Den norske filmbransjen er i dag strukturert rundt et paradoks. På den ene siden har vi et omfattende offentlig støttesystem, forvaltet gjennom Norsk filminstitutt (NFI), politisk forankret og kulturpolitisk legitimert. På den andre siden er bransjen preget av økonomisk sårbarhet, lav privat kapitaltilgang og et arbeidsmarked som i praksis er ustabilt og prosjektbasert. Resultatet er et filmfelt som så vidt overlever, men sjelden får utvikle seg på egne vilkår. Dagens ordninger er i for liten grad utformet for å møte de faktiske økonomiske realitetene i bransjen.
Illustrasjons bilde. Norsk film. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementNorsk film lever på nåde
Av Erik Aukan, samfunnsredaktør i Applausen
Den norske filmbransjen er i dag strukturert rundt et paradoks. På den ene siden har vi et omfattende offentlig støttesystem, forvaltet gjennom Norsk filminstitutt (NFI), politisk forankret og kulturpolitisk legitimert. På den andre siden er bransjen preget av økonomisk sårbarhet, lav privat kapitaltilgang og et arbeidsmarked som i praksis er ustabilt og prosjektbasert. Resultatet er et filmfelt som overlever, men sjelden får utvikle seg på egne vilkår.
Dagens ordninger er ikke feil i sitt utgangspunkt. Problemet er at de ikke er tilstrekkelige, og at de i for liten grad er utformet for å møte de faktiske økonomiske realitetene i bransjen.
Norsk film er i hovedsak finansiert av staten. Det er et politisk valg, og det har gitt resultater i form av høy produksjonsaktivitet, kunstnerisk bredde og internasjonal anerkjennelse. Samtidig har systemet skapt en struktur der offentlig støtte er hovedmotoren, mens privat kapital forblir marginal. At statsstøtten kommer med vilkår som går direkte inn på kunstnerisk frihet er problematisk.
Dette er ikke et uttrykk for manglende vilje i filmbransjen, men for manglende insentiver. Norske filmer gir sjelden økonomisk avkastning for private investorer. Risikoen er høy, markedet er lite, og inntektsstrømmene er usikre. Når staten dekker store deler av budsjettet, men uten å ta den fulle risikoen, blir private aktører stående igjen med et svakt og lite attraktivt investeringsgrunnlag.
Resultatet er at filmprodusenter i praksis konkurrerer om offentlige midler, ikke om publikum eller kapital. Det gjør feltet administrativt tungt, politisk sårbart og økonomisk lite robust.
Den norske insentivordningen for filmproduksjon trekkes ofte frem som et svar på bransjens utfordringer. I realiteten er den i stor grad tilpasset utenlandske produksjoner, ikke norske. Kravene til finansiering og volum gjør at mange norske prosjekter faller utenfor, samtidig som ordningen i liten grad bidrar til å bygge varig kapasitet i det norske produksjonsleddet.
Dette er et grunnleggende problem. Når offentlige midler i økende grad brukes til å tiltrekke internasjonale produksjoner, uten parallelle tiltak for å styrke norsk eierskap, risikerer man at Norge blir et attraktivt opptaksland – men fortsatt et svakt filmland. Paradoksalt har det vist seg at utenlandske filmproduksjoner til Norge uteblir, fordi ordningene ansees som for dårlige.
Filmbransjen består av høyt kvalifiserte fagarbeidere, regissører, teknikere og kunstnere. For å komme dit har de en lang og dyr utdannelse og opparbeidet erfaring for å bli gode på det de gjør. Likevel er arbeidsforholdene preget av midlertidighet, uforutsigbarhet og lav økonomisk sikkerhet. Dette er ikke en utilsiktet bivirkning, men en direkte konsekvens av finansieringssystemet.
