Fredag 6. februar hadde Kristiansund Jazzklubb invitert Molde Jazzensemble med vokalist Marlen Tjøsvoll til Klubbscenen på Kulturfabrikken. Ensemblet ble stiftet i 2018 og har tidligere vært innom byen én gang. De kom inn i rommet med et uttalt klubbopplegg: to sett, pause og ekstranummer, og et repertoar forankret i kjente jazzstandarder og velprøvde titler.
Marlen Tjøsvoll
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonseptet var formulert med én setning som jeg noterte meg straks jeg så den, og som viste seg å være dekkende for kvelden:
– Et møte mellom spilleglede og vokal kraft!
Gjennom to sett var det nettopp dette som pekte seg ut: vokalen som tyngdepunkt, et samspillsikkert komp og et publikum som gav applaus tidlig og fortsatte å svare gjennom hele konserten.
Klubbscenen var rigget slik en jazzklubb gjerne skal være: små bord, korte avstander, lite sceneskille mellom musikere og publikum. Det gir lite rom for anonymitet. Hver detalj i frasering, tempi og klang blir hørbar. Publikum sitter så nært at man i praksis deler samme arbeidsrom.
Jeg opplevde at kvelden startet uten store introduksjoner. Bandet gikk på, stemningen i salen var allerede god, og signalet var tydelig: Det var et kjent materiale innenfor et format publikum kjenner godt, med en klar vokalist i front og en intern dramaturgi som var planlagt på forhånd heller enn overlatt til tilfeldigheter.
På scenen stod vokalisten Marlen Tjøsvoll, som allerede har markert seg som en ung jazz-sangerinne i Norge og har bakgrunn fra «Idol» (2011) og «The Voice» (2025). Rundt henne sto blåserrekka med Kjell Nyland på trompet, Sven Bernt Ellingsæter på tenorsaksofon og Magne Falk på altsaksofon. Rytmeseksjonen besto av Trond Aunan ved piano og Rhodes, Dag-Runar Wikeland på gitar, Erik Jenset på bass og Espen Krumpolc på trommer. Lyden i rommet ble ivaretatt av lydtekniker Torkild Madsen.
Repertoaret var godt forankret i jazzens standardkatalog, men var tydelig strukturert. Første sett besto av «Afternoon in Paris», «Tom Thumb», «Cry Me a River», «The Old Country», «In a Sentimental Mood» og «I Was Telling Him About You». Andre sett tok utgangspunkt i «Scotch and Water», «Blue Moon», «Bang Bang», «My Heart Belongs to Daddy», «Body & Soul» og «My Favourite Things», før «Bring It on Home» ble hentet frem som ekstranummer. Jeg tar her for meg et utdrag av låtene.
Allerede fra første tone i «Afternoon in Paris» opplevde jeg et band som gikk rett inn i materiale og puls, uten å bruke tid på å «teste rommet». Åpningen var silkeglatt og rytmisk trygg, og ensemblet ble møtt med applaus tidlig i låten.
Tidlig applaus er et konkret tegn på at publikum oppfatter at bandet har kontroll på både innsatser og driv, og at kommunikasjonen mellom scene og sal etableres raskt.
Det var på dette tidspunktet jeg merket meg at stemningen i lokalet var god. Responsen kom ikke først ved låtslutt, men også i løpet av numrene, med små applauslommer jeg tolker som reaksjoner på enkeltpartier og små solistiske bidrag.
Med «Tom Thumb» ble pulsen ytterligere definert. Pulsen tøffet taktfast og rytmisk avgårde. Det betyr i praksis at bandet etablerte en stabil groove med tydelig framdrift, uten behov for dramatiske brudd eller markerte kantede overganger så tidlig i kvelden.
Jeg opplevde det som et langdistansetog på vei over et kontinent: En jevn bevegelse der energien ikke ligger i stopp og start, men i det vedvarende løftet. Publikum svarte med applaus, responsen dukket opp flere steder i låten, antakelig utløst av soloer, små arrangementsvendinger eller tydelige fraseringspunkt som folk i salen kjente igjen og satte pris på underveis.
