Rykter, hat og brennende kjærlighet

Forelskelse, hat og heksebrenning er noe av det man får oppleve i operaen «Anne Pedersdotter» av Edvard Fliflet Bræin. Forestillingen som spilles i Bræinsalen på Normoria hadde sin premiere torsdag kveld denne uken. Vi har sett på folk og scener i «Anne Pedersdotter».

Anette Thomsen

Av 

Anette Thomsen

Publisert 

01.02.2026

Rykter, hat og brennende kjærlighet

Det oppstår forbudte følelser mellom Anne og Martin, her ser vi Sigrid Vetleseter Bøe og Eirik Grøtvedt i rollene. Foto: Roger Hagen / Applausen

Denne artikkelen er for våre abonnenter — og vi håper du vil være med.

Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.

Se abonnement

Kort fortalt så handler dette her om en dramatisk tid i livene til Absalon, hans kone Anne, hans sønn Martin og Absaloms mor Merete. Forelskelse, hat, bekjennelser og rykter er stikkord. Alt leder opp til at Absalon dør, og hans kone blir da mistenkt for trolldom. Denne trolldommen skal ha bidratt til hans død.

Dom for trolldom

Dommen for trolldom mot Anne Pedersdotter er en av de mest kjente i Norge. Flere kunstnere har i ettertid latt seg inspirere av denne historien. Det har blitt laget alt fra maleri til skuespill og opera. Noen hevder at dette var en ren hevn, som følge av at hennes mann hadde fjernet religiøs kunst i kirkene i Bergen. Videre satte han opp et kritisk skuespill. Dette var imot byrådet sitt ønske. Selv lenge etter mannens død var det fremdeles folk som bar nag. Det var mange som vitnet mot Anne, og hevdet både det ene og det andre. De mest alvorlige anklager, var nok at hun gjennom sin trolldom hadde vært skyld i andres død.

Sigrid Vetleseter Bøe som Anne Pedersdotter. Foto: Roger Hagen / Applausen

«Anne Pedersdotter» som opera er ikke 100% historisk korrekt, men noen friheter må være lov. For om det ikke er historisk korrekt, så er historien slik den var lagt opp i forestillingen er underholdende. Med en gang jeg hører musikken starte, får jeg følelsen av at jeg skal se en gammel Hitchcock film. Det er ikke så rart med tanke på at urfremførelsen var i 1971 ved den Norske Opera. Kanskje var Bræin også inspirert av filmens verden.

Det er mange mennesker som må til for at et slikt stykke skal kunne fremføres. Det er en erfaren dirigent, Øyvind Bjøro, som ledet symfoniorkesteret gjennom kvelden forestilling. Det til tider mektige og tilstedeværende operakoret er under ledelse av kormester Elin Persson.

Operakoret var en viktig del av forestillingen, med mektig og god koregrafi. Foto: Roger Hagen / Applausen

Da og nå

Man kan lett tenke at dette er gammel nytt. At historien i dette stykket er noe man ikke kan relatere seg til, er helt feil. Om man tenker at heksebrenning er en metafor for noe annet kan denne historien lett relateres til dagens samfunn. Sladder og ryktespredning eksisterer den dag i dag, den bare får andre følger. For den som er offer kan det ødelegge ens liv, og i verste konsekvens føre til død. Det er nok like vanskelig å forsvare seg mot slikt i dag også, og man har flere kanaler å spre sin ondskap i.

De vi ikke ser på scenen

Det er Ingrid Forthun som har hatt regi. Sammen med scenograf Bård Lie Thorbjørnsen, koreograf Lisbeth Rønning og lysdesigner Agnethe Tellefsen har hun klart å skape mange minne verdige øyeblikk på scenen. Spesielt sterkt ble det de gangen man kunne se skyggen til folk gjennom stoffet. Det samme stoffet ble også brukt til å vise levende bilder på, som for eksempel skyggene av trær som blåser i stormen, eller urolig sjø. Stoffet fungerte som en vegg av mange slag, og sammen med den oppbygde scenen med noen få møbler. Så har du scenografien kort beskrevet. Om dette er nyskapende skal jeg ikke utale meg om, men jeg kan forestille meg at i 1971 så var nok scenografien en helt annen.

