Regissør og dramatiker Tore Vagn Lid har konstruert et intrikat, mikrokosmisk univers. På scenen står skuespillere som Bjørn Sundquist, Magne Håvard Brekke, Even Stormoen og Thea Stabell. Side om side med toppmusikere og levende pinnedyr, skrukketroll og snegler. Gjennom en detaljert gjennomgang av forestillingens tekstgrunnlag og sceniske realisering, trer en beinhard og usminket sivilisasjonskritikk frem – fri for sentimentale omveier.

Det maritime mikrokosmos og scenografien som kunstverk

Rammen for forestillingen er en ark konstruert i tau og tre. Her har den aldrende forskeren, Kaptein Noah, spilt av Magne Håvard Brekke, trukket seg tilbake for å unnslippe en metaforisk og bokstavelig syndeflod som visker ut samfunnets gamle systemer. Scenerommet utmerker seg med en overbevisende detaljrikdom. Insektenes lugarer er utstyrt som fullverdige habitater, hvor særlig brunsneglens hule – fylt med ølflasker og blader fra den norske floraens underliv – markerer seg som et taktilt kunstverk i egen kraft.

Dette er ikke et tradisjonelt antroposentrisk drama. Det er dyrene og krypene som tildeles ordet når de overordnede eksistensielle spørsmålene settes på spissen. Avstanden mellom observatør og studieobjekt kollapser gradvis; forskeren infiltreres i sitt eget insektakvarium. Gjennom dialogen etableres det tidlig en erkjennelse av at boken og skriften må vike for fysiske, konkrete realiteter.

Karakteren Brunsneglen spilt av Bjørn Sundquist og identifiseres latinsk som Arion vulgaris. forklarer dette taktile tekstprinsippet slik:

– Alle her inne, vet du? Alle som leser eller som kan falle har lest en bok. Man blar ikke bare fra side til side. Man kan også tilbake etter å sjekke.

Tillitskrisen og den teknologiske nærsyntheten

Forestillingens bærende vinkling sentrerer seg rundt begrepet tillitskrise. I en samtid preget av teknologisk overmot har menneskeheten mistet evnen til å skille det ekte fra det kunstige. Tilliten til felles verdier og vitenskapelige eksperter er erodert. Denne krisen forsterkes av det forestillingen definerer som en «rendyrket nærsynthet». Det politiske fellesskapet forvitrer til fordel for det private. Ekspertens faglige innsikt avvises så snart det finnes uvesentligheter eller moralske pletter i privatlivet. En vitenskapelig oppdagelse eller en vaksine måles mot detaljer fra en gammel skilsmisse eller et ukeblad.

Det tekstlige og idémessige bakteppet for arken introduseres gjennom et etterlatt, håndskrevet dokument kalt «Attractor System» – eller Triggersystemet. Manuskriptet stammer fra en utvist forsker og bærer en dedikasjon som hudfletter markedskapitalisme, ny moralisme og samfunnets iboende hykleri.

Videre avdekkes en serie såkalte «duebrev» som beskriver samfunnets gradvise desensibilisering. Gjennom en metodisk trinnvis prosess forskyves grensene for hva offentligheten aksepterer. Gårsdagens unntakstilstand normaliseres i dag, enten det gjelder synet på tiggere i gatene eller dypere strukturelle kriser.

Brunsneglen beskriver denne mekanismen slik:– Det som for litt siden var uhørt, er ikke lenger like uhørt.

Eksklusjon av politikk og kunst

I det arken gjør seg klar til å kaste loss, foretar Kaptein Noah et ufravikelig valg om hva som skal berges, og hva som må etterlates på kaien. Til tross for protester fra de andre insektene, insisterer han på å ta med den utskjelte og destruktive «mordersneglen» fordi den er like levende som de øvrige skapningene. Samtidig settes det en absolutt grense mot samfunnslivets etablerte institusjoner: både politikken og kunsten ekskluderes fra farkosten.

Når spørsmålet om politikkens plass reises om bord, svarer Brunsneglen kontant:– Nei, politikken blir ikke med. Den var et spill et velment spill, men et spill for galleriet.

Heller ikke kunsten innvilges adgang. Den blir stående igjen i den synkende, gamle verdenen.

Hykleri, ressentiment og det røde spillets kollaps

Gjennom forestillingens midtparti rettes et skarpt kritisk søkelys mot menneskelig svik, moralsk dobbeltmoral og begrepet ressentiment, den giftige blandingen av avmakt, misunnelse og hat som rettes mot omverdenen når reell endring ikke lenger oppleves som mulig. Dialogen mellom Brunsneglen og Skrukkedyret avdekker en dyp forakt for de samfunnsaktørene som opererer med skjulte agendaer og moralsk retorikk uten rot i praksis.

Brunsneglen beskriver dette samfunnsfenomenet slik:

– Ateisten som gifter seg i kirka. Sosialisten som flår sin egen leietaker til markedspris. Ja fordi med nå en gang er slik markedet og verden. driver en utspekulert dobbel bokføring.

