Lars Lillo-Stenberg har vært med å preget norsk musikkliv i fire tiår med sitt særegne tekstunivers og sine fengende melodier. Da han gjestet Drøpping Kafe på Tingvoll, i regi av Retrofabrikken, ble publikum tatt med på en kveld som forente den dype samtalen og den intime konsertfremføringen.
Lars Lillo-Stenberg. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKvelden ble åpnet med en lokal gest da Kristin Waagen fra Tingvollost overrakte en gave bestående av ost og en T-skjorte med påskriften «Vismann». Hun mintes et tidligere intervju med artisten i en studentavis i 1999, og trakk historiske linjer tilbake til meieriets spede begynnelse nettopp på Drøpping i 2003.
Etter denne innledningen overtok Ole Magne Ansnes som moderator for samtalen med Lars Lillo-Stenberg. Han ledet oppmerksomheten mot at det i november er nøyaktig 40 år siden deLillos ga ut sitt epokegjørende debutalbum, «Suser avgårde». Platen ble i sin tid trukket frem som en sensasjon i musikkavisen Puls, der Arild Rønsen beskrev utgivelsen som en «ufattelig genistrek» og stilte spørsmålet om hvem denne låtskriveren fra Frogner egentlig var.
Lars Lillo-Stenberg reflekterte over mottagelsen og bekreftet at oppmerksomheten den gang opplevdes som overveldende:
– Det var det mange som ikke forsto at han mente det. Det var utrolig, det var spesielt.
Samtalen beveget seg raskt inn på selve håndverket bak tekstene og melodiene. Lillo-Stenberg avviste at han arbeider ut fra fastlagte rammer, og beskrev i stedet en metodikk som baserer seg på umiddelbare innfallsvinkler og assosiative tankerekker. Som eksempel trakk han frem tilblivelsen av klassikeren «Min baby dro av sted». Melodien var ferdig instrumentert på øvinger lenge før teksten eksisterte, og i mangel av ord sang han opprinnelig fraser som omhandlet en Cadillac som:
– Well my baby drove up in a brand new cadillac, opprinnelig med Vince Taylor and His Playboys. Også gjort kjent med Hep Stars og The Clash.
Da bandet trengte en endelig tekst til demoinnspillingen, hentet han inspirasjon fra en fascinasjon for en kvinnelig bassist han hadde observert på avstand i et punkeband.
Denne låten fanget også en følelse av utenforskap knyttet til oppveksten i Oslo. Lillo-Stenberg mintes at han ofte oppholdt seg ved et knutepunkt i hovedstaden kalt Renegat, et bygningskompleks som eksisterte før Oslo City ble reist på Vaterland. Her observerte han punkerne, som hans bror omtalte som «svartrussen», og opplevde at han ikke passet inn i deres subkultur. Han beholdt sin vante klesstil, noe som ga grobunn for tekstens tematikk om å komme til kort i møte med det som ble definert som en kult.
Et av kveldens interessante, og kanskje litt antropologiske innslag, var en medbrakt lydfil som moderator hadde innhentet fra artistens bror, Halvor Lillo-Stenberg. Broren fortalte at Lars kan hente frem gitaren og arbeide med musikk under nesten hvilke som helst forhold, uavhengig av omgivelsene. Han skildret situasjoner fra stua hjemme eller på hytta, der familiemedlemmer løper ut og inn mens artisten er fullstendig oppslukt av en sangstruktur.
Lillo-Stenberg nyanserte denne beskrivelsen ved å skille mellom komposisjon av musikk og skriving av tekst:
– Når jeg skal sitte og lage en tekst, så tror jeg jeg må ha det littegrann rolig rundt meg. Men det å lage en sang, det er det jeg driver mest med: å lage melodier. Så har jeg sånn 10, 20 melodier per tekst.
Gjennom hele sin karriere har deLillos-sjefen ofte blitt omtalt som en som skriver og forteller om de nære, trivielle tingene i hverdagen. Ansnes utfordret artisten på dette etablerte synet. Lillo-Stenberg ga uttrykk for at denne merkelappen er en forenkling som overser de eksistensielle undertonene i tekstforfatterskapet. Selve bruken av konkrete hverdagsbilder, som å kaste et mandarinskall, fungerer snarere som en inngangsport til dypere refleksjoner.
