På Kulturfabrikkens Klubbscene 22. oktober ble Iren Reppens «Sexy nok» presentert som en selvhjelpskonsert. Det er en treffende, men ikke helt dekkende merkelapp: Forestillingen er også konsert, standup og personlig fortelling, sydd sammen av nye sanger og Reppens direkte kontakt med publikum. Den vil ikke love noen raske løsninger. Tvert imot får publikum beskjed om at dersom noen spør om de føler seg bedre etterpå, bør svaret være «overhodet ikke». Også setter Reppen tonen med en entusiastisk erklæring:– Æ hete Iren Kleppen og e popstjerne.
Iren Reppen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHun kommer på scenen med energi og en komisk selvsikkerhet som stadig får motspill av det hun selv forteller. Erlend Skomsvoll sitter ved pianoet, både som musikalsk makker og samtalepartner. Reppen introduserer ham som «universets beste pianist», komponist og arrangør. Han bidrar med korte, tørre svar når hun trekker ham inn i resonnementene sine. Samspillet gir forestillingen en letthet. Hun kan sette i gang en historie eller en tirade, mens Skomsvoll holder den musikalske linjen stødig underveis.
Reppen lover livsråd, men setter spørsmålstegn ved dem nesten før de er gitt. Det første er å prøve nye ting. Som demonstrasjon foreslår hun stagediving og ber publikum gjøre seg klare til å ta imot henne. Hun nøler, vurderer risikoen og trekker etter hvert den mer brukbare konklusjonen. Det er ikke nødvendig å prøve alt. Noen ganger er det fornuftig å spørre seg når nok er nok.
Den samme motstanden mot ytterpunkter går igjen i forestillingens idé om å ha det «passelig». Reppen synger om å lete etter en balanse mellom «shit og superbra», og holder det opp mot forventningen om at livet skal være konstant imponerende, slik det gjerne kan se ut på Facebook og Instagram. Det er et enkelt poeng, men forestillingen lar det få plass i sangene i stedet for å gjøre det til en ferdig leveregel. Et liv kan være ålreit uten å være fantastisk hele tiden.
Reppen forteller også om tiden som går raskere med alderen, og om datteren som har blitt voksen og flyttet hjemmefra. Her skifter forestillingen temperatur. Sangen om barnet som drar, har et vemod som står i kontrast til den lekne tonen ellers: Stolthet og uro finnes samtidig, og moren må slippe taket selv om overgangen gjør vondt. Det er et av kveldens tydeligste alvorlige partier.
Så følger en sang om syting. Etter at datteren flyttet ut, sier Reppen, ble hun svært god til å klage over småting. Hun gjør sytingen til en komisk mestringsstrategi, en måte å lette på trykket når det indre kaoset ikke så lett lar seg formulere. Samtidig kommer et annet råd fram: Ikke begynn å fikse på ting som fungerer. Det gjelder både bagatellene man blåser opp, og presset om å justere utseendet for å holde tritt med omgivelsene.
«Sexy nok» handler ikke bare om kropp og alder. Reppen vender tilbake til forventningene om hvordan man bør se ut, snakke og oppføre seg for å høre til. Hun gjør narr av poshhet og fiffen, og forteller om å stå utenfor et fint selskap og se inn gjennom vinduene. Den bokstavelige situasjonen blir et bilde på følelsen av ikke å passe inn.
Hun trekker også inn nordnorsk identitet og dialekt, og frustrasjonen over å måtte følge med på nye uttrykk og trender. I en sekvens om kattedamer og «nedsunken ræv» blir alder, mote og selvbilde behandlet med grov humor, men ikke med forakt. Vitsene rammer først og fremst forestillingens egen forteller, som nekter å gjøre seg mindre for å møte et ideal.
