Johanne S. Refseth ble introdusert på «Kvinner i Teten», og hun omtalt som «psykolog med sovepose». Det er en treffende kortversjon av en karriere hun selv beskriver som nokså tilfeldig: fra klassisk trompetist med sceneskrekk til psykolog, forfatter og formidler av psykologi og friluftsliv.

Foredraget på Campus tok utgangspunkt i boka «Tøffere enn du tror». Refseth fortalte hvordan arbeidet med den begynte med et spørsmål hun hadde møtt mange ganger etter foredrag om friluftsliv: Folk hadde lyst til å sove ute alene eller bruke naturen mer, men syntes ikke de torde.

Hun begynte å undersøke avstanden mellom ønsket og innsatsen. Mange kunne være svært motivert for målet, fortalte hun, men hadde foreløpig gjort lite for å nærme seg det. Det mønsteret gjaldt langt mer enn friluftsliv. Folk ønsket å gå på kafé eller restaurant alene, begynne å date igjen, delta på kurs på egen hånd eller våge å gjøre noe uten å måtte prestere perfekt.

– Sofaen er ikke gratis, var en av formuleringene Refseth brukte om prisen for å la være.

Å bli værende i det kjente kan føles som det tryggeste valget der og da. Men dersom det betyr at man stadig utsetter noe viktig, har også passiviteten en kostnad. Refseth oppfordret derfor til å lage en liste over hva det kan koste på lengre sikt å ikke prøve: muligheter man går glipp av, erfaringer man ikke får, eller mestring man aldri opplever.

Fra trompetsolo til psykologstudier

Refseth fortalte at hun som tenåring bestemte seg for å bli profesjonell musiker. Hun begynte med kornett, men utdannet seg senere innen klassisk trompet. Samtidig slet hun med sterk sceneskrekk. Hun kunne spille feil, miste oversikten over musikken og måtte begynne på nytt. Frykten preget både opptredenene og tiden før dem.

Hun prøvde mange løsninger. Hun prøvde selvhjelpsbøker, meditasjon, terapi og ulike teknikker for å roe seg ned. Likevel opplevde hun at lite hjalp. Når hun etter hvert forberedte seg svært grundig, kunne også søvnen bli dårligere. Hun beskrev problemet som sammensatt, og ikke noe som lot seg løse med ett enkelt råd.

Et vendepunkt kom rundt 2005, under en krevende trompetsolo i Oslo Konserthus. Like før hun skulle spille, registrerte hun den indre kritiske stemmen, men klarte denne gangen å legge den til side og gjennomføre. For publikum var det kanskje bare en konsert som fortsatte som normalt. For henne ble opplevelsen betydningsfull. Hun hadde klart å spille godt uten å bli styrt av tankene om alt som kunne gå galt.

Erfaringen bidro til at hun begynte å studere psykologi. Der fikk hun et faglig språk for det hun hadde strevd med, og forstod også hvorfor generelle selvhjelpsråd ofte ikke strekker til. To mennesker kan ha det samme synlige problemet, forklarte hun, men helt ulike grunner til at det oppstår. Derfor trenger utfordringene ulike løsninger.

Kroppen varsler før vi alltid forstår hvorfor

En sentral del av foredraget handlet om å kjenne igjen fryktens fysiske uttrykk. Frykt er ikke bare en tanke om at noe kan gå galt. Den kan vise seg som anspenthet, uro, kvalme, urolig mage, konsentrasjonsvansker eller tunnelsyn. Noen blir rastløse, mens andre merker at de trekker seg unna uten helt å forstå hva som utløste reaksjonen.

Refseth skilte mellom vanlig stress og angstlidelser. Hun snakket om den fryktreaksjonen mange opplever i hverdagen, ikke bare om alvorlige eller behandlingskrevende plager. Poenget var at stress kan bli så kjent at man slutter å legge merke til det. Hvis man har vært urolig lenge, kan uroen oppleves som normaltilstand. Da kan kroppen likevel påvirke valgene man tar.

Frykt har en funksjon, understreket hun. Den er en gammel overlevelsesmekanisme som kan hjelpe oss å oppdage fare og samle krefter før en krevende oppgave. I passende mengder kan stress skjerpe konsentrasjonen. Refseth brukte også egne eksamener som eksempel. Bekymringen for å stryke fikk henne til slutt til å sette seg ned og lese.

