Hva skjer når et instrument ikke bare lager musikk, men samtidig er i ferd med å smelte fordi de er laget av is? Det skulle bli en unik opplevelse for alle oppmøtte når Ice Quartet entret scenen under Festspillene i Kristiansund. En kald men varm opplevelse, vi har mange fine bilder i artikkelen.
Terje Isungset på Ishorn. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFør publikum slippes inn ligger instrumentene bekledd med kuldeduker. Under deres dekke er flere instrumenter som ikke bare skal spilles på, men som sakte er i ferd med å smelte. Få minutter før konserten begynner, dras kuldedukene av isen. På den opphøyde scenen står flere figurer av is. Noen er lette å kjenne igjen mens andre skaper en viss spenning. Hva er det egentlig vi ser og hvordan vil de bli brukt?
Det er ikke tilfeldig at publikum må vente til like før start. Instrumentene som har blitt oppbevart utenfor i en tilhenger spesielt tilrettelagt for å holde isen fra å smelte må fraktes inn først. Nå skal de raskt på plass, folk slippes inn og først når alle har funnet en stol kommer iskvartetten på scenen.
Første verk starter med isbassen, spilt av Toivo Fjose. Så kommer isperkusjon spilt av Terje Isungset. Amalie Holt Kleive legger til stemmen, før Julie Rokseth kommer inn på isharpe. Lydbildet er uvanlig, men samtidig overraskende behagelig. Det er vanskelig å ikke lytte etter hvor lydene egentlig kommer fra. Terje Isungset tapper på en isklump. Han tråkker i opphakket is og stikker iskuber ned i opphakket is med klubber laget av is.
En hjelper kommer inn og begynner å bygge noe som ser ut som en xylofon. Det ligner en xylofon, men rette rette navn i denne forbindelsen er isofon.
Isungset spiller på den med fingrene og blir værende alene med instrumentet en god stund. Lydene er små og presise, men materialet de kommer fra gir dem en egen karakter.
Utøverne er godt kledd, ikke minst på hendene. Julie Rokseth har en tykk, lang hals utenpå klærne. Det er forståelig at når hun spiller på harpen, må hun lene seg inntil isen. Her er kroppen og instrumentet i direkte kontakt med kulden.
Kvartetten går rett over i neste verk.
Denne gangen synger Amalie Holt Kleive mens hun lager lyd i opphakket is. Hun stikker iskuber ned i en rektangulær beholder av is. Harpe, isofon og bass føyer seg inn. Musikken er mer rytmisk og lystig enn i det første stykket.
Harpen blir også brukt på andre måter enn man kanskje forventer av en harpe, for Rokseth tar i bruk ulike redskaper underveis. Isungset spiller med en kubbe på noe som minner om en trakt. Så blåser han i den og jeg skvetter himmelhøyt.
Lyden minner om rauting eller en slags hvalsang. Isungset synger og blåser inn i hornet, og etter hvert blir det tydelig hvor mange forskjellige lyder som kan hentes ut av et stykke is. I løpet av konserten skal han spille på flere varianter av ishorn.
Det blir ikke mange lange stopp mellom verkene. Her er tiden en del av konserten. Isen må være der når den skal spilles på, men etter de to første stykkene tar Terje Isungset ordet. Han forteller om arbeidet med ismusikken, om albumene og om hvordan prosjektet har utviklet seg.
Han har arbeidet med is siden 1999 og har fått reist til mange steder i verden med musikken.
Denne kvartetten har han arbeidet med i fire år. «Tenk, alt dette er vann», sier han. Det er kanskje konsertens enkleste, men også mest presise beskrivelse. For dette er ikke bare en konsert der instrumentene tilfeldigvis er laget av is. Naturen er selve materialet og instrumentene har en begrenset levetid fordi de forandrer seg mens musikken spiller på dem.
Publikum kan selv se hva som skjer med isen. I begynnelsen har instrumentene et tydelig lag med frost over seg, men etterhvert slipper frosten taket og overflaten blir klarere og mer gjennomsiktig. Isen som i starten fremstår hvit og ugjennomsiktig, begynner å vise seg som vann i fast form.
