kjernen var T110L-5 en relativt enkel 4×2-lastebil basert på en sivil Dodge-plattform. Den seks-sylindrede bensinmotoren på 3,9 liter ga 95 hestekrefter, nok til å trekke tunge laster i tempo som var passende for kolonne- og forsyningskjøring.
Chassiset var forsterket, akslene tilpasset tung belastning, og hydrauliske bremser med vakuumforsterker sørget for stabil bremsing ved full last. Dekkene hadde en dimensjon som gjorde dem brukbare på grus, gjørme og ujevnt underlag. Lasteplanet kunne leveres i stål eller kombinasjonsmaterialer, og presenning over stålbøyler var vanlig.
Konstruksjonen var bevisst holdt enkel. Målet var ikke å skape et avansert militærkjøretøy, men et pålitelig arbeidsredskap som kunne repareres med tilgjengelige deler og håndverksmessig kompetanse. Det ga modellen et langt liv. Ikke bare i krigen, men også lenge etterpå.
De canadiskbygde Dodge-modellene tok del i et bredt spekter av krigføringen, særlig innen transport og forsyning. De ble brukt til utstyrskjøring, ammunisjonsfrakt, personelltransport, mobilt verkstedutstyr og som plattform for sanitets- og sambandsutstyr.
Nettopp fordi bilen var fleksibel, kunne den settes inn der den ble trengt mest. Mange ble sendt til Sovjetunionen gjennom alliert forsyning, mens andre gjorde tjeneste i Nord-Afrika, Italia og Nord-Europa. Felles for dem var at de løste helt grunnleggende oppgaver – flytting av utstyr og materiell fra ett sted til et annet.
Da krigen tok slutt, sto de allierte med store mengder materiell. Mye ble solgt videre som overskudd, ofte til lave priser. Dette åpnet for et nytt marked i Norge, hvor industri, landbruk og transportnæringen hadde et skrikende behov for robuste kjøretøy. Veistandarden var dårlig, tilgangen på nye lastebiler var begrenset, og mange virksomheter måtte finne praktiske løsninger tilpasset tiden.
Dodge T110L-5 passet godt inn i denne overgangen. Den kunne håndtere tunge laster, var lett å reparere og hadde et lasteplan som kunne bygges om etter eget behov. Flere små og mellomstore bedrifter fant i disse lastebilene en rimelig inngangsbillett til tungtransport.
For en virksomhet som Bergem Skofabrikk i etterkrigstidens Norge ville Dodge-modellen ha vært et praktisk valg. En skofabrikk håndterte store volum av både råvarer og ferdigvarer, og behovet for et kjøretøy som kunne transportere tunge og voluminøse lass var betydelig.
Den militære Dodge-modellen hadde tilstrekkelig lastekapasitet til å frakte både lær, såler og ferdige sko. solide karmer og presenningsmulighet, som gjorde den godt egnet i all slags vær. Enkel mekanikk, slik at reparasjoner kunne utføres lokalt. God tilgjengelighet og lav pris som overskuddskjøretøy
I praksis kunne en slik lastebil stå parkert på fabrikkplassen, gå mellom lager og produksjon eller levere varer til nærliggende distribusjonspunkter. Den var ikke elegant eller moderne, men den gjorde jobben.
Dodge T110L-5 er i dag først og fremst et veterankjøretøy, men historien til bilen viser hvordan militære investeringer kan få et langt liv i sivile sammenhenger. Dette er et kjøretøy som representerer en tid der robusthet og funksjon var viktigere enn komfort og design. Mange av disse bilene fortsatte å rulle på norske veier lenge etter at andre verdenskrig var over, og de ble dermed en del av oppbyggingen av norsk industri, infrastruktur og småbedriftsliv.
Modellen utgjør derfor ikke bare et stykke militærhistorie, men også et kapittel i den praktiske kulturhistorien som formet hverdagslogistikken i etterkrigstidens Norge.

For mange kulturaktører, spesielt på artistnivå, er det å se utover en viktig del av eksistensgrunnlaget. Alt må sees i en sammenheng, og vi må se oss selv i sammenheng meg andre felt i næringskjeden. Det som skjer i forhold til handel i dagens internasjonale klima, har sammenheng for det meste vi driver med. På Desemberkonferansen 4. desember, var det fokus blant annet på EU.

Tingvoll Ost i Torjulvågen viderefører rollen som en av regionens synlige formidlere av lokalmat og kulturbasert næring innen håndverk og kunst. Julemarkedet lørdag 6. desember 2025 samlet både etablerte og nye utstillere og viste hvordan en lokal aktør kan løfte hele lokalsamfunnet inn i førjulstiden.

Carine Van Hee, en 60 år gammel kunstner fra Belgia, har funnet sin stemme i kunsten etter å ha overlevd et liv preget av vold i nære relasjoner. Nå bor hun i Kristiansund, hvor hun har etablert seg som en tydelig stemme rundt vold i nære relasjoner, giftige relasjoner og som kunstner. I en samtale med Applausen, deler hun sin reise fra overlevende til kunstner og sin lidenskap for å skape bevissthet rundt giftige forhold.