Det Norske Teatret gjør klart for Oslopremiere på forestillingen «Prosjekt Prøysen» den 28. august kl. 19.30. Dette er et gjestespill fra Teater Innlandet hvor noen av landets fremste Prøysen-tolkere løfter fram nye sider ved den folkekjære låtskriveren og artisten. Produksjonen beskrives som en varm og sterk musikkteateropplevelse.
Terje Strømdahl, Frida Ånnevik og Knut Anders Sørum har sett etter det skakke og rare i Prøysen sine tekstar. Foto: Tale Hendnes.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDe tre aktørene på scenen, Terje Strømdahl, Frida Ånnevik og Knut Anders Sørum, har alle et langt og nært forhold til Alf Prøysen hver for seg. Gjennom denne oppsetningen er det imidlertid første gangen de tre står sammen på scenen for å vise bredden i dette kunstnerskapet. Formålet har vært å rette oppmerksomheten mot de mer oversette delene av Prøysens tekstmateriale.
Det Norske Teateret redegjør for det tematiske tyngdepunktet i forestillingen, der det understrekes hvem Prøysen rettet sitt søkelys mot:
– Prøysen hadde alltid et hjerte for de som falt utenfor i samfunnet. De ensomme, de sjenerte, de som drakk, de som aldri ble bedt opp til dans eller generelt var litt misforståtte.
For å bære denne tematikken bringer de tre utøverne med seg ulik faglig tyngde og sjangerekspertise som utfyller hverandre på scenen.
Skuespilleren Terje Strømdahl representerer den solide teatertradisjonen i ensemblet. Han har gjennom en lang karriere på landets hovedscener markert seg med en særegen evne til å gestalte komplekse og sårbare karakterer. I denne oppsetningen bidrar han med en tekstlig presisjon og en dramatisk nerve som gir de litterære stubbene og karakterene kjøtt og blod. En skuespiller mer god erfaring og en sterk troverdighet.
Frida Ånnevik har etablert seg som en av de mest markante stemmene innen moderne norsk visekunst. Som Prøysen-tolker har hun høstet stor anerkjennelse for sin evne til å fornye tradisjonen uten at særpreget går tapt. Hennes forankring i Hedmark-dialekten og hennes følsomme musikalske arrangementer tilfører produksjonen en organisk autentisitet. Hennes særegne stemme og tilstedeværelse på scenen gir låtene liv, og skaper substans til forestillingen.
Knut Anders Sørum tilfører forestillingen en annen musikalsk dimensjon med sin bakgrunn fra soul, pop og Prøysen på dialekt. Med sin kraftfulle vokal og varierte erfaring bidrar han til å trekke Prøysens melodier og tekster ut av den tradisjonelle visestilen og inn i et mer kontemporært lydbilde. Tilsammen danner disse tre en sjangermessig bredde som gjør det mulig å belyse råheten og dybden i Prøysens tekster fra flere vinkler samtidig. En forestilling selv Romeo Clive ville applaudert om han hadde vært der.
De tre musikerne har samarbeidet tett med regissørene Magnus Myhr og Jørgen Strickert. Sammen har de gått gjennom sanger, tekster og stubber med et særskilt blikk for det skakke og rare i Prøysens univers.
Resultatet har beveget seg i en retning som utfordrer det tradisjonelle bildet av den nasjonale visedikteren:– Det har blitt en sår og undrende framsyning som tar publikum med på en reise fra gamle samfunnshus på Hamar til London pub i Oslo. Bygda finnes overalt.
De tre aktørene på scenen, Terje Strømdahl, Frida Ånnevik og Knut Anders Sørum, har alle et langt og nært forhold til Alf Prøysen hver for seg. Gjennom denne oppsetningen er det imidlertid første gangen de tre står sammen på scenen for å vise bredden i dette kunstnerskapet. Formålet har vært å rette oppmerksomheten mot de mer oversette delene av Prøysens tekstmateriale.
Det Norske Teateret redegjør for det tematiske tyngdepunktet i forestillingen, der det understrekes hvem Prøysen rettet sitt søkelys mot:
– Prøysen hadde alltid et hjerte for de som falt utenfor i samfunnet. De ensomme, de sjenerte, de som drakk, de som aldri ble bedt opp til dans eller generelt var litt misforståtte.
For å bære denne tematikken bringer de tre utøverne med seg ulik faglig tyngde og sjangerekspertise som utfyller hverandre på scenen.
Skuespilleren Terje Strømdahl representerer den solide teatertradisjonen i ensemblet. Han har gjennom en lang karriere på landets hovedscener markert seg med en særegen evne til å gestalte komplekse og sårbare karakterer. I denne oppsetningen bidrar han med en tekstlig presisjon og en dramatisk nerve som gir de litterære stubbene og karakterene kjøtt og blod. En skuespiller mer god erfaring og en sterk troverdighet.
Frida Ånnevik har etablert seg som en av de mest markante stemmene innen moderne norsk visekunst. Som Prøysen-tolker har hun høstet stor anerkjennelse for sin evne til å fornye tradisjonen uten at særpreget går tapt. Hennes forankring i Hedmark-dialekten og hennes følsomme musikalske arrangementer tilfører produksjonen en organisk autentisitet. Hennes særegne stemme og tilstedeværelse på scenen gir låtene liv, og skaper substans til forestillingen.
Knut Anders Sørum tilfører forestillingen en annen musikalsk dimensjon med sin bakgrunn fra soul, pop og Prøysen på dialekt. Med sin kraftfulle vokal og varierte erfaring bidrar han til å trekke Prøysens melodier og tekster ut av den tradisjonelle visestilen og inn i et mer kontemporært lydbilde. Tilsammen danner disse tre en sjangermessig bredde som gjør det mulig å belyse råheten og dybden i Prøysens tekster fra flere vinkler samtidig. En forestilling selv Romeo Clive ville applaudert om han hadde vært der.
De tre musikerne har samarbeidet tett med regissørene Magnus Myhr og Jørgen Strickert. Sammen har de gått gjennom sanger, tekster og stubber med et særskilt blikk for det skakke og rare i Prøysens univers.
Resultatet har beveget seg i en retning som utfordrer det tradisjonelle bildet av den nasjonale visedikteren:– Det har blitt en sår og undrende framsyning som tar publikum med på en reise fra gamle samfunnshus på Hamar til London pub i Oslo. Bygda finnes overalt.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
