De fleste som bor i eller har besøkt Kristiansund, kjenner silhuetten av Kirkelandet kirke. Den karakteristiske betongarkitekturen, tegnet av Odd Østbye, er et av de mest kjente landemerkene på Kirkelandet. Kirkebygget stod ferdig og ble vigslet i 1964, og er et av etterkrigstidens tydeligste arkitektoniske uttrykk i norsk kirkehistorie og selve symbolet på fullførelsen av gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig. Se artikkelen for flere bilder.
Bli med ned under Kirkelandet kirke i Applausens artikkel hvor vi utforsker rommene under kirka. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDe fleste som bor i eller har besøkt Kristiansund, kjenner silhuetten av Kirkelandet kirke. Den karakteristiske betongarkitekturen, tegnet av Odd Østbye, er et av de mest kjente landemerkene på Kirkelandet. Kirkebygget stod ferdig og ble vigslet i 1964, og er et av etterkrigstidens tydeligste arkitektoniske uttrykk i norsk kirkehistorie og selve symbolet på fullførelsen av gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig.
Det færre kjenner til, er hva som befinner seg under kirkegulvet.
Under kirkerommet skjuler det seg et omfattende romsystem med ulike funksjoner og historiske lag. Her finnes ungdomsrom, kjøkken og aktivitetsrom – og en bunker bygget av tyskerne under andre verdenskrig. Bunkeren var tilgjengelig frem til 1962, før tilgangen ble støpt igjen og integrert i kirkens tilfluktsrom.
Applausen har vært på befaring i de underjordiske rommene sammen med sogneprest Tormod Sikkeland.
Vi går ned trappen fra sidegangen til kirkerommet, ned og inn i ungdomsrommet. Det første som møter oss, er et sosialt rom: instrumenter langs veggene, spill i hyller, sittegrupper samlet i soner.
Sogneprest Tormod Sikkeland forklarer hvordan rommet brkes i dag.
– Dette er et rom for sosiale samlinger for barn og unge. Her kan de møtes, spille musikk, være sammen og bruke kirken under arrangement og konfirmasjonsssamlinger, sier Sikkeland.
Rommet er funksjonelt, uten prangende detaljer. Det bærer preg av å være brukt, men ikke slitt. Tormod har tanker om å forbedre og videreutvikle rommene under kirken til både mer bruk og en bedre standard.
Videre i rommet ved siden av finner vi et kjøkken med bord og sitteplasser, som en underjordisk kafeteria som venter på gjestene sine. Her er det lagt til rette for fellesskap rundt bordet.
Vi går igjennom noen solide metalldører og kommer inn i rommet som babysanggruppen brukte tidligere, før aktiviteten ble flyttet opp i selve kirkerommet.
Det er først når vi beveger oss videre innover i det underjordiske anlegget at rommenes karakter endrer seg fullstendig.
En lengre, mørk gang leder oss bort fra de kjente funksjonsrommene. Lyset forsvinner gradvis. Vi bruker lommelyktene på telefonene for å orientere oss fremover i mørket. Uten lyset er det totalt mørke.
Foran oss åpner hovedbunkeren seg: et rom på om lag 60 kvadratmeter. Det er stummende mørkt, her finnes det ikke taklys. Vi aner konturene av veggene i lysskjæret. Over oss ligger rundt syv meter fjell før man når opp til selve kirkerommet.
Rommet kunne ha huset en mindre forsamling eller en konsert. I dag er det et tomt skall med potensiale.
Sikkeland redegjør for historikken.
– Bunkeren ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig. Den var åpen og tilgjengelig utenfra frem til 1962. Etter det ble tilgangen støpt igjen og brukt som en integrert del av tilfluktsrommene i kirken, sier han.
Fra hovedbunkeren fortsetter en gang videre innover i mørket. Vi følger den til vi møter en stengt avslutning. Vi står i bunnen av en sjakt som er gjenmurt og forseglet. Ståltrinnene i veggen som fører oppover er fortsatt synlige. De vitner om en tidligere utgang som førte opp i nærheten av datidens tyskerbrakker.
Det er et konkret møte mellom krigshistorie og etterkrigstidens kirkebygg. Betongen og fjellet bærer spor av ulike epoker.
Historien om rommene under Kirkelandet kirke rommer også en konkret hendelse fra etterkrigstiden. I en avisartikkel i Romsdalsposten datert 6. juni 1946 omtales en ulykke i Langveien. Overskriften lyder: «Hesten gikk seg ned i en bunker og brakk ryggen». Ifølge avisen beitet gårdbruker Hjelseths hest på gressletten ved åpningen til sjakten, da den plutselig støtte på haugen som dekket bunkeren. Underlaget ga etter. Dyret gikk gjennom det råtne dekket og falt ned i bunkeren, som beskrives som dekket med fjøler, der noen guttunger hadde innrettet seg en hytte der nede. Fallet var på om lag et par meter. Hesten ble sterkt skadet og brakk ryggen.