Klær og sminke

Bekledningen til de som opptrådde på scenen var hentet fra 1500-tall. Jeg vet ikke om kostymedesigner har lat latt seg inspirere av noen av Odd Nerdrum sine bilder? Selv fikk jeg følelsen av å ha vandret inn i et av hans malerier. Det var enkelt å se forskjell på fattig og rik, eller om personen skulle være geistlig. Hår og maske var det Tatjana Thordarson som sto bak. Hun har gjort en bra jobb for å skape alle personene,enkelte så ut som dem var grå i ansiktet og hadde veldig slitent hår.

Anne

På scenen var det flere markante roller som alle hver for seg spilte sine roller på utmerket vis. Sigrid Vetleseter Bøe fra Surnadal hadde rollen som Anne Pedersdotter. Sopranen er utdannet ved NTNU og Operahøyskolen i Stockholm. Hun hadde flere store duetter i løpe av stykket. Høydepunktet for meg var en veldig så lidenskapelig scene mellom henne og Martin, der de virkelig synger ut sin kjærlighet tett omslynget i hverandres armer. Jeg vil også fremheve en scene i slutten av tredje akt der hun spyr ut sitt hat til sin mann, og han faller død om.

Absalom og Anne, med Martin i kulissene. Foto: Roger Hagen / Applausen

 

Absalon

Lars Arvidsson hadde rollen som ektemannen til Anne, Absalon Pederssøn Beyerer. Han er en mye brukt svensk bassbaryton. Han er blant annet utdannet ved Opera høyskolen i Stockholm. Høydepunktet for meg var når han sang en solo der han bekjente sine tidligere handlinger, og beklaget at han hadde fratatt Anna hennes ungdomstid.

Martin

Erik Grøtvedt fra Østfold spiller rollen som Martin Beyer, som er sønn av Absalon fra tidligere ekteskap og som innleder et kjærlighetsforhold til sin fars kone. Martin og Anne er jevngamle. Grøtvedt er utdannet ved Norges Musikkhøgskole. Høydepunktet for min del var når han fortvilet prøvde å forsvare Anna, mot beskyldningene som ble rettet mot henne på slutten. Han står veldig alene mot mobben, og man kunne både se og høre desperasjonen han måtte føle over å kanskje skulle minste sin store kjærlighet.

Merete er en tilstedeværende, plagsom svigermor for Anne. Det er en tydelig forakt mellom de to. Foto: Roger Hagen / Applausen

Merete

Siv Oda Hagerupsen har rollen som Merete Beyer. Hun er Anna sin svigermor. Hun er en mezzosopran fra Nordland som har fått sin utdannelse ved nordnorsk musikkonservatorium og Statens Operahøyskolen. Det var ganske tydelig at den eldre kvinnen hatet Anna, og når man ser på samspillet mellom de to, er det tydelig at det er gjensidig. Ganske så humoristisk blir det i en av scenene der de begge sitter og venter på at Absalon skal komme hjem. Anne sier hun skal gå til sitt soverom litt hintende til Martin, det var alt annet enn et kjærlig god natt hun gir sin svigerdatter.

Herlof-Marte viser seg også på bakteppet. Foto: Roger Hagen / Applausen

Herlofs-Marte

Utenom de som hadde en markant rolle er det også vært å nevne de andre rollene man får kjennskap til i stykket. Christina Jønsi som spiller rollen som Herlofs-Mart,e er fra Skien. Mezzosopran som er utdannet på Grieg Akademiet og ved Kunsthøgskolen. Hun var den angivelige heksen de jaget i begynnelsen av stykket, som Anne gjemte i kjelleren. Mobben klarte etterhvert å finne henne, og få henne brent på bålet. Det ble veldig sterkt å se hvordan mobben(operakoret) omtrent dro og halte i henne før hun havnet på bålet. Hun klarte å spille rollen som desperat, og senere sint nok til å forbanne alt og alle før sin død.

