KRISTIANSUND: Havet er ikke bare bakgrunn når søskenparet Julie og Andreas Rokseth fremfører I havets favn på Tollboden i Kristiansund. Det er selve utgangspunktet for konserten. De forteller igjennom argentinsk tango, egenkomponert musikk og den uvanlige kombinasjonen av harpe og bandoneon en historie om kystfolket, om sjømennene som dro ut, de som aldri kom tilbake, og dem som ble igjen.
søskenparet Julie og Andreas Rokseth fremførte «Havets favn» på Tollboden på Innlandet i Kristiansund. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonsertstedet er valgt med tanke på nettopp denne forbindelsen. Festspillene i Kristiansund ønsker å bruke gamle bygninger med historie og atmosfære som arenaer for kunst og musikk, og I havets favn er en konsert der omgivelsene får en særlig betydning. Havet er ikke bare synlig fra stedet. Det er til stede i historien som fortelles gjennom hele konserten.
Det begynner lavmælt. Fortellingen vender blikket mot et vindu ut mot sjøen, mot mennesket som venter hjemme og ser mot den samme horisonten som sjøfareren befinner seg bak. Slik etableres et motiv som kommer tilbake senere: avstanden mellom den som reiser og den som venter.
På scenen har Andreas Rokseth bandoneonet, instrumentet som i dag er uløselig forbundet med argentinsk tango. Opprinnelsen er imidlertid tysk.
Andreas forteller at instrumentet ble utviklet som et folkemusikkinstrument og skulle være transportabelt. Men veien fra tysk folkemusikk til tangoen i Argentina førte også til at bandoneonet fikk en helt annen musikalsk identitet.
Instrumentets konstruksjon er heller ikke umiddelbart tilgjengelig for den som er vant til et piano eller et vanlig trekkspill. Andreas demonstrerer hvordan tangentene er organisert etter et system som ved første øyekast kan virke nærmest ulogisk. Den samme knappen kan gi forskjellig tone avhengig av om belgen trekkes ut eller presses sammen. Dermed må musikeren forholde seg til to systemer samtidig.
Han viser forskjellen ved å spille en skala først den ene veien og deretter med samme fingermønster mens belgen beveges motsatt. Resultatet er ikke den samme skalaen.
Det tekniske innblikket er kort, men han forklarer noe vesentlig ved instrumentet publikum hører resten av konserten. Etter demonstrasjonen lar Andreas bandoneonet tre inn i den musikken instrumentet i dag først og fremst forbindes med, gjennom en tangosolo.
Ved siden av ham har Julie Rokseth ikke én, men tre harper. De representerer forskjellige perioder og bruksområder i instrumentets historie.
Den største er en konsertpedalharpe, en type som ble utviklet på 1800-tallet. Pedalsystemet gjør det mulig å endre tonehøyden på strengene mens hun spiller. Dermed kunne harpen møte komponistenes behov for et større tonalt register og bevege seg friere mellom tonearter.
Den mindre folkeharpen er bygget etter et enklere prinsipp. Her finnes ikke det samme pedalsystemet. I stedet har Julie arbeidet med instrumentet og tilpasset det til sitt eget tangospill. Små hendler ved strengene kan endre tonehøyden, men bare i begrenset grad og direkte med hånden.
Det tredje instrumentet fører konserten betydelig lenger tilbake i tid. Middelalderharpen er en rekonstruksjon basert på historiske avbildninger i stein, som man kan se på veggen i Nidarosdomen. Julie forteller at man antar at slike instrumenter ble spilt med neglene og "plukket". Før konserten går videre, lar hun den få stå på egne premisser gjennom en liten islandsk folketone.
Ordet «harpe» i middelalderen omfattet både harpe og lyre. Lyren ble gjerne brukt akkompagnert med sang eller kvad / dikt. Det er det som ordet «lyrikk» er avledet av.
De tre harpene er dermed ikke bare forskjellige størrelser av samme instrument. De representerer ulike måter å bygge, stemme og spille harpe på.
