KVERNES KIRKE fortjener at både Kvernes og Kirke skrives med stor bokstav som i Oslo Konserthus, Ullevål Stadion eller Oslo Spectrum. Vi tenker da på når det arrangeres konserter av høy kvalitet, noe som har blitt en vane ved Sommerkonsertene på Kvernes. Torsdag 30. juli var det Jazzfest på Kvernes.
Mathias Eick, Eirik Hegdal, Trygve Waldemar Fiske og Veslemøy Narvesen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKirken ble gjestet av noen av landets mest spennende og markante jazzmusikere. Kvartetten bestod av Mathias Eick på trompet og synt, Trygve Waldemar Fiske på bass, Veslemøy Narvesen på perkusjon og flygel, samt Eirik Hegdal på saksofon og klarinett. Sammen skapte de en sjelden og eksklusiv konsertopplevelse i det historiske kirkerommet. Stedets forankring i regionen ble poengtert med humoristisk stolthet av bassist Trygve Waldemar Fiske, som kom med følgende kontante erklæring fra scenen:
Det ble tidlig klart at Trygve Waldemar Fiske hadde satt sammen et usedvanlig godt sammensatt band. For oss, som knapt hadde kommet helt ut av jazzbobla etter årets Moldejazz, var det åpenbart at denne opptredenen like gjerne kunne ha funnet sted på en velrenommert internasjonal jazzfestival. Ensemblets finstilte samspill, understøttet av den unike og rike akustikken i kirkerommet på Kvernes, løftet kvelden til en meget sterk opplevelse. De fikk improvisasjonene og melodiene til å fremstå så naturlig samspilte, som om de hadde spilt sammen helt siden Louis Armstrong besøkte Norge for første gang, og ble forsøkt nektet innreise av datidens myndigheter.
Konserten åpnet med komposisjonen «Sink», signert perkusjonist Veslemøy Narvesen. Dette var en rolig låt som åpnet det hele både varmt og harmonisk, der komponisten selv også bidrog med vokal. Lyden av rolig regn syntes å falle direkte fra cymbalene som et resultat av Veslemøy Narvesens finstemte anslag med vispene. Denne distinkte inngangen ga publikum både taktfot og den velkjente jazzknekken ganske fort.
Derfra ble lytterne tatt med over i saksofonens myke toner som fylte kirkerommet. Eirik Hegdal fremstod melodisk trygg i sine improvisasjoner og solopartier. Særlig i de tette samspillspartiene med Mathias Eick på trompet, satt arrangementene som en kule. På et tidspunkt tok Trygve Waldemar Fiske frem buen og gikk over i en sval bass harmoni, før trompeten og Veslemøy Narvesens sang perfeksjonerte iydbildet.
Et av kveldens mest emosjonelle og engasjerende høydepunkter kom da låten, «My love», skulle presenteres. Trompetist Mathias Eick trådte frem og delte en personlig og spennende historie om sitt eget frieri, som fant sted i forbindelse med en bursdagsfeiring for noen år siden. Han fortalte historien med en slik innlevelse og nerve at publikum et øyeblikk nesten ble brakt i tvil om svaret faktisk ble et ja. Frieriet bar frukter, og kjæresten svarte ja til slutt.
.jpg)
Selve låten åpnet med et tett samspill mellom trompet og saksofon, før trommer og bass svingte tungt i gang sammen med Veslemøy Narvesens stemme. Det rytmiske drivet i denne sekvensen svingte så sterkt at den dannede jazzknekken i kirkebenkene nesten tippet over i headbanging, selv om publikum av dannelse holdt seg til bevegelsen i tankene. Etter dette beveget konserten seg over i et mer rolig landskap. Tempoet ble tonet ned med komposisjonen «Thred», der Veslemøy Narvesen igjen sto i sentrum. Dette utgjorde kveldens udiskutable ballade. Det fremstod som en tvers igjennom vakker sang, rett og slett.
Før det ordinære settet ble rundet av, rettet musikerne også en offisiell takk til arrangørene og støttespillerne bak kulissene, som hadde lagt forholdene til rette for konsertens gjennomføring.
Etter det obligatoriske konsertsettet rundet kvartetten av med ekstranummeret «For my grandmothers». Dette stykket fundamenterte et fantastisk sett. Før tonene la seg over forsamlingen, delte Mathias Eick en lengre, rørende refleksjon om sine to bestemødre, en tysk farmor og en norsk mormor, og de vidt forskjellige livssynene og historiene de bar med seg. Han trakk spesielt frem barndomsminner om faste ritualer, høytid, og den strenge men kjærlige nødvendigheten av å samles rundt «Dagsrevyen».
En fantastisk konsert, trenger jeg å skrive mer? Jo da, begrepet kul jazz blir ofte opplevd som en slags floskel. Hva gjør vel det? Dette var kul, knall bra og velklingende jazz. Så ja, dette var kul jazz av beste merke og besifring. Konserten har alt, fra svale dempede harmonier til solopartier med lot harmoniene og takten vekslet mellom bandet. Der klangbildet bygde bro mellom instrumentene. For all del, fortsett å spill sammen!