Problemet oppstår når reaksjonen blir så sterk at den leder til unngåelse. Særlig når dette skjer uten at man merker det. Man kan ønske seg en ny jobb, men stadig utsette å søke. Man kan ville ta en vanskelig samtale, men vente så lenge at uroen vokser. Kroppens signaler er derfor verdt å legge merke til, sa hun: De kan fortelle at noe viktig står på spill, men de bestemmer ikke alene hva man skal gjøre.

Målet er ikke å bli kvitt all frykt. Det er å gjenkjenne den, tåle den og forsøke å velge bevisst om man vil gå framover eller trekke seg tilbake.

Gå nærmere – men finn ut hva du faktisk frykter

Refseth brukte friluftslivet til å vise hvordan det kan være mulig å nærme seg frykten gradvis. Hun hadde selv ønsket å sove ute, men var redd for å gå alene. Før hun dro ut, satte hun opp telt i stua, la seg i sovepose og forsøkte å gjøre utstyret kjent og trygt. Hun hadde også soveposen i senga. Slike små forsøk var en del av hennes egen «playbook». En samling praktiske grep hun brukte for å nærme seg det hun ønsket å gjøre.

Et viktig steg er å konkretisere frykten. «Jeg er redd for å sove ute» kan romme mange ulike bekymringer. Du kan være redd for mørket, å være alene, dyr, vær eller frykt for å bli skadet. Hvis frykten forblir generell, blir det vanskeligere å vite hva man skal øve på. Refseth fortalte om en samtale med en kvinne som hadde sovet alene i telt på øyer, men aldri i skogen. Det viste seg at det ikke var det å sove alene som var vanskeligst, men tanken på å gjøre det i skogen.

Hun fortalte også om sin egen høydeskrekk på Besseggen, og om frykten for store steiner under vann. Som barn hadde hun hørt historier om gjedde i vannene på Hedmarken. Da hun svømte mellom holmer, kjente hun plutselig noe under seg og trodde det var en stor fisk. Den opplevelsen bidro til at hun ble redd for store steiner under vann.

Da hun senere ønsket å padle med datteren, måtte hun finne ut hvor mye av ubehaget hun kunne håndtere om gangen. Hun skrev ned stressfaktorene ved turen og vurderte hvilke hun kunne redusere. I første omgang dro hun alene, uten barnet. På en padletur øvde hun seg på å stå på store steiner i vannet til stresset hadde avtatt. Slik kunne hun nærme seg det som var vanskelig uten å gjøre hele situasjonen mer krevende enn nødvendig.

Det er dette Refseth la i gradvis eksponering. Om å finne den konkrete frykten, dele utfordringen opp i håndterbare steg og bli i situasjonen lenge nok til å erfare at stresset kan gå ned. Det gjelder også mer abstrakte situasjoner, som å uttrykke en mening eller ta opp en uenighet. Da kan det være nødvendig å undersøke hva som egentlig kjennes truende: reaksjonen fra andre, muligheten for å ta feil eller ubehaget man selv sitter igjen med etterpå.

Tankene kan øve på det som skremmer

Det er ikke alltid selve situasjonen som holder frykten ved like. Noen ganger er det tankene om situasjonen. Refseth fortalte at hun før konserter kunne bruke mange timer på å forestille seg at hun spilte feil og mislyktes. Hun oppdaget at hun knapt klarte å se for seg at konserten kunne gå bra.

Hun begynte derfor å øve på et annet utfall. Ved å lytte til en innspilling av musikken og forsøke å forestille seg selv spille den, arbeidet hun med det mentale bildet hun hadde av situasjonen. Poenget var ikke å love seg selv at alt ville gå perfekt, men å oppdage hva tankene faktisk gjorde, og gi dem flere muligheter enn katastrofen.

En annen teknikk hun trakk fram, var å skrive ned bekymringene. Hun fortalte at hun tidligere var redd for å sove ute i regnvær. Når det begynte å regne, kunne hun ende med å bli hjemme, selv med telt og utstyr klart. En kollega foreslo at hun skulle skrive ned hva hun var redd for. På papiret så bekymringene mindre overbevisende ut. Hun oppdaget at hun hadde vanntett telt og utstyr som var laget for regn, og at det ikke var avgjørende om hun ble litt våt.

Hun oppfordret også til å undersøke hva man kan gjøre med det man er bekymret for. Noen bekymringer lar seg ikke fjerne, men mange kan møtes med praktiske tiltak, mer informasjon eller støtte fra andre. Den som er redd for å virke ukomfortabel under en presentasjon, kan for eksempel øve foran en venn som gir ærlige tilbakemeldinger.

