Det ble en eksplosiv kveld med rock, soul og danseglede når Tina Celebration entret scenen for å gi oss en kveld på Klubbscenen ved Kulturfabrikken med Tina Turner sine udødelige slagere. De som entret scenen for å hedre Tina Turner består av en solid gjeng erfarne musikere fra Ålesund-området. Selv gikk Tina bort i 2023 etter et langt liv, og ikke minst en karriere som gjorde henne til en av musikkhistoriens aller største scenepersonligheter. Denne kvelden fikk publikum en påminnelse om hvorfor hun ble kalt Queen of Rock 'n' Roll.
Line Karin Klokk på klubbscenen på Kulturfabrikken. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDe beste låtene fra Tina Turners enestående karriere sto på menyen, og bandet hadde satt sammen et show med stor respekt for originalen. Målet var ikke å kopiere Tina Turner for det er naturligvis umulig, men å formidle energien, rytmen og spillegleden som forbindes med henne. Det ble gjort med et smell fra første til siste tone
I løpe av introen entrer gutta scenen før damene kommer ut. Så var det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og la seg rive med når låten som ble utgitt i 1989 på albumet Foreign Affair «Steamy Windows» åpner konserten. Det er Tony Joe White som har skrevet låten og med sitt bluesrock-driv var den en naturlig konsertåpner også for Tina Turner selv.
Det starter med høy temperatur, tøff vokal og et band som allerede fra første tone viser at de har tenkt å gi publikum valuta for pengene. Så følger «Typical Male», Turners store hit fra 1986. Låten har et humoristisk blikk på den klassiske «typiske mannen». På scenen blir den en leken rocke og discolåt med bra vokal og dyktige musikere.
Det er ni personer på scenen denne kvelden. Keyboard, trommer, bass, to gitarister, saksofon, hovedvokalist og to kordamer sørger for et fyldig lydbilde. Og det er tydelig at dette ikke er et band som bare skal akkompagnere vokalisten. Det blir servert den ene fete soloen etter den andre. Spesielt i mellompartiene får både keyboard, gitar og saksofon anledning til å skinne. Saksofonen får en fremtredende plass i lydbildet, og det fungerer svært godt i dette rocke og souluniverset. Kordamene er heller ikke passive, de bidrar med både vokal og rytmeinstrumenter gjennom konserten.
Så kommer en av de virkelig store klassikerne til Tina. Orginalt er «River Deep – Mountain High» fra 1966 og er en av de mest berømte produksjonene fra Phil Spector. Låten ble skrevet av Jeff Barry og Ellie Greenwich, med Spector som produsent. Tina Turners innspilling ble lenge undervurdert i USA, men fikk langt større gjennomslag i Europa. I dag regnes den som en av hennes store signaturlåter. Og det er lett å forstå hvorfor. Det svingte til tusen når Tina Celebration spilte den og det var fler som sang med på den kjente teksten.
Vokalisten denne kvelden har en kraft og rasp i stemmen som gjør at hun kommer tett på uttrykket vi forbinder med Tina. Mannfolka i bandet er også med å korer. Jentene på scenen ikke står mye stille alle tre har scenepersonlighet på et høyt nivå.
«Something's Got a Hold on Me» er opprinnelig en Etta James-klassiker fra 1962. Tina Turner og Ike Turner gjorde låten til en del av sitt tidlige repertoar, og den fikk blant annet plass på konsertalbumet Live! The Ike & Tina Turner Show. Det er en rå blues energi i låten som passer perfekt til vokalisten Line Karin Klokk.
Deretter kommer «What You Get Is What You See», en tøff, countryinspirert rockelåt fra Break Every Rule. Her får gitaren Anders James Pracy virkelig jobbe. Publikum klapper i lufta og det er god stemning i lokalet.
Så kommer låten mange har ventet på. «What's Love Got to Do with It». Det er Tina Turners største globale solohit og selve symbolet på det fantastiske comebacket hennes på 1980-tallet. Låten ble utgitt i 1984 på Private Dancer og ble skrevet av Terry Britten og Graham Lyle.
