Jazzpianisten fra USA

Keith Jarrett er en amerikansk jazzpianist. Han er en komponist med mange utgivelser bak seg. Hans musikkliv er preget av mye solo improvisasjoner, som også fletter inn andre musikalske sjangre. Første gang han spilte ved Moldejazz var i 1966, og han har kommet tilbake ved jevne mellomrom. Han har også vært og se ved andre konsert scener rundt omkring i Norge. Han har gitt ut et titalls album, flere av dem livealbum. I sin lange karriere har han mottatt flere priser for sine verk.  

Jarrett og nordiske musikere, ga sammen ut flere album. Medlemmene var; Jan Garbarek kjent norsk jazzmusiker, på saksofon. Palle Danielsson, en svensk jazzmusiker på bass, og John Christiansen norsk jazzmusiker på trommer. 

Verket vi skulle få høre fra var «Belonging» fra 1974 som blir beskrevet som et banebrytende jazzalbum med en melodisk og åpen stil og preget av et tett samspill. Alle de 6 sporene er komponert av Keith Jarrett og nå skal over 50 år siden utgivelse markeres.

Tykt med folk

Lokalet var fylt opp av lydhøre tilhøre. Dette er ikke et publikum som kan beskrives som en folk som er ute på byen for å feste og drikke. Det oppstår selvsagt, spontane applauser midt i en låt. Eller så oppfører publikum seg rolig og stille. Publikum var der for å nyte og for å lytte til musikken, og kanskje nyte et godt glass vin. Lokalet var heller ikke mørklagt, derfor kunne publikum og musikere se hverandre. De som satt på de første radene, kunne nesten høre musikerne puste.

Tidligere NTNU studenter

Musikerne har årevis med erfaring, og kan ikke beskrives som annet enn svært profesjonelle. De har alle hver for seg, satt sitt merke i Norge sitt jazzmiljø. På kveldens konsert fikk vi oppleve følgende musikere;

Hanna Paulsberg på saksofon. Hun er jazzmusiker og komponist utdannet ved Jazzlinja ved NTNU. Hun har en master i utøvende jazz ved Norges Musikkhøgskole. Hun mottok i 2021 Spellemannsprisen i kategorien Jazz, og hun har turnert i store deler av verden og spilt med flere kjente jazzmusikere. Under konserten ble vi kjent med en musiker som virkelig kjente, og kunne sin saksofon.

Vigleik Storaas på piano. Han er en jazzmusiker og komponist utdannet ved Jazzlinja ved NTNU. Han mottok i 1995 og 1997 Spellemannsprisene i jazz. Han har turnert mye med rikskonsertene, og er ansatt som første amanuensis ved NTNU. Ved siden av å jobbe som musikk pedagog har han gitt ut flere album med «Vigleik Storaas trio», og bidratt på andre utgivelser. Han trakterte piano som han aldri har gjort noe annet.

Trygve Fiske på kontrabass. Denne jazzmusikeren og komponisten er fra Frei. Han er kjent fra flere jazz ensembler og skrevet verk som har fått svært gode anmeldelser. Han er utdannet ved NTNU på Jazzlinja og ved Norges Musikkhøgskole. Han har spilt med flere jazzfestivaler, gitt ut egne album, og bidratt på andre sine utgivelser. Gjennom sin kjærlighet til sitt instrument gav han oss en kveld med gode opplevelser.

Håkon Mjåset Johansen på trommer, var vikar for kvelden. Komponisten og jazzmusikeren har vært elev på Jazzlinja ved NTNU. Johansen ble den første jazz ambassadøren for NTNU. Dette er en tittel som blir gitt til personer, eller grupper som på en fremragende måte fungerer som ambassadør for NTNU og jazzmiljøet i Trondheim. Han har vært bak sine trommer og perkusjon ved flere utgivelser, og spilt for flere kjente jazz utøvere. Etter konserten i kveld er det ingen tvil om at denne perkusjonisten vet hva han driver med.

Konserten

Åpnings nummeret var «Spiral Dance» limt sammen med «The windup». Det startet med et pianospill før de andre instrumentene la seg til. Melodien var rytmisk rolig, før den bygget seg opp og ned flere ganger i tempo. Med «The windup» fikk man oppleve at alle instrumentene spilte like sterkt på sine instrumenter til noe som føltes som en eksplosjon, før det gikk ned i rolige toner igjen og fikk en avslutning.

Neste nummer ut var «Blossom» som startet rolig med lav lyd av piano og saksofon. Et stykke inn i låten kom bassen i bakgrunnen, før enda lengre uti kom trommene vispende inn. I løpet av stykket fikk vi et solonummer fra bassisten, der piano og trommer spilte i bakgrunnen. Saksofon kom tilbake og melodien bygge seg opp kraftige og tonet ned i en avslutning.

