WAKATI er et tverrkunstnerisk verk av Stephan Meidell og Shelmith Øseth, i skjæringspunktet mellom dans, musikk og tekst. Forestillingen utforsker identitet, tilhørighet, tid og kropp, med utgangspunkt i ordet wakati – «tid» på swahili. Forestillingen er abstrakt, men det som skjedde fra publikums side under forestillingen var noe av den mest konkrete bekreftelsen på at forestillingens tema virker.
Wakati med utøver Shelmith Øseth spiller på dans, musikk, lys og skygger. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFør forestillingen WAKATI begynner, etableres et tydelig premiss i rommet. Publikum ønskes velkommen og blir bedt om å legge bort telefoner og kameraer. Oppmerksomheten skal være rettet mot opplevelsen i rommet.
Innledningen beskriver forestillingens utgangspunkt: tid som erfaring.
– Tid er noe vi alle deler. Men vi opplever det ikke på samme måte. Det lever i minner, i rytme, i bevegelse og i historiene vi bærer med oss.
Dette premisset legger grunnlaget for hele forestillingen. Tid presenteres ikke som en lineær størrelse, men som noe som eksisterer i kroppen, i minnet og i relasjoner mellom mennesker.
Kunstnerisk arbeider WAKATI med spørsmålet om hvordan identitet formes gjennom tid og kultur.
Under kunstnersamtalen etter forestillingen forklarer Shelmith Øseth hvordan ideen om forandring ligger i selve strukturen i verket.
Hun beskriver tid som en kontinuerlig prosess.
– Vi forandrer oss alltid. Det er hele strukturen i livet. Tiden er en dyp form.
Denne tanken ligger også til grunn for koreografien. Bevegelsene vender stadig tilbake til lignende mønstre, men i nye varianter.
– Jeg fokuserte på enkelte bevegelser og gikk alltid tilbake til de samme bevegelsene som en form for forvandling.
Tid forstås dermed som gjentakelse og transformasjon.
Dette perspektivet knytter Øseth også til historiske erfaringer.
– Det er som om ting alltid har skjedd før, men på forskjellige måter og i forskjellige generasjoner.
I forestillingen blir dette konkretisert gjennom ideen om livets sirkel. Historien gjentar seg, men aldri identisk.
Denne refleksjonen knyttes også til kunstnerens egen identitet.
– Jeg er fortsatt knyttet til Kenya, men når jeg drar tilbake dit er jeg ikke den samme personen som før.
Øseth understreker også at hun ikke ønsket at forestillingen skulle reduseres til en stereotyp representasjon av kultur.
– Jeg ønsket ikke at det skulle bli en svart kvinne som gjør en afrikansk dans.
I stedet forsøker hun å arbeide i et mer abstrakt koreografisk rom, der ulike tradisjoner kan møtes uten å bli låst i kategorier.
– Jeg arbeidet med samtidsdans, men også med elementer fra afrikanske tradisjonelle danser.
Prosjektet startet også i et personlig materiale.
– Det begynte med et lite dikt jeg skrev da jeg var 15 år gammel.
Her ligger det et sentralt motiv i forestillingen. Identitet er både stabil og foranderlig på samme tid.
Scenisk bygges WAKATI opp gjennom et samspill mellom lyd, lys, skygger og kropp.
Musikken er kontinuerlig gjennom forestillingen. Den er pulserende og rytmisk, ofte uten en tydelig melodisk struktur.
Komponist Stephan Meidell skapte den opprinnelige lydstrukturen, men i den aktuelle fremføringen er det Øystein Fjellbo som jobber med materialet i sanntid.
Han forklarer hvordan lyden forholder seg til dramaturgien.
– Den originale musikken ble bygget etter dramaturgien. Jeg så på dramaturgien som et stillas eller et skjelett for å bygge min versjon.
Arbeidet skjer i en form for dialog mellom scenens elementer.
– Noen ganger presser jeg frem energien, og så kommer Shelmith etter. Andre ganger presser hun frem energien og jeg følger.
Dermed oppstår et samspill mellom flere sceniske lag.
– Det er en trio mellom lys, lyd og bevegelse. Vi responderer på hverandre i sanntid.
Lysdesigneren Jan Holden beskriver også lyset som en refleksjon av mennesket.
– Lyset er som et minne. Lyset er deg. En refleksjon av deg.
Skygger brukes aktivt i scenebildet. Antallet skygger varierer gjennom forestillingen, fra én til flere, opp til fire ble registrert.
Dette gir et visuelt uttrykk som speiler forestillingens tematikk om identitetens fragmentering og kompleksitet.