Lars Lillo-Stenberg utdypet sitt syn på egne tekster slik:
– Personlig synes jeg at veldig mange av tekstene mine er basert på sånne grublerier om større ting egentlig, enn disse små hendelsene i hverdagen.
Han viste videre til sangen «Full men pen fra» debutplaten som et eksempel på en tekst med et iboende vemod. Låten tematiserer de uoppfylte forventningene til det voksne livet og savnet etter de grensesprengende festene man så for seg før man flyttet hjemmefra. Dette motivet har han senere returnert til i moden alder, blant annet i sangen «Som din egen mann». Den skildrer kontrastene gjennom tyve år med matpakker og barnevakter for tre barn, og misunnelsen overfor jevnaldrende uten forpliktelser som fritt kunne reise på festivaler. Ironien ligger i erkjennelsen av at når friheten endelig inntreffer, ender man opp med å bli sittende foran TV-skjermen.
Samtalens mest alvorlige tema omhandlet artistens aller første norskspråklige tekst, Livet er en liten dings, skrevet i Kjerringvik i august 1979. Før dette hadde 17-åringen utelukkende skrevet på engelsk. Inspirert av bølgen av norsk nyrock og utgivelser som Lars Kilevold sin «Livet er for kjipt», innså han verdien av sitt eget morsmål. Teksten sprang ut av en reell situasjon preget av ensomhet og mørkereddhet i familiens sommerhus, der han håpet på besøk av venninnen Ninni Stoltenberg.
Lillo-Stenberg redegjorde for den konkrete skriveprosessen:
– Da fant jeg ut det at det gikk an å bare ta tak i det som var der og da, og det var at jeg var ensom i dette sommerhuset, en hytte, og mørkeredd. Og det var i august, og jeg ltenkte på, så kult hvis det var noen som kom på besøk. Jeg tenkte blant annet på at kanskje Ninni kunne komme en tur. Så jeg ringte, vi hadde fasttelefon på hytta. Og da lagde jeg den teksten.
Denne sangen fikk en nostalgisk reaktualisering da Ninni Stoltenberg gikk bort i 2014. Lillo-Stenberg fremførte låten i hennes begravelse, og flettet den sammen med Neil Young-låta «Helpless». Etter seremonien ga han talen sin til hennes far, Thorvald Stoltenberg. Dette ledet videre til at et forlag initierte arbeidet med en bok om Ninnis liv. Biografien utkom i 2018 og skiller seg ut ved at den er bygget opp av grundige, individuelle intervjuer med personer som sto henne nær, fremfor en tradisjonell kronologisk livsskildring. Lillo-Stenberg påpekte at boken bevisst unngår å levere enkle konklusjoner eller svar på hvorfor hennes livsreise ble så preget av motgang.
Før deLillos etablerte sitt eget uttrykk, fant Lillo-Stenberg lite inspirasjon i den etablerte norske pop- og rockmusikken på slutten av 1970-tallet. Han slet med å relatere seg til artister rundt om i Norge, han påpekte at han ikke hadde noe mot dem. Derimot hadde de en dialekt og en form som opplevdes fremmed for en med oppvekst på Østlandet. I stedet søkte han mot den eldre garde av visesangere. Ole Paus og Lillebjørn Nilsen ble tidlige forbilder på grunn av sin evne til å la det naturlige talespråket flyte sømløst over i musikken.
Ved siden av visemiljøet var den skjønnlitterære poesien en avgjørende impuls for tekstforfatteren. Han trakk særlig frem lyrikeren Jan Erik Vold og forfatteren Arild Nyquist, spesielt sistnevntes utgivelse Epleslang. I tillegg spilte komponisten og tekstforfatteren Terje Wiik en viktig rolle. Disse kunstnerne demonstrerte at det var mulig å integrere pussige, absurde og uortodokse elementer i et lyrisk format.
På spørsmål fra Ansnes om han under skriveprosessen noen gang har følt at han har skapt sitt absolutte mesterverk, svarte han nyansert:
– Jeg vet ikke om jeg har tenkt akkurat når jeg skrev. Men jeg tror ganske umiddelbart, ikke så lenge etterpå, at jeg har tenkt at dette er jo kjempefint. .