Slik info betyr mindre for folk når låten spilles live, for da skjer det noe i salen. I kveld er det vokalisten som er dronninga på scenen og publikum begynner å fikse sitt eget dansegulv. Noen rydder plass foran scenen og begynner å danse. Det skal vise seg å bli et gjennomgående fenomen utover kvelden.
«Let's Stay Together» er en av Tina Turners viktigste comeback-låter. Originalen ble skrevet og sunget av Al Green i 1971, mens Tina Turners versjon fra 1983 ble et gjennombrudd som bidro til å sette fart på solokarrieren hennes. Fart ble det når gjengen fra Sunnmøre spilte den også.
Det er nesten utrolig hvor mye lyd det kommer ut av den lille vokalisten på scenen, hun har en vokal som slår deg gulvet og du må bare undre hvor hun henter den fra.
Så følger «I Don't Wanna Lose You», fra Foreign Affair i 1989. Her får konserten en mer følelsesmessig side. Det er en kraftfull poprock-ballade, men bandet holder fortsatt trykket oppe. Musikerne har tekst og noter tilgjengelig på nettbrett og mobiler, men det er tydelig at de ikke trenger å stirre mye ned på dem. De kan låtene og publikum kan danse.
Så får vi «Private Dancer», tittellåten fra albumet som for alvor etablerte Tina Turner som en internasjonal superstjerne på 1980-tallet. Låten er skrevet av Mark Knopfler fra Dire Straits. Låten et mer melankolsk med en tekst som handler om en danser som lever av å underholde andre, samtidig som hun drømmer om et annet liv. Det er en sexy låt som bandet veldig godt klarte å minne oss på. Det var ikke alle som trodde Tina skulle klare å etablere seg som solo artist etter det endelige bruddet med Ike Turner, men som hun motbeviste kritiske røster. I dag vet vi fasiten, og hvilke låter vi fikk.
Publikum lytter mer enn de danser. Det er kanskje ikke alle som har nok innabords til å våge seg ut på dansegulvet ennå. Mange blir sittende i stolen, men det skal endre seg for utover kvelden blir noen mer vågal.
Når «We Don't Need Another Hero (Thunderdome)» kommer begynner det virkelig å løsne og det blir fart på folket. Låten ble skrevet av Terry Britten og Graham Lyle og ble utgitt i 1985 som en del av Mad Max Beyond Thunderdome, hvor Tina Turner også spilte rollen som Aunty Entity. Her fikk vi også oppleve Thore Senneset på saksofon, han spilte som en gud og svetten rant.
Dette var en av hennes mest episke låter, men i kveld kommer slagerne på rekke og rad. Nå entrer folket gulvet, tre jenter, fire jenter, et par og dansegulvet foran scenen fylles gradvis opp til stor glede for bandet.
«Paradise Is Here» gir konserten et nytt roligere parti. Låten er skrevet av den irske låtskriveren Paul Brady og ble spilt inn av Turner på Break Every Rule. Deretter kommer"Back Where You Started" fra albumet Break Every Rule. Den ble skrevet, produsert og spilt inn i samarbeid med den kanadiske rockestjernen Bryan Adams.
Så skrus temperaturen opp igjen med «Disco Inferno». Det er vanskelig å sitte stille for enkelte når dette bandet først får opp dampen. Den ikoniske discolåten fra 1976 er orginalt laget av den amerikanske gruppen The Trammps. Senere ble den coveret av Turner med stor suksess.
Og så kommer den alle kan «Simply the Best». Det er en av de låtene som sitter i ryggmargen hos publikum, og allsangen kommer nesten av seg selv. Bandet leverer, vokalisten leverer, og foran scenen er det nå langt flere som har kastet seg ut i dansen. Det svinger heftig og det er på dette tidspunktet man virkelig kjenner hva slike hyllestkonserter kan gjøre. Man trenger ikke Tina Turner fysisk på scenen for å kjenne igjen følelsen av ren glede, musikken gjør jobben.
