Teppet har falt, lysene i Storsalen er slukket, og den siste tonen av Frode Alnæs sitt omarbeidede partitur har lagt seg over det nye kulturhuset Normoria. Søndagsstillheten har senket seg etter lørdagens aller siste forestilling av «Donna Bacalao». Tilbake står inntrykket av en ubetinget suksess og en scenisk kraftprestasjon som har spilt for stappfulle hus gjennom hele spilleperioden. Svarte steikabail for en suksess! Advarsel! Artikkelen er full av bilder.
Takk for nå! Foto: Elias K. L. Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement
Overgangen fra den tradisjonsrike utendørsarenaen på Vikaneset til Bræin operasal i Normoria innebar nok en kunstnerisk risiko, men det gjør vel enhver progresjon. Den opprinnelige «klippfiskoperaen», skapt av komponist Frode Alnæs og Stig Nilsson som har skrevet librettoen, var i utgangspunktet etablert som en folkelig institusjon under åpen himmel. Man må jo tilføye at både Meterologisk institutt og Storm sitt værsenter nå har mistet enhver inflytelse over fremføringen.
Handlingen, som er satt til klippfiskens storhetstid rundt år 1850, fremsto i høst klarere og mer konsentrert, der de brutale klasseskillene mellom profittdrevne klippfiskbaroner og den hardtarbeidende arbeiderklassen på bergan fikk tildelt den plassen de fortjener.
En vesentlig årsak til at denne oppsetningen vil bli stående som en milepæl, er Gina Ranheim Bjerkan sin dramatiske tolkning av tittelrollen. Hennes fremstilling av den modige og kompromissløse kvinnen Astrid, som flytter fra Smøla til Kristiansund med sin datter for å kjempe for tilværelsen, ga forestillingen en emosjonell nerve som bar hele det store maskineriet.
Som en av de mannlige motpartene Ryktebørsen tilførte Andre Søfteland en vokal og dramatisk tyngde som fungerte som en nødvendig motvekt til Donna. Samspillet mellom de to utgjorde et musikalsk og dramatisk driv forestillingen. Grundig og solid støttet av presise karakterstudier fra de andre rolle tokningen ved Andreas Hoff, Eli Stålhand, Svein Solenes, Monica Hjelle, Aurora Reed-Jenssen, Terje Ranes og alle andre på scenen og i orkestergraven.
Det totale ensemblet på og bak scenen demonstrerte en imponerende disiplin under Martin Bredin sin musikalske ledelse. Mattias Palm sin regi utnyttet scenerommets fulle tekniske kapasitet, noe som resulterte i sømløse overganger mellom intime scener og monumentale fellesnumre. Kystlandskapet og arbeidet på bergan ble vekket til live gjennom en scenografi som aldri skygget for det menneskelige dramaet, men snarere forsterket tematikken om penger, makt og kjærlighet. La oss holde oss til tidsriktig språk, dette var jubalong!
Overgangen fra den tradisjonsrike utendørsarenaen på Vikaneset til Bræin operasal i Normoria innebar nok en kunstnerisk risiko, men det gjør vel enhver progresjon. Den opprinnelige «klippfiskoperaen», skapt av komponist Frode Alnæs og Stig Nilsson som har skrevet librettoen, var i utgangspunktet etablert som en folkelig institusjon under åpen himmel. Man må jo tilføye at både Meterologisk institutt og Storm sitt værsenter nå har mistet enhver inflytelse over fremføringen.
Handlingen, som er satt til klippfiskens storhetstid rundt år 1850, fremsto i høst klarere og mer konsentrert, der de brutale klasseskillene mellom profittdrevne klippfiskbaroner og den hardtarbeidende arbeiderklassen på bergan fikk tildelt den plassen de fortjener.
En vesentlig årsak til at denne oppsetningen vil bli stående som en milepæl, er Gina Ranheim Bjerkan sin dramatiske tolkning av tittelrollen. Hennes fremstilling av den modige og kompromissløse kvinnen Astrid, som flytter fra Smøla til Kristiansund med sin datter for å kjempe for tilværelsen, ga forestillingen en emosjonell nerve som bar hele det store maskineriet.
Som en av de mannlige motpartene Ryktebørsen tilførte Andre Søfteland en vokal og dramatisk tyngde som fungerte som en nødvendig motvekt til Donna. Samspillet mellom de to utgjorde et musikalsk og dramatisk driv forestillingen. Grundig og solid støttet av presise karakterstudier fra de andre rolle tokningen ved Andreas Hoff, Eli Stålhand, Svein Solenes, Monica Hjelle, Aurora Reed-Jenssen, Terje Ranes og alle andre på scenen og i orkestergraven.
Det totale ensemblet på og bak scenen demonstrerte en imponerende disiplin under Martin Bredin sin musikalske ledelse. Mattias Palm sin regi utnyttet scenerommets fulle tekniske kapasitet, noe som resulterte i sømløse overganger mellom intime scener og monumentale fellesnumre. Kystlandskapet og arbeidet på bergan ble vekket til live gjennom en scenografi som aldri skygget for det menneskelige dramaet, men snarere forsterket tematikken om penger, makt og kjærlighet. La oss holde oss til tidsriktig språk, dette var jubalong!
.jpg)
Nordmørsmusea forvalter en kulturarv som strekker seg mer enn 10 000 år tilbake i tid. Gjennom et omfattende museumsnettverk arbeider institusjonen for å bevare tradisjonell båtbygging, bygnings- og fartøyvern, repslaging og annen handlingsbåren kunnskap.
Laget av ScaleFlow.