Et av de mest konkrete øyeblikkene under forestillingen oppstår da et barn i salen begynner å gjenta ordene Shelmith Øseth sier på scenen.
I kunstnersamtalen beskriver hun dette som et viktig øyeblikk.
– Jeg elsket det. Jeg ønsker at det skjer hver gang.
Hun tolker barnets reaksjon som en bekreftelse på forestillingens tema.
– Barnet var hele poenget med stykket. Et barn tar inn det som skjer rundt seg og imiterer det.
Dette kobler hun til hvordan identitet formes.
– Siden vi er barn tar vi inn det vi ser rundt oss. Vi vet ikke om det er negativt eller positivt, men vi tar det inn.
Dermed blir barnet et bilde på hvordan mennesker formes av sine omgivelser.
Et annet sentralt øyeblikk oppstår når Øseth vender blikket mot publikum.
Hun beskriver dette som en bevisst strategi.
– Jeg ser på publikum. Jeg blir publikum.
Dette snur relasjonen mellom scene og sal.
Publikum blir ikke bare betraktere, men også gjenstand for observasjon.
En publikummer beskrev opplevelsen slik.
– Jeg følte at jeg danset i setet mitt. Jeg kunne ikke sitte stille.
Samlet sett er vurderingen av forestillingen at den opplevdes som en situasjon i sanntid, hvor musikk, lys, skygger og dans alle virket sammen i en symbiose. Mørket i rommet gjorde også fantasien aktiv, for den fyller en tolkning der øynene ikke ser.
Som scenisk verk fremstår WAKATI som en tydelig abstrakt danseforestilling.
Den forsøker ikke å gi klare svar, men åpner et rom for refleksjon rundt tid, identitet og erfaring. Hver publikumer vil gjerne ha forskjelige tolkninger og refleksjoner over hva det har opplevd. Det er nettopp poenget. Videre leder forestillingen til refleksjon og ettertanke. Hva så vi? hva skjedde? Hva betyr skyggene? Hvordan relaterer én skygge til fire?
forestillingen utviklet seg etter hvert til et scenisk verk der rom, kropp og lyd undersøker hvordan mennesker opplever tid. Forestillingen foregikk i en blackbox setting, noe som fungerte godt og må sies å nesten være en forutsetning for en slik forestilling. Mye av magien mellom utøvere og publikum ville forsvinne på en større scene.
Forestillingens åpne struktur gjør også at publikum sitter igjen med ulike tolkninger. Det er nettopp meningen. Opplevelsen formes i møtet mellom scenen og den enkelte tilskuer. Slik blir opplevelsen fort subjektiv. Hva nettopp du får ut av forestillingen er sannsynligvis forskjellig fra andre i publikum. Det er nettopp det abstrakte som gjør forestillingen sterkere enn om vi ble fortalt en historie som fra en prosafortelling i en bok. Stykket har slik sett mye mer nærhet til lyrikk og samspill mellom forskjellige kunstformer.
Musikken er kontinuerlig gjennom forestillingen. Den er pulserende og rytmisk, uten en tydelig melodisk struktur som plasserer den i en atmosfærisk sjanger: Musikk som vektlegger tone og atmosfære fremfor tradisjonell struktur, rytme eller melodi. Musikken fungerte som en del av forestillingen og styrte like mye dansen som dansen styrte musikken. Slik sett var begge responsive og påvirket av hverandre, noe som leder tilbake til stykkets tema.
Stykket kan tokes på mange måter, hvor ingen tolkning er helt feil eller den eneste rette. Det abstrakte gjør at stykket treffer sterkere. En rett frem fortelling i prosa stil ville ikke ha den samme styrken som det litt diffuse og abstrakte gir. Samtidig er stykket såppas konkret at det gir respons fra et lite barn i publikum. Barnets tilstedeværelse til akkurat denne forestillingen er nok en tilfeldighet, man vet jo ikke akkurat hverm som kommer som publikum. Knapt bedre tilbakemelding kan man få i å oppnå det stykket prøver å fortelle.
En tanke som vedvarte etter forestillingen var at musikken med fordel kunne hatt mer variasjon og fungert godt med en mer varierende Dur/Moll og "Svevende" Tonalitet. Den varierende styrken (Dynamikken) var allerede på plass. De atmosfæriske lydene var på plass.
Derfor kunne atmosfærisk musikk i en stil lik det Jean-Michel Jarre utviklet på 70-tallet absolutt ha fungert under denne forestillingen, med album som Oxygène og Équinoxe som nettopp bruker repeterende rytmiske mønstre (sequencer-mønstre), mens den melodiske linjen er sekundær. Det er klangendringene og de dynamiske skiftene som driver musikken.
