Norge er blant verdens rikeste land. Det er et faktum som ofte brukes som argument i seg selv, oftere for å rettferdiggjøre utgifter. Sjeldnere som utgangspunkt for kritisk refleksjon over hva vi bruker pengene på. I denne lederen Applausen utgangspunkt i et annet premiss: at rikdom ikke bare er en ressurs, men også et ansvar – og et styringsproblem.
Bildet er en illustrasjon på kontakt mellom staten og de individuelle innbyggeren. NAV-logo. Foto: NAV
Norge er blant verdens rikeste land. Det er et faktum som ofte brukes som argument i seg selv, oftere for å rettferdiggjøre utgifter. Sjeldnere som utgangspunkt for kritisk refleksjon over hva vi bruker pengene på. I denne lederen Applausen utgangspunkt i et annet premiss: at rikdom ikke bare er en ressurs, men også et ansvar – og et styringsproblem.
Martin Bech Holte har de siste årene bidratt markant til den offentlige samtalen om norsk økonomi. Med Landet som ble for rikt og oppfølgeren Alternativt statsbudsjett utfordrer han forestillingen om at dagens politikk primært handler om fordeling mellom grupper. I stedet retter han blikket mot strukturene som former framtidens handlingsrom: arbeid, kapital, produktivitet og generasjoner.
Holtes analyse er ubehagelig presis. Den peker på et Norge som over lang tid har kunnet skyve vanskelige prioriteringer foran seg, understøttet av høy offentlig pengebruk, subsidier og gunstige rammevilkår. Samtidig dokumenterer han en utvikling der unge mennesker i økende grad faller utenfor arbeid og utdanning, der privat eierskap svekkes, offentlig sektor vokser, og der produktiviteten i både offentlig og privat sektor faller.
Dette er ikke et moralsk resonnement over politiske prioriteringen, men et økonomisk og institusjonelt. Spørsmålet er ikke om Norge er et godt land å leve i i dag, men om dagens systemer er bærekraftige for dem som skal overta. Når livstilfredsheten blant eldre er blant verdens høyeste, mens unge rapporterer lavere trygghet og færre muligheter, er det ikke et kulturelt problem alene. Det er et politisk og økonomisk. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» står det i Arnulf Øverlands dikt fra 1937 «Du må ikke sove». Ser man i leserinnlegg og kommentarfelt rundt omkring i sosiale medier er det ikke mangel på formaninger, gjerne fra generasjer 50+ som mener ungdommer ikke bør klage, for vi har det så fint her i landet. Dessuten var jo boliglånsrenta mye høyere på 80-tallet. Motreaksjonen fra de unge om et trangere jobbmarket og et vanskeligere boligmarked å komme inn i blir ikke tatt alvorlig. Sammenligningen fra 80-tallet er heller ikke helt rettferdig. Fradragene man fikk på renta var mye større, samtidig som at utgiftene til de aller nødvendigste ikke var på det samme kostnadsnivået i dag, selvsagt justert etter inflasjon. Og det er nettopp denne perfekte stormen som vi opplever i dag.
Varer og tjenester koster mye mer i dag, og mange folk sin økonomi er blitt mindre robust mot kostnadsøkninger.
Holte argumenterer for at økonomisk politikk igjen må handle om bredt fordelt vekst, ikke som abstrakt mål, men som forutsetning for sosial mobilitet, omstillingsevne og legitimitet. Det innebærer tydeligere belønning av arbeid, sterkere kobling mellom privat kapital og næringsutvikling, og en mer nøktern tilnærming til offentlig pengebruk. Sistnevnte offentlige forbruk driver også renta høyere enn våre naboland. Forslagene er omfattende og kontroversielle, men de springer ut av en sammenhengende analyse, ikke enkeltsaker.
Applausen tar ikke stilling til alle Holtes konklusjoner. Vår oppgave er ikke å levere ferdige svar, men å bidra til en mer opplyst samtale. Det innebærer også å ta på alvor analyser som utfordrer etablerte selvbilder. I et land der økonomisk debatt ofte reduseres til fordelingskamp her og nå, er det verdifullt å løfte blikket mot de langsiktige strukturene. Det er ikke vanskelig å foreslå hva man skal bruke penger på. I politiske debatter er det ofte mer fokus på å bruke penger enn å finne inndekning på utgiftene.