Fuktig selskap

Under det som best kan beskrives som noe i skjæringspunktet mellom et godt selskap og et fyllekalas møter vi mesterne Johannes, Laurentius og Olaus.

Disse møter vi også senere i begravelsen i fjerde akt. Det er Jørgen Backer som spiller rollen som Johannes. Han er norsk baryton utdannet ved Norges Musikkhøgskole og Opera høyskolen. Med god overbevisning spiller Backer rollen som Johannes. Han er den av festen sine deltagere som blir mest bedugget. Han og Laurentius starter en krangel slik at de andre mennene, må skille dem fra hverandre. Det hele ender med at Olaus og Martin bærer ham hjem.

Det skåles! Foto: Roger Hagen / Applausen

Magnus Kjelstad har rollen som Laurentius. Han er en baryton utdannet ved Opera Akademiet i København. Under festen tar Laurentius ordet, og har en litt beskyldende diskusjon med Absalon. Laurentius hevder hardnakket at om ikke Absalon hadde overtalt Herlofs-Marte så ville hun angitt flere hekser.

Simen Bredesen har rollen som Olaus og David Syngemester. Han er tenor og har studert sang ved Grieg Akademiet og ved Opera høyskolen. Under festen der han har rollen som Olaus legger han ikke skjul på at han liker Anne svært godt. Han skryter Anne opp i skyene, for det fantastiske måltidet hun har stelt i stand. Han er også den av festens deltagere, som kan sies å fremstå mest fornuftig og edruelig. I rollen som David Syngemester er han den som er mest fremtredende i mobben som jakter etter heksen. Sammen med operakoret utgjør han en gruppe med veldig ivrige folk, som jakter på en heks de ønsker å brenne.

Kor og tjenere

Operakoret syntes mye i kulissene når de ikke hadde rollen som mobb og begravelsesfølge. Jeg vil fremheve hvor mektig det blir når de som kor synger alene, eller sammen med solistene. I de første scenene i første akt var koret veldig tilstede, og hadde mye koreografi i måten de beveget seg på scenen.

Som tjenere i husholdningen møtte vi Bente og Jørund spilt av Maria Dale Johannessen og Ole Andreas Silseth. Johannessen er mezzosopran utdannet ved Opera høyskolen. I sin rolle var hun ikke bare en tjener, men fremsto også som nær og trøstende ovenfor Anne. Silseth er utdannet ved Agder Universitetet. I sin rolle var han en trofast tjener til Absalon og fremstår kameratslig ovenfor Martin.

Siste akt

I siste akt får vi møte Biskop Shelderup spilt av Jakob Abel. Bassen er utdannet ved musikkonservatoriet i Tromsø og har en master fra Opera høyskolen. Han prøver sitt beste å forrette begravelsen til Absalon, men også prøver han å få Merete til å forstå at hun er nedtynget i hat og sorg. Vil du virkelig anklage Anne for trolldom, spør han før mobben tar over. Da har han ikke lenger kontroll over det som utspiller seg.

Anne møter sin skjebne og mobbens vilje. Foto: Roger Hagen / Applausen

Helhets inntrykk

Helhetsinntrykket mitt etter og vært publikum under premieren er meget godt. De har besatt rollene med svert dyktige operasangere, som alle hadde god innlevelse og fortalte historien på beste måte. Deres stemmeprakt er det ikke noe å utsette på. Med et fullt orkester er det ikke alltid like tydelig hvilke ord de fremfører, så da var det en genistrek å ha hele operaen tekstet. Selv med en enkel scenografi var historien enkel å følge, og videoene som ble spilt på stoffet. Der fikk vi mange sterke scener med blant annet flammer, for å nevne noe.