Vi skal ha respekt for at det fra Fjellbo sin side kun hadde to uker å steppe inn og gjøre denne også stor grad performative jobben i tillegg til å skape musikken.
Forestillingen spiller mye på gjentakelse og transformasjon. Fra én skygge, til to, tre og fire. Viser de forskjellige sider av en personlighet? Hva forteller de om tid? prioriteringer? Det går av og til flytende over i neste del, eller det er mer eller mindre brudd fra det ene over til det andre. Det gjør at publikum må skjerpe sansene ekstra nøye, og man blir belønnet med forestillingens mer subtile detaljer som ikke ligger i det åpenbare. Skyggespillet, forandringen i musikkens gjentakende atmosfæriske lyd og varmen i lyset.
En sekvens som satte seg i minnet var når Øseth satte seg ned og stirret inn i hva som kan tolkes som lyset fra en åpnet dør, som natt og dag eller som en solnedgang. Fargetemperaturen (kelvin) på lyset gjorde at jeg assosierte det men en solnedgang i et sørlig strøk.
Stykket som en helhet frister til gjentakelse. Aftertalken etterpå var en passende avslutning med stor oppslutning fra publikum.
WAKATI
er et tverrkunstnerisk verk av Stephan Meidell og Shelmith Øseth, i skjæringspunktet mellom dans, musikk og tekst. Forestillingen utforsker identitet, tilhørighet, tid og kropp, med utgangspunkt i ordet wakati – «tid» på swahili.
Gjennom personlige erfaringer som immigrant fra Kenya reflekterer Shelmith Øseth over kulturell arv og hvordan identitet formes i møte med et flerkulturelt samfunn i Norge. WAKATI undersøker hvordan individuelle historier speiles i større samfunnsprosesser, og hvordan kunst kan åpne nye perspektiver på fortid, nåtid og framtid.
Koreografi / Utøver: Shelmith Øseth
Komponist / Musiker: Stephan Meidel
Produsent: Sølvi Katrine Andersen
Kostymedesign: Olga Regitze
Dramatiker og dramaturg: Vibeke Flesland Havre
Lysdesign: Jan Holden
Foto: Thor Brødreskift
Co-produsenter: Bit Teatergarasjen, Carte Blanche, Bergen Dansesenter, Syv Mil, Nordic Black Teater, Fargespill
Før forestillingen WAKATI begynner, etableres et tydelig premiss i rommet. Publikum ønskes velkommen og blir bedt om å legge bort telefoner og kameraer. Oppmerksomheten skal være rettet mot opplevelsen i rommet.
Innledningen beskriver forestillingens utgangspunkt: tid som erfaring.
– Tid er noe vi alle deler. Men vi opplever det ikke på samme måte. Det lever i minner, i rytme, i bevegelse og i historiene vi bærer med oss.
Dette premisset legger grunnlaget for hele forestillingen. Tid presenteres ikke som en lineær størrelse, men som noe som eksisterer i kroppen, i minnet og i relasjoner mellom mennesker.
Kunstnerisk arbeider WAKATI med spørsmålet om hvordan identitet formes gjennom tid og kultur.
Under kunstnersamtalen etter forestillingen forklarer Shelmith Øseth hvordan ideen om forandring ligger i selve strukturen i verket.
Hun beskriver tid som en kontinuerlig prosess.
– Vi forandrer oss alltid. Det er hele strukturen i livet. Tiden er en dyp form.
Denne tanken ligger også til grunn for koreografien. Bevegelsene vender stadig tilbake til lignende mønstre, men i nye varianter.
– Jeg fokuserte på enkelte bevegelser og gikk alltid tilbake til de samme bevegelsene som en form for forvandling.
Tid forstås dermed som gjentakelse og transformasjon.
Dette perspektivet knytter Øseth også til historiske erfaringer.
– Det er som om ting alltid har skjedd før, men på forskjellige måter og i forskjellige generasjoner.
I forestillingen blir dette konkretisert gjennom ideen om livets sirkel. Historien gjentar seg, men aldri identisk.
Denne refleksjonen knyttes også til kunstnerens egen identitet.
– Jeg er fortsatt knyttet til Kenya, men når jeg drar tilbake dit er jeg ikke den samme personen som før.
Øseth understreker også at hun ikke ønsket at forestillingen skulle reduseres til en stereotyp representasjon av kultur.
– Jeg ønsket ikke at det skulle bli en svart kvinne som gjør en afrikansk dans.
I stedet forsøker hun å arbeide i et mer abstrakt koreografisk rom, der ulike tradisjoner kan møtes uten å bli låst i kategorier.
