Samtalen åpnet med en utforskning av Ernest Hemingways betydning for Per Pettersons skriveliv. For Petterson ble møtet med den amerikanske forfatterens verker en formativ opplevelse som endret hans forståelse av hva det vil si å lese. Han beskriver hvordan rimelige utgivelser i billigbokrevolusjonen gjorde tekstene tilgjengelige mens han selv jobbet på verksted, og hvordan en kort novelle som «Indian Camp» spilte en avgjørende rolle.

Hemingway, isfjellteorien og den tilsynelatende enkelheten

Per Petterson forklarte tidsånden og sin egen umiddelbare reaksjon på denne litteraturen:

– Jeg tror at mange unge forfattere da jeg var ung, var veldig opptatt av Hemingway, og kanskje utdannelsens tidlige bøker. Det er noe maskulint greier der som sikkert har telt litt. Men den viktigste årsaken var jo at Hemingway kom på norsk på nytt med billigbok revolusjonen. Hemingways samlede noveller var jo altfor bok nummer én. Det som var med Hemingway, var at jeg ble så beveget av det han skrev.

Karin Haugen pekte på at den klassiske beskrivelsen av denne stilen ofte handler om den såkalte isfjellteorien, at det meste ligger under overflaten. Hun spurte om denne arbeidsmetoden har påvirket ham direkte, der følelsene investeres i selve tyngden av ordene.

Per Petterson nyanserte her sitt forhold til Ernest Hemingways kjente teori og vektla i stedet relasjonen til mottakeren av teksten:

– Ja, det kan godt hende. Men jeg er litt uenig med ham. Jeg brukte jo ganske små ord fordi jeg tenkte at du må ikke gjøre som de gjorde før, du må bruke små ord som du kan stå for, ikke sant? Jeg tenkte mer det at hvis det skulle være så stor betydning. Altså for det han sa, var jo at du kan skrive hva som helst, bare du vet akkurat hva du utelater. Og da vil det utelatte måtte få en virkning da, sånn som det berømte isfjellet. Det er jo bare tull, fordi jeg skrev jo da «Ut og stjæle hester», og der er det en som er 50 år i midten som det ikke er noen spor etter, og jeg vet ikke hva som skjedde der, jeg er ikke engang interessert i hva som skjedde der.

Biografiske spor og maskulinitetens sårbarhet

Per Pettersons interesse for Ernest Hemingway strekker seg også til mennesket bak bøkene. I sin bok «Mitt Abruzzol» har han skrevet åpent om sitt omfattende eie av Hemingway-biografier. Karin Haugen konfronterte ham med dette og spurte hva han søker i beretningene om forfatterens liv.

Per Petterson utdypet hva som fascinerer ham ved biografiene, og trakk frem et spesifikt historisk og geografisk skjæringspunkt. Hvor Hemingway tok spranget til å skrive stor litteratur:

– Nei, jeg har jo akkurat som med bøkene hans, altså at jeg er på leting etter sånn: Hvor var det du skjønte at han tok det spranget.

Samtidig som Ernest Hemingway ofte forbindes med et utpreget maskulint image og en «muskuløs» prosa, rommer tekstene hans en dyp sårbarhet. Karin Haugen bemerket at Per Petterson selv ofte blir forbundet med mannlige hovedpersoner, men at hans litterære prosjekt er betydelig bredere enn merkelappen antyder. Petterson erklærte seg enig i at det tidlige forfatterskapet til Hemingway viser helt andre sider enn det ensidige maskuline imaget, og viste til merutgivelser som utforsker kjønnsoverskridende tematikk:

– Altså, hvis man har lest de tre-fire første bøkene til Hemingway, så vil man ikke sagt det egentlig, inklusive novellene hans da. Som har den fantastiske novellen som heter «Hills Like White Elephants», hvor alt foregår, og er dialog på en togstasjon, hvor det er helt åpenbart etter hvert at denne mannen prøver å få denne dama til å ta abort.

