I Dåm Symfonisal arrangerte Kristiansund kulturskole en sommerkonsert. I 40 minutter var det blåseinstrumentet trombone som spilte hovedrollen i Normoria.
Trombone orkesteret. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var Emilie Synnøve Liknes som ledet oss gjennom konserten. Enten som dirigent for Kristiansund kulturskole sitt eget tromboneensemble, eller som spillende sammen med andre fra Frei Hornorkester. Til daglig er hun messinglærer for elever på kulturskolen, hvor hun hovedsakelig har tromboneundervisning. Parallelt med undervisningen er hun også tilknyttet operaen som utøvende musiker i Operaens Sinfonietta.
På denne sommerkonserten var det trombonene som spilte melodien, og hadde hovedrollen. Ellers pleier dette instrumentet å være litt i bakgrunnen. Ensemble og kvartetten spilte musikk av Edvard Grieg og litt annen nordisk folkemusikk. Arrangementene vi fikk høre var skrevet for tromboner. Med en blanding av ulike tromboner fikk vi oppleve en klang der vi ikke trengte andre typer instrumenter, for å skape et unikt og harmonisk lydbilde.
En trombone er et messinginstrument som hører hjemme blant blåserne. Den har lavere tonehøyde enn en trompeten, men høyere enn en tuba. Ordet trombone kommer fra de italienske ordene tromba og one som betyr trompet og i denne sammenheng stor, så da blir det stor trompet.
Konserten startet med at ensemble på åtte dyktige trombonister spilte tre satser fra Peer Gynt. Formålet med ensemblet er å løfte frem trombonen som et melodisk instrument og gi musikerne en arena der de får sitte i frontlinjen, i stedet for å kun spille bakgrunnsstemmer. Ensemblet består av både kulturskoleelever og erfarne musikere fra regionen.
De startet med Edvard Grieg sitt klassiske musikkverk «Morgenstemning». Dette er i utgangspunktet skrevet som musikken til Henrik Ibsen sitt skuespill. Selv om verket i skuespillet fungerer som en stemningsfull måte å illustrere en eksotisk soloppgang i Marokko sin ørken, er det nok likefullt disse tonene som også best beskriver en morgen i vår egne norske natur. Selv utelukkende med tromboner klarte ensemblet å skape den samme stemningen med sine instrumenter.
Ensemblet fortsetter med å spilte «Åses død». Musikken som er ment å får frem den gripende scenen der hovedpersonen Peer Gynt sitter å trøster sin mor i hennes siste timer. Orginalt er Stykket skrevet for strykeorkester, men dette arrangementet var skrevet utelukkende for tromboner. Selv i fraværet av fiolin klarte ensemblet å skape musikk preget av en melankolsk og sorgfull stemning. Vi fikk den gradvise økningen til en crescendo, og nedtrappingen til melodien som dør ut, som symboliserer livets slutt.
«Dovregubbens hall» kom i en litt annen musikkdrakt når det bare var tromboner som spilte. Enkelte av trombonistene brukte en demper i starten. sordinen som gir instrumentet en lysere, mer spiss og gjennomtrengende tone, hadde også en dempende effekt. Det var bassen som hadde hovedrollen i starten og som hadde grunntonen gjennom hele stykket. Selv om dette stykket illustrerer historien der Peer Gynt fanges av trollene i Dovrefjell, står verket like godt i dag som et frittstående verk. Tro til verket startet musikken langsomt og økte gradvis i fart. Lyden bygger seg opp og ble til voldsomt crescendo. Stykket ender som alltid i et musikalsk kaos, et godt symbol på Peer Gynt sin flukt fra trollene. Trombonistene gav oss den kjente litt seige og rolige starten og tok oss med inn i et deilig klimaks. Kort sagt kunne vi høre når selve Dovregubben kom inn i symfonisalen.
En Kvartetten som består av musikere fra Frei hornmusikk stilte seg opp og gav oss «Blåmann, Blåmann, bukken min» som i mine øyne er et av de mest kjære og beste barnesangene vi har her i Norge. Diktet ble skrevet av Aasmund Olavsson Vinje, mens den mest kjente melodien er komponert av Anne Haavie. Disse fire har spilt i mange år og er gode på sine tromboner. Teksten sang jeg stille inni meg selv, og fikk et kjært minne fra den tiden jeg sang denne til mine barn ved leggetid.
Så skulle vi få en dansk folkemelodi med en vakker melodi. Middelalderballaden som kalles «Harpa» har en litt mørkt tema. Kort fortalt handler den om at man lager en harpe av avdødes knokler og hår etter et drap. Det var melodien som ble fremført av de dyktige musikerne, så man kan ikke si at melodien gav inntrykk av denne handlingen som er å finne i teksten.