Det er en styrke ved Reppens framføring at hun lar det selvutleverende og det spisse stå ved siden av hverandre. Hun fleiper med kosmetiske inngrep, ettervekst og skjønnhetspress, men gjør ikke publikum til målskive. Humoren er raus nok til at også de mer sårbare erfaringene får komme fram.
Et særlig nært parti handler om Reppens far, som fikk et stort hjerneslag. Hun beskriver hvordan humor og vitser også kunne ha en plass i en tung situasjon. Fortellingen gir et personlig bakteppe til en av forestillingens tydeligste tanker: Humor fjerner ikke sorgen, men kan gi et lite pusterom mens man står i den.
Derfra beveger forestillingen seg videre til menneskelige relasjoner. Reppen viser til at gode relasjoner betyr mye, og gjør temaet konkret gjennom små samlivsscener: partneren som snakker med hunden i babyspråk, den sjalu kjæresten som konkurrerer med bikkja om oppmerksomheten, og den ene som følger intenst med på fotball mens den andre forsøker å finne ut hva som egentlig foregår. Dette er gjenkjennelig stoff, men det får liv gjennom Reppens timing og vilje til å gjøre seg selv til en del av vitsen.
Også sex hører naturlig hjemme i en forestilling som heter «Sexy nok». Reppen gjør narr av reklamenes løfter om mer lyst og snur oppmerksomheten mot forskjellen mellom kvantitet og kvalitet. Poenget hennes er jordnært. Nærhet til den man er glad i veier tyngre enn å leve opp til et måltall.
Mot slutten løfter hun blikket fra hverdagslivet og snakker om internett og informasjonsmengden vi omgir oss med. Før kunne man gå seg bort og tenke sine egne tanker, sier hun; nå har man hele verdens meninger i lomma. Sekvensen passer inn i forestillingens større spørsmål om identitet. Hvor mye av det vi tror om oss selv, er vårt eget, og hvor mye er formet av krav og inntrykk utenfra?
Skomsvoll er en prisbelønt jazzmusiker, pianist, komponist, arrangør og dirigent. Han er blant annet kjent fra kvartetten Come Shine og for arbeidet med Trondheim Jazzorkester, og har samarbeidet med musikere som Chick Corea og Pat Metheny. Den bakgrunnen merkes i den musikalske tryggheten han tilfører forestillingen: Pianoet er ikke bare akkompagnement, men en aktiv del av rytmen mellom sangene, replikkene og poengene.
Reppen er utdannet ved Statens teaterhøgskole og har arbeidet som skuespiller, tekstforfatter og sanger. Hun debuterte på scenen ved Trøndelag Teater i 1990, har vært tilknyttet Det Norske Teatret og var teatersjef ved Hålogaland Teater fra 2009 til 2013. «Sexy nok» bygger videre på en sceneerfaring der tekst, karakterarbeid og musikk får virke sammen.
I avslutningen samler Reppen trådene i forestillingens tittel og utfordrer forestillingen om at man må endre seg for å være attraktiv. – Den som passer uperfekt, som en av sangene formulerer det, kan være nettopp den som bidrar til likevekt. Hun løfter fram det å være til stede og å tåle usikkerheten. Snarere enn å forsøke å bli en polert, feilfri utgave av seg selv.
Det er her «Sexy nok» finner sin mest presise formulering: – Å stå i usikkerheten som oppsto, det er sexy. Reppen leverer ikke dette som en høytidelig fasit. Det kommer etter en kveld med selvironi, sang, grove vitser og alvorlige historier, og som får kraft nettopp fordi forestillingen ikke later som om usikkerheten kan fjernes.
«Sexy nok» er en varm og underholdende konsertforestilling med en tydelig tanke i bunnen. Den lar humor og alvor skifte plass uten at det ene opphever det andre. Reppen er en sterk scenepersonlighet, og samspillet med Skomsvoll gir sangene og fortellingene en musikalsk ramme som holder dem samlet. Publikum får ikke en oppskrift på et bedre liv. De får en kveld som insisterer på at det uperfekte også kan være nok.