«Mellom fjell» kommer med tekst. En enkel tekst, men poenget er lett å forstå. Melodien er gjentakende og rolig. Isofonen får en sentral plass i lydbildet. Klangene kan minne om store metallfat, slike man kan forbinde med musikk fra Caribbean. «Jeg er liten», synger Holt Kleive.
Så kommer «Tundra», skrevet av Amalie Holt Kleive. Harpen starter, så kommer stemmen, bassen og isperkusjonen inn. Harpe og sang bærer melodien, mens bass og isperkusjon ligger mer som rytmiske elementer under. På bassen bruker Fjose buen. Den skaper skarpe skrapelyder som kan minne om biler som kjører omkapp. Mot slutten forandrer uttrykket seg igjen og bassen går over i en lyd som minner om hjerteslag.
Det er et gjennomgående trekk ved konserten at lydene får hele tiden lov til å skifte karakter. Det som først kan høres ut som et tradisjonelt instrument, blir plutselig til noe annet. En bass kan bli et hjerte, et ishorn kan bli et rop fra fjellet og en isklump kan bli perkusjon.
Det neste stykket er rolig, men lystig. Det har noe folkemusikk aktig over seg, nesten som en brudemarsj uten tekst. De fleste brudemarsjer har jo en melodi man traller til. Så endrer musikken seg på ny og beveger seg over i et mer samtids musikalsk uttrykk. Isen knaker, spruter og svarer på berøring som til tider kan bli noe massivt for selv hard is.
Isungset blåser i et nytt horn av is, men denne gangen er jeg forberedt.
Lyden gir assosiasjoner til et signal fra langt oppe på fjellet, tankene går til munker i Tibet. Etter hvert blir det nesten stille når Isungset skal spille på hengende is, som et bjellespill. I bakgrunnen høres samplet lyd av sildrende vann. Isungset spiller rolig på den hengende isen. Rokseth bruker en lyspære mot harpen, mens bassen igjen tas med bue og til slutt høres en svak sang. Bassen øker tempoet og dramatikken, men musikken tar aldri helt av. Stemmen blir også sterkere før alt igjen dør ut. Samtidig fortsetter isen å smelte og bli til små dammer.
«Har dere det bra?» spør Isungset. Han spøker med at de nok bør slutte før all isen smelter. Han presenterer hjelperen Christian Holm og resten av bandet, før han forteller om neste melodi, som er laget med utgangspunkt i Svalbard. Han forteller også at musikken kan høres på YouTube ved å søke etter «icemusic». Der kan man blant annet se dem flyte på et isflak mens de spiller på instrumenter av is.
Isungset spiller til å begynne med på isofon før harpe og sang kommer inn. Sangen har et preg som kan minne om joiking. Bassen kommer inn til slutt. Et øyeblikk er isofonen alene og det virker som en impro vi får ta del i. Harpe og sang legger seg til ved et tegn, og musikken bygger seg gradvis opp i dramatikk før den roer seg igjen. Mot slutten høres hjertet.
Ikke et virkelig hjerte, selvfølgelig, men en hjertelyd skapt med stemmen. Amalie Holt lar lyden av hjertet sakte dø ut. Så er konserten over.
Da begynner en annen type arbeid. Instrumentene reddes, de skal pakkes inn og fraktes ut av lokalet til hengeren utenfor. Her hjelper det ikke å være primadonna eller rockestjerne, her må hele gruppen jobbe for å få alt i sikkerhet. Kommer de raskt nok på kjøling kan de brukes ved neste konsert.
Det er noe spesielt med å sitte og se et instrument forandre seg mens det brukes. Vanligvis er et musikkinstrument et stabilt objekt og man forventer at instrumentet skal være der neste gang man spiller på det. Her er det motsatt, her kan de smelte mellom hendene på musikerne.
Konserten handler derfor ikke bare om lyden som oppstår når mennesker spiller på is. Den handler når frosten slipper taket, det hvite blir gjennomsiktig og blankere. Det som var et instrument, begynner å bli vann. Og kanskje er det nettopp dette som gjør ismusikken så fascinerende. Man vet hele tiden at konserten ikke kan vare evig. Her kan man faktisk se og forstå det fordi isen smelter mens man sitter og hører på. Dette var en unik mulighet, en konsert jeg er glad jeg fikk se. Uten å overdrive så er jo dette noe man ikke har mulighet til å oppleve mange ganger i løpet av en livstid.