Så kommer «Proud Mary». Det svinger skikkelig fra scenen på låten som ble en av Ike & Tina Turners store signaturlåter etter at de gjorde sin eksplosive versjon av Creedence Clearwater Revivals original. Tina gjorde den til et av sine mest berømte liveøyeblikk, ikke minst gjennom den enorme energien og koreografien hun og bandet leverte.
Men energien til bandet er ikke over, med «Nutbush City Limits» er det full trøkk fra første tone Låten har en helt spesiell plass i Tina Turners katalog. Hun skrev den selv, inspirert av hjembyen Nutbush i Tennessee.
Til slutt kommer «Help». Og når siste tone har lagt seg, sitter man igjen med følelsen av å ha vært gjennom et lite slager-maraton uten sidestykke. Det er også vanskelig å ikke tenke på Tina Turner selv. Jeg så henne på scenen 6. august 2000, under Twenty Four Seven-turneen. Mange år senere skulle hun gjøre sin faktiske avskjedsturné, Tina!: 50th Anniversary Tour, i 2008–2009. Selv om hun forlot scenen etter den turneen, føltes det aldri helt som om hun var ferdig med musikken.
I 2023 ble lyset slukket for Tina Turner. Queen of Rock 'n' Roll vandret videre til rockehimmelen. Men denne kvelden viste at hun fortsatt lever i låtene, i rytmene, i minnene og ikke minst i dansefoten til publikum. Og kanskje er det nettopp det som er den største hyllesten man kan gi en artist. Nettopp det at folk reiser seg fra stolene og begynner å danse.
Tina Turner er borte, men musikken hennes er det ikke.
Line Karin Klokk – vokal
Anders James Pracy – gitar/kor
Håkon Myklebust – gitar/kor
Thore Senneset - saksofon
Kai Robert Vartdal – keyboards/kor
Knut Ove Flovik – trommer/kor
Hans Gunnar Bruseth - bass/kor
Eva Kristin Svinø - kor
Lillian Iversen - Kor
Hvis du får sjansen til å oppleve Tina Celebration, er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet. Dette bandet fra Ålesund-området leverer et musikalsk fyrverkeri som gjør dyp ære på arven etter Tina Turner. Bandet har bra vokalist, et gnistrende band med spilleglede, en danse-garanti og de leverer varene fra første til siste tone.
De beste låtene fra Tina Turners enestående karriere sto på menyen, og bandet hadde satt sammen et show med stor respekt for originalen. Målet var ikke å kopiere Tina Turner for det er naturligvis umulig, men å formidle energien, rytmen og spillegleden som forbindes med henne. Det ble gjort med et smell fra første til siste tone
I løpe av introen entrer gutta scenen før damene kommer ut. Så var det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og la seg rive med når låten som ble utgitt i 1989 på albumet Foreign Affair «Steamy Windows» åpner konserten. Det er Tony Joe White som har skrevet låten og med sitt bluesrock-driv var den en naturlig konsertåpner også for Tina Turner selv.
Det starter med høy temperatur, tøff vokal og et band som allerede fra første tone viser at de har tenkt å gi publikum valuta for pengene. Så følger «Typical Male», Turners store hit fra 1986. Låten har et humoristisk blikk på den klassiske «typiske mannen». På scenen blir den en leken rocke og discolåt med bra vokal og dyktige musikere.
Det er ni personer på scenen denne kvelden. Keyboard, trommer, bass, to gitarister, saksofon, hovedvokalist og to kordamer sørger for et fyldig lydbilde. Og det er tydelig at dette ikke er et band som bare skal akkompagnere vokalisten. Det blir servert den ene fete soloen etter den andre. Spesielt i mellompartiene får både keyboard, gitar og saksofon anledning til å skinne. Saksofonen får en fremtredende plass i lydbildet, og det fungerer svært godt i dette rocke og souluniverset. Kordamene er heller ikke passive, de bidrar med både vokal og rytmeinstrumenter gjennom konserten.
