Mandag 9. februar 2026 holdt historisk sosiolog Odd W. Williamsen foredrag i Nordmøre Historielag om den skotske innvandringen til Kristiansund på 1700-tallet. Utgangspunktet var kjent: Om lag 40 skotske kjøpmenn var med på å «bygge» gamle Kristiansund. Williamsen fylte dette tallet med navn, nettverk, privilegier og konkrete spor i bybildet – og med en påstand som rokker ved det mange tar for gitt: Det var skottene som gav Kristiansund både klippfisken og poteten.
Odd Williamsen i Nordmøre Historielag. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMandag 9. februar 2026 holdt historisk sosiolog Odd W. Williamsen foredrag i Nordmøre Historielag om den skotske innvandringen til Kristiansund på 1700-tallet. Utgangspunktet var kjent: Om lag 40 skotske kjøpmenn var med på å «bygge» gamle Kristiansund. Williamsen fylte dette tallet med navn, nettverk, privilegier og konkrete spor i bybildet – og med en påstand som rokker ved det mange tar for gitt: Det var skottene som gav Kristiansund både klippfisken og poteten.
– Skottene gav kristiansund både klippfisken og poteten, forklarte Williamsen. – Og det gikk rundt hundre år før noen fant på å bruke disse ingrediensene sammen.
Det var foredragets klareste og mest samlende poeng. To grunnleggende bestanddeler i byens identitet – eksportfisken og den senere nasjonalgrønnsaken – kom via samme handels- og migrasjonsstrøm.
Williamsen åpnet med å plassere Skottland og Nordmøre geografisk og mentalt nærmere hverandre enn både København og Trondheim. Seilasen fra Nord-Skottland til Nordmøre tok om lag to uker. Fra København til Bergen eller Trondheim kunne det ta fire–fem uker. Skottene seilte om sommeren, uten fyrlys å navigere etter, men hadde likevel en konkurransefordel.
– Det var lettere å komme hit fra nord i Skottland enn fra København, sa han, og pekte på kart og handelsruter.
I 1733 kom 46 skotske handelsskip til Fosna, som stedet het før bystatusen i 1742. Skipene brakte med seg kapital, salt og markedskunnskap til Fosna. De seilte hjem med tømmer, torsk, laks, østers, hasselnøtter, karve, skinn, tangaske, tjære og tran. Pottaske og tangaske ble brukt til glass, soda og jod. Importen besto av malt, erter, klede, hamp, jern, bly, løk, kål, keramikk, vin, øl, sprit, lerret og brynestein.
– De kom med kapital og kunnskap om tilvirking og salg av klippfisk, og de ble møtt med åpne armer av staten, sa Williamsen.
Det avgjørende rammeverket var privilegieordningen. Mellom 1685 og 1802 kunne utenlandske handelsmenn få rett til å drive handel, fritak fra militærtjeneste og kommunale verv – og ikke minst 20 års skattefrihet. Dette var lukrativt for de som la se opp en del penger.
– Du kunne tjene enorme penger og helt legitimt legge deg opp gull i tonnevis i 20 år og ta det med deg hjem igjen, sa Williamsen.
Ordningen var ment å stimulere næringsutvikling. Den gjorde det mulig å bygge opp en eksportindustri raskt. Samtidig skapte den en sosial skjevhet.
– Det gav ingen mening å etablere familie og slå rot hvis målet var å reise hjem innen 20 år. Resultatet ble at det ble mange farløse barn, sa han.
Over tid endret dette seg. Flere valgte å bli, enten fordi de lyktes og fant ro, eller fordi de så større muligheter i et nytt land enn i et politisk og religiøst splittet Storbritannia.
Foredraget tegnet en rekke navn. Robert Williamsen (født ca. 1641), reder og bankmann med røtter i Montrose, investerte i gårder på Frøya og hus i Fosna og Molde. John Ward var medstifter av «Det britiske kompani», en næringsklynge for klippfisk. James Dooran hadde 350 bøker på fransk, latin, engelsk og tysk, et tydelig tegn på et lesende miljø.