Terje Isungset, isperkusjon, ishorn, isofon
Amalie Holt Kleive, vokal
Julie Rokseth, isharpe
Toivo Fjose, isbass
Før publikum slippes inn ligger instrumentene bekledd med kuldeduker. Under deres dekke er flere instrumenter som ikke bare skal spilles på, men som sakte er i ferd med å smelte. Få minutter før konserten begynner, dras kuldedukene av isen. På den opphøyde scenen står flere figurer av is. Noen er lette å kjenne igjen mens andre skaper en viss spenning. Hva er det egentlig vi ser og hvordan vil de bli brukt?
Det er ikke tilfeldig at publikum må vente til like før start. Instrumentene som har blitt oppbevart utenfor i en tilhenger spesielt tilrettelagt for å holde isen fra å smelte må fraktes inn først. Nå skal de raskt på plass, folk slippes inn og først når alle har funnet en stol kommer iskvartetten på scenen.
Første verk starter med isbassen, spilt av Toivo Fjose. Så kommer isperkusjon spilt av Terje Isungset. Amalie Holt Kleive legger til stemmen, før Julie Rokseth kommer inn på isharpe. Lydbildet er uvanlig, men samtidig overraskende behagelig. Det er vanskelig å ikke lytte etter hvor lydene egentlig kommer fra. Terje Isungset tapper på en isklump. Han tråkker i opphakket is og stikker iskuber ned i opphakket is med klubber laget av is.
En hjelper kommer inn og begynner å bygge noe som ser ut som en xylofon. Det ligner en xylofon, men rette rette navn i denne forbindelsen er isofon.
Isungset spiller på den med fingrene og blir værende alene med instrumentet en god stund. Lydene er små og presise, men materialet de kommer fra gir dem en egen karakter.
Utøverne er godt kledd, ikke minst på hendene. Julie Rokseth har en tykk, lang hals utenpå klærne. Det er forståelig at når hun spiller på harpen, må hun lene seg inntil isen. Her er kroppen og instrumentet i direkte kontakt med kulden.
Kvartetten går rett over i neste verk.
Denne gangen synger Amalie Holt Kleive mens hun lager lyd i opphakket is. Hun stikker iskuber ned i en rektangulær beholder av is. Harpe, isofon og bass føyer seg inn. Musikken er mer rytmisk og lystig enn i det første stykket.
Harpen blir også brukt på andre måter enn man kanskje forventer av en harpe, for Rokseth tar i bruk ulike redskaper underveis. Isungset spiller med en kubbe på noe som minner om en trakt. Så blåser han i den og jeg skvetter himmelhøyt.
Lyden minner om rauting eller en slags hvalsang. Isungset synger og blåser inn i hornet, og etter hvert blir det tydelig hvor mange forskjellige lyder som kan hentes ut av et stykke is. I løpet av konserten skal han spille på flere varianter av ishorn.
Det blir ikke mange lange stopp mellom verkene. Her er tiden en del av konserten. Isen må være der når den skal spilles på, men etter de to første stykkene tar Terje Isungset ordet. Han forteller om arbeidet med ismusikken, om albumene og om hvordan prosjektet har utviklet seg.
Han har arbeidet med is siden 1999 og har fått reist til mange steder i verden med musikken.
Denne kvartetten har han arbeidet med i fire år. «Tenk, alt dette er vann», sier han. Det er kanskje konsertens enkleste, men også mest presise beskrivelse. For dette er ikke bare en konsert der instrumentene tilfeldigvis er laget av is. Naturen er selve materialet og instrumentene har en begrenset levetid fordi de forandrer seg mens musikken spiller på dem.
Publikum kan selv se hva som skjer med isen. I begynnelsen har instrumentene et tydelig lag med frost over seg, men etterhvert slipper frosten taket og overflaten blir klarere og mer gjennomsiktig. Isen som i starten fremstår hvit og ugjennomsiktig, begynner å vise seg som vann i fast form.
«Mellom fjell» kommer med tekst. En enkel tekst, men poenget er lett å forstå. Melodien er gjentakende og rolig. Isofonen får en sentral plass i lydbildet. Klangene kan minne om store metallfat, slike man kan forbinde med musikk fra Caribbean. «Jeg er liten», synger Holt Kleive.