I dagens vrimmel av inntrykk og impulser, vil vi gi deg et klart råd. Ta deg tid til fantastiske Iren Reppen om hun reiser forbi et sted i din nærhet. Du vil kanskje ikke bli helbredet, men du vil definitivt føle deg bedre.
Hun kommer på scenen med energi og en komisk selvsikkerhet som stadig får motspill av det hun selv forteller. Erlend Skomsvoll sitter ved pianoet, både som musikalsk makker og samtalepartner. Reppen introduserer ham som «universets beste pianist», komponist og arrangør. Han bidrar med korte, tørre svar når hun trekker ham inn i resonnementene sine. Samspillet gir forestillingen en letthet. Hun kan sette i gang en historie eller en tirade, mens Skomsvoll holder den musikalske linjen stødig underveis.
Reppen lover livsråd, men setter spørsmålstegn ved dem nesten før de er gitt. Det første er å prøve nye ting. Som demonstrasjon foreslår hun stagediving og ber publikum gjøre seg klare til å ta imot henne. Hun nøler, vurderer risikoen og trekker etter hvert den mer brukbare konklusjonen. Det er ikke nødvendig å prøve alt. Noen ganger er det fornuftig å spørre seg når nok er nok.
Den samme motstanden mot ytterpunkter går igjen i forestillingens idé om å ha det «passelig». Reppen synger om å lete etter en balanse mellom «shit og superbra», og holder det opp mot forventningen om at livet skal være konstant imponerende, slik det gjerne kan se ut på Facebook og Instagram. Det er et enkelt poeng, men forestillingen lar det få plass i sangene i stedet for å gjøre det til en ferdig leveregel. Et liv kan være ålreit uten å være fantastisk hele tiden.
Reppen forteller også om tiden som går raskere med alderen, og om datteren som har blitt voksen og flyttet hjemmefra. Her skifter forestillingen temperatur. Sangen om barnet som drar, har et vemod som står i kontrast til den lekne tonen ellers: Stolthet og uro finnes samtidig, og moren må slippe taket selv om overgangen gjør vondt. Det er et av kveldens tydeligste alvorlige partier.
Så følger en sang om syting. Etter at datteren flyttet ut, sier Reppen, ble hun svært god til å klage over småting. Hun gjør sytingen til en komisk mestringsstrategi, en måte å lette på trykket når det indre kaoset ikke så lett lar seg formulere. Samtidig kommer et annet råd fram: Ikke begynn å fikse på ting som fungerer. Det gjelder både bagatellene man blåser opp, og presset om å justere utseendet for å holde tritt med omgivelsene.
«Sexy nok» handler ikke bare om kropp og alder. Reppen vender tilbake til forventningene om hvordan man bør se ut, snakke og oppføre seg for å høre til. Hun gjør narr av poshhet og fiffen, og forteller om å stå utenfor et fint selskap og se inn gjennom vinduene. Den bokstavelige situasjonen blir et bilde på følelsen av ikke å passe inn.
Hun trekker også inn nordnorsk identitet og dialekt, og frustrasjonen over å måtte følge med på nye uttrykk og trender. I en sekvens om kattedamer og «nedsunken ræv» blir alder, mote og selvbilde behandlet med grov humor, men ikke med forakt. Vitsene rammer først og fremst forestillingens egen forteller, som nekter å gjøre seg mindre for å møte et ideal.
Det er en styrke ved Reppens framføring at hun lar det selvutleverende og det spisse stå ved siden av hverandre. Hun fleiper med kosmetiske inngrep, ettervekst og skjønnhetspress, men gjør ikke publikum til målskive. Humoren er raus nok til at også de mer sårbare erfaringene får komme fram.