Avisen beskriver hvordan det i flere timer ble forsøkt å redde dyret. Tau ble festet rundt hesten, og det ble arbeidet med spett og bord for å få den løs. Til slutt måtte veterinær tilkalles, og hesten ble avlivet på stedet. Hendelsen ble omtalt som en alvorlig påminnelse om de mange åpne og utilstrekkelig sikrede bunkeranleggene i området. Avisen pekte på at det fantes flere slike bunkere i byen og dens nærmeste omegn, og tok til orde for at myndighetene måtte sørge for forsvarlig tildekking slik at ikke flere ulykker inntraff.
Her er en faksimile av artikkelen:
Vi beveger oss tilbake og inn på andre siden under kirken, i det rommet i kjelleren som tydeligst forbindes med en kirke: kapellet.
Rommet er lite og intimt. Her har det vært holdt dåp og vielser når kirkerommet av forskjellige grunner ikke har vært brukt. Atmosfæren er merkbart annerledes enn i bunkeren. Det er stillhet, dempet belysning og en opplevelse av verdighet.
Et ikon, av en stil som mange kanskje vil forbinde mer med den østlige kirken, henger på veggen. Et enkelt kors står fremme. To apostler – lysestaker – er plassert i rommet. Oppe i selve kirkerommet er det tolv, som gir forklaringen på navnet.
Sogneprest Sikkeland beskriver bruken av rommet nøkternt.
– Kapellet har vært brukt ved dåp og vielser når hovedkirkerommet ikke har vært aktuelt for de som i stedet gikk her. Det er et mindre rom, og mange opplever det som mer intimt, sier han.
Applausens kulturredaktør Roger Hagen har et tydelig forhold til rommet.
– Dette er mitt favorittrom i kirken, sier Hagen.
Han viser til stillheten og konsentrasjonen rommet legger til rette for.
.jpg)
Under Kirkelandet kirke finnes det dermed flere virkeligheter samtidig: ungdomsarbeid, konfirmasjonsundervisning og fellesskap, praktiske funksjonsrom, krigshistorie i betong og fjell, og et lite kapell for livets overgangsriter.
Over oss står kirkerommet, kjent for sitt særpregede formspråk og arkitektoniske uttrykk. Under oss ligger rommene som de færreste ser.
Det er en påminnelse om at kirkebygg ikke bare rommer det som er synlig fra utsiden, men også historiske og funksjonelle lag som fortsatt er i bruk – eller fortsatt finnes, selv i mørke.
De fleste som bor i eller har besøkt Kristiansund, kjenner silhuetten av Kirkelandet kirke. Den karakteristiske betongarkitekturen, tegnet av Odd Østbye, er et av de mest kjente landemerkene på Kirkelandet. Kirkebygget stod ferdig og ble vigslet i 1964, og er et av etterkrigstidens tydeligste arkitektoniske uttrykk i norsk kirkehistorie og selve symbolet på fullførelsen av gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig.
Det færre kjenner til, er hva som befinner seg under kirkegulvet.
Under kirkerommet skjuler det seg et omfattende romsystem med ulike funksjoner og historiske lag. Her finnes ungdomsrom, kjøkken og aktivitetsrom – og en bunker bygget av tyskerne under andre verdenskrig. Bunkeren var tilgjengelig frem til 1962, før tilgangen ble støpt igjen og integrert i kirkens tilfluktsrom.
Applausen har vært på befaring i de underjordiske rommene sammen med sogneprest Tormod Sikkeland.
Vi går ned trappen fra sidegangen til kirkerommet, ned og inn i ungdomsrommet. Det første som møter oss, er et sosialt rom: instrumenter langs veggene, spill i hyller, sittegrupper samlet i soner.
Sogneprest Tormod Sikkeland forklarer hvordan rommet brkes i dag.
– Dette er et rom for sosiale samlinger for barn og unge. Her kan de møtes, spille musikk, være sammen og bruke kirken under arrangement og konfirmasjonsssamlinger, sier Sikkeland.
Rommet er funksjonelt, uten prangende detaljer. Det bærer preg av å være brukt, men ikke slitt. Tormod har tanker om å forbedre og videreutvikle rommene under kirken til både mer bruk og en bedre standard.
Videre i rommet ved siden av finner vi et kjøkken med bord og sitteplasser, som en underjordisk kafeteria som venter på gjestene sine. Her er det lagt til rette for fellesskap rundt bordet.
Vi går igjennom noen solide metalldører og kommer inn i rommet som babysanggruppen brukte tidligere, før aktiviteten ble flyttet opp i selve kirkerommet.