– Jeg arbeidet med samtidsdans, men også med elementer fra afrikanske tradisjonelle danser.
Prosjektet startet også i et personlig materiale.
– Det begynte med et lite dikt jeg skrev da jeg var 15 år gammel.
Her ligger det et sentralt motiv i forestillingen. Identitet er både stabil og foranderlig på samme tid.
Scenisk bygges WAKATI opp gjennom et samspill mellom lyd, lys, skygger og kropp.
Musikken er kontinuerlig gjennom forestillingen. Den er pulserende og rytmisk, ofte uten en tydelig melodisk struktur.
Komponist Stephan Meidell skapte den opprinnelige lydstrukturen, men i den aktuelle fremføringen er det Øystein Fjellbo som jobber med materialet i sanntid.
Han forklarer hvordan lyden forholder seg til dramaturgien.
– Den originale musikken ble bygget etter dramaturgien. Jeg så på dramaturgien som et stillas eller et skjelett for å bygge min versjon.
Arbeidet skjer i en form for dialog mellom scenens elementer.
– Noen ganger presser jeg frem energien, og så kommer Shelmith etter. Andre ganger presser hun frem energien og jeg følger.
Dermed oppstår et samspill mellom flere sceniske lag.
– Det er en trio mellom lys, lyd og bevegelse. Vi responderer på hverandre i sanntid.
Lysdesigneren Jan Holden beskriver også lyset som en refleksjon av mennesket.
– Lyset er som et minne. Lyset er deg. En refleksjon av deg.
Skygger brukes aktivt i scenebildet. Antallet skygger varierer gjennom forestillingen, fra én til flere, opp til fire ble registrert.
Dette gir et visuelt uttrykk som speiler forestillingens tematikk om identitetens fragmentering og kompleksitet.
Et av de mest konkrete øyeblikkene under forestillingen oppstår da et barn i salen begynner å gjenta ordene Shelmith Øseth sier på scenen.
I kunstnersamtalen beskriver hun dette som et viktig øyeblikk.
– Jeg elsket det. Jeg ønsker at det skjer hver gang.
Hun tolker barnets reaksjon som en bekreftelse på forestillingens tema.
– Barnet var hele poenget med stykket. Et barn tar inn det som skjer rundt seg og imiterer det.
Dette kobler hun til hvordan identitet formes.
– Siden vi er barn tar vi inn det vi ser rundt oss. Vi vet ikke om det er negativt eller positivt, men vi tar det inn.
Dermed blir barnet et bilde på hvordan mennesker formes av sine omgivelser.
Et annet sentralt øyeblikk oppstår når Øseth vender blikket mot publikum.
Hun beskriver dette som en bevisst strategi.
– Jeg ser på publikum. Jeg blir publikum.
Dette snur relasjonen mellom scene og sal.
Publikum blir ikke bare betraktere, men også gjenstand for observasjon.
En publikummer beskrev opplevelsen slik.
– Jeg følte at jeg danset i setet mitt. Jeg kunne ikke sitte stille.
Samlet sett er vurderingen av forestillingen at den opplevdes som en situasjon i sanntid, hvor musikk, lys, skygger og dans alle virket sammen i en symbiose. Mørket i rommet gjorde også fantasien aktiv, for den fyller en tolkning der øynene ikke ser.
Som scenisk verk fremstår WAKATI som en tydelig abstrakt danseforestilling.
Den forsøker ikke å gi klare svar, men åpner et rom for refleksjon rundt tid, identitet og erfaring. Hver publikumer vil gjerne ha forskjelige tolkninger og refleksjoner over hva det har opplevd. Det er nettopp poenget. Videre leder forestillingen til refleksjon og ettertanke. Hva så vi? hva skjedde? Hva betyr skyggene? Hvordan relaterer én skygge til fire?
forestillingen utviklet seg etter hvert til et scenisk verk der rom, kropp og lyd undersøker hvordan mennesker opplever tid. Forestillingen foregikk i en blackbox setting, noe som fungerte godt og må sies å nesten være en forutsetning for en slik forestilling. Mye av magien mellom utøvere og publikum ville forsvinne på en større scene.
Forestillingens åpne struktur gjør også at publikum sitter igjen med ulike tolkninger. Det er nettopp meningen. Opplevelsen formes i møtet mellom scenen og den enkelte tilskuer. Slik blir opplevelsen fort subjektiv. Hva nettopp du får ut av forestillingen er sannsynligvis forskjellig fra andre i publikum. Det er nettopp det abstrakte som gjør forestillingen sterkere enn om vi ble fortalt en historie som fra en prosafortelling i en bok. Stykket har slik sett mye mer nærhet til lyrikk og samspill mellom forskjellige kunstformer.