Når produksjonene er prosjektbaserte og finansieringen kortsiktig, blir også arbeidsmarkedet fragmentert. Mange forlater bransjen, ikke av mangel på kompetanse, men av økonomisk nødvendighet. Dette svekker kontinuitet, kompetansebygging og langsiktig kvalitet. Vi risikerer å få en Temu– filmbransje, der gode skuespillere byttes ut med den minst kostbare fellesnevneren. Debatten er allerede i gang i Hollywood med KI-genererte skuespillere. Hvis vi skal følge de tidligere historiske tendensene for at norsk filmbransje tar etter, vil trendene etterhvert dukke opp her også. Har norske politikere et svar på disse utfordringene? Så langt har vi ikke sett tendenser til en radikal omgjøring av vilkårene.
Hvis norsk film skal ha en bærekraftig fremtid, holder det ikke å justere enkeltordninger. Det krever strukturelle grep.
For det første må staten ta et tydeligere ansvar for risiko. Offentlige midler bør i større grad fungere som førstetap, slik at private investeringer faktisk blir attraktive. Uten en reell risikodeling vil privat kapital forbli fraværende.
For det andre må insentivordningene rettes mot norske produsenter, ikke bare mot internasjonale aktører. Skal ordningene legitimere sin eksistens, må de bidra til varig verdiskaping i norsk film, ikke bare kortsiktig aktivitet.
For det tredje må norsk film i større grad tenke internasjonalt fra start. Samproduksjoner, fellesfinansiering og eksportrettede prosjekter er ikke et kompromiss med kunstnerisk kvalitet, men en forutsetning for økonomisk bærekraft i et lite språkområde.
For det fjerde må det eksistere reell kunstnerisk frihet. I dag har vi eksempler på at filmstøtten prioriterer en bestemt type bakgrunn eller identitet som forutsetning for tildeling av filmstøtte, noe som ødelegger for lydhørheten for mangfoldet av fortellinger og uttrykk som faktisk driver kvaliteten fremover.
Kunstnerisk kvalitet må vurderes ut fra fortellers kraft, originalitet og håndverk, ikke ut fra hvorvidt rollebesetningen eller de skapende miljøene rundt filmen reflekterer en bestemt demografi, bakgrunn eller kjønn. Når støtteordninger uforholdsmessig favoriserer enkelte profiler bestemt ut i fra ideologiske kriterier, risikerer vi å stenge ute talenter som ikke passer inn i en forhåndsdefinert mal, og dermed svekke risiko- og innovasjonsevnen i norsk film.
Hva man er skal ikke definere det man skaper. For å oppnå genuin kvalitet må beslutningene om tildeling være åpent dokumenterbare, basert på kunstnerisk ambisjon og prosjektets kreative potensial, samt være transparent i hvordan mangfold vurderes og integreres som en ressurs– ikke som en formalitet. Mangfold er en ressurs, ikke i praksis en formell forutsetning for om en film skal tildeles støtte eller ikke.
Et konkret eksempel på dette er en artikkel i Aftenposten, om filmskaperen Nicholas Osborne som fikk avslag fordi konsulenten som behandlet støttesøknaden ikke så for seg at han som hvit mann kunne greie å sette seg inn i andre sin situasjon. I avslagsbrevet fra NFI trekkes det frem at Osborne er en «hvit middelaldrende mann». «Det er utfordrende for meg å se hvordan en hvit middelaldrende mann kan gi en troverdig skildring av en syrisk flyktningtenåringsjente med PTSD, spesielt med den spesifikke og komplekse historien rundt hennes tap av en bror».
Til sist må kulturpolitikken erkjenne at film ikke bare er kunst, men også arbeid og næring. Uten mer stabile rammer for dem som faktisk lager filmene, vil systemet gradvis miste sitt fundament.
Situasjonen i norsk filmbransje er ikke uunngåelig. Den er resultatet av politiske prioriteringer og strukturelle valg. Spørsmålet er om man ønsker en filmbransje som kontinuerlig overlever på minimum, eller en bransje som gis mulighet til å stå på egne ben. Støtte fra private initiativ gir mange fordeler, men i Norge er det per i dag ikke et realistisk og fungerende marked for kun private sponsorer.