Det var med «Cry Me a River» at vokalen trådte frem for første gang som kveldens tydelige tyngdepunkt. Marlen Tjøsvoll er en teknisk god sangerinne som samtidig knytter kontakt med publikum igjennom det hun synger. Hun tok sangen og sendte den rett i hjertene til publikum.
I en jazzkontekst betyr det at intonasjon, timing og dynamikk er på plass, samtidig som tekstfremføringen ikke blir nøytral, flat eller bare korrekt. Det var en klar retning i fraseringen, og låten ble sunget med innlevelse. Tjøsvoll fikk applaus flere ganger underveis, noe som ofte skjer når frasing og dramaturgi i en vokalballade treffer publikum direkte.
Siste låt før pause var «I Was Telling Him About You». Denne låten husker Marlen fra studietiden ved Berklee College of Music i Boston, hvor Tjøsvoll har utdanningen sin fra. Denne kvelden fremstod dette som en konkret kobling mellom repertoar og bakgrunn. Det var ikke en tilfeldig plukket standard, men en låt som tydelig har fulgt henne gjennom et utdanningsløp og inn i et profesjonelt uttrykk. For publikum betyr det at man får høre materiale med et annet eierskap enn en låt som bare er hentet inn til anledningen.
Pausen mellom settene var preget av god prat og gode samtaler rundt bordene. Dette er en del av klubbformatet: publikum får anledning til å bearbeide inntrykk, kommentere låter og prestasjoner, og etablere et slags felles referansegrunnlag før andre sett.
Når denne sosiale delen fungerer, slik jeg opplevde det her, gir det ofte en effekt i neste sett: terskelen for applaus blir lavere, og publikum blir raskere med på det som skjer. Det var tydelig også denne kvelden.
Andre sett startet friskt med «Scotch and Water», en livlig og energisk låt, og at den gode rytmen gjorde at «folk ble fort med på låten».
Her var grepet tydelig: etter en sosial pause valgte bandet å hente fokus tilbake gjennom tempo og driv, ikke gjennom en langsom ballade eller en lang introduksjon. Kompet holdt en stram rytmisk linje, og resten av ensemblet la seg på med tydelig energi. Det tok ikke mange taktene før jeg så at publikum var fullt tilbake i lyttemodus.
I andre sett var det særlig «Blue Moon» som pekte seg ut som kveldens klareste vokalhøydepunkt. Vurderingen bygger på to forhold: innlevelse og bruk av vokalteknikk.
Her var det kontrollert vibrato, bevisst frasering, tydelige dynamiske skift og evne til å variere klang og intensitet uten at teksten mistet klarhet. Hun fremsto rutinert og trygg i rommet, med en scenisk erfaring som åpenbart kommer fra mer enn bare klubber og mindre scener.
Hun grep låten og sendte den rett i hjertene til publikum. Dette ble belønnet med applaus. Det samsvarte godt med opplevelsen i salen: dette var et punkt der vokalen bar hele rommet, med bandet som støttende ramme rundt.
På «Bang Bang» gjorde jeg en mer konkret klanglig observasjon. Gitaren dominerte med litt for mye vibrato. En prat med gitaristen etterpå gav en forklaring. Akustikken fungerte ikke helt der jeg satt, siden jeg fikk en kraftigere reflekslyd av monitorhøyttaleren som dominerte for mye.
I et slikt klubblokale vil gitarens plass i lydbildet variere merkbart med sitteposisjon. Et uttrykk som fra scenen oppleves som fargelegging, kan fra enkelte plasser i salen komme ut som mer dominerende enn ønsket. Kommentaren min er derfor formulert mer som et rom- og akustikkavvik, i akkurat denne situasjonen, ikke som en totalvurdering av gitarspillet denne kvelden.