Et særlig nært parti handler om Reppens far, som fikk et stort hjerneslag. Hun beskriver hvordan humor og vitser også kunne ha en plass i en tung situasjon. Fortellingen gir et personlig bakteppe til en av forestillingens tydeligste tanker: Humor fjerner ikke sorgen, men kan gi et lite pusterom mens man står i den.
Derfra beveger forestillingen seg videre til menneskelige relasjoner. Reppen viser til at gode relasjoner betyr mye, og gjør temaet konkret gjennom små samlivsscener: partneren som snakker med hunden i babyspråk, den sjalu kjæresten som konkurrerer med bikkja om oppmerksomheten, og den ene som følger intenst med på fotball mens den andre forsøker å finne ut hva som egentlig foregår. Dette er gjenkjennelig stoff, men det får liv gjennom Reppens timing og vilje til å gjøre seg selv til en del av vitsen.
Også sex hører naturlig hjemme i en forestilling som heter «Sexy nok». Reppen gjør narr av reklamenes løfter om mer lyst og snur oppmerksomheten mot forskjellen mellom kvantitet og kvalitet. Poenget hennes er jordnært. Nærhet til den man er glad i veier tyngre enn å leve opp til et måltall.
Mot slutten løfter hun blikket fra hverdagslivet og snakker om internett og informasjonsmengden vi omgir oss med. Før kunne man gå seg bort og tenke sine egne tanker, sier hun; nå har man hele verdens meninger i lomma. Sekvensen passer inn i forestillingens større spørsmål om identitet. Hvor mye av det vi tror om oss selv, er vårt eget, og hvor mye er formet av krav og inntrykk utenfra?
Skomsvoll er en prisbelønt jazzmusiker, pianist, komponist, arrangør og dirigent. Han er blant annet kjent fra kvartetten Come Shine og for arbeidet med Trondheim Jazzorkester, og har samarbeidet med musikere som Chick Corea og Pat Metheny. Den bakgrunnen merkes i den musikalske tryggheten han tilfører forestillingen: Pianoet er ikke bare akkompagnement, men en aktiv del av rytmen mellom sangene, replikkene og poengene.
Reppen er utdannet ved Statens teaterhøgskole og har arbeidet som skuespiller, tekstforfatter og sanger. Hun debuterte på scenen ved Trøndelag Teater i 1990, har vært tilknyttet Det Norske Teatret og var teatersjef ved Hålogaland Teater fra 2009 til 2013. «Sexy nok» bygger videre på en sceneerfaring der tekst, karakterarbeid og musikk får virke sammen.
I avslutningen samler Reppen trådene i forestillingens tittel og utfordrer forestillingen om at man må endre seg for å være attraktiv. – Den som passer uperfekt, som en av sangene formulerer det, kan være nettopp den som bidrar til likevekt. Hun løfter fram det å være til stede og å tåle usikkerheten. Snarere enn å forsøke å bli en polert, feilfri utgave av seg selv.
Det er her «Sexy nok» finner sin mest presise formulering: – Å stå i usikkerheten som oppsto, det er sexy. Reppen leverer ikke dette som en høytidelig fasit. Det kommer etter en kveld med selvironi, sang, grove vitser og alvorlige historier, og som får kraft nettopp fordi forestillingen ikke later som om usikkerheten kan fjernes.
«Sexy nok» er en varm og underholdende konsertforestilling med en tydelig tanke i bunnen. Den lar humor og alvor skifte plass uten at det ene opphever det andre. Reppen er en sterk scenepersonlighet, og samspillet med Skomsvoll gir sangene og fortellingene en musikalsk ramme som holder dem samlet. Publikum får ikke en oppskrift på et bedre liv. De får en kveld som insisterer på at det uperfekte også kan være nok.
I dagens vrimmel av inntrykk og impulser, vil vi gi deg et klart råd. Ta deg tid til fantastiske Iren Reppen om hun reiser forbi et sted i din nærhet. Du vil kanskje ikke bli helbredet, men du vil definitivt føle deg bedre.
Laget av ScaleFlow.
