«Jeg skal bli den beste pappa for deg»

Replikken er hentet fra det gripende og humoristiske teaterstykket «10 tegn på at du begynner å ligne på din far». Teaterstykket ble nettopp satt opp på Normoria i Kristiansund. Stykket er skrevet av Kristiansunderen Sigrid Alnæs, og har allerede hatt en liten tur ut av byen. Der har den høstet mye god kritikk og fått pris. Nå kom den en tur tilbake til Kristiansund, men denne gangen var det endelig i Normoria sine lokaler.

Anette Thomsen

Av 

Anette Thomsen

Publisert 

18.01.2026

«Jeg skal bli den beste pappa for deg»

Herman Lepsøe Ohrvik, Jakob Dahl Skarpeid og Peder Kaarstad. Foto: Roger Hagen / Applausen

Denne artikkelen er for våre abonnenter — og vi håper du vil være med.

Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.

Se abonnement

En fars valg

Noen fedre innrømmer sine svakheter. Noen tar det som mange synes er et egoistisk valg, og forlater sin sønn. Andre fedre velger å bli, og gjør dette på den beste mulig måten for dem selv. På den måten får man utforsker den komplekse og oppdragende relasjonen mellom en sønn og hans far, som går begge veier. De vil også gi sønnen en gradvis erkjennelse av å bli lik sin far. Dette i sitt eget møte med voksenansvar og alderdom. Stykket følger en sønns reise fra barndommens idealisering av faren, til voksenlivets utfordringer og en dypere forståelse av å være en far.

Jakob Dahl Skarpeid, Peder Kaarstad og Herman Lapsøe Ohrvik, sammen med gardintrappene. Foto: Roger Hagen / Applausen

Menneskene bak stykket

Det er Peder Kaarstad som har hatt regi på stykket. Under denne fremførelsen har han også tatt på seg rollen som en av tre skuespillere. Dette gjør han sammen med Jakob Dahl Skarpeid og Herman Lepsøe Ohrvik. Sammen er disse tre, rollebesetningen i stykket.

Relasjonen mellom far og sønn, og mellom sønn og far er det dette handler om. Foto: Roger Hagen / Applausen

Det var komponert musikk til stykket, den ble brukt i starten av stykket, og i løpe av stykket. Musikken som er komponert av William Kjeldsberg ble brukt der skuespillerne ikke hadde replikker, men spilte sine roller stille i samarbeid med gardintrappene. Av annen lyd som ble brukt var barnegråt og barnestemme.

Stykket ble spilt i Hauk, den lille salen som er en blackbox scene. Alt var mørkt utenom lyssetting ned på området der skuespillerne beveger seg. Utenom skuespillerne var det gardintrapper som ble brukt. Gardintrappen hadde en sentral rolle i forestillingen. De hadde flere funksjoner, leke skip, noe å sitte på eller klatre på, men også som lydløse fedre. Skuespillerne var kledd i hvite skjorter, bukser og jakker av lin i jordtoner og de var barføtt. 

Ulike stemninger ble skapt på scenen

Det kunne høres mye munter humring fra publikum under stykket. Dette vil jeg tro handlet mye om at man kjente seg igjen i mye av handlingen, og at skuespillerne klarte å spille ut humoristiske scener. Det var ikke bare latter, det var også mye som er veldig seriøst, der man nikker samtykkende. Et av disse rørende øyeblikkene var når sønnen hjalp sin gamle hjelpetrengende far, med blant annet påkledning av jakke. 

Skuespillerne klarte veldig fint å skape den rette stemningen til hver scene. Trioen ledet oss gjennom livets faser på en måte som både kan beskrives som emosjonelt og morsomt. De tre rollene byttet på å spille rollen som sønn og far. I en veldig følelses ladd scene møter vi også bestefar, dette når hans sønn ringer barnebarnet. Det var hovedsakelig far og sønn relasjonen, som var rollene gjennom stykket.

Tempo i spillet kan beskrives som slik det må være. Som publikummer satt jeg ikke med følelsen at det gikk for fort frem og at jeg ikke hang med. Jeg hadde heller ikke følelsen av at stykket snirklet seg av gårde og gav kjedelige perioder.  Tempoet var lett å følge for den oppmerksomme publikummer. Dette er et fysisk teaterstykke, og det forutsetter at man følger med.