Siste låt fra kvartetten var en brudevals med en en fengende melodi der jeg la spesielt merke til at utøverne måtte glide langt ut på sine tromboner. «Brudemarsj fra Jämtland» som med sin populæritet brukes mye som inngangsmarsj og utgangsmarsj i skandinaviske bryllup fungerte like godt på tromboner som den pleier fungere på kirkeorgel.
Bone eller binders, som er kjælenavnet til trombone, var godt representert, det var flere varianter det ble blåst inn i. Den vanligste trombone typen er Tenortrombone som er standard instrumentet. Den har vanligvis ingen ventiler. F-ventil trombone er også en tenortrombone, denne har en ekstra ventil som lar musikanten nå dypere toner og forenkler vanskelige slide-posisjoner. En mørkere versjon er basstrombone. Det er et større og tyngre instrument med to ventiler og større boring. Den leverer de dypeste og kraftigste tonene i tombonerekka. I ensemblet var det også en valvetrombone som bruker tre eller fire ventiler i stedet for den tradisjonelle uttrekkbare sliden.
Ensemblet startet siste del av konserten med en melodi av Edvard Grieg som opplevdes som masterisk og mektig. Får man med teksten skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson er «Landkjenning» en veldig mektig opplevelse som ofte fremføres av mannskor. Nå skal det sies at di historiske hendelsene rundt Olav Tryggvason er mektige i seg selv.
Med «Våren» fikk vi kjente nok en gang toner av Grieg, vel og merke i en annen innpakning enn man vanligvis hører dette stykket. Hva gjør vel det når ensemblet klarte å skape et like vakkert lydbilde som om det hadde vært spilt med fullt symfonisk orkester. Basert på et av Aasmund Olavsson Vinje sine dikt lagde Grieg en vakker melodi som skulle symbolisere en gammel eller syk mann som opplever at våren kommer og innser at dette sannsynligvis er den aller siste våren han får oppleve. Ensemblet fanget godt Stemningen i verket.
Som avslutning av konserten ble gitt oss med en svensk folketone, en gladlåt som bygget seg opp og ned gjentagende gjennom låten. «Visa från Utanmyra» stammer fra den lille landsbyen Utanmyra på Sollerön i Dalarna. Melodien ble først nedtegnet på begynnelsen av 1900-tallet av horn- spilleren Anna Larsson. Det ble en verdig avslutning på konserten som var en positiv opplevelse i sin helhet.
Det var Emilie Synnøve Liknes som ledet oss gjennom konserten. Enten som dirigent for Kristiansund kulturskole sitt eget tromboneensemble, eller som spillende sammen med andre fra Frei Hornorkester. Til daglig er hun messinglærer for elever på kulturskolen, hvor hun hovedsakelig har tromboneundervisning. Parallelt med undervisningen er hun også tilknyttet operaen som utøvende musiker i Operaens Sinfonietta.
På denne sommerkonserten var det trombonene som spilte melodien, og hadde hovedrollen. Ellers pleier dette instrumentet å være litt i bakgrunnen. Ensemble og kvartetten spilte musikk av Edvard Grieg og litt annen nordisk folkemusikk. Arrangementene vi fikk høre var skrevet for tromboner. Med en blanding av ulike tromboner fikk vi oppleve en klang der vi ikke trengte andre typer instrumenter, for å skape et unikt og harmonisk lydbilde.
En trombone er et messinginstrument som hører hjemme blant blåserne. Den har lavere tonehøyde enn en trompeten, men høyere enn en tuba. Ordet trombone kommer fra de italienske ordene tromba og one som betyr trompet og i denne sammenheng stor, så da blir det stor trompet.
Konserten startet med at ensemble på åtte dyktige trombonister spilte tre satser fra Peer Gynt. Formålet med ensemblet er å løfte frem trombonen som et melodisk instrument og gi musikerne en arena der de får sitte i frontlinjen, i stedet for å kun spille bakgrunnsstemmer. Ensemblet består av både kulturskoleelever og erfarne musikere fra regionen.
De startet med Edvard Grieg sitt klassiske musikkverk «Morgenstemning». Dette er i utgangspunktet skrevet som musikken til Henrik Ibsen sitt skuespill. Selv om verket i skuespillet fungerer som en stemningsfull måte å illustrere en eksotisk soloppgang i Marokko sin ørken, er det nok likefullt disse tonene som også best beskriver en morgen i vår egne norske natur. Selv utelukkende med tromboner klarte ensemblet å skape den samme stemningen med sine instrumenter.
Ensemblet fortsetter med å spilte «Åses død». Musikken som er ment å får frem den gripende scenen der hovedpersonen Peer Gynt sitter å trøster sin mor i hennes siste timer. Orginalt er Stykket skrevet for strykeorkester, men dette arrangementet var skrevet utelukkende for tromboner. Selv i fraværet av fiolin klarte ensemblet å skape musikk preget av en melankolsk og sorgfull stemning. Vi fikk den gradvise økningen til en crescendo, og nedtrappingen til melodien som dør ut, som symboliserer livets slutt.