«Long as you know your living yours» svingte bra, fra første tone. Dette minnet meg litt om gospel og negro-spirituals elementer, der piano har hovedrollen i starten. Saksofon kommer ikke inn før et stykke inn i låten. Tempoet i stykker fremstår ganske likt en stund, før tempo tar seg opp. Når saksofon kommer inn i fokus kan det føles som alle tar helt av på sine instrumenter, før alt på en måte stopper opp. Det blir spilt nesten lydløst en liten stund, før vi får en perkusjons solo, der Johansen viser hva han har å spille på. Så bygger det seg opp igjen med alle instrumentene, men med et noe roligere tempo. Det er saksofonen som preger lydbildet på slutten av låten. 

Låten «Mandala» er hentet fra albumet «Hannover Funkhaus», som er Jarrett’s Europan Quartets andre album. Det hele starter med piano, så kommer trommer og bass i bakgrunn, før saksofonen legger seg oppå melodien. Piano og saksofon bytter på å ha hovedrollen. stykket er litt nedpå, men kan på ingen måte forveksles med en ballade.

«Belonging» er tittelsporet på albumet som feires. Vi skal opp i tempo igjen med denne låten. Denne starter med et samspill mellom trommer og saksofon, der trommene er markant. Litt uti kommer bass og piano med i stykket, men det er like fullt trommene som har hovedrollen. I alle fall frem til pianoet får en solo, som slutter med at de andre blir meden liten stund. Stykket går over i en tromme solo. Mannen spiller trommer som en gud til spontan applaus fra publikum. De andre instrumentene kommer tilbake og melodien spilles frem til avslutning.

«New Dance» starter med rolig bass og piano før saksofonen rolig legger seg til, som en støvsky. Tempoet på melodien er rolig, og det føles som om saksofonen spiller rollen til en jazzsangerinne. Alt er så avslappet, at man får følelsen å sitte på en bedre restaurant og nipper til lit vin. Etter en rolig piano solo, kommer resten av kvartetten kommer til med sine instrumenter. Lydnivået bygger seg litt opp, og så ned igjen til en fin avslutning.

På «So tender» får vi en jazzet opp låt, som stort sett spilles i ful fres jevnt over. Piano og saksofon veksler på å spille hovedrollen, før saksofonen tar litt over med lange soloer med en rytme som går litt opp og ned. Det spilles noen rolige seanser, men mest er det et veldig til tempo. 

Som ekstranummer får vi høre «Queststar» som starter avslappende i en jazzmelodi med saksofon og piano. Det tar seg litt opp når bass og trommer kommer inn i låten, Det kommer en pianosolo før rytmene bygger seg opp og saksofonen tar over. Det spilles en god stund før tempo går ned et hakk og toner sakte ut i en rolig og lang avslutning. 

Oppsummering av konserten

Det er umulig for meg å vite hvor nøye kvartetten har spilt låtene slik de originalt fremstår på utgivelsen, det er jazz. Kveldens musikere lar seg nok inspirere av Jarrett selv, og improviserer på hele eller deler av sine soloer.

Man kan på ingen måte gi noe dårlig kritikk av den tekniske fremføringen av de ulike verkene. Deres innlevelse var det heller ikke noe å utsette på. Personlig vil jeg fremheve Johansson på trommer. Han levde seg godt inn i sin utførelse, spesielt under sine solo nummere. At han var vikar, det lar seg ikke gjenspeile i kveldens fremføring.

Under konserten ble det spontant gitt applaus midt i stykkene. Det var valgt musikk med både rolig og raskt tempo, noe som gjorde sett listen variert. Hovedsakelig var det spor hentet fra et album, men vi fikk også høre fra andre utgivelser. Valg av lokalet passet bra til størrelsen på bandet, og ikke minst sjangeren som ble spilt. Pris på billettene virket ikke til å skremme vekk publikum.

Min egen opplevelse av konserten var god. Jeg er nysgjerrig på musikalske utrykk, og har akkurat begynt min reise i jazz. Selv om mye jazz kan oppleves som noe krevende å lytte til for noen, er dette en verden man absolutt bør besøke. Det er lov å sette pris på god musikk med dyktige musikere særlig når musikerne lar seg rive med i fri utfoldelse. Jeg vil tro at denne konserten passer best til publikum som setter pris på litt levende jazz. Dette var ikke polert for massene og på ingen måte opplevdes dette som kommersiell musikk. Men hva er kunst, uten en vilje fra mottaker til å utvikle sansene?

‍