Tjøsvoll fanget rommet med låten. Det sier noe om balansen mellom detaljer og helhet: selv om gitarens vibrato enkelte steder i rommet kunne oppleves noe påtrengende, var vokalen fortsatt kontrollerende kraft i nummeret, og publikum fulgte henne mer enn de hang seg opp i klangdetaljer.
Tjøsvoll taklet skiftet i både låt og stil godt.
Denne låten krever en annen type frasering og scenisk holdning enn mange av de mer rettlinjede balladene tidligere i settet. Jeg opplevde at hun gikk inn i dette skiftet rett på uten å tape verken presisjon eller uttrykk. Klangbildet fremsto varmt og fyldig, og hun holdt intonasjonen stødig selv når uttrykket krevde mer lek med tekst og timing. Her er det tydlelig at erfaringen fra å fremføre varierte låter fra Idol og The Voice godt med.
På «Body & Soul» opplevde vi særlig Tjøsvolls sans for scenisk dramatikk. Hun liker dramatikken og det å kunne utfolde og uttrykke seg på scenen.
Her handler dramatikk ikke om store fysiske gester, men om hvordan hun bruker tid: fraser som strekkes, pauser som legges med presisjon, og intensitet som bygges opp og slippes uten at formen faller fra hverandre. Hun hadde sangen i sin hule hånd og leverte den med tett forbindelse til publikum.
For meg var dette et tydelig uttrykk for eierskap til materialet. Hun styrte nummeret, tok seg tid når det trengtes, og lot teksten og melodien komme ut med en klar følelse av at dette var hennes versjon – ikke bare en korrekt gjengivelse av en kjent standard.
Helhetsinntrykket mitt av Molde Jazzensemble denne kvelden er et band som leverte en jevnt god klubbkonsert. Kompet med Erik Jenset på bass, Espen Krumpolc på trommer og Trond Aunan på piano/Rhodes holdt en rytmisk kontroll som ga både blåserrekken og vokalisten trygt arbeidsrom.
Blåserne Kjell Nyland, Sven Bernt Ellingsæter og Magne Falk fylte rollen sin både som melodibærere og solister, uten å ta fokus vekk fra vokalen, men heller å støtte og farge den. Dag-Runar Wikeland hadde en mer sårbar posisjon i lydbildet, der særlig vibratobruken på «Bang Bang» viste hvor avhengig gitaren er av rom og plassering i miksen.
Lyden som helhet opplevde jeg som godt ivaretatt av Torkild Madsen, med det nevnte forbeholdet om at sitteposisjonen min kan ha påvirket akkurat hvordan gitarens klang slo ut på enkelte låter. Det var derfor jeg formulerte innvendingen som et mulig rom- og akustikkspørsmål, heller enn en generell kritikk.
Fra kvelden står Marlen Tjøsvolls vokal igjen som den tydeligste profilen. Stemmen er fyldig, fargesterk og teknisk kontrollert, med evne til å bære både balladene og de mer drivende låtene uten å miste kjerneklangen.
Gjennom låter som «Cry Me a River», «Blue Moon» og «Body & Soul» viste hun at hun både behersker håndverket og har en klangsignatur som egner seg godt til dette standardrepertoaret. Det var vokalen som tegnet den tydeligste linjen gjennom kvelden, mens ensemblet rundt la rammen som gjorde det mulig.
Som reportasje viser denne kvelden et Molde Jazzensemble som bruker standardrepertoar til å bygge en bevisst strukturert klubbkveld: to sett, sosial pause, et publikum som responderer tidlig og ofte, og en vokalist som publikum forholder seg til som tydelig sentrum.
Som anmeldelse peker helheten mot en konsert med jevnt god kvalitet, solid rytmisk kontroll, god publikumskontakt og en vokalist som fremstår som et klart tyngdepunkt og en naturlig formidler. Det er absolutt hennes styrke. Det eneste tydelige forbeholdet jeg noterte, gjaldt den klanglige balansen på gitaren i «Bang Bang» fra min sitteposisjon. En høyst lokal opplevelse.