Det mest særpregede oppstår når harpen flyttes inn i tangoens tonespråk. Den har ingen tilsvarende selvfølgelig plass der som bandoneonet.
Andreas Rokseth trekker frem arbeidet Julie har gjort for å finne et uttrykk som ikke bare legger harpen utenpå tangoen, men tar hensyn til hvordan musikken tradisjonelt spilles.
– Julie har gjort en kjempejobb med å finne en autentisk tangosound, sier Andreas.
Arbeidet har krevd at hun går inn i funksjonen til de tradisjonelle tangoinstrumentene og undersøker hvordan deres spillemåter kan overføres til harpen. Dermed brukes ikke instrumentet bare for sin karakteristiske klang. Det må også finne en plass i tangoens rytmiske og musikalske struktur.
Sammenstillingen blir tydelig gjennom konserten. Bandoneonet kan være hardt artikulert og rytmisk, mens harpen gir et annet anslag og en annen etterklang. I de roligste partiene får enkelttonene stå lenger, og små bevegelser blir tydelige. Musikken kan få et meditativt preg, ikke fordi den stanser opp, men fordi fremdriften flyttes fra den markerte rytmen til klangen og mellomrommene mellom tonene. Andre steder strammes rytmen til, tempoet øker og uttrykket blir langt kraftigere.
Etter presentasjonen av instrumentene går konserten tilbake til historien som ligger under musikken.
Det er her I havets favn går fra å være en konsert med en uvanlig besetning til å bli en konkret familiehistorie.
Julie forteller om bestefaren. Han hadde vært til sjøs i flere år, men kom til et punkt der livet hjemme veide tyngre enn nye reiser. Sammen med bestemor hadde han tre døtre.
Han bestemte seg for at han aldri skulle dra i utenriksfart igjen.
Familielivet hadde fått en annen verdi. Han ville være hjemme.
Men beslutningen skulle ikke bli stående. Senere ble det likevel en ny reise til sjøs. I fortellingen er det bestemor som sender ham av gårde igjen.
Det skulle bli den siste.
Bestefaren var 29 år gammel da han omkom på havet.
I konserten blir dødsfallet ikke bare omtalt som noe som skjedde et sted på sjøen. Historien får en geografisk presisjon når koordinatene leses opp:
63 grader og 53 minutter nord, 8 grader og 26 minutter øst.
Tallene gjør havet konkret. Et stort og ubestemmelig område reduseres et øyeblikk til et bestemt punkt.
Fortellingen som tidligere har handlet om sjømannen og den som venter hjemme, får dermed en annen betydning. Horisonten er ikke lenger bare avstanden mellom to mennesker. Den blir grensen mellom familien hjemme og stedet der bestefaren forsvant.
Musikken fortsetter der den muntlige fortellingen ikke trenger flere opplysninger. Harpen og bandoneonet får bære overgangen videre.
Etter bestefarens død gikk bestemor inn i en dyp sorg.
Andreas setter samtidig sorgen inn i tiden hun levde i. Følelser og tap ble ikke nødvendigvis snakket om på samme måte som i dag. Sorgen skulle håndteres, samtidig som livet måtte fortsette.
Igjen vender konserten tilbake til bildet av mennesket ved vinduet, vendt mot havet. Det som innledningsvis kunne oppfattes som en generell fortelling om sjøfolk og dem som ventet hjemme, har nå fått en bestemt familiehistorie knyttet til seg.
Bestemor satt igjen med døtrene og vissheten om at mannen ikke skulle komme tilbake.
Det personlige materialet er også utgangspunkt for søskenparets større kunstneriske arbeid. Den kritikerroste albumtrilogien ENE bygger på familiens historie og lar enkeltmenneskenes erfaringer danne grunnlag for ny musikk. I havets favn viderefører denne arbeidsmåten i konsertform, der fortellingen og komposisjonene får gå inn i hverandre.
Historien stopper imidlertid ikke ved forliset.
Julie forteller at de senere spurte bestemor hva som hadde gjort det mulig for henne å komme gjennom årene etter tapet. Svaret var troen.
