Rommet ligger i fullstendig mørke og stillhet – helt til en koffert plutselig triller over gulvet. Slik åpner forestillingen Lucid Absurdities i Normoria den 3. mars. Den tar for seg møtet mellom to fremmede på en flyplass. Etter en lang forsinkelse sovner de begge, og vi blir dratt inn i deres felles drømmeverden. Danserne Spiros Paltoglou og Vasiliki Papapostolou, aka Tarantism, leder oss gjennom en hybrid av teater og gatestil, i en koreografi skapt av Papapostolou selv.
Fra forestillingen LUCID ABSURDITIES. Foto: Roger Hagen / Applausen
Drømmenes uvirkelige landskap
Med hjelp av både lys og lyd trekkes publikum inn i drømmenes uvirkelige landskap. Lyssettingen brukes ikke bare til å skape stemning, men også til å markere tydelige overganger mellom drøm og virkelighet. Lydbildet spiller en avgjørende rolle: det gjør det klart når karakterene er våkne, og minner oss stadig om at alt utspiller seg på en flyplass. Stemmen over høyttaleranlegget blir gradvis mer forvrengt og hakkete, parallelt med at drømmene tar en mørkere vri.
Jeg opplevde selv at jeg ble en del av denne surrealistiske reisen. Den dempede belysningen og den urolige musikken skapte en ubehagelig atmosfære, på en måte som virket helt bevisst. Noen av lydene fikk meg til å føle meg liten, nesten som en maur. Enkelte hørtes ut som kofferter som trillet forbi, andre som glidelåser eller maskiner som startet opp.
Rovdyr og byttedyr
For meg handlet forestillingen om dynamikken mellom rovdyr og byttedyr, om hvordan menn kan fremstå som jegere eller rovdyr, og kvinner som byttedyr. Gjennom både dans og skuespill blir kvinnen jaget av mannen, samtidig som hun kjemper for å rive seg løs. I starten var ikke dette temaet like tydelig for meg, men da tanken først slo meg, falt mange av scenene inn i samme mønster. Opplevelsen traff sterkt, og det føltes spesielt relevant å se forestillingen samme uke som kvinnedagen.
Skrevet av Mina Halvorsen i 2KDA på Kristiansund Videregående skole
Drømmenes uvirkelige landskap
Med hjelp av både lys og lyd trekkes publikum inn i drømmenes uvirkelige landskap. Lyssettingen brukes ikke bare til å skape stemning, men også til å markere tydelige overganger mellom drøm og virkelighet. Lydbildet spiller en avgjørende rolle: det gjør det klart når karakterene er våkne, og minner oss stadig om at alt utspiller seg på en flyplass. Stemmen over høyttaleranlegget blir gradvis mer forvrengt og hakkete, parallelt med at drømmene tar en mørkere vri.
Jeg opplevde selv at jeg ble en del av denne surrealistiske reisen. Den dempede belysningen og den urolige musikken skapte en ubehagelig atmosfære, på en måte som virket helt bevisst. Noen av lydene fikk meg til å føle meg liten, nesten som en maur. Enkelte hørtes ut som kofferter som trillet forbi, andre som glidelåser eller maskiner som startet opp.
Rovdyr og byttedyr
For meg handlet forestillingen om dynamikken mellom rovdyr og byttedyr, om hvordan menn kan fremstå som jegere eller rovdyr, og kvinner som byttedyr. Gjennom både dans og skuespill blir kvinnen jaget av mannen, samtidig som hun kjemper for å rive seg løs. I starten var ikke dette temaet like tydelig for meg, men da tanken først slo meg, falt mange av scenene inn i samme mønster. Opplevelsen traff sterkt, og det føltes spesielt relevant å se forestillingen samme uke som kvinnedagen.
Skrevet av Mina Halvorsen i 2KDA på Kristiansund Videregående skole
Den europeiske merkeordningen PEGI (Pan-European Game Information) varsler en omfattende utvidelse av sitt klassifiseringssystem for dataspill. Fra juni 2026 vil ikke bare innholdet i spill avgjøre aldersgrensen, men også hvordan spillene er bygget opp. Dette gjelder særlig når det gjelder kjøpsmekanismer, sosiale funksjoner og systemer som påvirker spillerens atferd over tid.
