Prost Sindre Stabel Kulø formulerte i sin åpningstale under konserten hvordan musikk fungerer som et emosjonelt bindeledd i slike brytningstider. Han pekte på melodiens iboende makt som et universelt språk, og understøttet at melodien eksisterer uavhengig av det rent intellektuelle apparatet:

– En melodi, det er et hjerteslag. Det er en sekser på en måte i kroppen vår, en melodi vi bærer på.

Elektromagnetisk og klangfylt

Et sentralt element under årets festival, og særlig under åpningskonserten, var introduksjonen av Theremin, traktert av Cecilie Leganger på konserten, alene og  i samspill med Kjetil Bjerkestrand. Før konserten, tidligere på dagen ga Leganger en teknisk og historisk redegjørelse for instrumentets mekanikk og opprinnelse. Instrumentet ble oppfunnet i 1920 av en russisk vitenskapsmann under et eksperiment i et laboratorium for å måle tettheten på gass.

Leganger forklarte fysikken bak den berøringsfrie lydproduksjonen slik:

– Det har to antenner, en på høyresiden. Og rundt denne antennen spiller jeg i det som kalles et elektromagnetisk felt. Så når min hånd går inn i det feltet, så skaper det en ny avstand fra hånden min og antennen, som til enhver tid oversettes til en lyd.

Mens høyre hånd kontrollerer tonehøyden langs et usynlig piano i luften, styrer venstre hånd volumet og artikulasjonen via den andre antennen:

– Den er like viktig og faktisk det er den som skaper den vakre musikken der, så der kan jeg separere toner eller øke volumet. Spiller ned igjen, så der skaper man på en måte den magiske dynamikken.

Dette unike samspillet mellom kropp og elektromagnetisme ble demonstrert i praksis under konserten, blant annet under fremføringen av Camille Saint-Saëns’ «The Swan». Instrumentets klanglige egenskaper, som ligger ekstremt nær menneskestemmen, ga den kjente melodien en sjelfull, men strengt kontrollert karakter, fri for kunstige tonehøydejusteringer.

Mellom klassisk ro og filmatisk tristhet

Konsertens musikalske anslag for øvrig ble ivaretatt av Kristiansund festivalkvartett, bestående av Daniel Dalnoki, Aslak Juva, Anders Rensvik og Joakim Munkner, i samspill med Kjetil Bjerkestrand på tangenter. Åpningsverket, «Andante con moto» av Franz Schubert, fungerte som en sober og harmonisk inngang til festivalen. Stykket fremsto som et temperamentsfullt verk som skjuler dype harmonier, før det mot slutten beveget seg inn i et mer dramatisk og ekspressivt landskap.

Overgangen til John Williams’ kjente tema fra Schindlers liste forsterket det emosjonelle alvoret. Fremføringen bar i seg en markant dualitet; det gjenkjennbare motivet fylte kirkerommet med en melankoli og tristhet som speilet verkets filmatiske opphav, og som korresponderte fint med den nasjonale stemningen denne underlige septemberkvelden.

Folketonens dekonstruksjon og rekonstruksjon

Kveldens første urfremføring var Jorun Marie Kvernbergs «Normoria et Raumsdalum», et verk for fele og sang. Komposisjonen hentet sin primære inspirasjon fra religiøse folketoner fra Nordmøre og Romsdal, med særlig rot i eldre arkivopptak fra Surnadal. Kvernberg har i sitt arbeid undersøkt hvordan disse salmetonene utviklet seg strukturelt gjennom historien:

– Den begynner sånn som den her alderdommelige tradisjonen vår med et utrolig fritt og individualistisk uttrykk.

Verket illustrerer hvordan innsamlere og musikere på midten av 1800-tallet systematiserte materialet for å tilpasse det datidens rådende konvensjoner:

– Og så kommer det da en og skal samle inn denne her salmen, kanskje på midten til 1800-tallet med den tanken om at det på en måte skal ryddes opp. Sånn gjorde de det, ikke sant, og ryddet opp rytmikken og la det inn med mer kunstmusikalsk system og logikk.

I kirkerommet utmyntet dette seg i en fremføring som startet i det rå, uforutsigbare tradisjonsuttrykket, før det gradvis antok en mer stram og systematisk salmekarakter. Kvernbergs vokal bidro med en klar og bærende dimensjon, i et arrangement som etter hvert utviklet seg til det ekspressive og dramatiske.

Globale rytmer med god klang

Jimu Makurumbandi presenterte urfremføringen av sitt verk «In the horizon siyana neni», der han traktet de tradisjonelle instrumentene mbira og ocean drum. Makurumbandi opptrådte i et unikt hodeplagg, og musikken utmerket seg med en distinkt rytmisk struktur og harmonisk oppbygning som tilførte rommet en lys karakter.

Instrumentariet bar på en praktisk, logistisk kuriositet: Den karakteristiske store, gule resonansbollen, som tradisjonelt lages av tørkede gresskar, var for anledningen konstruert i glassfiber. Dette var nødvendig for å tåle transportoverganger under internasjonale reiser. Nedi bollen var det montert metalltaster som ble anslått med en trepinne for å generere de perkussive klangene.