– Det var troen som hjalp henne gjennom alle de tunge årene, forteller Julie.
Også dette har søskenparet skrevet musikk om.
Dermed får troen en konkret funksjon i familiehistorien. Den presenteres ikke som et generelt religiøst tema, men som bestemorens eget svar på hvordan hun håndterte tapet og årene som fulgte.
Konserten beveger seg på denne måten mellom muntlig fortelling og instrumentalmusikk. Historien gir bakgrunn for stykkene, mens musikken får behandle det som ikke utdypes gjennom tale.
Julie og Andreas Rokseth har utviklet dette musikalske uttrykket gjennom rundt 250 konserter i 16 land. Den argentinske tangoen er en sentral del av deres musikalske utgangspunkt, og forbindelsen til Buenos Aires ligger både i repertoaret og i bandoneonets tradisjon.
På Tollboden møter denne tradisjonen en helt annen historie.
Her handler ikke tangoen om å gjenskape Buenos Aires. Den inngår i et musikalsk materiale som brukes til å fortelle om sin egen familie fra kysten. Harpen, som heller ikke er et tradisjonelt tangoinstrument, gjør avstanden mellom de musikalske verdenene enda større, og samtidig mer interessant.
Det er nettopp denne avstanden søskenparet har arbeidet med: hvordan to instrumenter med svært forskjellige historier kan finne et felles språk, og hvordan dette språket kan brukes til å behandle en historie som ligger tett på deres egen familie.
På Tollboden i Kristiansund finnes havet på den andre siden av veggene. Inne blir koordinatene for bestefarens siste reise lest opp, bestemorens tro blir en del av fortellingen, og tre harper og et bandoneon fører historien videre i musikken.
I havets favn lar dermed ikke kysthistorien fungere som dekorasjon rundt konserten. Den finnes i selve materialet: i sjømannen som bestemte seg for å bli hjemme, i reisen han likevel la ut på, i punktet på havet der livet endte, og i kvinnen og de tre døtrene som fortsatte livet på land.
Konsertstedet er valgt med tanke på nettopp denne forbindelsen. Festspillene i Kristiansund ønsker å bruke gamle bygninger med historie og atmosfære som arenaer for kunst og musikk, og I havets favn er en konsert der omgivelsene får en særlig betydning. Havet er ikke bare synlig fra stedet. Det er til stede i historien som fortelles gjennom hele konserten.
Det begynner lavmælt. Fortellingen vender blikket mot et vindu ut mot sjøen, mot mennesket som venter hjemme og ser mot den samme horisonten som sjøfareren befinner seg bak. Slik etableres et motiv som kommer tilbake senere: avstanden mellom den som reiser og den som venter.
På scenen har Andreas Rokseth bandoneonet, instrumentet som i dag er uløselig forbundet med argentinsk tango. Opprinnelsen er imidlertid tysk.
Andreas forteller at instrumentet ble utviklet som et folkemusikkinstrument og skulle være transportabelt. Men veien fra tysk folkemusikk til tangoen i Argentina førte også til at bandoneonet fikk en helt annen musikalsk identitet.
Instrumentets konstruksjon er heller ikke umiddelbart tilgjengelig for den som er vant til et piano eller et vanlig trekkspill. Andreas demonstrerer hvordan tangentene er organisert etter et system som ved første øyekast kan virke nærmest ulogisk. Den samme knappen kan gi forskjellig tone avhengig av om belgen trekkes ut eller presses sammen. Dermed må musikeren forholde seg til to systemer samtidig.
Han viser forskjellen ved å spille en skala først den ene veien og deretter med samme fingermønster mens belgen beveges motsatt. Resultatet er ikke den samme skalaen.
Det tekniske innblikket er kort, men han forklarer noe vesentlig ved instrumentet publikum hører resten av konserten. Etter demonstrasjonen lar Andreas bandoneonet tre inn i den musikken instrumentet i dag først og fremst forbindes med, gjennom en tangosolo.