Rikdom fritar ikke et samfunn fra ansvar. Tvert imot skjerper den kravene til prioritering, styring og selvforståelse. Det er dette ansvaret Applausen inviterer leseren til å reflektere over.
Norge er blant verdens rikeste land. Det er et faktum som ofte brukes som argument i seg selv, oftere for å rettferdiggjøre utgifter. Sjeldnere som utgangspunkt for kritisk refleksjon over hva vi bruker pengene på. I denne lederen Applausen utgangspunkt i et annet premiss: at rikdom ikke bare er en ressurs, men også et ansvar – og et styringsproblem.
Martin Bech Holte har de siste årene bidratt markant til den offentlige samtalen om norsk økonomi. Med Landet som ble for rikt og oppfølgeren Alternativt statsbudsjett utfordrer han forestillingen om at dagens politikk primært handler om fordeling mellom grupper. I stedet retter han blikket mot strukturene som former framtidens handlingsrom: arbeid, kapital, produktivitet og generasjoner.
Holtes analyse er ubehagelig presis. Den peker på et Norge som over lang tid har kunnet skyve vanskelige prioriteringer foran seg, understøttet av høy offentlig pengebruk, subsidier og gunstige rammevilkår. Samtidig dokumenterer han en utvikling der unge mennesker i økende grad faller utenfor arbeid og utdanning, der privat eierskap svekkes, offentlig sektor vokser, og der produktiviteten i både offentlig og privat sektor faller.
Dette er ikke et moralsk resonnement over politiske prioriteringen, men et økonomisk og institusjonelt. Spørsmålet er ikke om Norge er et godt land å leve i i dag, men om dagens systemer er bærekraftige for dem som skal overta. Når livstilfredsheten blant eldre er blant verdens høyeste, mens unge rapporterer lavere trygghet og færre muligheter, er det ikke et kulturelt problem alene. Det er et politisk og økonomisk. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» står det i Arnulf Øverlands dikt fra 1937 «Du må ikke sove». Ser man i leserinnlegg og kommentarfelt rundt omkring i sosiale medier er det ikke mangel på formaninger, gjerne fra generasjer 50+ som mener ungdommer ikke bør klage, for vi har det så fint her i landet. Dessuten var jo boliglånsrenta mye høyere på 80-tallet. Motreaksjonen fra de unge om et trangere jobbmarket og et vanskeligere boligmarked å komme inn i blir ikke tatt alvorlig. Sammenligningen fra 80-tallet er heller ikke helt rettferdig. Fradragene man fikk på renta var mye større, samtidig som at utgiftene til de aller nødvendigste ikke var på det samme kostnadsnivået i dag, selvsagt justert etter inflasjon. Og det er nettopp denne perfekte stormen som vi opplever i dag.
Varer og tjenester koster mye mer i dag, og mange folk sin økonomi er blitt mindre robust mot kostnadsøkninger.
Holte argumenterer for at økonomisk politikk igjen må handle om bredt fordelt vekst, ikke som abstrakt mål, men som forutsetning for sosial mobilitet, omstillingsevne og legitimitet. Det innebærer tydeligere belønning av arbeid, sterkere kobling mellom privat kapital og næringsutvikling, og en mer nøktern tilnærming til offentlig pengebruk. Sistnevnte offentlige forbruk driver også renta høyere enn våre naboland. Forslagene er omfattende og kontroversielle, men de springer ut av en sammenhengende analyse, ikke enkeltsaker.
Applausen tar ikke stilling til alle Holtes konklusjoner. Vår oppgave er ikke å levere ferdige svar, men å bidra til en mer opplyst samtale. Det innebærer også å ta på alvor analyser som utfordrer etablerte selvbilder. I et land der økonomisk debatt ofte reduseres til fordelingskamp her og nå, er det verdifullt å løfte blikket mot de langsiktige strukturene. Det er ikke vanskelig å foreslå hva man skal bruke penger på. I politiske debatter er det ofte mer fokus på å bruke penger enn å finne inndekning på utgiftene.
Rikdom fritar ikke et samfunn fra ansvar. Tvert imot skjerper den kravene til prioritering, styring og selvforståelse. Det er dette ansvaret Applausen inviterer leseren til å reflektere over.