Lars Lillo-Stenberg ble født i Oslo i 1962 inn i en familie med tette bånd til kunst- og kulturfeltet. Moren Mette Lange-Nilsen og faren Per Lillo-Stenberg var begge skuespillere, og bestefaren var kunstmaler. Hans to eldre brødre endte også opp med å arbeide innenfor teatret. Til tross for denne bakgrunnen ble barndommen tidlig preget av oppbrudd da foreldrene skiltes da han var fire eller fem år gammel.
Morens nye ekteskap med en parykkmaker førte til hyppige flytteprosesser. Dette resulterte i to år i Malmö, etterfulgt av et kortere opphold i Oslo, før familien bosatte seg i tre år i Bergen. Brødrene ble værende igjen i Oslo, og den unge Lars måtte håndtere savnet av gamle venner hver gang han ble plassert i et nytt skolemiljø.
Lillo-Stenberg knytter sitt kunstneriske temperament direkte til disse erfaringene:
– Det er litt viktig, for jeg fikk en veldig sånn oppstykket barndom egentlig, og det hjelper liksom litt til at jeg begynte tidlig... Jeg savnet de gamle vennene mine, så jeg begynte å bli en sånn fyr som gikk og savnet. Og det gjorde at jeg tidlig gikk i den skolen som heter sentimentalitet. Vi fikk det veldig tidlig inn, og det ble sånn tilbakeskuende, og det har nok hatt litt å si for hvordan jeg er i min holdning til mange ting i livet.
Under oppholdet i Bergen etablerte han et sterkt engasjement for fotballklubben Brann. Hans detaljkunnskap om sport var så omfattende at han under samtalen på Drøpping Kafe uten betenkningstid ramset opp sentrale spillere fra 1974-troppen. Han trakk også frem reservekeeperen Oddvar Træen. Mange år senere opplevde Lillo-Stenberg å sitte ved siden av nettopp Træen på Bislett stadion i Oslo, der også skuespilleren Sverre Holm fra Olsenbanden. Han var vant til kjente skuespillere men synes det var stort med reservekeeperen til Brann.
Da Lillo-Stenberg returnerte til Oslo i 1975, begynte han som autodidakt å tilegne seg ferdigheter på gitar og piano, sterkt inspirert av The Beatles og Neil Young. Særlig Youngs bruk av enkle akkordprogresjoner, som vekslingen mellom e-moll og C-dur, ble retningsgivende for hans egen musikalske forståelse. Som 16-åring kom han i kontakt med den tre år eldre gitaristen og produsenten Jørn Christensen, noe som ledet til et langvarig samarbeid og vennskap.
En av rockemytene som ble grundig belyst under samtalen, var den berømte episoden fra Kalvøya-festivalen i 1993, der Neil Young sto på programmet. Jørn Christensen og Per Vestaby spilte på den tiden i bandet Mercury Motors, og festivalen var en stor begivenhet. Om ikke en enorm begivenhet. En journalist i Dagbladet hadde satt seg fore å fotografere Lillo-Stenberg i det han overrakte en gitar til Neil Young på Grand Hotel. Da planene om gitaren falt igjennom, bestemte Lillo-Stenberg seg for å gi ham en Young Neils-T-skjorte.
I mangel av en ren skjorte hjemme, oppsøkte han en kamerat som lå og sov etter et nachspiel med en slik skjorte på seg, dro den av ham og reiste ned til hotellet. Møtet med den amerikanske verdensstjernens managerble imidlertid av det merkelige slaget. Manageren åpnet døren i underbuksen, sterkt preget av jetlag, og skjelte ut delegasjonen før han kastet T-skjorten i en sofa eller søppelkasse og smelte døren igjen. Overraskelsen var derfor enorm da Young samme kveld entret scenen på Kalvøya iført nøyaktig den samme skjorten under konserten.