Ved siden av ham har Julie Rokseth ikke én, men tre harper. De representerer forskjellige perioder og bruksområder i instrumentets historie.
Den største er en konsertpedalharpe, en type som ble utviklet på 1800-tallet. Pedalsystemet gjør det mulig å endre tonehøyden på strengene mens hun spiller. Dermed kunne harpen møte komponistenes behov for et større tonalt register og bevege seg friere mellom tonearter.
Den mindre folkeharpen er bygget etter et enklere prinsipp. Her finnes ikke det samme pedalsystemet. I stedet har Julie arbeidet med instrumentet og tilpasset det til sitt eget tangospill. Små hendler ved strengene kan endre tonehøyden, men bare i begrenset grad og direkte med hånden.
Det tredje instrumentet fører konserten betydelig lenger tilbake i tid. Middelalderharpen er en rekonstruksjon basert på historiske avbildninger i stein, som man kan se på veggen i Nidarosdomen. Julie forteller at man antar at slike instrumenter ble spilt med neglene og "plukket". Før konserten går videre, lar hun den få stå på egne premisser gjennom en liten islandsk folketone.
Ordet «harpe» i middelalderen omfattet både harpe og lyre. Lyren ble gjerne brukt akkompagnert med sang eller kvad / dikt. Det er det som ordet «lyrikk» er avledet av.
De tre harpene er dermed ikke bare forskjellige størrelser av samme instrument. De representerer ulike måter å bygge, stemme og spille harpe på.
Det mest særpregede oppstår når harpen flyttes inn i tangoens tonespråk. Den har ingen tilsvarende selvfølgelig plass der som bandoneonet.
Andreas Rokseth trekker frem arbeidet Julie har gjort for å finne et uttrykk som ikke bare legger harpen utenpå tangoen, men tar hensyn til hvordan musikken tradisjonelt spilles.
– Julie har gjort en kjempejobb med å finne en autentisk tangosound, sier Andreas.
Arbeidet har krevd at hun går inn i funksjonen til de tradisjonelle tangoinstrumentene og undersøker hvordan deres spillemåter kan overføres til harpen. Dermed brukes ikke instrumentet bare for sin karakteristiske klang. Det må også finne en plass i tangoens rytmiske og musikalske struktur.
Sammenstillingen blir tydelig gjennom konserten. Bandoneonet kan være hardt artikulert og rytmisk, mens harpen gir et annet anslag og en annen etterklang. I de roligste partiene får enkelttonene stå lenger, og små bevegelser blir tydelige. Musikken kan få et meditativt preg, ikke fordi den stanser opp, men fordi fremdriften flyttes fra den markerte rytmen til klangen og mellomrommene mellom tonene. Andre steder strammes rytmen til, tempoet øker og uttrykket blir langt kraftigere.
Etter presentasjonen av instrumentene går konserten tilbake til historien som ligger under musikken.
Det er her I havets favn går fra å være en konsert med en uvanlig besetning til å bli en konkret familiehistorie.
Julie forteller om bestefaren. Han hadde vært til sjøs i flere år, men kom til et punkt der livet hjemme veide tyngre enn nye reiser. Sammen med bestemor hadde han tre døtre.
Han bestemte seg for at han aldri skulle dra i utenriksfart igjen.
Familielivet hadde fått en annen verdi. Han ville være hjemme.
Men beslutningen skulle ikke bli stående. Senere ble det likevel en ny reise til sjøs. I fortellingen er det bestemor som sender ham av gårde igjen.
Det skulle bli den siste.
Bestefaren var 29 år gammel da han omkom på havet.
I konserten blir dødsfallet ikke bare omtalt som noe som skjedde et sted på sjøen. Historien får en geografisk presisjon når koordinatene leses opp:
63 grader og 53 minutter nord, 8 grader og 26 minutter øst.
Tallene gjør havet konkret. Et stort og ubestemmelig område reduseres et øyeblikk til et bestemt punkt.