Siden dette er basert på ekte karakterer kan man ikke unngå å tenke, hva ville Anne tenkt om dette i dag? Kanskje sitter hun på en liten sky i det hinsidige, mens hun lattermildt og forførende ser bort på Martin og sier; – så synger de om oss enda.

Kort fortalt så handler dette her om en dramatisk tid i livene til Absalon, hans kone Anne, hans sønn Martin og Absaloms mor Merete. Forelskelse, hat, bekjennelser og rykter er stikkord. Alt leder opp til at Absalon dør, og hans kone blir da mistenkt for trolldom. Denne trolldommen skal ha bidratt til hans død.

Dom for trolldom

Dommen for trolldom mot Anne Pedersdotter er en av de mest kjente i Norge. Flere kunstnere har i ettertid latt seg inspirere av denne historien. Det har blitt laget alt fra maleri til skuespill og opera. Noen hevder at dette var en ren hevn, som følge av at hennes mann hadde fjernet religiøs kunst i kirkene i Bergen. Videre satte han opp et kritisk skuespill. Dette var imot byrådet sitt ønske. Selv lenge etter mannens død var det fremdeles folk som bar nag. Det var mange som vitnet mot Anne, og hevdet både det ene og det andre. De mest alvorlige anklager, var nok at hun gjennom sin trolldom hadde vært skyld i andres død.

Sigrid Vetleseter Bøe som Anne Pedersdotter. Foto: Roger Hagen / Applausen

«Anne Pedersdotter» som opera er ikke 100% historisk korrekt, men noen friheter må være lov. For om det ikke er historisk korrekt, så er historien slik den var lagt opp i forestillingen er underholdende. Med en gang jeg hører musikken starte, får jeg følelsen av at jeg skal se en gammel Hitchcock film. Det er ikke så rart med tanke på at urfremførelsen var i 1971 ved den Norske Opera. Kanskje var Bræin også inspirert av filmens verden.

Det er mange mennesker som må til for at et slikt stykke skal kunne fremføres. Det er en erfaren dirigent, Øyvind Bjøro, som ledet symfoniorkesteret gjennom kvelden forestilling. Det til tider mektige og tilstedeværende operakoret er under ledelse av kormester Elin Persson.

Operakoret var en viktig del av forestillingen, med mektig og god koregrafi. Foto: Roger Hagen / Applausen

Da og nå

Man kan lett tenke at dette er gammel nytt. At historien i dette stykket er noe man ikke kan relatere seg til, er helt feil. Om man tenker at heksebrenning er en metafor for noe annet kan denne historien lett relateres til dagens samfunn. Sladder og ryktespredning eksisterer den dag i dag, den bare får andre følger. For den som er offer kan det ødelegge ens liv, og i verste konsekvens føre til død. Det er nok like vanskelig å forsvare seg mot slikt i dag også, og man har flere kanaler å spre sin ondskap i.

De vi ikke ser på scenen

Det er Ingrid Forthun som har hatt regi. Sammen med scenograf Bård Lie Thorbjørnsen, koreograf Lisbeth Rønning og lysdesigner Agnethe Tellefsen har hun klart å skape mange minne verdige øyeblikk på scenen. Spesielt sterkt ble det de gangen man kunne se skyggen til folk gjennom stoffet. Det samme stoffet ble også brukt til å vise levende bilder på, som for eksempel skyggene av trær som blåser i stormen, eller urolig sjø. Stoffet fungerte som en vegg av mange slag, og sammen med den oppbygde scenen med noen få møbler. Så har du scenografien kort beskrevet. Om dette er nyskapende skal jeg ikke utale meg om, men jeg kan forestille meg at i 1971 så var nok scenografien en helt annen.