For tanker som ikke lar seg kontrollere direkte, foreslo hun å prøve alternative forklaringer. Hvis man sitter alene på kafé og tenker at alle andre må tro man er ensom, kan man øve på å finne tre andre muligheter: De andre følger kanskje ikke med, venter kanskje på noen eller skulle kanskje selv ønske at de kunne sitte alene. Man trenger ikke være overbevist om alle alternativene. Øvelsen handler om å huske at den første, mest ubehagelige tolkningen ikke nødvendigvis er den eneste.

Fortiden kan bli en del av frykten

Et annet tema var historiene mennesker forteller seg selv om hvem de er. Refseth beskrev hvordan tidligere erfaringer, som mobbing, sosial utestenging eller negative tilbakemeldinger. Kan bli en indre fortelling som følger med inn i nye situasjoner.

Hun ba publikum se for seg et barn som over tid blir avvist, ertet eller holdt utenfor. Det er ikke vanskelig å forstå at barnet etter hvert kan begynne å tro på det som blir sagt, fortalte hun. Selv om omgivelsene endrer seg, kan den gamle oppfatningen bli med videre. At man ikke er interessant, ikke passer inn eller ikke fortjener å bli behandlet med respekt.

Slike erfaringer kan påvirke nye forsøk på å få venner, prøve noe nytt eller ta større plass. Da handler det ikke nødvendigvis bare om å «hoppe i det». Det kan også være nødvendig å se på hva man har lært å tro om seg selv – og undersøke om det fortsatt er sant. Refseth var tydelig på at tidligere behandling ikke avgjør menneskets verdi, og at ingen fortjener mobbing eller utestenging på grunn av utseende, interesser eller personlighet.

Mellom eventyrlyst og forsiktighet

I foredraget beskrev Refseth seg selv som en blanding av den eventyrlystne oppdageren Nansen og Ludvig fra Flåklypa, som gjerne bekymrer seg. Hun knyttet dette til slekten sin. På den ene siden sto den solide, forsiktige Hedmark-familien; på den andre en bestemor med en uvanlig sterk tro på at ting lot seg gjennomføre. Farmoren var adoptert fra Island og drev sin egen virksomhet. Da hun var 75 år, dro hun på interrail med bestefaren, som hadde hatt slag og hadde store utfordringer med å bevege seg og snakke. Historien ble et bilde på en type pågangsmot som Refseth både beundret og kjente igjen i seg selv.

Senere reiste hun til Island sammen med datteren for å møte familien bestemor hadde mistet kontakten med. Det var en krevende reise på flere måter, ikke minst å ta kontakt med slektninger hun aldri hadde møtt. Hun fortalte at møtet med familien ga henne en sterk opplevelse av tilhørighet, og at hun kjente igjen trekk fra bestemoren i flere av slektningene.

Samtidig fortalte hun om en periode da hun forsøkte å skyve den forsiktige siden av seg helt til side. Hun sa ja til oppdrag, arbeidet svært mye og lyttet ikke til bekymringene som kunne ha signalisert at belastningen ble for stor. Resultatet ble utbrenthet. Erfaringen ble en påminnelse om at forsiktighet ikke alltid er en hindring som skal overvinnes. Den kan også inneholde informasjon det er verdt å ta på alvor.

Refseth viste til samtaler med eventyrerne Lars Monsen og Odd Eliassen, som fortalte om farer de vurderer og valg de gjør. Hun trakk særlig fram en formulering hun hadde hørt fra Eliassen:

– Frykt er vaksine mot uhell.

Slik beskrev hun sin egen konklusjon:

– Det beste er verken å være bare Ludvig eller bare Nansen. Forsiktigheten kan beskytte mot unødvendig risiko, mens eventyrlysten kan føre oss mot erfaringer og mål vi ellers ville gått glipp av. Utfordringen er å la begge få være med, og å ta stegene i et tempo man kan håndtere.

Små steg, større handlingsrom

Mot slutten av foredraget vendte Refseth tilbake til bredden i det hun hadde fått høre fra folk som ønsket å gjøre noe, men ikke kom i gang. Målene kunne være store eller små: å dra på tur, gå ut alene, begynne å date igjen, tåle at noe bare blir 80 prosent bra eller slutte å sabotere når noe faktisk går godt. Arbeidsmåten hun presenterte, var ikke en garanti for at alt blir lett. Den begynner heller med å undersøke hva målet betyr, hva det koster å la være, hvordan frykten kjennes i kroppen, og hva man konkret er redd for. Deretter kan man se på hvilke steg som er mulige, hvilke bekymringer som lar seg løse. Hvilke tanker som trenger motforestillinger, og om gamle erfaringer står i veien.

‍