Å videreføre dagens ordninger uten vesentlige endringer er i realiteten å akseptere en permanent krisetilstand. Norsk film fortjener bedre enn det.
Norsk film lever på nåde
Av Erik Aukan, samfunnsredaktør i Applausen
Den norske filmbransjen er i dag strukturert rundt et paradoks. På den ene siden har vi et omfattende offentlig støttesystem, forvaltet gjennom Norsk filminstitutt (NFI), politisk forankret og kulturpolitisk legitimert. På den andre siden er bransjen preget av økonomisk sårbarhet, lav privat kapitaltilgang og et arbeidsmarked som i praksis er ustabilt og prosjektbasert. Resultatet er et filmfelt som overlever, men sjelden får utvikle seg på egne vilkår.
Dagens ordninger er ikke feil i sitt utgangspunkt. Problemet er at de ikke er tilstrekkelige, og at de i for liten grad er utformet for å møte de faktiske økonomiske realitetene i bransjen.
Norsk film er i hovedsak finansiert av staten. Det er et politisk valg, og det har gitt resultater i form av høy produksjonsaktivitet, kunstnerisk bredde og internasjonal anerkjennelse. Samtidig har systemet skapt en struktur der offentlig støtte er hovedmotoren, mens privat kapital forblir marginal. At statsstøtten kommer med vilkår som går direkte inn på kunstnerisk frihet er problematisk.
Dette er ikke et uttrykk for manglende vilje i filmbransjen, men for manglende insentiver. Norske filmer gir sjelden økonomisk avkastning for private investorer. Risikoen er høy, markedet er lite, og inntektsstrømmene er usikre. Når staten dekker store deler av budsjettet, men uten å ta den fulle risikoen, blir private aktører stående igjen med et svakt og lite attraktivt investeringsgrunnlag.
Resultatet er at filmprodusenter i praksis konkurrerer om offentlige midler, ikke om publikum eller kapital. Det gjør feltet administrativt tungt, politisk sårbart og økonomisk lite robust.
Den norske insentivordningen for filmproduksjon trekkes ofte frem som et svar på bransjens utfordringer. I realiteten er den i stor grad tilpasset utenlandske produksjoner, ikke norske. Kravene til finansiering og volum gjør at mange norske prosjekter faller utenfor, samtidig som ordningen i liten grad bidrar til å bygge varig kapasitet i det norske produksjonsleddet.
Dette er et grunnleggende problem. Når offentlige midler i økende grad brukes til å tiltrekke internasjonale produksjoner, uten parallelle tiltak for å styrke norsk eierskap, risikerer man at Norge blir et attraktivt opptaksland – men fortsatt et svakt filmland. Paradoksalt har det vist seg at utenlandske filmproduksjoner til Norge uteblir, fordi ordningene ansees som for dårlige.
Filmbransjen består av høyt kvalifiserte fagarbeidere, regissører, teknikere og kunstnere. For å komme dit har de en lang og dyr utdannelse og opparbeidet erfaring for å bli gode på det de gjør. Likevel er arbeidsforholdene preget av midlertidighet, uforutsigbarhet og lav økonomisk sikkerhet. Dette er ikke en utilsiktet bivirkning, men en direkte konsekvens av finansieringssystemet.
Når produksjonene er prosjektbaserte og finansieringen kortsiktig, blir også arbeidsmarkedet fragmentert. Mange forlater bransjen, ikke av mangel på kompetanse, men av økonomisk nødvendighet. Dette svekker kontinuitet, kompetansebygging og langsiktig kvalitet. Vi risikerer å få en Temu– filmbransje, der gode skuespillere byttes ut med den minst kostbare fellesnevneren. Debatten er allerede i gang i Hollywood med KI-genererte skuespillere. Hvis vi skal følge de tidligere historiske tendensene for at norsk filmbransje tar etter, vil trendene etterhvert dukke opp her også. Har norske politikere et svar på disse utfordringene? Så langt har vi ikke sett tendenser til en radikal omgjøring av vilkårene.