Bandnavnet deLillos ble opprinnelig foreslått av trommeslageren Ola Snortheim i 1984 under en demoinnspilling av låtene «Tøff i pyjamas» og «Fugl i bur». Snortheim pleide konsekvent å kalle Lillo-Stenberg for «Lillo», og foreslo å modifisere dette til deLillos etter mønster fra internasjonale bandnavn. Den aller første opptredenen under dette navnet fant sted påskeaften 1984 som oppvarmingsband for Cirkus Modern på klubben Renegat.
Senere samme år ble Lars Beckstrøm fast bassist, og bandet spilte en konsert i romjulen 1984. Miljøet i Oslo var på denne tiden preget av kortvarige, ulovlige klubbkonsepter som eksisterte i få uker før de ble stengt av myndighetene. Bandets første offisielle og ordinære solokonsert ble avviklet på Renegat den 8. mars 1985. Samme år utkom debutsingelen «Johnny Fredrik», før de i 1986 signerte for plateselskapet Sonet og spilte inn «Suser avgårde».
Musikalsk reflekterte Lillo-Stenberg over overgangen fra trio til kvartett da Lars Lundevall kom med som fast gitarist, samt den økte bruken av tangentinstrumenter. Den opprinnelige trioformen med kun gitar, bass og trommer ga en særpreget, naken sound som passet perfekt til låter som «Suser avgårde» og «Fugl i bur». Med utvidelsen ble lydbildet fundamentalt endret til noe mer tradisjonelt og fyldig.
Etter samtalen fulgte en intim solokonsert der Lars Lillo-Stenberg alene med gitar og piano fremførte et utvalg fra sitt repertoar. Uten band arrangementer sto tekstene og de nakne melodiske strukturene i sentrum, noe som ga konserten et utpreget intimt og nært uttrykk.
Fremføringen viste oss en artist som tør å dvele ved det uperfekte og det søkende. Konserten åpnet med refleksjoner omkring forgjengelighet og frykten for å miste oversikten over sitt eget liv og sine ferdigheter. I låten «Suser avgårde» trådte den modne mannens blikk på ungdommens naivitet tydelig frem, der strofene om å ikke synes synd på seg selv fikk en sober, men ekte tolkning.
Et musikalsk høydepunkt inntraff da artisten satte seg ved pianoet. Han delte en fersk erkjennelse med publikum om at en vesentlig del av hans mest kjente låter opprinnelig ble komponert på et gammelt Kallmeyer-piano han i sin tid fikk av sin mor for 1000 kroner. Denne detaljen hadde han ikke reflektert over på flere tiår, og det ga fremføringen av låtene en fornyet nerve.
Konsertens narrative midtpunkt var introduksjonen til sangen om karakteren Arne. Lillo-Stenberg knyttet låten til trommeslager Øystein Paasche, som trådte inn i deLillos i 1989 etter at de opprinnelig møttes ved Foss videregående skole på musikklinjen. Låten utforsker menneskets identitet og aksept av eget speilbilde.
– Hvis Arne kunne velge et annet liv. Med et annerledes ansikt, en annen tid. Så ville han sagt. Tusen takk!
Vi fikk i tillegg høre «Sveve over byen», «Fullstendig oppslukt av frykt». Før Lillo-Stenberg introduserte «Hvit vin» av Loudon Snowden Wainwright III. Der han fortalte om at han hadde spilt denne på norsk i New York. Ikke minst fikk vi høre «Hjernen er alene». For meg en personlig favoritt, en episk låt. En låt om den smerten vi ikke ser, men av og til føler så alt for godt. Siste ordinære låt var etter ønske fra publikum, «Klokken er mye nå». En overraskelse, men en hyggelig overraskelse. Ellers fikk vi jo en hit parade. Det er fint at det i så måte kommer noen overraskelser, med låter man ikke har hørt live på en stund.
Lars Lillo-Stenbergs kunstnerskap handler ikke om enkle hverdagsbetraktninger, men om en livslang, musikalsk undersøkelse av menneskelig sårbarhet. Om tidens ubønnhørlige gang og nødvendigheten av å akseptere livet slik det utspiller seg. På Drøpping Kafe ble denne tematikken formidlet med en nøkternhet og presisjon som forsvarer hans posisjon som en av landets fremste litterære låtskrivere. Dette var en verdifull og innsiksfull kveld i det mest urbane strøket i Tingvoll sentrum.