Resten av kvelden bar preg av et band som gjorde det de kom for å gjøre: levere god standardbasert klubbjazz og ekte spilleglede med tydelig vokalprofil og samspillsikkert komp.
Jeg avsluttet notatene mine med en enkel setning:
– Denne kvelden ble vi underholdt!
Konseptet var formulert med én setning som jeg noterte meg straks jeg så den, og som viste seg å være dekkende for kvelden:
– Et møte mellom spilleglede og vokal kraft!
Gjennom to sett var det nettopp dette som pekte seg ut: vokalen som tyngdepunkt, et samspillsikkert komp og et publikum som gav applaus tidlig og fortsatte å svare gjennom hele konserten.
Klubbscenen var rigget slik en jazzklubb gjerne skal være: små bord, korte avstander, lite sceneskille mellom musikere og publikum. Det gir lite rom for anonymitet. Hver detalj i frasering, tempi og klang blir hørbar. Publikum sitter så nært at man i praksis deler samme arbeidsrom.
Jeg opplevde at kvelden startet uten store introduksjoner. Bandet gikk på, stemningen i salen var allerede god, og signalet var tydelig: Det var et kjent materiale innenfor et format publikum kjenner godt, med en klar vokalist i front og en intern dramaturgi som var planlagt på forhånd heller enn overlatt til tilfeldigheter.
På scenen stod vokalisten Marlen Tjøsvoll, som allerede har markert seg som en ung jazz-sangerinne i Norge og har bakgrunn fra «Idol» (2011) og «The Voice» (2025). Rundt henne sto blåserrekka med Kjell Nyland på trompet, Sven Bernt Ellingsæter på tenorsaksofon og Magne Falk på altsaksofon. Rytmeseksjonen besto av Trond Aunan ved piano og Rhodes, Dag-Runar Wikeland på gitar, Erik Jenset på bass og Espen Krumpolc på trommer. Lyden i rommet ble ivaretatt av lydtekniker Torkild Madsen.
Repertoaret var godt forankret i jazzens standardkatalog, men var tydelig strukturert. Første sett besto av «Afternoon in Paris», «Tom Thumb», «Cry Me a River», «The Old Country», «In a Sentimental Mood» og «I Was Telling Him About You». Andre sett tok utgangspunkt i «Scotch and Water», «Blue Moon», «Bang Bang», «My Heart Belongs to Daddy», «Body & Soul» og «My Favourite Things», før «Bring It on Home» ble hentet frem som ekstranummer. Jeg tar her for meg et utdrag av låtene.
Allerede fra første tone i «Afternoon in Paris» opplevde jeg et band som gikk rett inn i materiale og puls, uten å bruke tid på å «teste rommet». Åpningen var silkeglatt og rytmisk trygg, og ensemblet ble møtt med applaus tidlig i låten.
Tidlig applaus er et konkret tegn på at publikum oppfatter at bandet har kontroll på både innsatser og driv, og at kommunikasjonen mellom scene og sal etableres raskt.
Det var på dette tidspunktet jeg merket meg at stemningen i lokalet var god. Responsen kom ikke først ved låtslutt, men også i løpet av numrene, med små applauslommer jeg tolker som reaksjoner på enkeltpartier og små solistiske bidrag.
Med «Tom Thumb» ble pulsen ytterligere definert. Pulsen tøffet taktfast og rytmisk avgårde. Det betyr i praksis at bandet etablerte en stabil groove med tydelig framdrift, uten behov for dramatiske brudd eller markerte kantede overganger så tidlig i kvelden.
Jeg opplevde det som et langdistansetog på vei over et kontinent: En jevn bevegelse der energien ikke ligger i stopp og start, men i det vedvarende løftet. Publikum svarte med applaus, responsen dukket opp flere steder i låten, antakelig utløst av soloer, små arrangementsvendinger eller tydelige fraseringspunkt som folk i salen kjente igjen og satte pris på underveis.