Den som fikk klippfiskproduksjonen til å lykkes var likevel John Ramsay (aktiv ca. 1735–1753).
– Han var den første som virkelig fikk det til, sa Williamsen. – Han hadde investeringsmidler og forretningsforbindelser fra Skottland.
Ramsay importerte korn, sprit, salt, tobakk, hamp, murstein og takstein, og eksporterte klippfisk. For formuen han bygde opp i Kristiansund, reiste han to slott i Skottland. Gatenavnet Ramsay vitner fortsatt om posisjonen.
Blant de mest innflytelsesrike var John Moses senior, som kom rundt 1745. Han startet som ansatt før han etablerte egen klippfiskbedrift rundt 1764. I et skrift til etterkommerne formulerte han en strategi for sosial distanse.
– Dere må ikke innlate dere med de lokale fastboende, leste Williamsen opp. – De er bare ute etter å tømme pengene deres.
Han rådet familien til å lese Bibelen hjemme fremfor å gå i kirken, og til å holde seg til egne nettverk. Samtidig ble slekten gradvis integrert. Tredje generasjon, John Moses, ble eidsvollsmann og internasjonal aktør, konsul for USA i London og uttalt motstander av Christian Fredriks politikk.
– Da kongen foreslo at all norsk fisk skulle spises i Norge, hadde han skaffet seg en fiende for livet, sa Williamsen om Moses. Det betydde jo at all eksporten ville stoppe opp, noe som ville ødelegge økonomien.
Skottene etterlot seg fysiske spor. William Westly bygde brygger på Innlandet i norsk svansbygging. Familien hadde mottoet «Grip fast». I Bremsnes kirke finnes varianter av mottoet, lokalt lest som «Tid fast».
William Garden etablerte Norges første astronomiske observatorium i sitt treetasjes hus i Sørsundet. Han importerte 14 000 trær fra Skottland til Bremsnes, anla hage med arkitekt og tok med skotske høylandskyr.
– Dette var et internasjonalt miljø, sa Williamsen. – De hentet kompetanse, trær og dyr over havet.
Gamle gravsteiner på Gomalandet og Bremsnes, importert fra Skottland, bærer symboler som hodeskaller, timeglass og sommerfugler – tegn på død og oppstandelse. En lysekrone donert av Robert Williamsen til kirken står fortsatt som minne.
Under Napoleonskrigene ble Kristiansund angrepet av britiske fregatter i 1808. Ifølge Williamsen ble angrepet stanset da britiske konsuler påpekte at byen fungerte som en britisk styrt rapporteringssentral.
– Kristiansund var i praksis et britisk brohode, mente han.
Den britiske sjøblokaden rammet byen hardt. På Eidsvoll argumenterte representanter for nødhjelp.
Så vendte Williamsen tilbake til poteten. Han utfordret det han kalte «leksikalsk kunnskap» om at poteten kom sent til Norge.
– Poteten ble introdusert i Kristiansund av skottene, sa han, og nevnte William Westly og John Brown.
Kjente sorter som «Kerr’s Pink» og Ringerikspotet har skotsk opprinnelse. Likevel ble ikke poteten brukt sammen med klippfisk de første hundre årene.
– Det tok omtrent hundre år før noen fant på å kombinere det vi i dag tar for gitt, sa Williamsen.
Bacalaoen er dermed et sent produkt av en eldre handels- og migrasjonshistorie.
Rundt 1800 hadde Kristiansund om lag 600 innbyggere. De skotske handelsmennene utgjorde en betydelig andel av borgerskapet. De kom gjennom slekts- og forretningsnettverk, giftet seg delvis inn i lokale familier og etablerte et eksportbasert samfunn.
– Dette var ikke eventyrere uten plan, sa Williamsen. – De var del av nettverk, de hadde kapital og de visste hva de gjorde.