Kvelden ble åpnet med en lokal gest da Kristin Waagen fra Tingvollost overrakte en gave bestående av ost og en T-skjorte med påskriften «Vismann». Hun mintes et tidligere intervju med artisten i en studentavis i 1999, og trakk historiske linjer tilbake til meieriets spede begynnelse nettopp på Drøpping i 2003.
Etter denne innledningen overtok Ole Magne Ansnes som moderator for samtalen med Lars Lillo-Stenberg. Han ledet oppmerksomheten mot at det i november er nøyaktig 40 år siden deLillos ga ut sitt epokegjørende debutalbum, «Suser avgårde». Platen ble i sin tid trukket frem som en sensasjon i musikkavisen Puls, der Arild Rønsen beskrev utgivelsen som en «ufattelig genistrek» og stilte spørsmålet om hvem denne låtskriveren fra Frogner egentlig var.
Lars Lillo-Stenberg reflekterte over mottagelsen og bekreftet at oppmerksomheten den gang opplevdes som overveldende:
– Det var det mange som ikke forsto at han mente det. Det var utrolig, det var spesielt.
Samtalen beveget seg raskt inn på selve håndverket bak tekstene og melodiene. Lillo-Stenberg avviste at han arbeider ut fra fastlagte rammer, og beskrev i stedet en metodikk som baserer seg på umiddelbare innfallsvinkler og assosiative tankerekker. Som eksempel trakk han frem tilblivelsen av klassikeren «Min baby dro av sted». Melodien var ferdig instrumentert på øvinger lenge før teksten eksisterte, og i mangel av ord sang han opprinnelig fraser som omhandlet en Cadillac som:
– Well my baby drove up in a brand new cadillac, opprinnelig med Vince Taylor and His Playboys. Også gjort kjent med Hep Stars og The Clash.
Da bandet trengte en endelig tekst til demoinnspillingen, hentet han inspirasjon fra en fascinasjon for en kvinnelig bassist han hadde observert på avstand i et punkeband.
Denne låten fanget også en følelse av utenforskap knyttet til oppveksten i Oslo. Lillo-Stenberg mintes at han ofte oppholdt seg ved et knutepunkt i hovedstaden kalt Renegat, et bygningskompleks som eksisterte før Oslo City ble reist på Vaterland. Her observerte han punkerne, som hans bror omtalte som «svartrussen», og opplevde at han ikke passet inn i deres subkultur. Han beholdt sin vante klesstil, noe som ga grobunn for tekstens tematikk om å komme til kort i møte med det som ble definert som en kult.
Et av kveldens interessante, og kanskje litt antropologiske innslag, var en medbrakt lydfil som moderator hadde innhentet fra artistens bror, Halvor Lillo-Stenberg. Broren fortalte at Lars kan hente frem gitaren og arbeide med musikk under nesten hvilke som helst forhold, uavhengig av omgivelsene. Han skildret situasjoner fra stua hjemme eller på hytta, der familiemedlemmer løper ut og inn mens artisten er fullstendig oppslukt av en sangstruktur.
Lillo-Stenberg nyanserte denne beskrivelsen ved å skille mellom komposisjon av musikk og skriving av tekst:
– Når jeg skal sitte og lage en tekst, så tror jeg jeg må ha det littegrann rolig rundt meg. Men det å lage en sang, det er det jeg driver mest med: å lage melodier. Så har jeg sånn 10, 20 melodier per tekst.
Gjennom hele sin karriere har deLillos-sjefen ofte blitt omtalt som en som skriver og forteller om de nære, trivielle tingene i hverdagen. Ansnes utfordret artisten på dette etablerte synet. Lillo-Stenberg ga uttrykk for at denne merkelappen er en forenkling som overser de eksistensielle undertonene i tekstforfatterskapet. Selve bruken av konkrete hverdagsbilder, som å kaste et mandarinskall, fungerer snarere som en inngangsport til dypere refleksjoner.
Lars Lillo-Stenberg utdypet sitt syn på egne tekster slik:
– Personlig synes jeg at veldig mange av tekstene mine er basert på sånne grublerier om større ting egentlig, enn disse små hendelsene i hverdagen.