«Dovregubbens hall» kom i en litt annen musikkdrakt når det bare var tromboner som spilte. Enkelte av trombonistene brukte en demper i starten. sordinen som gir instrumentet en lysere, mer spiss og gjennomtrengende tone, hadde også en dempende effekt. Det var bassen som hadde hovedrollen i starten og som hadde grunntonen gjennom hele stykket. Selv om dette stykket illustrerer historien der Peer Gynt fanges av trollene i Dovrefjell, står verket like godt i dag som et frittstående verk. Tro til verket startet musikken langsomt og økte gradvis i fart. Lyden bygger seg opp og ble til voldsomt crescendo. Stykket ender som alltid i et musikalsk kaos, et godt symbol på Peer Gynt sin flukt fra trollene. Trombonistene gav oss den kjente litt seige og rolige starten og tok oss med inn i et deilig klimaks. Kort sagt kunne vi høre når selve Dovregubben kom inn i symfonisalen.
En Kvartetten som består av musikere fra Frei hornmusikk stilte seg opp og gav oss «Blåmann, Blåmann, bukken min» som i mine øyne er et av de mest kjære og beste barnesangene vi har her i Norge. Diktet ble skrevet av Aasmund Olavsson Vinje, mens den mest kjente melodien er komponert av Anne Haavie. Disse fire har spilt i mange år og er gode på sine tromboner. Teksten sang jeg stille inni meg selv, og fikk et kjært minne fra den tiden jeg sang denne til mine barn ved leggetid.
Så skulle vi få en dansk folkemelodi med en vakker melodi. Middelalderballaden som kalles «Harpa» har en litt mørkt tema. Kort fortalt handler den om at man lager en harpe av avdødes knokler og hår etter et drap. Det var melodien som ble fremført av de dyktige musikerne, så man kan ikke si at melodien gav inntrykk av denne handlingen som er å finne i teksten.
Siste låt fra kvartetten var en brudevals med en en fengende melodi der jeg la spesielt merke til at utøverne måtte glide langt ut på sine tromboner. «Brudemarsj fra Jämtland» som med sin populæritet brukes mye som inngangsmarsj og utgangsmarsj i skandinaviske bryllup fungerte like godt på tromboner som den pleier fungere på kirkeorgel.
Bone eller binders, som er kjælenavnet til trombone, var godt representert, det var flere varianter det ble blåst inn i. Den vanligste trombone typen er Tenortrombone som er standard instrumentet. Den har vanligvis ingen ventiler. F-ventil trombone er også en tenortrombone, denne har en ekstra ventil som lar musikanten nå dypere toner og forenkler vanskelige slide-posisjoner. En mørkere versjon er basstrombone. Det er et større og tyngre instrument med to ventiler og større boring. Den leverer de dypeste og kraftigste tonene i tombonerekka. I ensemblet var det også en valvetrombone som bruker tre eller fire ventiler i stedet for den tradisjonelle uttrekkbare sliden.
Ensemblet startet siste del av konserten med en melodi av Edvard Grieg som opplevdes som masterisk og mektig. Får man med teksten skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson er «Landkjenning» en veldig mektig opplevelse som ofte fremføres av mannskor. Nå skal det sies at di historiske hendelsene rundt Olav Tryggvason er mektige i seg selv.
Med «Våren» fikk vi kjente nok en gang toner av Grieg, vel og merke i en annen innpakning enn man vanligvis hører dette stykket. Hva gjør vel det når ensemblet klarte å skape et like vakkert lydbilde som om det hadde vært spilt med fullt symfonisk orkester. Basert på et av Aasmund Olavsson Vinje sine dikt lagde Grieg en vakker melodi som skulle symbolisere en gammel eller syk mann som opplever at våren kommer og innser at dette sannsynligvis er den aller siste våren han får oppleve. Ensemblet fanget godt Stemningen i verket.
Som avslutning av konserten ble gitt oss med en svensk folketone, en gladlåt som bygget seg opp og ned gjentagende gjennom låten. «Visa från Utanmyra» stammer fra den lille landsbyen Utanmyra på Sollerön i Dalarna. Melodien ble først nedtegnet på begynnelsen av 1900-tallet av horn- spilleren Anna Larsson. Det ble en verdig avslutning på konserten som var en positiv opplevelse i sin helhet.
Minnet om krigen ser sjelden ut slik det gjør i historiebøkene. Det kommer ikke tilbake gjennom datoer eller navn på slag. Det kommer tilbake i enkelte bilder som mennesker aldri klarer å glemme. I setninger fortalt sent på kvelden over alkohol. I nervøs latter. I mennesker som overlevde, men som egentlig aldri kom helt hjem igjen.
Laget av ScaleFlow.