Kirken ble gjestet av noen av landets mest spennende og markante jazzmusikere. Kvartetten bestod av Mathias Eick på trompet og synt, Trygve Waldemar Fiske på bass, Veslemøy Narvesen på perkusjon og flygel, samt Eirik Hegdal på saksofon og klarinett. Sammen skapte de en sjelden og eksklusiv konsertopplevelse i det historiske kirkerommet. Stedets forankring i regionen ble poengtert med humoristisk stolthet av bassist Trygve Waldemar Fiske, som kom med følgende kontante erklæring fra scenen:
Det ble tidlig klart at Trygve Waldemar Fiske hadde satt sammen et usedvanlig godt sammensatt band. For oss, som knapt hadde kommet helt ut av jazzbobla etter årets Moldejazz, var det åpenbart at denne opptredenen like gjerne kunne ha funnet sted på en velrenommert internasjonal jazzfestival. Ensemblets finstilte samspill, understøttet av den unike og rike akustikken i kirkerommet på Kvernes, løftet kvelden til en meget sterk opplevelse. De fikk improvisasjonene og melodiene til å fremstå så naturlig samspilte, som om de hadde spilt sammen helt siden Louis Armstrong besøkte Norge for første gang, og ble forsøkt nektet innreise av datidens myndigheter.
Konserten åpnet med komposisjonen «Sink», signert perkusjonist Veslemøy Narvesen. Dette var en rolig låt som åpnet det hele både varmt og harmonisk, der komponisten selv også bidrog med vokal. Lyden av rolig regn syntes å falle direkte fra cymbalene som et resultat av Veslemøy Narvesens finstemte anslag med vispene. Denne distinkte inngangen ga publikum både taktfot og den velkjente jazzknekken ganske fort.
Derfra ble lytterne tatt med over i saksofonens myke toner som fylte kirkerommet. Eirik Hegdal fremstod melodisk trygg i sine improvisasjoner og solopartier. Særlig i de tette samspillspartiene med Mathias Eick på trompet, satt arrangementene som en kule. På et tidspunkt tok Trygve Waldemar Fiske frem buen og gikk over i en sval bass harmoni, før trompeten og Veslemøy Narvesens sang perfeksjonerte iydbildet.
Et av kveldens mest emosjonelle og engasjerende høydepunkter kom da låten, «My love», skulle presenteres. Trompetist Mathias Eick trådte frem og delte en personlig og spennende historie om sitt eget frieri, som fant sted i forbindelse med en bursdagsfeiring for noen år siden. Han fortalte historien med en slik innlevelse og nerve at publikum et øyeblikk nesten ble brakt i tvil om svaret faktisk ble et ja. Frieriet bar frukter, og kjæresten svarte ja til slutt.
Selve låten åpnet med et tett samspill mellom trompet og saksofon, før trommer og bass svingte tungt i gang sammen med Veslemøy Narvesens stemme. Det rytmiske drivet i denne sekvensen svingte så sterkt at den dannede jazzknekken i kirkebenkene nesten tippet over i headbanging, selv om publikum av dannelse holdt seg til bevegelsen i tankene. Etter dette beveget konserten seg over i et mer rolig landskap. Tempoet ble tonet ned med komposisjonen «Thred», der Veslemøy Narvesen igjen sto i sentrum. Dette utgjorde kveldens udiskutable ballade. Det fremstod som en tvers igjennom vakker sang, rett og slett.
Før det ordinære settet ble rundet av, rettet musikerne også en offisiell takk til arrangørene og støttespillerne bak kulissene, som hadde lagt forholdene til rette for konsertens gjennomføring.
Etter det obligatoriske konsertsettet rundet kvartetten av med ekstranummeret «For my grandmothers». Dette stykket fundamenterte et fantastisk sett. Før tonene la seg over forsamlingen, delte Mathias Eick en lengre, rørende refleksjon om sine to bestemødre, en tysk farmor og en norsk mormor, og de vidt forskjellige livssynene og historiene de bar med seg. Han trakk spesielt frem barndomsminner om faste ritualer, høytid, og den strenge men kjærlige nødvendigheten av å samles rundt «Dagsrevyen».
En fantastisk konsert, trenger jeg å skrive mer? Jo da, begrepet kul jazz blir ofte opplevd som en slags floskel. Hva gjør vel det? Dette var kul, knall bra og velklingende jazz. Så ja, dette var kul jazz av beste merke og besifring. Konserten har alt, fra svale dempede harmonier til solopartier med lot harmoniene og takten vekslet mellom bandet. Der klangbildet bygde bro mellom instrumentene. For all del, fortsett å spill sammen!
Laget av ScaleFlow.
