Begrepet beredskap forbindes ofte med forsyningslinjer, nødstrøm, helsevesen og militær kapasitet. Mindre oppmerksomhet rettes mot de kulturelle strukturene som gjør et samfunn i stand til å fungere under press. Likevel er nettopp disse strukturene avgjørende for hvordan mennesker handler, samarbeider og orienterer seg når det uforutsette skjer. Kultur er en del av samfunnets beredskap, ikke som tillegg eller pynt, men som grunnleggende forutsetning for samhandling.
Rune Tylden. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementI sin mest konkrete form handler kultur om felles praksiser: å samles i samme rom, rette oppmerksomheten mot det samme og dele erfaringer. Sang er et særlig tydelig eksempel. Når mennesker synger sammen, skjer detsamtidig noe kroppslig, sosialt og mentalt. Man må lytte til hverandre,tilpasse seg fellesskapet og bidra aktivt. Det finnes ingen passiv posisjon iet kor.
– Sang er samhandling, sier kantor Rune Tylden, som over flere år har arbeidet med barn og unge i kor.
– Det skaper fellesskap og identitet.
Dette er ikke en abstrakt påstand, men en konkret observasjon fra praksisfeltet. Fellessang forutsetter tilstedeværelse, konsentrasjon og gjensidig ansvar. Nettopp disse ferdighetene er også sentrale i krisesituasjoner.
Flere aktører i kulturlivet peker på det samme fenomenet: allsangener i ferd med å forsvinne. Der det tidligere var naturlig å synge sammen, slik som i kirker, på skolen, på 17. mai, så er det i dag ofte stille.
– Vi har mistet allsangen vår, mener Tylden. – Samtidig har vi mistet mange av de felles referansene når man sitter på hvert sitt nettbrett eller telefon.
Når kunnskapen til felles sanger forsvinner, mister vi også et språk som tidligere bandt generasjoner sammen. Sangene fungerte som kulturelle knutepunkt. Det var noe alle hadde lært og som de kjente, uavhengig av alder, bakgrunn eller livssituasjon. I dag erstattes dette i stor grad av individuelle, skjermbaserte uttrykk hvor hver enkelt får sin egen underholdningsopplevelse.
Digital teknologi har gitt nye muligheter for tilgang og formidling, også innen musikk. Samtidig uttrykkes det skepsis til at skjermen blir hovedarena for læring og deltakelse.
– Jeg er skeptisk til skjermbasert undervisning i sang og musikk, sier Tylden. – Det kan være et hjelpemiddel, men det kan ikke erstatte møtet mellom mennesker.
Kultur som beredskap forutsetter nettopp dette møtet. Å sitte alene foran en skjerm gir ikke trening i samhandling, konfliktløsning eller kollektiv ansvarsfølelse. Det gjør derimot det å synge sammen, spille sammen og oppleve noe i fellesskap. Sammen skaper man felles identitet og referanser.
I kriser, enten de er lokale eller globale, handler mye om identitet. Hva er det vi forsvarer? Hva er det vi holder fast ved? Kultur gir ikke svar i form av instrukser, men i form av tilhørighet.
– Vi har en felles identitet når vi kjenner de samme sangene, sier Tylden. – Det betyr mer enn vi ofte tenker over.
Historisk har sang og musikk vært brukt nettopp i krisetider: for å styrke mot, samle mennesker og gi mening. Dette er ikke tilfeldig. Kultur gir struktur når andre strukturer vakler.
I Ukraina foregår det også en egen kamp om kulturen: Språket, sangene, dans, musikk. Den kulturelle identiteten er under press. Det er verdt å merke seg at Ukraina i stedet for å kutte i kulturbudsjettet i en krigssituasjon, så har de i stedet økt satsingen på kultur, fordi den er så avgjørende for samholdet, motstandskraften i folket og egen identidet.
Arbeidet med barn og unge gir et særlig tydelig bilde avkulturens beredskapsfunksjon. I kor opplever barna ikke bare musikk, men ogsåansvar og omsorg.
– Vi får et veldig godt samhold mellom barna, sier Tylden.
– De eldste tar vare på de yngste.
Denne typen sosial læring kan ikke standardiseres eller effektiviseres. Den må øves fram og bygges opp over tid, i trygge rammer. Det er her kulturen fungerer som langsiktig beredskap. Det fungerer ikke bare plutselig gjennom raske tiltak, men gjennom kontinuitet.
Et alternativ, ikke en konkurrent
Kultur som beredskap handler ikke om å konkurrere med idrett eller andre fritidsarenaer, men om å erkjenne mangfoldet av behov.
– Ikke alle ønsker å spille fotball, sier Tylden.
– Sang og musikk må være et like naturlig tilbud.
Et samfunn som kun tilbyr én type fellesskap, gjør seg sårbart. Beredskap forutsetter variasjon. Det er mange ulike måter å høre til på, ulike måter å bidra på.
Applausen mener: Å bygge kultur tar tid. Fellessang kan ikke gjeninnføres gjennom kampanjer og som tatt på sparket quick-fix alene. Det krever systematisk arbeid over lengre tid i barnehager, skoler, kirker og kulturinstitusjoner. Det krever rom, ressurser og vilje til å prioritere det som ikke gir umiddelbar målbar effekt.