Identiteten som «femi forfatter» og empatiens metode

Diskusjonen rundt kjønn og litterære merkelapper ledet naturlig over i Per Pettersons egen definisjon av sitt forfatterskap. Han har tidligere omtalt seg selv som en «femi forfatter». Karin Haugen ba ham utdype hva han legger i dette begrepet. Per Petterson redegjorde for sitt ønske om å distansere seg fra tradisjonelle maskuline merkelapper, og beskrev den konkrete metoden han brukte under arbeidet med romanen «Tidsstudier», som har en kvinnelig forteller:

– Jeg vet ikke, det er sånn fordi at jeg vil være det jeg oppfatter meg som. Det motsatte av maskuline forfattere . Fordi jeg synes det. Vil ikke gjerne bli kalt det, føler det ikke sånn.

Videre fortalte han om overgangen fra en mer utpreget maskulin tone til arbeidet med romanen «I kjølvannet» og drivkraften bak karakterene der, spesielt inspirert av sin egen mor:

– Men jeg visste at det måtte komme til å skrive den boka gjennom, altså «Til Sibir», fordi jeg synes moren min var så fascinerende, og jeg visste ikke hva ei jente som henne tenkte da hun var 13 år på trettitallene Jeg gjorde ikke det. Så da måtte jeg på en måte dikte. Det er jo det man gjør, man dikter jo, man finner ikke på. Man dikter. Og jeg synes det var veldig ålreit, veldig ålreit å jobbe med den, altså.

Utroskap, 1980-tallets naivitet og det emosjonelle amatørskapet

I sin nyeste roman, «Du er hjemme nå», retter Per Petterson søkelyset mot karakteren Kasper, som konfronteres med fortiden sin og den perioden hvor han forelsket seg i sin kones venninne. Romanen skildrer eldre menn som søker å gjøre opp for seg overfor kvinnene i sitt liv. Karin Haugen spurte hvor denne sterke trangen hos mennene til å gjøre rett kommer fra.

Per Petterson forklarte at scenene og refleksjonene har utgangspunkt i reelle, ærlige samtaler fra hans eget liv. Men påpeker at det ikke er de samme personene:

– Jeg er ikke sånn, men det er bygd på samtaler som jeg selv har hatt på Egon på Lillestrøm med en eldre kamerat.

Han fortsetter:

– Du kan jo ikke gjøre det godt igjen. Det har skjedd kanskje for femogtyve år siden eller noe sånt, men de husker det så godt. Jeg husker alt sånt. Alle gangene man har vært litt slem mot noen, så husker jeg det godt.

Karin Haugen pekte på det spesifikke øyeblikket i romanen der Kaspers utroskap og forelskelse blir uttalt, og spurte hvordan lesere rundt om i landet har reagert på konas respons under bokturneen. Petterson utdypet nyansene i karakterenes emosjonelle situasjon og plasserte handlingen i en spesifikk tidskontekst, preget av 1980-tallets omgangsformer:

– Altså, hvis man ikke er på parti med Kasper som et utgangspunkt i hvert fall, så blir det en veldig, veldig vanskelig bok.

‍Klasse, dialektbarrierer og den språklige ordboksrammen

Et annet sentralt element som ble belyst under samtalen, var forholdet mellom språk og samfunnsklasse. Karin Haugen refererte til en spalte i Klassekampen der en leser hadde uttalt at hun elsket Pettersons bøker, men valgte å lese dem i dansk oversettelse for å slippe unna det spesifikke språklige særpreget. Petterson delte sine umiddelbare og mer langsiktige refleksjoner rundt denne leserens uvanlige valg, og sa at han først ble sur, men fant ut at det egentlig var veldig fint. Han påpekte imidlertid:

– Altså, det at hun gjør det, er jo veldig spesielt.