Populærmusikkens melankoli i klassisk drakt

Samarbeidet mellom Morten Harket og Peter Kvint resulterte i urfremføringen av det tidligere uutgitte verket «Falling». Komposisjonen åpnet i et lavmælt og meditativt tempo, før den gradvis bygde seg opp i rytme og intensitet. Det særpregede pop-estetiske fundamentet ble transformert gjennom strykerarrangementet, der utstrakt bruk av tapping ga verket et moderne, men likevel utpreget klassisk preg. Man kunne kjenne igjen noe av Harkets musikalske preg i stykket.

Dette ble etterfulgt av Sergei Rachmaninoffs «Vocalise». Verket bød på en klassisk, beroligende, men samtidig varm harmoni. De ulike instrumentgruppene avløste hverandre i en organisk struktur, der klangene smeltet sammen i et mektig crescendo. Uttrykket ga assosiasjoner til en høststorm i det nordmørske havgapet, der det musikalske landskapet vekslet mellom det karrige og det monumentale.

Eksistensiell tvil og det nymodernistiske rommet

Fiolinisten Tuva Halses urfremføring, «Mindfull», utfordret sjangergrensene ved å la de ulike instrumentene opptre i unison styrke, for deretter å vike for mer improvisatoriske partier med klare referanser til et litt «jazzy» uttrykk.

Dette ble kontrastert av Jan Erik Mikalsens «Melodía», et verk som utnyttet det fysiske rommet i Kirkelandet kirke. Komposisjonen baserte seg i oppstarten på lavfrekvente, rolige lyder. Deretter ble det bygd opp en betydelig dramatikk, før verket falt tilbake i absolutte, stille partier. Mikalsen strakte kirkerommet gjennom et monumentalt og urolig crescendo mot slutten av stykket, et uttrykk som korresponderte godt med kirkens nymodernistiske arkitektur fra 1964.

Under disse verkene leste Hilde Sandvik tekstlige refleksjoner, akkompagnert av Kjetil Bjerkestrand som la svake, atmosfæriske klanger under de talte ordene. Teksten stilte kritiske spørsmål ved vår samtids tendens til å la emosjonelle strømninger overstyre verifiserbare fakta. Sandvik formidlet her en eksistensiell refleksjon over informasjonssamfunnets kompleksitet:

– Er at de blir overveldet av informasjon, motstridende påstander, stadige skumlinger og løgn og til sist begynner vi å tvile på om og i det hele er sant.

Teksten berørte også kosmiske kontraster, der oppdagelsen av det mystiske, røde objektet i universet, ble satt opp mot det jordiske menneskelivets trivialiteter, fødsler og frykt.

Alexander Borodins «Nocturne» tilførte kvelden et tidløst preg. Verket fremsto med en rolig og harmonisk oppbygning, preget av en retningsbestemt, lekende dialog mellom lyse og mørke toner. Komposisjonen etterlot assosiasjoner til en klar stjernehimmel, og ble rundet av med en distinkt og våken kadens.

Deretter fulgte Camille Saint-Saëns’ «The Swan», hvor Cecilie Leganger igjen trådte opp på podiet for å traktere thereminen, sammen med Kjetil Bjerkestrand. Fremføringen fascinerte rent klanglig; det kjente, lyriske motivet ble artikulert gjennom thereminens unike bølgebevegelser, og instrumentets eteriske lyd bar en kvalitet som i stor grad imiterte den menneskelige sangstemmen.

Fellesskapets samlende avslutningstoner

Som siste ordinære programpost ble Henning Sommerros bestillingsverk, Vi spiller og danser, urfremført. Til denne avslutningen ble samtlige av kveldens medvirkende invitert opp på podiet. Jimu Makurumbandi sluttet seg etter hvert til på scenen. Med Bjerkestrand ved kirkeorgelet utfoldet det seg en lystig og utpreget dansbar melodi som markerte et energisk skifte som et høydepunkt i konsertens dramaturgi.

Konserten ble i sin helhet rundet av med en felles fremføring av Kongesangen. Etter et innledende forspill av Kristiansund festivalkvartett, stemte salens publikum i med ektefølt vokal styrke. Mot slutten av det andre verset bidro Henning Sommerro og Jorun Marie Kvernberg med en improvisert, ordløs vokaliserende overstemme, som ga den tradisjonelle hymnen en særegen, lokal avrunding. Samtlige av festivalens inviterte komponister var til stede på podiet under denne kollektive avslutningen. Etter sangen ble forestillingen avsluttet med et minutts spontan stillhet. Det var stille i kirken, det var vakkert og det var verdig vår store konge som ble ført til sin sine hvile tidligere på dagen.

Konklusjon

En vellykket åpning på en utfordrende dag. Musikalsk spennvidde som rett og slett er en hylles av musikkens steke vesen. Modig valg av reportoar, som fylte kirken med nye toner og uttrykk. Smakfullt bruk av lydbilder og rett og slett en estetisk opplevelse for hørselen.

‍