Foredraget tegnet et bilde av en by som fra starten av var internasjonal, styrt av privilegier, markedskunnskap og tette forbindelser over Nordsjøen. Klippfisken og poteten kom fra samme kilde. At de først hundre år senere fant veien til samme gryte, sier noe om de lange linjene i historien og om hvordan tradisjoner skapes.
Mandag 9. februar 2026 holdt historisk sosiolog Odd W. Williamsen foredrag i Nordmøre Historielag om den skotske innvandringen til Kristiansund på 1700-tallet. Utgangspunktet var kjent: Om lag 40 skotske kjøpmenn var med på å «bygge» gamle Kristiansund. Williamsen fylte dette tallet med navn, nettverk, privilegier og konkrete spor i bybildet – og med en påstand som rokker ved det mange tar for gitt: Det var skottene som gav Kristiansund både klippfisken og poteten.
– Skottene gav kristiansund både klippfisken og poteten, forklarte Williamsen. – Og det gikk rundt hundre år før noen fant på å bruke disse ingrediensene sammen.
Det var foredragets klareste og mest samlende poeng. To grunnleggende bestanddeler i byens identitet – eksportfisken og den senere nasjonalgrønnsaken – kom via samme handels- og migrasjonsstrøm.
Williamsen åpnet med å plassere Skottland og Nordmøre geografisk og mentalt nærmere hverandre enn både København og Trondheim. Seilasen fra Nord-Skottland til Nordmøre tok om lag to uker. Fra København til Bergen eller Trondheim kunne det ta fire–fem uker. Skottene seilte om sommeren, uten fyrlys å navigere etter, men hadde likevel en konkurransefordel.
– Det var lettere å komme hit fra nord i Skottland enn fra København, sa han, og pekte på kart og handelsruter.
I 1733 kom 46 skotske handelsskip til Fosna, som stedet het før bystatusen i 1742. Skipene brakte med seg kapital, salt og markedskunnskap til Fosna. De seilte hjem med tømmer, torsk, laks, østers, hasselnøtter, karve, skinn, tangaske, tjære og tran. Pottaske og tangaske ble brukt til glass, soda og jod. Importen besto av malt, erter, klede, hamp, jern, bly, løk, kål, keramikk, vin, øl, sprit, lerret og brynestein.
– De kom med kapital og kunnskap om tilvirking og salg av klippfisk, og de ble møtt med åpne armer av staten, sa Williamsen.
Det avgjørende rammeverket var privilegieordningen. Mellom 1685 og 1802 kunne utenlandske handelsmenn få rett til å drive handel, fritak fra militærtjeneste og kommunale verv – og ikke minst 20 års skattefrihet. Dette var lukrativt for de som la se opp en del penger.
– Du kunne tjene enorme penger og helt legitimt legge deg opp gull i tonnevis i 20 år og ta det med deg hjem igjen, sa Williamsen.
Ordningen var ment å stimulere næringsutvikling. Den gjorde det mulig å bygge opp en eksportindustri raskt. Samtidig skapte den en sosial skjevhet.
– Det gav ingen mening å etablere familie og slå rot hvis målet var å reise hjem innen 20 år. Resultatet ble at det ble mange farløse barn, sa han.
Over tid endret dette seg. Flere valgte å bli, enten fordi de lyktes og fant ro, eller fordi de så større muligheter i et nytt land enn i et politisk og religiøst splittet Storbritannia.
Foredraget tegnet en rekke navn. Robert Williamsen (født ca. 1641), reder og bankmann med røtter i Montrose, investerte i gårder på Frøya og hus i Fosna og Molde. John Ward var medstifter av «Det britiske kompani», en næringsklynge for klippfisk. James Dooran hadde 350 bøker på fransk, latin, engelsk og tysk, et tydelig tegn på et lesende miljø.
Den som fikk klippfiskproduksjonen til å lykkes var likevel John Ramsay (aktiv ca. 1735–1753).
– Han var den første som virkelig fikk det til, sa Williamsen. – Han hadde investeringsmidler og forretningsforbindelser fra Skottland.