Hvis norsk film skal ha en bærekraftig fremtid, holder det ikke å justere enkeltordninger. Det krever strukturelle grep.
For det første må staten ta et tydeligere ansvar for risiko. Offentlige midler bør i større grad fungere som førstetap, slik at private investeringer faktisk blir attraktive. Uten en reell risikodeling vil privat kapital forbli fraværende.
For det andre må insentivordningene rettes mot norske produsenter, ikke bare mot internasjonale aktører. Skal ordningene legitimere sin eksistens, må de bidra til varig verdiskaping i norsk film, ikke bare kortsiktig aktivitet.
For det tredje må norsk film i større grad tenke internasjonalt fra start. Samproduksjoner, fellesfinansiering og eksportrettede prosjekter er ikke et kompromiss med kunstnerisk kvalitet, men en forutsetning for økonomisk bærekraft i et lite språkområde.
For det fjerde må det eksistere reell kunstnerisk frihet. I dag har vi eksempler på at filmstøtten prioriterer en bestemt type bakgrunn eller identitet som forutsetning for tildeling av filmstøtte, noe som ødelegger for lydhørheten for mangfoldet av fortellinger og uttrykk som faktisk driver kvaliteten fremover.
Kunstnerisk kvalitet må vurderes ut fra fortellers kraft, originalitet og håndverk, ikke ut fra hvorvidt rollebesetningen eller de skapende miljøene rundt filmen reflekterer en bestemt demografi, bakgrunn eller kjønn. Når støtteordninger uforholdsmessig favoriserer enkelte profiler bestemt ut i fra ideologiske kriterier, risikerer vi å stenge ute talenter som ikke passer inn i en forhåndsdefinert mal, og dermed svekke risiko- og innovasjonsevnen i norsk film.
Hva man er skal ikke definere det man skaper. For å oppnå genuin kvalitet må beslutningene om tildeling være åpent dokumenterbare, basert på kunstnerisk ambisjon og prosjektets kreative potensial, samt være transparent i hvordan mangfold vurderes og integreres som en ressurs– ikke som en formalitet. Mangfold er en ressurs, ikke i praksis en formell forutsetning for om en film skal tildeles støtte eller ikke.
Et konkret eksempel på dette er en artikkel i Aftenposten, om filmskaperen Nicholas Osborne som fikk avslag fordi konsulenten som behandlet støttesøknaden ikke så for seg at han som hvit mann kunne greie å sette seg inn i andre sin situasjon. I avslagsbrevet fra NFI trekkes det frem at Osborne er en «hvit middelaldrende mann». «Det er utfordrende for meg å se hvordan en hvit middelaldrende mann kan gi en troverdig skildring av en syrisk flyktningtenåringsjente med PTSD, spesielt med den spesifikke og komplekse historien rundt hennes tap av en bror».
Til sist må kulturpolitikken erkjenne at film ikke bare er kunst, men også arbeid og næring. Uten mer stabile rammer for dem som faktisk lager filmene, vil systemet gradvis miste sitt fundament.
Situasjonen i norsk filmbransje er ikke uunngåelig. Den er resultatet av politiske prioriteringer og strukturelle valg. Spørsmålet er om man ønsker en filmbransje som kontinuerlig overlever på minimum, eller en bransje som gis mulighet til å stå på egne ben. Støtte fra private initiativ gir mange fordeler, men i Norge er det per i dag ikke et realistisk og fungerende marked for kun private sponsorer.
Å videreføre dagens ordninger uten vesentlige endringer er i realiteten å akseptere en permanent krisetilstand. Norsk film fortjener bedre enn det.