Så kommer en av de virkelig store klassikerne til Tina. Orginalt er «River Deep – Mountain High» fra 1966 og er en av de mest berømte produksjonene fra Phil Spector. Låten ble skrevet av Jeff Barry og Ellie Greenwich, med Spector som produsent. Tina Turners innspilling ble lenge undervurdert i USA, men fikk langt større gjennomslag i Europa. I dag regnes den som en av hennes store signaturlåter. Og det er lett å forstå hvorfor. Det svingte til tusen når Tina Celebration spilte den og det var fler som sang med på den kjente teksten.
Vokalisten denne kvelden har en kraft og rasp i stemmen som gjør at hun kommer tett på uttrykket vi forbinder med Tina. Mannfolka i bandet er også med å korer. Jentene på scenen ikke står mye stille alle tre har scenepersonlighet på et høyt nivå.
«Something's Got a Hold on Me» er opprinnelig en Etta James-klassiker fra 1962. Tina Turner og Ike Turner gjorde låten til en del av sitt tidlige repertoar, og den fikk blant annet plass på konsertalbumet Live! The Ike & Tina Turner Show. Det er en rå blues energi i låten som passer perfekt til vokalisten Line Karin Klokk.
Deretter kommer «What You Get Is What You See», en tøff, countryinspirert rockelåt fra Break Every Rule. Her får gitaren Anders James Pracy virkelig jobbe. Publikum klapper i lufta og det er god stemning i lokalet.
Så kommer låten mange har ventet på. «What's Love Got to Do with It». Det er Tina Turners største globale solohit og selve symbolet på det fantastiske comebacket hennes på 1980-tallet. Låten ble utgitt i 1984 på Private Dancer og ble skrevet av Terry Britten og Graham Lyle.
Slik info betyr mindre for folk når låten spilles live, for da skjer det noe i salen. I kveld er det vokalisten som er dronninga på scenen og publikum begynner å fikse sitt eget dansegulv. Noen rydder plass foran scenen og begynner å danse. Det skal vise seg å bli et gjennomgående fenomen utover kvelden.
«Let's Stay Together» er en av Tina Turners viktigste comeback-låter. Originalen ble skrevet og sunget av Al Green i 1971, mens Tina Turners versjon fra 1983 ble et gjennombrudd som bidro til å sette fart på solokarrieren hennes. Fart ble det når gjengen fra Sunnmøre spilte den også.
Det er nesten utrolig hvor mye lyd det kommer ut av den lille vokalisten på scenen, hun har en vokal som slår deg gulvet og du må bare undre hvor hun henter den fra.
Så følger «I Don't Wanna Lose You», fra Foreign Affair i 1989. Her får konserten en mer følelsesmessig side. Det er en kraftfull poprock-ballade, men bandet holder fortsatt trykket oppe. Musikerne har tekst og noter tilgjengelig på nettbrett og mobiler, men det er tydelig at de ikke trenger å stirre mye ned på dem. De kan låtene og publikum kan danse.
Så får vi «Private Dancer», tittellåten fra albumet som for alvor etablerte Tina Turner som en internasjonal superstjerne på 1980-tallet. Låten er skrevet av Mark Knopfler fra Dire Straits. Låten et mer melankolsk med en tekst som handler om en danser som lever av å underholde andre, samtidig som hun drømmer om et annet liv. Det er en sexy låt som bandet veldig godt klarte å minne oss på. Det var ikke alle som trodde Tina skulle klare å etablere seg som solo artist etter det endelige bruddet med Ike Turner, men som hun motbeviste kritiske røster. I dag vet vi fasiten, og hvilke låter vi fikk.
Publikum lytter mer enn de danser. Det er kanskje ikke alle som har nok innabords til å våge seg ut på dansegulvet ennå. Mange blir sittende i stolen, men det skal endre seg for utover kvelden blir noen mer vågal.