Denne moralske uklarheten knyttes direkte til kollapsen av det som i teksten omtales som «det røde spillet». Et historiske forsøk på fellesskap, maktutjevning og regulering. Etter dette sammenbruddet har samfunnet utviklet en paradoksal tilstand, samtidig som økonomiske og politiske reguleringer ble avviklet, bygde menneskene opp strenge, selvpålagte restriksjoner for hva som er tillatt å si og tenke.

Judas, Tarantellen og Døgnfluens frie vilje

Forestillingen utfordrer tilvante moralske kategorier gjennom flere symbolske oppgjør om bord. Da en Tarantell krever særbehandling og utvidede rettigheter med henvisning til menneskeskapte dyrevelferdslover, avvises kravet bryskt av kapteinen. De menneskelige lovene erklæres som irrelevante og råtne der de ligger begravd på havets bunn.

Mer dyptpløyende er iscenesettelsen av et pasjonert sørgespill basert på det apokryfe Judas-evangeliet. Her snus den tradisjonelle fortellingen om svik på hodet. Judas sin handling betraktes som en forhåndsavtalt og nødvendig oppgave utført i full forståelse med Jesus.

Kontrasten mellom fri vilje og unødig lidelse settes på spissen gjennom insektenes skjebner. En Døgnflue velger å avslutte sitt eget liv i vannet, en handling kapteinen berømmer for å komme sorgen i forkjøpet, uten rom for sentimental klagesang. Når duene senere returnerer til arken med dilemma rundt en hardt skadet fugl, vegrer imidlertid mannskapet seg for å ende dens lidelser, til tross for kapteinens oppfordring om å utvise reell handlingskraft. Duene bringer uansett det samme uforanderlige varselet, det finnes ennå ingen trygg grunn å lande på.

Stykkets mest monumentale tekstparti tilfaller Skrukkedyret, som leverer en omfattende monolog etter å ha «møtt veggen», en glassbarriere som skiller det indre fra det ytre. Hun forkaster ideen om en lineær, historisk intellektuell fremgang og insisterer på å holde fast ved sin egen logikk i en tid der selve sannhetsbegrepet har sviktet. Ironisk nok fører denne kompromissløse holdningen til at hun tørker ut og dør på land.

Skrukkedyret formulerer sitt filosofiske oppgjør rundt det at dagens nye generasjon er alltid der mer opplyst med kunnskapsrike enn foregående. Hun stiller spørsmål ved om Hitlers tredje rike var smartere enn Weimar republikken. Eller om 60 tallets marxist-leninister var på et høyere intellektuelt nivå enn George Orwell, var 40 år tidligere.

–Jeg velger å svare nei på de spørsmålene, og jeg er villig til å gå i døden for det svaret. Hvor ingen? Hverken dere eller noen andre skal få meg til å oppgi meg selv og min egen logikk.

Undergangens realiteter og sivilisasjonens endelikt

Mot forestillingens avslutning trer en uunngåelig undergangsstemning i kraft. Brunsneglen reflekterer over en drøm om å krype uavvendelig mot en ølfelle. Han trekker en direkte parallell til menneskehetens kollektive ferd mot selvutslettelse. Mens sivilisasjonen messer rituelt om bærekraft, demokrati, teknologi og menneskerettigheter, drives den i realiteten videre av egoistisk nytelse, skam og et ønske om å heve seg over sine medmennesker. Menneskeheten diagnostiseres som en destruktiv art på en fullstendig utslitt planet.

Forestillingen nekter å tilby publikum billige løsninger eller forsonende katarsis. Den munner ut i en nøktern oppfordring om å møte endeliktet med verdighet og stil, renset for samfunnets nyttetenkning og evigvarende krav. Sivilisasjonens kart har vist seg å lyve om terrenget, fellesarenaene er splittet opp, og tilbake står kun den nakne overlevelsens absolutte alvor. Tore Vagn Lids «Triggersystemet» forblir stående som en kompromissløs, intellektuell og scenisk bragd i det norske teaterlandskapet.

Konklusjon

Dette er en stor forestilling. Vi kan si, i sin kompliserte enkelhet. For ingenting ved «Triggersystemet» er enkelt. Her får vi underbygd budskapet med vakker musikk og ikke minst den usedvanlige bruken av kulissene og lysteater. Man sitter igjen med tanke i forskjellige vinkler, for budskapet er en vekker. Det er vanskelig å gjengi alt, ord for ord. Dette er stort, veldig stort. Det blir også satt ord på begrepet ironisme, som er veldig fremtredende i vår tid. Kanskje mer en vi liker å tro. Lyd og bilde holder høyeste klasse. Man skal ikke slenge rundt seg med begreper i tide og utide. Dette starter som en noe pussig opplevelse, men kommer under huden på deg som tilhører med makt og vilje. Du kjenner det rett og slett som sterk indre påvirkning. Det finnes mange former for fantastisk teater, dette er så absolutt en av dem.

‍