Han viste videre til sangen «Full men pen fra» debutplaten som et eksempel på en tekst med et iboende vemod. Låten tematiserer de uoppfylte forventningene til det voksne livet og savnet etter de grensesprengende festene man så for seg før man flyttet hjemmefra. Dette motivet har han senere returnert til i moden alder, blant annet i sangen «Som din egen mann». Den skildrer kontrastene gjennom tyve år med matpakker og barnevakter for tre barn, og misunnelsen overfor jevnaldrende uten forpliktelser som fritt kunne reise på festivaler. Ironien ligger i erkjennelsen av at når friheten endelig inntreffer, ender man opp med å bli sittende foran TV-skjermen.
Samtalens mest alvorlige tema omhandlet artistens aller første norskspråklige tekst, Livet er en liten dings, skrevet i Kjerringvik i august 1979. Før dette hadde 17-åringen utelukkende skrevet på engelsk. Inspirert av bølgen av norsk nyrock og utgivelser som Lars Kilevold sin «Livet er for kjipt», innså han verdien av sitt eget morsmål. Teksten sprang ut av en reell situasjon preget av ensomhet og mørkereddhet i familiens sommerhus, der han håpet på besøk av venninnen Ninni Stoltenberg.
Lillo-Stenberg redegjorde for den konkrete skriveprosessen:
– Da fant jeg ut det at det gikk an å bare ta tak i det som var der og da, og det var at jeg var ensom i dette sommerhuset, en hytte, og mørkeredd. Og det var i august, og jeg ltenkte på, så kult hvis det var noen som kom på besøk. Jeg tenkte blant annet på at kanskje Ninni kunne komme en tur. Så jeg ringte, vi hadde fasttelefon på hytta. Og da lagde jeg den teksten.
Denne sangen fikk en nostalgisk reaktualisering da Ninni Stoltenberg gikk bort i 2014. Lillo-Stenberg fremførte låten i hennes begravelse, og flettet den sammen med Neil Young-låta «Helpless». Etter seremonien ga han talen sin til hennes far, Thorvald Stoltenberg. Dette ledet videre til at et forlag initierte arbeidet med en bok om Ninnis liv. Biografien utkom i 2018 og skiller seg ut ved at den er bygget opp av grundige, individuelle intervjuer med personer som sto henne nær, fremfor en tradisjonell kronologisk livsskildring. Lillo-Stenberg påpekte at boken bevisst unngår å levere enkle konklusjoner eller svar på hvorfor hennes livsreise ble så preget av motgang.
Før deLillos etablerte sitt eget uttrykk, fant Lillo-Stenberg lite inspirasjon i den etablerte norske pop- og rockmusikken på slutten av 1970-tallet. Han slet med å relatere seg til artister rundt om i Norge, han påpekte at han ikke hadde noe mot dem. Derimot hadde de en dialekt og en form som opplevdes fremmed for en med oppvekst på Østlandet. I stedet søkte han mot den eldre garde av visesangere. Ole Paus og Lillebjørn Nilsen ble tidlige forbilder på grunn av sin evne til å la det naturlige talespråket flyte sømløst over i musikken.
Ved siden av visemiljøet var den skjønnlitterære poesien en avgjørende impuls for tekstforfatteren. Han trakk særlig frem lyrikeren Jan Erik Vold og forfatteren Arild Nyquist, spesielt sistnevntes utgivelse Epleslang. I tillegg spilte komponisten og tekstforfatteren Terje Wiik en viktig rolle. Disse kunstnerne demonstrerte at det var mulig å integrere pussige, absurde og uortodokse elementer i et lyrisk format.
På spørsmål fra Ansnes om han under skriveprosessen noen gang har følt at han har skapt sitt absolutte mesterverk, svarte han nyansert:
– Jeg vet ikke om jeg har tenkt akkurat når jeg skrev. Men jeg tror ganske umiddelbart, ikke så lenge etterpå, at jeg har tenkt at dette er jo kjempefint. .
Lars Lillo-Stenberg ble født i Oslo i 1962 inn i en familie med tette bånd til kunst- og kulturfeltet. Moren Mette Lange-Nilsen og faren Per Lillo-Stenberg var begge skuespillere, og bestefaren var kunstmaler. Hans to eldre brødre endte også opp med å arbeide innenfor teatret. Til tross for denne bakgrunnen ble barndommen tidlig preget av oppbrudd da foreldrene skiltes da han var fire eller fem år gammel.