Ramsay importerte korn, sprit, salt, tobakk, hamp, murstein og takstein, og eksporterte klippfisk. For formuen han bygde opp i Kristiansund, reiste han to slott i Skottland. Gatenavnet Ramsay vitner fortsatt om posisjonen.
Blant de mest innflytelsesrike var John Moses senior, som kom rundt 1745. Han startet som ansatt før han etablerte egen klippfiskbedrift rundt 1764. I et skrift til etterkommerne formulerte han en strategi for sosial distanse.
– Dere må ikke innlate dere med de lokale fastboende, leste Williamsen opp. – De er bare ute etter å tømme pengene deres.
Han rådet familien til å lese Bibelen hjemme fremfor å gå i kirken, og til å holde seg til egne nettverk. Samtidig ble slekten gradvis integrert. Tredje generasjon, John Moses, ble eidsvollsmann og internasjonal aktør, konsul for USA i London og uttalt motstander av Christian Fredriks politikk.
– Da kongen foreslo at all norsk fisk skulle spises i Norge, hadde han skaffet seg en fiende for livet, sa Williamsen om Moses. Det betydde jo at all eksporten ville stoppe opp, noe som ville ødelegge økonomien.
Skottene etterlot seg fysiske spor. William Westly bygde brygger på Innlandet i norsk svansbygging. Familien hadde mottoet «Grip fast». I Bremsnes kirke finnes varianter av mottoet, lokalt lest som «Tid fast».
William Garden etablerte Norges første astronomiske observatorium i sitt treetasjes hus i Sørsundet. Han importerte 14 000 trær fra Skottland til Bremsnes, anla hage med arkitekt og tok med skotske høylandskyr.
– Dette var et internasjonalt miljø, sa Williamsen. – De hentet kompetanse, trær og dyr over havet.
Gamle gravsteiner på Gomalandet og Bremsnes, importert fra Skottland, bærer symboler som hodeskaller, timeglass og sommerfugler – tegn på død og oppstandelse. En lysekrone donert av Robert Williamsen til kirken står fortsatt som minne.
Under Napoleonskrigene ble Kristiansund angrepet av britiske fregatter i 1808. Ifølge Williamsen ble angrepet stanset da britiske konsuler påpekte at byen fungerte som en britisk styrt rapporteringssentral.
– Kristiansund var i praksis et britisk brohode, mente han.
Den britiske sjøblokaden rammet byen hardt. På Eidsvoll argumenterte representanter for nødhjelp.
Så vendte Williamsen tilbake til poteten. Han utfordret det han kalte «leksikalsk kunnskap» om at poteten kom sent til Norge.
– Poteten ble introdusert i Kristiansund av skottene, sa han, og nevnte William Westly og John Brown.
Kjente sorter som «Kerr’s Pink» og Ringerikspotet har skotsk opprinnelse. Likevel ble ikke poteten brukt sammen med klippfisk de første hundre årene.
– Det tok omtrent hundre år før noen fant på å kombinere det vi i dag tar for gitt, sa Williamsen.
Bacalaoen er dermed et sent produkt av en eldre handels- og migrasjonshistorie.
Rundt 1800 hadde Kristiansund om lag 600 innbyggere. De skotske handelsmennene utgjorde en betydelig andel av borgerskapet. De kom gjennom slekts- og forretningsnettverk, giftet seg delvis inn i lokale familier og etablerte et eksportbasert samfunn.
– Dette var ikke eventyrere uten plan, sa Williamsen. – De var del av nettverk, de hadde kapital og de visste hva de gjorde.
Foredraget tegnet et bilde av en by som fra starten av var internasjonal, styrt av privilegier, markedskunnskap og tette forbindelser over Nordsjøen. Klippfisken og poteten kom fra samme kilde. At de først hundre år senere fant veien til samme gryte, sier noe om de lange linjene i historien og om hvordan tradisjoner skapes.