Musikken er kontinuerlig gjennom forestillingen. Den er pulserende og rytmisk, uten en tydelig melodisk struktur som plasserer den i en atmosfærisk sjanger: Musikk som vektlegger tone og atmosfære fremfor tradisjonell struktur, rytme eller melodi. Musikken fungerte som en del av forestillingen og styrte like mye dansen som dansen styrte musikken. Slik sett var begge responsive og påvirket av hverandre, noe som leder tilbake til stykkets tema.
Stykket kan tokes på mange måter, hvor ingen tolkning er helt feil eller den eneste rette. Det abstrakte gjør at stykket treffer sterkere. En rett frem fortelling i prosa stil ville ikke ha den samme styrken som det litt diffuse og abstrakte gir. Samtidig er stykket såppas konkret at det gir respons fra et lite barn i publikum. Barnets tilstedeværelse til akkurat denne forestillingen er nok en tilfeldighet, man vet jo ikke akkurat hverm som kommer som publikum. Knapt bedre tilbakemelding kan man få i å oppnå det stykket prøver å fortelle.
En tanke som vedvarte etter forestillingen var at musikken med fordel kunne hatt mer variasjon og fungert godt med en mer varierende Dur/Moll og "Svevende" Tonalitet. Den varierende styrken (Dynamikken) var allerede på plass. De atmosfæriske lydene var på plass.
Derfor kunne atmosfærisk musikk i en stil lik det Jean-Michel Jarre utviklet på 70-tallet absolutt ha fungert under denne forestillingen, med album som Oxygène og Équinoxe som nettopp bruker repeterende rytmiske mønstre (sequencer-mønstre), mens den melodiske linjen er sekundær. Det er klangendringene og de dynamiske skiftene som driver musikken.
Vi skal ha respekt for at det fra Fjellbo sin side kun hadde to uker å steppe inn og gjøre denne også stor grad performative jobben i tillegg til å skape musikken.
Forestillingen spiller mye på gjentakelse og transformasjon. Fra én skygge, til to, tre og fire. Viser de forskjellige sider av en personlighet? Hva forteller de om tid? prioriteringer? Det går av og til flytende over i neste del, eller det er mer eller mindre brudd fra det ene over til det andre. Det gjør at publikum må skjerpe sansene ekstra nøye, og man blir belønnet med forestillingens mer subtile detaljer som ikke ligger i det åpenbare. Skyggespillet, forandringen i musikkens gjentakende atmosfæriske lyd og varmen i lyset.
En sekvens som satte seg i minnet var når Øseth satte seg ned og stirret inn i hva som kan tolkes som lyset fra en åpnet dør, som natt og dag eller som en solnedgang. Fargetemperaturen (kelvin) på lyset gjorde at jeg assosierte det men en solnedgang i et sørlig strøk.
Stykket som en helhet frister til gjentakelse. Aftertalken etterpå var en passende avslutning med stor oppslutning fra publikum.
WAKATI
er et tverrkunstnerisk verk av Stephan Meidell og Shelmith Øseth, i skjæringspunktet mellom dans, musikk og tekst. Forestillingen utforsker identitet, tilhørighet, tid og kropp, med utgangspunkt i ordet wakati – «tid» på swahili.
Gjennom personlige erfaringer som immigrant fra Kenya reflekterer Shelmith Øseth over kulturell arv og hvordan identitet formes i møte med et flerkulturelt samfunn i Norge. WAKATI undersøker hvordan individuelle historier speiles i større samfunnsprosesser, og hvordan kunst kan åpne nye perspektiver på fortid, nåtid og framtid.
Koreografi / Utøver: Shelmith Øseth
Komponist / Musiker: Stephan Meidel
Produsent: Sølvi Katrine Andersen
Kostymedesign: Olga Regitze
Dramatiker og dramaturg: Vibeke Flesland Havre
Lysdesign: Jan Holden
Foto: Thor Brødreskift
Co-produsenter: Bit Teatergarasjen, Carte Blanche, Bergen Dansesenter, Syv Mil, Nordic Black Teater, Fargespill
Nyåpningen av Caroline Kino i Kristiansund, som nå driftes av Trondheim Kino, var en fin opplevelse. Den markerte en aldri så liten milepæl for filmopplevelser i regionen. Gjennom en god kombinasjon av teknologiske oppgraderinger og et samarbeid med kulturkommunen Kristiansund, har kinoen blitt et moderne tilholdssted for gode filmopplevelser.
Laget av ScaleFlow.