Tingen dukker opp, og skepsisen kommer frem. Foto: Roger Hagen / Applausen

Tingen

Selv om det er skuespillernes fremførelse av ord som alltid må være det som drar et stykke, så må det sies at valg av stiger var med å gi stykke et ekstra lag av følelser, og bidro til en bredere forståelse av tema. Stigene sin funksjon blir enda tydeligere, når den lille babyen som er en liten stige pakket inn i tyll dukker opp. Denne blir omtalt som «Tingen» og blir en metafor. Denne «Tingen» som dukker opp og krever mat, kjærlighet, trygghet, husly og omsorg blir noe som gjør at faren vegrer seg, føler seg redd og ukomfortabel.

Han innser at han ikke er klar til å sette andres behov foran sine egne. Han uttrykker frykt for å overføre sine egne usikkerheter og uvaner til «Tingen» og tenker at det er best å holde seg unna. De tre mennene har en form for «improvisert» dans der de blir fanget inn i tyllen mens de bytter på å holde stigen, «Tingen» eller barnet. Barnet heter selvfølgelig Stig.

Jeg synes det var en original måte å løse regien på. Samspillet mellom skuespillerne var merkbar god og alt føltes veldig troverdig, selv uten at skuespillerne gjorde noe med sitt utseende for å fremstå eldre. De klarte å spille ut alt i rollene fra små gutter, ungdommer, voksen og gammel med sitt kroppsspråk og stemmebruk.

Anbefaling

Dette er en forestilling som passer for alle aldre. Hovedsakelig fordi de forskjellige fasene i livet er lett gjenkjennelig, og derfor evner å engasjere publikum.  Man får gjennom stykket, bli kjent med de ti tegnene. Som blant annet er likheter innen det fysiske, atferd, interesser og vaner for å nevne noen av dem. 

Sønnen vil på et tidspunkt innse at faren kanskje ikke er «tidenes beste til noe som helst». Det han kan, kan han derimot skikkelig godt.  Sønnen vil alltid håpe at faren er stolt av ham og ser ham, for er det noe alle sønner trenger så er det å bli sett av sin pappa. Den beste pappaen for akkurat deg. «10 tegn på at du begynner å ligne på din far» anbefales, og har du muligheten, så gå å se stykket.

Sigrid Alnæs (til venstre) og gutta tar imot en velfortjent applaus. Foto: Roger Hagen / Applausen

En fars valg

Noen fedre innrømmer sine svakheter. Noen tar det som mange synes er et egoistisk valg, og forlater sin sønn. Andre fedre velger å bli, og gjør dette på den beste mulig måten for dem selv. På den måten får man utforsker den komplekse og oppdragende relasjonen mellom en sønn og hans far, som går begge veier. De vil også gi sønnen en gradvis erkjennelse av å bli lik sin far. Dette i sitt eget møte med voksenansvar og alderdom. Stykket følger en sønns reise fra barndommens idealisering av faren, til voksenlivets utfordringer og en dypere forståelse av å være en far.

Jakob Dahl Skarpeid, Peder Kaarstad og Herman Lapsøe Ohrvik, sammen med gardintrappene. Foto: Roger Hagen / Applausen

Menneskene bak stykket

Det er Peder Kaarstad som har hatt regi på stykket. Under denne fremførelsen har han også tatt på seg rollen som en av tre skuespillere. Dette gjør han sammen med Jakob Dahl Skarpeid og Herman Lepsøe Ohrvik. Sammen er disse tre, rollebesetningen i stykket.

Relasjonen mellom far og sønn, og mellom sønn og far er det dette handler om. Foto: Roger Hagen / Applausen

Det var komponert musikk til stykket, den ble brukt i starten av stykket, og i løpe av stykket. Musikken som er komponert av William Kjeldsberg ble brukt der skuespillerne ikke hadde replikker, men spilte sine roller stille i samarbeid med gardintrappene. Av annen lyd som ble brukt var barnegråt og barnestemme.