Klær og sminke

Bekledningen til de som opptrådde på scenen var hentet fra 1500-tall. Jeg vet ikke om kostymedesigner har lat latt seg inspirere av noen av Odd Nerdrum sine bilder? Selv fikk jeg følelsen av å ha vandret inn i et av hans malerier. Det var enkelt å se forskjell på fattig og rik, eller om personen skulle være geistlig. Hår og maske var det Tatjana Thordarson som sto bak. Hun har gjort en bra jobb for å skape alle personene,enkelte så ut som dem var grå i ansiktet og hadde veldig slitent hår.

Anne

På scenen var det flere markante roller som alle hver for seg spilte sine roller på utmerket vis. Sigrid Vetleseter Bøe fra Surnadal hadde rollen som Anne Pedersdotter. Sopranen er utdannet ved NTNU og Operahøyskolen i Stockholm. Hun hadde flere store duetter i løpe av stykket. Høydepunktet for meg var en veldig så lidenskapelig scene mellom henne og Martin, der de virkelig synger ut sin kjærlighet tett omslynget i hverandres armer. Jeg vil også fremheve en scene i slutten av tredje akt der hun spyr ut sitt hat til sin mann, og han faller død om.

Absalom og Anne, med Martin i kulissene. Foto: Roger Hagen / Applausen

 

Absalon

Lars Arvidsson hadde rollen som ektemannen til Anne, Absalon Pederssøn Beyerer. Han er en mye brukt svensk bassbaryton. Han er blant annet utdannet ved Opera høyskolen i Stockholm. Høydepunktet for meg var når han sang en solo der han bekjente sine tidligere handlinger, og beklaget at han hadde fratatt Anna hennes ungdomstid.

Martin

Erik Grøtvedt fra Østfold spiller rollen som Martin Beyer, som er sønn av Absalon fra tidligere ekteskap og som innleder et kjærlighetsforhold til sin fars kone. Martin og Anne er jevngamle. Grøtvedt er utdannet ved Norges Musikkhøgskole. Høydepunktet for min del var når han fortvilet prøvde å forsvare Anna, mot beskyldningene som ble rettet mot henne på slutten. Han står veldig alene mot mobben, og man kunne både se og høre desperasjonen han måtte føle over å kanskje skulle minste sin store kjærlighet.

Merete er en tilstedeværende, plagsom svigermor for Anne. Det er en tydelig forakt mellom de to. Foto: Roger Hagen / Applausen

Merete

Siv Oda Hagerupsen har rollen som Merete Beyer. Hun er Anna sin svigermor. Hun er en mezzosopran fra Nordland som har fått sin utdannelse ved nordnorsk musikkonservatorium og Statens Operahøyskolen. Det var ganske tydelig at den eldre kvinnen hatet Anna, og når man ser på samspillet mellom de to, er det tydelig at det er gjensidig. Ganske så humoristisk blir det i en av scenene der de begge sitter og venter på at Absalon skal komme hjem. Anne sier hun skal gå til sitt soverom litt hintende til Martin, det var alt annet enn et kjærlig god natt hun gir sin svigerdatter.

Herlof-Marte viser seg også på bakteppet. Foto: Roger Hagen / Applausen

Herlofs-Marte

Utenom de som hadde en markant rolle er det også vært å nevne de andre rollene man får kjennskap til i stykket. Christina Jønsi som spiller rollen som Herlofs-Mart,e er fra Skien. Mezzosopran som er utdannet på Grieg Akademiet og ved Kunsthøgskolen. Hun var den angivelige heksen de jaget i begynnelsen av stykket, som Anne gjemte i kjelleren. Mobben klarte etterhvert å finne henne, og få henne brent på bålet. Det ble veldig sterkt å se hvordan mobben(operakoret) omtrent dro og halte i henne før hun havnet på bålet. Hun klarte å spille rollen som desperat, og senere sint nok til å forbanne alt og alle før sin død.