Morens nye ekteskap med en parykkmaker førte til hyppige flytteprosesser. Dette resulterte i to år i Malmö, etterfulgt av et kortere opphold i Oslo, før familien bosatte seg i tre år i Bergen. Brødrene ble værende igjen i Oslo, og den unge Lars måtte håndtere savnet av gamle venner hver gang han ble plassert i et nytt skolemiljø.
Lillo-Stenberg knytter sitt kunstneriske temperament direkte til disse erfaringene:
– Det er litt viktig, for jeg fikk en veldig sånn oppstykket barndom egentlig, og det hjelper liksom litt til at jeg begynte tidlig... Jeg savnet de gamle vennene mine, så jeg begynte å bli en sånn fyr som gikk og savnet. Og det gjorde at jeg tidlig gikk i den skolen som heter sentimentalitet. Vi fikk det veldig tidlig inn, og det ble sånn tilbakeskuende, og det har nok hatt litt å si for hvordan jeg er i min holdning til mange ting i livet.
Under oppholdet i Bergen etablerte han et sterkt engasjement for fotballklubben Brann. Hans detaljkunnskap om sport var så omfattende at han under samtalen på Drøpping Kafe uten betenkningstid ramset opp sentrale spillere fra 1974-troppen. Han trakk også frem reservekeeperen Oddvar Træen. Mange år senere opplevde Lillo-Stenberg å sitte ved siden av nettopp Træen på Bislett stadion i Oslo, der også skuespilleren Sverre Holm fra Olsenbanden. Han var vant til kjente skuespillere men synes det var stort med reservekeeperen til Brann.
Da Lillo-Stenberg returnerte til Oslo i 1975, begynte han som autodidakt å tilegne seg ferdigheter på gitar og piano, sterkt inspirert av The Beatles og Neil Young. Særlig Youngs bruk av enkle akkordprogresjoner, som vekslingen mellom e-moll og C-dur, ble retningsgivende for hans egen musikalske forståelse. Som 16-åring kom han i kontakt med den tre år eldre gitaristen og produsenten Jørn Christensen, noe som ledet til et langvarig samarbeid og vennskap.
En av rockemytene som ble grundig belyst under samtalen, var den berømte episoden fra Kalvøya-festivalen i 1993, der Neil Young sto på programmet. Jørn Christensen og Per Vestaby spilte på den tiden i bandet Mercury Motors, og festivalen var en stor begivenhet. Om ikke en enorm begivenhet. En journalist i Dagbladet hadde satt seg fore å fotografere Lillo-Stenberg i det han overrakte en gitar til Neil Young på Grand Hotel. Da planene om gitaren falt igjennom, bestemte Lillo-Stenberg seg for å gi ham en Young Neils-T-skjorte.
I mangel av en ren skjorte hjemme, oppsøkte han en kamerat som lå og sov etter et nachspiel med en slik skjorte på seg, dro den av ham og reiste ned til hotellet. Møtet med den amerikanske verdensstjernens managerble imidlertid av det merkelige slaget. Manageren åpnet døren i underbuksen, sterkt preget av jetlag, og skjelte ut delegasjonen før han kastet T-skjorten i en sofa eller søppelkasse og smelte døren igjen. Overraskelsen var derfor enorm da Young samme kveld entret scenen på Kalvøya iført nøyaktig den samme skjorten under konserten.
Bandnavnet deLillos ble opprinnelig foreslått av trommeslageren Ola Snortheim i 1984 under en demoinnspilling av låtene «Tøff i pyjamas» og «Fugl i bur». Snortheim pleide konsekvent å kalle Lillo-Stenberg for «Lillo», og foreslo å modifisere dette til deLillos etter mønster fra internasjonale bandnavn. Den aller første opptredenen under dette navnet fant sted påskeaften 1984 som oppvarmingsband for Cirkus Modern på klubben Renegat.