Stykket ble spilt i Hauk, den lille salen som er en blackbox scene. Alt var mørkt utenom lyssetting ned på området der skuespillerne beveger seg. Utenom skuespillerne var det gardintrapper som ble brukt. Gardintrappen hadde en sentral rolle i forestillingen. De hadde flere funksjoner, leke skip, noe å sitte på eller klatre på, men også som lydløse fedre. Skuespillerne var kledd i hvite skjorter, bukser og jakker av lin i jordtoner og de var barføtt. 

Ulike stemninger ble skapt på scenen

Det kunne høres mye munter humring fra publikum under stykket. Dette vil jeg tro handlet mye om at man kjente seg igjen i mye av handlingen, og at skuespillerne klarte å spille ut humoristiske scener. Det var ikke bare latter, det var også mye som er veldig seriøst, der man nikker samtykkende. Et av disse rørende øyeblikkene var når sønnen hjalp sin gamle hjelpetrengende far, med blant annet påkledning av jakke. 

Skuespillerne klarte veldig fint å skape den rette stemningen til hver scene. Trioen ledet oss gjennom livets faser på en måte som både kan beskrives som emosjonelt og morsomt. De tre rollene byttet på å spille rollen som sønn og far. I en veldig følelses ladd scene møter vi også bestefar, dette når hans sønn ringer barnebarnet. Det var hovedsakelig far og sønn relasjonen, som var rollene gjennom stykket.

Tempo i spillet kan beskrives som slik det må være. Som publikummer satt jeg ikke med følelsen at det gikk for fort frem og at jeg ikke hang med. Jeg hadde heller ikke følelsen av at stykket snirklet seg av gårde og gav kjedelige perioder.  Tempoet var lett å følge for den oppmerksomme publikummer. Dette er et fysisk teaterstykke, og det forutsetter at man følger med.

Tingen dukker opp, og skepsisen kommer frem. Foto: Roger Hagen / Applausen

Tingen

Selv om det er skuespillernes fremførelse av ord som alltid må være det som drar et stykke, så må det sies at valg av stiger var med å gi stykke et ekstra lag av følelser, og bidro til en bredere forståelse av tema. Stigene sin funksjon blir enda tydeligere, når den lille babyen som er en liten stige pakket inn i tyll dukker opp. Denne blir omtalt som «Tingen» og blir en metafor. Denne «Tingen» som dukker opp og krever mat, kjærlighet, trygghet, husly og omsorg blir noe som gjør at faren vegrer seg, føler seg redd og ukomfortabel.

Han innser at han ikke er klar til å sette andres behov foran sine egne. Han uttrykker frykt for å overføre sine egne usikkerheter og uvaner til «Tingen» og tenker at det er best å holde seg unna. De tre mennene har en form for «improvisert» dans der de blir fanget inn i tyllen mens de bytter på å holde stigen, «Tingen» eller barnet. Barnet heter selvfølgelig Stig.

Jeg synes det var en original måte å løse regien på. Samspillet mellom skuespillerne var merkbar god og alt føltes veldig troverdig, selv uten at skuespillerne gjorde noe med sitt utseende for å fremstå eldre. De klarte å spille ut alt i rollene fra små gutter, ungdommer, voksen og gammel med sitt kroppsspråk og stemmebruk.

Anbefaling

Dette er en forestilling som passer for alle aldre. Hovedsakelig fordi de forskjellige fasene i livet er lett gjenkjennelig, og derfor evner å engasjere publikum.  Man får gjennom stykket, bli kjent med de ti tegnene. Som blant annet er likheter innen det fysiske, atferd, interesser og vaner for å nevne noen av dem. 

Sønnen vil på et tidspunkt innse at faren kanskje ikke er «tidenes beste til noe som helst». Det han kan, kan han derimot skikkelig godt.  Sønnen vil alltid håpe at faren er stolt av ham og ser ham, for er det noe alle sønner trenger så er det å bli sett av sin pappa. Den beste pappaen for akkurat deg. «10 tegn på at du begynner å ligne på din far» anbefales, og har du muligheten, så gå å se stykket.

Sigrid Alnæs (til venstre) og gutta tar imot en velfortjent applaus. Foto: Roger Hagen / Applausen

Anbefalte artikler