Det var med «Cry Me a River» at vokalen trådte frem for første gang som kveldens tydelige tyngdepunkt. Marlen Tjøsvoll er en teknisk god sangerinne som samtidig knytter kontakt med publikum igjennom det hun synger. Hun tok sangen og sendte den rett i hjertene til publikum.
I en jazzkontekst betyr det at intonasjon, timing og dynamikk er på plass, samtidig som tekstfremføringen ikke blir nøytral, flat eller bare korrekt. Det var en klar retning i fraseringen, og låten ble sunget med innlevelse. Tjøsvoll fikk applaus flere ganger underveis, noe som ofte skjer når frasing og dramaturgi i en vokalballade treffer publikum direkte.
Siste låt før pause var «I Was Telling Him About You». Denne låten husker Marlen fra studietiden ved Berklee College of Music i Boston, hvor Tjøsvoll har utdanningen sin fra. Denne kvelden fremstod dette som en konkret kobling mellom repertoar og bakgrunn. Det var ikke en tilfeldig plukket standard, men en låt som tydelig har fulgt henne gjennom et utdanningsløp og inn i et profesjonelt uttrykk. For publikum betyr det at man får høre materiale med et annet eierskap enn en låt som bare er hentet inn til anledningen.
Pausen mellom settene var preget av god prat og gode samtaler rundt bordene. Dette er en del av klubbformatet: publikum får anledning til å bearbeide inntrykk, kommentere låter og prestasjoner, og etablere et slags felles referansegrunnlag før andre sett.
Når denne sosiale delen fungerer, slik jeg opplevde det her, gir det ofte en effekt i neste sett: terskelen for applaus blir lavere, og publikum blir raskere med på det som skjer. Det var tydelig også denne kvelden.
Andre sett startet friskt med «Scotch and Water», en livlig og energisk låt, og at den gode rytmen gjorde at «folk ble fort med på låten».
Her var grepet tydelig: etter en sosial pause valgte bandet å hente fokus tilbake gjennom tempo og driv, ikke gjennom en langsom ballade eller en lang introduksjon. Kompet holdt en stram rytmisk linje, og resten av ensemblet la seg på med tydelig energi. Det tok ikke mange taktene før jeg så at publikum var fullt tilbake i lyttemodus.
I andre sett var det særlig «Blue Moon» som pekte seg ut som kveldens klareste vokalhøydepunkt. Vurderingen bygger på to forhold: innlevelse og bruk av vokalteknikk.
Her var det kontrollert vibrato, bevisst frasering, tydelige dynamiske skift og evne til å variere klang og intensitet uten at teksten mistet klarhet. Hun fremsto rutinert og trygg i rommet, med en scenisk erfaring som åpenbart kommer fra mer enn bare klubber og mindre scener.
Hun grep låten og sendte den rett i hjertene til publikum. Dette ble belønnet med applaus. Det samsvarte godt med opplevelsen i salen: dette var et punkt der vokalen bar hele rommet, med bandet som støttende ramme rundt.
På «Bang Bang» gjorde jeg en mer konkret klanglig observasjon. Gitaren dominerte med litt for mye vibrato. En prat med gitaristen etterpå gav en forklaring. Akustikken fungerte ikke helt der jeg satt, siden jeg fikk en kraftigere reflekslyd av monitorhøyttaleren som dominerte for mye.
I et slikt klubblokale vil gitarens plass i lydbildet variere merkbart med sitteposisjon. Et uttrykk som fra scenen oppleves som fargelegging, kan fra enkelte plasser i salen komme ut som mer dominerende enn ønsket. Kommentaren min er derfor formulert mer som et rom- og akustikkavvik, i akkurat denne situasjonen, ikke som en totalvurdering av gitarspillet denne kvelden.
Tjøsvoll fanget rommet med låten. Det sier noe om balansen mellom detaljer og helhet: selv om gitarens vibrato enkelte steder i rommet kunne oppleves noe påtrengende, var vokalen fortsatt kontrollerende kraft i nummeret, og publikum fulgte henne mer enn de hang seg opp i klangdetaljer.