Det er først når vi beveger oss videre innover i det underjordiske anlegget at rommenes karakter endrer seg fullstendig.
En lengre, mørk gang leder oss bort fra de kjente funksjonsrommene. Lyset forsvinner gradvis. Vi bruker lommelyktene på telefonene for å orientere oss fremover i mørket. Uten lyset er det totalt mørke.
Foran oss åpner hovedbunkeren seg: et rom på om lag 60 kvadratmeter. Det er stummende mørkt, her finnes det ikke taklys. Vi aner konturene av veggene i lysskjæret. Over oss ligger rundt syv meter fjell før man når opp til selve kirkerommet.
Rommet kunne ha huset en mindre forsamling eller en konsert. I dag er det et tomt skall med potensiale.
Sikkeland redegjør for historikken.
– Bunkeren ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig. Den var åpen og tilgjengelig utenfra frem til 1962. Etter det ble tilgangen støpt igjen og brukt som en integrert del av tilfluktsrommene i kirken, sier han.
Fra hovedbunkeren fortsetter en gang videre innover i mørket. Vi følger den til vi møter en stengt avslutning. Vi står i bunnen av en sjakt som er gjenmurt og forseglet. Ståltrinnene i veggen som fører oppover er fortsatt synlige. De vitner om en tidligere utgang som førte opp i nærheten av datidens tyskerbrakker.
Det er et konkret møte mellom krigshistorie og etterkrigstidens kirkebygg. Betongen og fjellet bærer spor av ulike epoker.
Historien om rommene under Kirkelandet kirke rommer også en konkret hendelse fra etterkrigstiden. I en avisartikkel i Romsdalsposten datert 6. juni 1946 omtales en ulykke i Langveien. Overskriften lyder: «Hesten gikk seg ned i en bunker og brakk ryggen». Ifølge avisen beitet gårdbruker Hjelseths hest på gressletten ved åpningen til sjakten, da den plutselig støtte på haugen som dekket bunkeren. Underlaget ga etter. Dyret gikk gjennom det råtne dekket og falt ned i bunkeren, som beskrives som dekket med fjøler, der noen guttunger hadde innrettet seg en hytte der nede. Fallet var på om lag et par meter. Hesten ble sterkt skadet og brakk ryggen.
Avisen beskriver hvordan det i flere timer ble forsøkt å redde dyret. Tau ble festet rundt hesten, og det ble arbeidet med spett og bord for å få den løs. Til slutt måtte veterinær tilkalles, og hesten ble avlivet på stedet. Hendelsen ble omtalt som en alvorlig påminnelse om de mange åpne og utilstrekkelig sikrede bunkeranleggene i området. Avisen pekte på at det fantes flere slike bunkere i byen og dens nærmeste omegn, og tok til orde for at myndighetene måtte sørge for forsvarlig tildekking slik at ikke flere ulykker inntraff.
Her er en faksimile av artikkelen:
Vi beveger oss tilbake og inn på andre siden under kirken, i det rommet i kjelleren som tydeligst forbindes med en kirke: kapellet.
Rommet er lite og intimt. Her har det vært holdt dåp og vielser når kirkerommet av forskjellige grunner ikke har vært brukt. Atmosfæren er merkbart annerledes enn i bunkeren. Det er stillhet, dempet belysning og en opplevelse av verdighet.
Et ikon, av en stil som mange kanskje vil forbinde mer med den østlige kirken, henger på veggen. Et enkelt kors står fremme. To apostler – lysestaker – er plassert i rommet. Oppe i selve kirkerommet er det tolv, som gir forklaringen på navnet.
Sogneprest Sikkeland beskriver bruken av rommet nøkternt.
– Kapellet har vært brukt ved dåp og vielser når hovedkirkerommet ikke har vært aktuelt for de som i stedet gikk her. Det er et mindre rom, og mange opplever det som mer intimt, sier han.
Applausens kulturredaktør Roger Hagen har et tydelig forhold til rommet.
– Dette er mitt favorittrom i kirken, sier Hagen.
Han viser til stillheten og konsentrasjonen rommet legger til rette for.
Under Kirkelandet kirke finnes det dermed flere virkeligheter samtidig: ungdomsarbeid, konfirmasjonsundervisning og fellesskap, praktiske funksjonsrom, krigshistorie i betong og fjell, og et lite kapell for livets overgangsriter.
Over oss står kirkerommet, kjent for sitt særpregede formspråk og arkitektoniske uttrykk. Under oss ligger rommene som de færreste ser.
Det er en påminnelse om at kirkebygg ikke bare rommer det som er synlig fra utsiden, men også historiske og funksjonelle lag som fortsatt er i bruk – eller fortsatt finnes, selv i mørke.