Dette ledet over i en dypere diskusjon om hvordan Petterson bevisst har formet sitt litterære språk for å forbli tro mot sin egen arbeiderklassebakgrunn i Groruddalen, samtidig som han opprettholder fullstendig kontroll over teksten.

Det usagte i kunstopplevelsen: Munch og morens hemmelighet

Samtalens siste tematiske bolk handlet om barndomsminner og kunstens evne til å endre et liv. Per Petterson skildret sitt første møte med Edvard Munchs malerier som 14-åring, da han tok T-banen fra Groruddalen til Tøyen.

Per Petterson beskrev opplevelsen som et fundamentalt rystende sjokk:

– Da jeg var 14 år, så kom jeg jo da med T-banen fra Groruddalen. Det tok 11 minutter på T-banen fra oss og til Tøyen, og der lå Munch-museet og var totalt tilgjengelig. Og vi fikk jo helt sjokk når jeg gikk inn der. Altså, jeg hadde ikke sett et ekte maleri, bortsett fra det som vi hadde da, som var helt jævlig, for faren min syntes det var fint.

Det mest emosjonelt øyeblikket oppstod da han knyttet sin egen kunstopplevelse til historien om sin mor. Flere år senere oppdaget han nemlig at moren i en årrekke hadde hatt sin daglige arbeidsplass på Freia sjokoladefabrikk på Rodeløkka, hvor hun spiste i en kantine utsmykket med nettopp Munchs originale veggmalerier, uten noensinne å ha nevnt det for sønnen.

‍Avslutning og opplesning: Tidsbildet fra 1960-tallet

Mot slutten av arrangementet ga Karin Haugen ordet til Per Petterson for en eksklusiv opplesning fra hans pågående og uferdige romanprosjekt. Romanen er satt til en ekstrem vinter på 1960-tallet, og kretser rundt relasjonen mellom to brødre og en dramatisk foreldrereise gjennom snøen for å tilkalle lege til et sykt barn.

Utdraget introduserer skikkelser som doktor Sundstrøm og hans blankpolerte Opel Kapitan, og fanger en historisk epoke kjennetegnet av mangel på moderne bekvemmeligheter og en usagt, familiær aksept av livets harde realiteter:

– Det var den gangen legen kom hjem til deg om kvelden hvis du var syk. Det er lenge siden nå, men du ser de filmer fra en viss tid, en viss epoke, eller de filmer som skal forestille å være på den tida denne boken. Det fantes ikke mobiltelefon, og du ser det i filmen hvordan den ene av foreldrene, hvis den andre er dårlig, går til den nærmeste naboen som har den vanlige husdyr som krem på kommoden. Speilet, for nesten ingen har... For nesten ingen har bil der hvor de bor enda.

Gjennom teksten formidles morens stadige påminnelse om at barnet «nesten døde», noe som blir styrende for karakterens senere forståelse av hvordan man må «vekte» hendelser i livet:

– Jeg kommer aldri til å glemme, sa mora mi igjen og igjen i åra som kom etter, at du holdt på å dø. At du kunne ha dødd hvis det ikke var for doktor Sundstrøm. Det var derfor jeg fikk det minste kakestykket og doktor Sundstrøm det største på grunn av omstendighetene, sa han ville overhodet... Det kommer an på vektinga. Det var ikke noe av det jeg tenkte på før, men jeg aksepterte det som vi aksepterte så mye annet. Jeg var en lærling i livet og hver uke, hver måned skjedde ting som var nye for meg, og jeg protesterte sjelden. Jeg aksepterte dem med interesse, kunne man si.

Tekstutdraget og samtalen avsluttet med en lavmælt konstatering av guttens overlevelse og den felles forståelsen mellom brødrene:

– Det går bra, du døde ikke selvfølgelig. Han dyttet meg i skulderen, jeg dyttet ham tilbake og vi smilte til hverandre. Vi var enige, så det sammen.

‍

‍