Fortellingen som tidligere har handlet om sjømannen og den som venter hjemme, får dermed en annen betydning. Horisonten er ikke lenger bare avstanden mellom to mennesker. Den blir grensen mellom familien hjemme og stedet der bestefaren forsvant.
Musikken fortsetter der den muntlige fortellingen ikke trenger flere opplysninger. Harpen og bandoneonet får bære overgangen videre.
Etter bestefarens død gikk bestemor inn i en dyp sorg.
Andreas setter samtidig sorgen inn i tiden hun levde i. Følelser og tap ble ikke nødvendigvis snakket om på samme måte som i dag. Sorgen skulle håndteres, samtidig som livet måtte fortsette.
Igjen vender konserten tilbake til bildet av mennesket ved vinduet, vendt mot havet. Det som innledningsvis kunne oppfattes som en generell fortelling om sjøfolk og dem som ventet hjemme, har nå fått en bestemt familiehistorie knyttet til seg.
Bestemor satt igjen med døtrene og vissheten om at mannen ikke skulle komme tilbake.
Det personlige materialet er også utgangspunkt for søskenparets større kunstneriske arbeid. Den kritikerroste albumtrilogien ENE bygger på familiens historie og lar enkeltmenneskenes erfaringer danne grunnlag for ny musikk. I havets favn viderefører denne arbeidsmåten i konsertform, der fortellingen og komposisjonene får gå inn i hverandre.
Historien stopper imidlertid ikke ved forliset.
Julie forteller at de senere spurte bestemor hva som hadde gjort det mulig for henne å komme gjennom årene etter tapet. Svaret var troen.
– Det var troen som hjalp henne gjennom alle de tunge årene, forteller Julie.
Også dette har søskenparet skrevet musikk om.
Dermed får troen en konkret funksjon i familiehistorien. Den presenteres ikke som et generelt religiøst tema, men som bestemorens eget svar på hvordan hun håndterte tapet og årene som fulgte.
Konserten beveger seg på denne måten mellom muntlig fortelling og instrumentalmusikk. Historien gir bakgrunn for stykkene, mens musikken får behandle det som ikke utdypes gjennom tale.
Julie og Andreas Rokseth har utviklet dette musikalske uttrykket gjennom rundt 250 konserter i 16 land. Den argentinske tangoen er en sentral del av deres musikalske utgangspunkt, og forbindelsen til Buenos Aires ligger både i repertoaret og i bandoneonets tradisjon.
På Tollboden møter denne tradisjonen en helt annen historie.
Her handler ikke tangoen om å gjenskape Buenos Aires. Den inngår i et musikalsk materiale som brukes til å fortelle om sin egen familie fra kysten. Harpen, som heller ikke er et tradisjonelt tangoinstrument, gjør avstanden mellom de musikalske verdenene enda større, og samtidig mer interessant.
Det er nettopp denne avstanden søskenparet har arbeidet med: hvordan to instrumenter med svært forskjellige historier kan finne et felles språk, og hvordan dette språket kan brukes til å behandle en historie som ligger tett på deres egen familie.
På Tollboden i Kristiansund finnes havet på den andre siden av veggene. Inne blir koordinatene for bestefarens siste reise lest opp, bestemorens tro blir en del av fortellingen, og tre harper og et bandoneon fører historien videre i musikken.
I havets favn lar dermed ikke kysthistorien fungere som dekorasjon rundt konserten. Den finnes i selve materialet: i sjømannen som bestemte seg for å bli hjemme, i reisen han likevel la ut på, i punktet på havet der livet endte, og i kvinnen og de tre døtrene som fortsatte livet på land.
.jpg)
Norge gikk ut av den kalde krigen med kornlagre, tilfluktsrom, planer og et samfunn innrettet for krise. Mye ble bygget ned. Nå skal totalforsvaret styrkes igjen i et samfunn som er mer digitalisert, sentralisert og avhengig av internasjonale forsyningslinjer. Spørsmålet er ikke bare hvor mye beredskap Norge har, men hva slags samfunn beredskapen skal bygges i.
Laget av ScaleFlow.