Senere samme år ble Lars Beckstrøm fast bassist, og bandet spilte en konsert i romjulen 1984. Miljøet i Oslo var på denne tiden preget av kortvarige, ulovlige klubbkonsepter som eksisterte i få uker før de ble stengt av myndighetene. Bandets første offisielle og ordinære solokonsert ble avviklet på Renegat den 8. mars 1985. Samme år utkom debutsingelen «Johnny Fredrik», før de i 1986 signerte for plateselskapet Sonet og spilte inn «Suser avgårde».
Musikalsk reflekterte Lillo-Stenberg over overgangen fra trio til kvartett da Lars Lundevall kom med som fast gitarist, samt den økte bruken av tangentinstrumenter. Den opprinnelige trioformen med kun gitar, bass og trommer ga en særpreget, naken sound som passet perfekt til låter som «Suser avgårde» og «Fugl i bur». Med utvidelsen ble lydbildet fundamentalt endret til noe mer tradisjonelt og fyldig.
Etter samtalen fulgte en intim solokonsert der Lars Lillo-Stenberg alene med gitar og piano fremførte et utvalg fra sitt repertoar. Uten band arrangementer sto tekstene og de nakne melodiske strukturene i sentrum, noe som ga konserten et utpreget intimt og nært uttrykk.
Fremføringen viste oss en artist som tør å dvele ved det uperfekte og det søkende. Konserten åpnet med refleksjoner omkring forgjengelighet og frykten for å miste oversikten over sitt eget liv og sine ferdigheter. I låten «Suser avgårde» trådte den modne mannens blikk på ungdommens naivitet tydelig frem, der strofene om å ikke synes synd på seg selv fikk en sober, men ekte tolkning.
Et musikalsk høydepunkt inntraff da artisten satte seg ved pianoet. Han delte en fersk erkjennelse med publikum om at en vesentlig del av hans mest kjente låter opprinnelig ble komponert på et gammelt Kallmeyer-piano han i sin tid fikk av sin mor for 1000 kroner. Denne detaljen hadde han ikke reflektert over på flere tiår, og det ga fremføringen av låtene en fornyet nerve.
Konsertens narrative midtpunkt var introduksjonen til sangen om karakteren Arne. Lillo-Stenberg knyttet låten til trommeslager Øystein Paasche, som trådte inn i deLillos i 1989 etter at de opprinnelig møttes ved Foss videregående skole på musikklinjen. Låten utforsker menneskets identitet og aksept av eget speilbilde.
– Hvis Arne kunne velge et annet liv. Med et annerledes ansikt, en annen tid. Så ville han sagt. Tusen takk!
Vi fikk i tillegg høre «Sveve over byen», «Fullstendig oppslukt av frykt». Før Lillo-Stenberg introduserte «Hvit vin» av Loudon Snowden Wainwright III. Der han fortalte om at han hadde spilt denne på norsk i New York. Ikke minst fikk vi høre «Hjernen er alene». For meg en personlig favoritt, en episk låt. En låt om den smerten vi ikke ser, men av og til føler så alt for godt. Siste ordinære låt var etter ønske fra publikum, «Klokken er mye nå». En overraskelse, men en hyggelig overraskelse. Ellers fikk vi jo en hit parade. Det er fint at det i så måte kommer noen overraskelser, med låter man ikke har hørt live på en stund.
Lars Lillo-Stenbergs kunstnerskap handler ikke om enkle hverdagsbetraktninger, men om en livslang, musikalsk undersøkelse av menneskelig sårbarhet. Om tidens ubønnhørlige gang og nødvendigheten av å akseptere livet slik det utspiller seg. På Drøpping Kafe ble denne tematikken formidlet med en nøkternhet og presisjon som forsvarer hans posisjon som en av landets fremste litterære låtskrivere. Dette var en verdifull og innsiksfull kveld i det mest urbane strøket i Tingvoll sentrum.
Da Oslo kommune la frem byrådets budsjettforslag for 2027 den 23. september 2026, markerte det et betydelig vendepunkt for Oslo Nye Teater. Scenekunstinstitusjonen er foreslått tildelt 68,5 millioner kroner over kulturbudsjettet. Dette beløpet tilsvarer nøyaktig den summen som teatret selv har søkt om.
Laget av ScaleFlow.