Likevel er poenget enkelt: Når krisen kommer, er det for sent å begynne å bygge fellesskap. Kultur som beredskap må finnes før den trengs.
I sin mest konkrete form handler kultur om felles praksiser: å samles i samme rom, rette oppmerksomheten mot det samme og dele erfaringer. Sang er et særlig tydelig eksempel. Når mennesker synger sammen, skjer detsamtidig noe kroppslig, sosialt og mentalt. Man må lytte til hverandre,tilpasse seg fellesskapet og bidra aktivt. Det finnes ingen passiv posisjon iet kor.
– Sang er samhandling, sier kantor Rune Tylden, som over flere år har arbeidet med barn og unge i kor.
– Det skaper fellesskap og identitet.
Dette er ikke en abstrakt påstand, men en konkret observasjon fra praksisfeltet. Fellessang forutsetter tilstedeværelse, konsentrasjon og gjensidig ansvar. Nettopp disse ferdighetene er også sentrale i krisesituasjoner.
Flere aktører i kulturlivet peker på det samme fenomenet: allsangener i ferd med å forsvinne. Der det tidligere var naturlig å synge sammen, slik som i kirker, på skolen, på 17. mai, så er det i dag ofte stille.
– Vi har mistet allsangen vår, mener Tylden. – Samtidig har vi mistet mange av de felles referansene når man sitter på hvert sitt nettbrett eller telefon.
Når kunnskapen til felles sanger forsvinner, mister vi også et språk som tidligere bandt generasjoner sammen. Sangene fungerte som kulturelle knutepunkt. Det var noe alle hadde lært og som de kjente, uavhengig av alder, bakgrunn eller livssituasjon. I dag erstattes dette i stor grad av individuelle, skjermbaserte uttrykk hvor hver enkelt får sin egen underholdningsopplevelse.
Digital teknologi har gitt nye muligheter for tilgang og formidling, også innen musikk. Samtidig uttrykkes det skepsis til at skjermen blir hovedarena for læring og deltakelse.
– Jeg er skeptisk til skjermbasert undervisning i sang og musikk, sier Tylden. – Det kan være et hjelpemiddel, men det kan ikke erstatte møtet mellom mennesker.
Kultur som beredskap forutsetter nettopp dette møtet. Å sitte alene foran en skjerm gir ikke trening i samhandling, konfliktløsning eller kollektiv ansvarsfølelse. Det gjør derimot det å synge sammen, spille sammen og oppleve noe i fellesskap. Sammen skaper man felles identitet og referanser.
I kriser, enten de er lokale eller globale, handler mye om identitet. Hva er det vi forsvarer? Hva er det vi holder fast ved? Kultur gir ikke svar i form av instrukser, men i form av tilhørighet.
– Vi har en felles identitet når vi kjenner de samme sangene, sier Tylden. – Det betyr mer enn vi ofte tenker over.
Historisk har sang og musikk vært brukt nettopp i krisetider: for å styrke mot, samle mennesker og gi mening. Dette er ikke tilfeldig. Kultur gir struktur når andre strukturer vakler.
I Ukraina foregår det også en egen kamp om kulturen: Språket, sangene, dans, musikk. Den kulturelle identiteten er under press. Det er verdt å merke seg at Ukraina i stedet for å kutte i kulturbudsjettet i en krigssituasjon, så har de i stedet økt satsingen på kultur, fordi den er så avgjørende for samholdet, motstandskraften i folket og egen identidet.
Arbeidet med barn og unge gir et særlig tydelig bilde avkulturens beredskapsfunksjon. I kor opplever barna ikke bare musikk, men ogsåansvar og omsorg.
– Vi får et veldig godt samhold mellom barna, sier Tylden.
– De eldste tar vare på de yngste.
Denne typen sosial læring kan ikke standardiseres eller effektiviseres. Den må øves fram og bygges opp over tid, i trygge rammer. Det er her kulturen fungerer som langsiktig beredskap. Det fungerer ikke bare plutselig gjennom raske tiltak, men gjennom kontinuitet.
Et alternativ, ikke en konkurrent
Kultur som beredskap handler ikke om å konkurrere med idrett eller andre fritidsarenaer, men om å erkjenne mangfoldet av behov.
– Ikke alle ønsker å spille fotball, sier Tylden.
– Sang og musikk må være et like naturlig tilbud.
Et samfunn som kun tilbyr én type fellesskap, gjør seg sårbart. Beredskap forutsetter variasjon. Det er mange ulike måter å høre til på, ulike måter å bidra på.
Applausen mener: Å bygge kultur tar tid. Fellessang kan ikke gjeninnføres gjennom kampanjer og som tatt på sparket quick-fix alene. Det krever systematisk arbeid over lengre tid i barnehager, skoler, kirker og kulturinstitusjoner. Det krever rom, ressurser og vilje til å prioritere det som ikke gir umiddelbar målbar effekt.
Likevel er poenget enkelt: Når krisen kommer, er det for sent å begynne å bygge fellesskap. Kultur som beredskap må finnes før den trengs.