Tjøsvoll taklet skiftet i både låt og stil godt.
Denne låten krever en annen type frasering og scenisk holdning enn mange av de mer rettlinjede balladene tidligere i settet. Jeg opplevde at hun gikk inn i dette skiftet rett på uten å tape verken presisjon eller uttrykk. Klangbildet fremsto varmt og fyldig, og hun holdt intonasjonen stødig selv når uttrykket krevde mer lek med tekst og timing. Her er det tydlelig at erfaringen fra å fremføre varierte låter fra Idol og The Voice godt med.
På «Body & Soul» opplevde vi særlig Tjøsvolls sans for scenisk dramatikk. Hun liker dramatikken og det å kunne utfolde og uttrykke seg på scenen.
Her handler dramatikk ikke om store fysiske gester, men om hvordan hun bruker tid: fraser som strekkes, pauser som legges med presisjon, og intensitet som bygges opp og slippes uten at formen faller fra hverandre. Hun hadde sangen i sin hule hånd og leverte den med tett forbindelse til publikum.
For meg var dette et tydelig uttrykk for eierskap til materialet. Hun styrte nummeret, tok seg tid når det trengtes, og lot teksten og melodien komme ut med en klar følelse av at dette var hennes versjon – ikke bare en korrekt gjengivelse av en kjent standard.
Helhetsinntrykket mitt av Molde Jazzensemble denne kvelden er et band som leverte en jevnt god klubbkonsert. Kompet med Erik Jenset på bass, Espen Krumpolc på trommer og Trond Aunan på piano/Rhodes holdt en rytmisk kontroll som ga både blåserrekken og vokalisten trygt arbeidsrom.
Blåserne Kjell Nyland, Sven Bernt Ellingsæter og Magne Falk fylte rollen sin både som melodibærere og solister, uten å ta fokus vekk fra vokalen, men heller å støtte og farge den. Dag-Runar Wikeland hadde en mer sårbar posisjon i lydbildet, der særlig vibratobruken på «Bang Bang» viste hvor avhengig gitaren er av rom og plassering i miksen.
Lyden som helhet opplevde jeg som godt ivaretatt av Torkild Madsen, med det nevnte forbeholdet om at sitteposisjonen min kan ha påvirket akkurat hvordan gitarens klang slo ut på enkelte låter. Det var derfor jeg formulerte innvendingen som et mulig rom- og akustikkspørsmål, heller enn en generell kritikk.
Fra kvelden står Marlen Tjøsvolls vokal igjen som den tydeligste profilen. Stemmen er fyldig, fargesterk og teknisk kontrollert, med evne til å bære både balladene og de mer drivende låtene uten å miste kjerneklangen.
Gjennom låter som «Cry Me a River», «Blue Moon» og «Body & Soul» viste hun at hun både behersker håndverket og har en klangsignatur som egner seg godt til dette standardrepertoaret. Det var vokalen som tegnet den tydeligste linjen gjennom kvelden, mens ensemblet rundt la rammen som gjorde det mulig.
Som reportasje viser denne kvelden et Molde Jazzensemble som bruker standardrepertoar til å bygge en bevisst strukturert klubbkveld: to sett, sosial pause, et publikum som responderer tidlig og ofte, og en vokalist som publikum forholder seg til som tydelig sentrum.
Som anmeldelse peker helheten mot en konsert med jevnt god kvalitet, solid rytmisk kontroll, god publikumskontakt og en vokalist som fremstår som et klart tyngdepunkt og en naturlig formidler. Det er absolutt hennes styrke. Det eneste tydelige forbeholdet jeg noterte, gjaldt den klanglige balansen på gitaren i «Bang Bang» fra min sitteposisjon. En høyst lokal opplevelse.
Resten av kvelden bar preg av et band som gjorde det de kom for å gjøre: levere god standardbasert klubbjazz og ekte spilleglede med tydelig vokalprofil og samspillsikkert komp.
Jeg avsluttet notatene mine med en enkel setning:
– Denne kvelden ble vi underholdt!