Fuktig selskap

Under det som best kan beskrives som noe i skjæringspunktet mellom et godt selskap og et fyllekalas møter vi mesterne Johannes, Laurentius og Olaus.

Disse møter vi også senere i begravelsen i fjerde akt. Det er Jørgen Backer som spiller rollen som Johannes. Han er norsk baryton utdannet ved Norges Musikkhøgskole og Opera høyskolen. Med god overbevisning spiller Backer rollen som Johannes. Han er den av festen sine deltagere som blir mest bedugget. Han og Laurentius starter en krangel slik at de andre mennene, må skille dem fra hverandre. Det hele ender med at Olaus og Martin bærer ham hjem.

Det skåles! Foto: Roger Hagen / Applausen

Magnus Kjelstad har rollen som Laurentius. Han er en baryton utdannet ved Opera Akademiet i København. Under festen tar Laurentius ordet, og har en litt beskyldende diskusjon med Absalon. Laurentius hevder hardnakket at om ikke Absalon hadde overtalt Herlofs-Marte så ville hun angitt flere hekser.

Simen Bredesen har rollen som Olaus og David Syngemester. Han er tenor og har studert sang ved Grieg Akademiet og ved Opera høyskolen. Under festen der han har rollen som Olaus legger han ikke skjul på at han liker Anne svært godt. Han skryter Anne opp i skyene, for det fantastiske måltidet hun har stelt i stand. Han er også den av festens deltagere, som kan sies å fremstå mest fornuftig og edruelig. I rollen som David Syngemester er han den som er mest fremtredende i mobben som jakter etter heksen. Sammen med operakoret utgjør han en gruppe med veldig ivrige folk, som jakter på en heks de ønsker å brenne.

Kor og tjenere

Operakoret syntes mye i kulissene når de ikke hadde rollen som mobb og begravelsesfølge. Jeg vil fremheve hvor mektig det blir når de som kor synger alene, eller sammen med solistene. I de første scenene i første akt var koret veldig tilstede, og hadde mye koreografi i måten de beveget seg på scenen.

Som tjenere i husholdningen møtte vi Bente og Jørund spilt av Maria Dale Johannessen og Ole Andreas Silseth. Johannessen er mezzosopran utdannet ved Opera høyskolen. I sin rolle var hun ikke bare en tjener, men fremsto også som nær og trøstende ovenfor Anne. Silseth er utdannet ved Agder Universitetet. I sin rolle var han en trofast tjener til Absalon og fremstår kameratslig ovenfor Martin.

Siste akt

I siste akt får vi møte Biskop Shelderup spilt av Jakob Abel. Bassen er utdannet ved musikkonservatoriet i Tromsø og har en master fra Opera høyskolen. Han prøver sitt beste å forrette begravelsen til Absalon, men også prøver han å få Merete til å forstå at hun er nedtynget i hat og sorg. Vil du virkelig anklage Anne for trolldom, spør han før mobben tar over. Da har han ikke lenger kontroll over det som utspiller seg.

Anne møter sin skjebne og mobbens vilje. Foto: Roger Hagen / Applausen

Helhets inntrykk

Helhetsinntrykket mitt etter og vært publikum under premieren er meget godt. De har besatt rollene med svert dyktige operasangere, som alle hadde god innlevelse og fortalte historien på beste måte. Deres stemmeprakt er det ikke noe å utsette på. Med et fullt orkester er det ikke alltid like tydelig hvilke ord de fremfører, så da var det en genistrek å ha hele operaen tekstet. Selv med en enkel scenografi var historien enkel å følge, og videoene som ble spilt på stoffet. Der fikk vi mange sterke scener med blant annet flammer, for å nevne noe.

Siden dette er basert på ekte karakterer kan man ikke unngå å tenke, hva ville Anne tenkt om dette i dag? Kanskje sitter hun på en liten sky i det hinsidige, mens hun lattermildt og forførende ser bort på Martin og sier; – så synger de om oss enda.

Anbefalte artikler