Så kommer «Tundra», skrevet av Amalie Holt Kleive. Harpen starter, så kommer stemmen, bassen og isperkusjonen inn. Harpe og sang bærer melodien, mens bass og isperkusjon ligger mer som rytmiske elementer under. På bassen bruker Fjose buen. Den skaper skarpe skrapelyder som kan minne om biler som kjører omkapp. Mot slutten forandrer uttrykket seg igjen og bassen går over i en lyd som minner om hjerteslag.
Det er et gjennomgående trekk ved konserten at lydene får hele tiden lov til å skifte karakter. Det som først kan høres ut som et tradisjonelt instrument, blir plutselig til noe annet. En bass kan bli et hjerte, et ishorn kan bli et rop fra fjellet og en isklump kan bli perkusjon.
Det neste stykket er rolig, men lystig. Det har noe folkemusikk aktig over seg, nesten som en brudemarsj uten tekst. De fleste brudemarsjer har jo en melodi man traller til. Så endrer musikken seg på ny og beveger seg over i et mer samtids musikalsk uttrykk. Isen knaker, spruter og svarer på berøring som til tider kan bli noe massivt for selv hard is.
Isungset blåser i et nytt horn av is, men denne gangen er jeg forberedt.
Lyden gir assosiasjoner til et signal fra langt oppe på fjellet, tankene går til munker i Tibet. Etter hvert blir det nesten stille når Isungset skal spille på hengende is, som et bjellespill. I bakgrunnen høres samplet lyd av sildrende vann. Isungset spiller rolig på den hengende isen. Rokseth bruker en lyspære mot harpen, mens bassen igjen tas med bue og til slutt høres en svak sang. Bassen øker tempoet og dramatikken, men musikken tar aldri helt av. Stemmen blir også sterkere før alt igjen dør ut. Samtidig fortsetter isen å smelte og bli til små dammer.
«Har dere det bra?» spør Isungset. Han spøker med at de nok bør slutte før all isen smelter. Han presenterer hjelperen Christian Holm og resten av bandet, før han forteller om neste melodi, som er laget med utgangspunkt i Svalbard. Han forteller også at musikken kan høres på YouTube ved å søke etter «icemusic». Der kan man blant annet se dem flyte på et isflak mens de spiller på instrumenter av is.
Isungset spiller til å begynne med på isofon før harpe og sang kommer inn. Sangen har et preg som kan minne om joiking. Bassen kommer inn til slutt. Et øyeblikk er isofonen alene og det virker som en impro vi får ta del i. Harpe og sang legger seg til ved et tegn, og musikken bygger seg gradvis opp i dramatikk før den roer seg igjen. Mot slutten høres hjertet.
Ikke et virkelig hjerte, selvfølgelig, men en hjertelyd skapt med stemmen. Amalie Holt lar lyden av hjertet sakte dø ut. Så er konserten over.
Da begynner en annen type arbeid. Instrumentene reddes, de skal pakkes inn og fraktes ut av lokalet til hengeren utenfor. Her hjelper det ikke å være primadonna eller rockestjerne, her må hele gruppen jobbe for å få alt i sikkerhet. Kommer de raskt nok på kjøling kan de brukes ved neste konsert.
Det er noe spesielt med å sitte og se et instrument forandre seg mens det brukes. Vanligvis er et musikkinstrument et stabilt objekt og man forventer at instrumentet skal være der neste gang man spiller på det. Her er det motsatt, her kan de smelte mellom hendene på musikerne.
Konserten handler derfor ikke bare om lyden som oppstår når mennesker spiller på is. Den handler når frosten slipper taket, det hvite blir gjennomsiktig og blankere. Det som var et instrument, begynner å bli vann. Og kanskje er det nettopp dette som gjør ismusikken så fascinerende. Man vet hele tiden at konserten ikke kan vare evig. Her kan man faktisk se og forstå det fordi isen smelter mens man sitter og hører på. Dette var en unik mulighet, en konsert jeg er glad jeg fikk se. Uten å overdrive så er jo dette noe man ikke har mulighet til å oppleve mange ganger i løpet av en livstid.
Terje Isungset, isperkusjon, ishorn, isofon
Amalie Holt Kleive, vokal
Julie Rokseth, isharpe
Toivo Fjose, isbass
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