Når «We Don't Need Another Hero (Thunderdome)» kommer begynner det virkelig å løsne og det blir fart på folket. Låten ble skrevet av Terry Britten og Graham Lyle og ble utgitt i 1985 som en del av Mad Max Beyond Thunderdome, hvor Tina Turner også spilte rollen som Aunty Entity. Her fikk vi også oppleve Thore Senneset på saksofon, han spilte som en gud og svetten rant.
Dette var en av hennes mest episke låter, men i kveld kommer slagerne på rekke og rad. Nå entrer folket gulvet, tre jenter, fire jenter, et par og dansegulvet foran scenen fylles gradvis opp til stor glede for bandet.
«Paradise Is Here» gir konserten et nytt roligere parti. Låten er skrevet av den irske låtskriveren Paul Brady og ble spilt inn av Turner på Break Every Rule. Deretter kommer"Back Where You Started" fra albumet Break Every Rule. Den ble skrevet, produsert og spilt inn i samarbeid med den kanadiske rockestjernen Bryan Adams.
Så skrus temperaturen opp igjen med «Disco Inferno». Det er vanskelig å sitte stille for enkelte når dette bandet først får opp dampen. Den ikoniske discolåten fra 1976 er orginalt laget av den amerikanske gruppen The Trammps. Senere ble den coveret av Turner med stor suksess.
Og så kommer den alle kan «Simply the Best». Det er en av de låtene som sitter i ryggmargen hos publikum, og allsangen kommer nesten av seg selv. Bandet leverer, vokalisten leverer, og foran scenen er det nå langt flere som har kastet seg ut i dansen. Det svinger heftig og det er på dette tidspunktet man virkelig kjenner hva slike hyllestkonserter kan gjøre. Man trenger ikke Tina Turner fysisk på scenen for å kjenne igjen følelsen av ren glede, musikken gjør jobben.
Så kommer «Proud Mary». Det svinger skikkelig fra scenen på låten som ble en av Ike & Tina Turners store signaturlåter etter at de gjorde sin eksplosive versjon av Creedence Clearwater Revivals original. Tina gjorde den til et av sine mest berømte liveøyeblikk, ikke minst gjennom den enorme energien og koreografien hun og bandet leverte.
Men energien til bandet er ikke over, med «Nutbush City Limits» er det full trøkk fra første tone Låten har en helt spesiell plass i Tina Turners katalog. Hun skrev den selv, inspirert av hjembyen Nutbush i Tennessee.
Til slutt kommer «Help». Og når siste tone har lagt seg, sitter man igjen med følelsen av å ha vært gjennom et lite slager-maraton uten sidestykke. Det er også vanskelig å ikke tenke på Tina Turner selv. Jeg så henne på scenen 6. august 2000, under Twenty Four Seven-turneen. Mange år senere skulle hun gjøre sin faktiske avskjedsturné, Tina!: 50th Anniversary Tour, i 2008–2009. Selv om hun forlot scenen etter den turneen, føltes det aldri helt som om hun var ferdig med musikken.
I 2023 ble lyset slukket for Tina Turner. Queen of Rock 'n' Roll vandret videre til rockehimmelen. Men denne kvelden viste at hun fortsatt lever i låtene, i rytmene, i minnene og ikke minst i dansefoten til publikum. Og kanskje er det nettopp det som er den største hyllesten man kan gi en artist. Nettopp det at folk reiser seg fra stolene og begynner å danse.
Tina Turner er borte, men musikken hennes er det ikke.
Line Karin Klokk – vokal
Anders James Pracy – gitar/kor
Håkon Myklebust – gitar/kor
Thore Senneset - saksofon
Kai Robert Vartdal – keyboards/kor
Knut Ove Flovik – trommer/kor
Hans Gunnar Bruseth - bass/kor
Eva Kristin Svinø - kor
Lillian Iversen - Kor
Hvis du får sjansen til å oppleve Tina Celebration, er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet. Dette bandet fra Ålesund-området leverer et musikalsk fyrverkeri som gjør dyp ære på arven etter Tina Turner. Bandet har bra vokalist, et gnistrende band med spilleglede, en danse-garanti og de leverer varene fra første til siste tone.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
