Kulturfabrikken er en av Kristiansund sine storstuer for kultur. I løpet av tre og en halv time, fikk vi oppleve seks ulike band fra scenen. Kvelden kan beskrives som en reise i rockens nostalgi. De fleste av musikerne på scenen har drevet på i flere tiår.

Tony and the Young Once

Tony and the Young Once, sparket det hele i gang med «Good Luck Charm» en låt av selveste kongen, Elvis. Store deler av bandet er kjent fra en fortid i band som Asterix og Fish and Chips Band. Jarl Hennøen, Svein «Koppen» Lauritsen og Martin Hermundsli er kjente navn for musikkinteresserte i Kristiansund.

Dansegulvet fikk helt fra starten dansende par. Tony har en stemme for å tolke Elvis.  Det svingte bra og flere par kom til gulvet for å danse. De gikk over i låter fra flere storheter i musikkens verden. «Words» av brødrene Gibb, altså The Bee Gees ga en fin variasjon i settet. Den ble etterfulgt av en liten medley, før en låt til fra Elvis Presleys univers. Melodien må sies å passe inni lydbildet til bandet. Det svingte godt av musikken, og dansegulvet fyltes opp. Etter dette fikk vi oppleve stor innlevelse fra gutta på scenen, og fikk kjente, «Houseof the Rising Sun». Tony Johnsen ledet det hele på vokalen, men de andre gjorde også noen innhopp på vokalen.

Bandet spilte låter som «The Last Time», en av flere Rolling Stones låter. Som sitt avslutningsnummer hadde bandet derimot valgt å gå litt tilbake i tid. Jerry Lee Lewis, og «Whole Lot of Shakin’ going on», shaket godt i deres versjon. Denne satte stemningen blant de som lyttet, men også blant de på dansegulvet. Det ble fremmet et ønske om nok et ekstranummer. Gutta var ikke vanskelig å be og spilte klassikeren «Long Tall Sally», opprinnelig gjort kjent av Little Richard. Spilleglede og erfaring er en solid kombinasjon

Romlingane

Så kommer Romlingene en gjeng fra «La Mer», proklamerte konferansier Gøsta Lind. «La Mer» var i sin tid en restaurant i underetasjen, der Hotell Kristiansund / Thon Hotell ligger i Storgata av Kristiansund i dag. «La Mer» var i sin tid, kjent for sine Te-danser.

 De startet med en Neal Young låt, Harvest. Så skulle vi få oppleve et potpurri med hele elleve Beatles låter. Vi hørte låter som; Drive my car, Get back og Here comes the sun. Dette var dyktige musikere og det svingte bra. Låtvalgene er beskrivende for utrykket som Romlingane presenterte. Disse gutta har spilt på mange dansefester opp gjennom årenes løp. Romlingane avsluttet med instrumental låt av Dire Straits, en demonstrasjon i at gutta kjenner sine instrumenter. Det ble en egen stemning når denne melodien ble spilt.

Garasjebandet

Med Bonnie Raitt låten «Angel from Montgomery» satte Garasje bandet standarden for sin avdeling. Vokalistens stemme passet utmerket til sangene de fremførte. Det svingte godt av av låten «Right down the line»

Vi fikk se, og høre enda en låt fra Bonnie Raitt «Just the world». Folk kom fram til danse gulvet igjen for å danse. Så skulle det bli en mer soul preget låt, og det åpnet opp for litt mer sakte og tett dans på dansegulvet. «Damn your eyes» ble det en lang demonstrasjon i dyktighet. Den rocka soul låten ble mektig fremført.

Tett på

Leif Inge Andaas, vokalist, satte tonen med en gang med kraftig stemme, sammen med resten av bandet svingte det godt. Her var hele rytmeseksjonen til Stevenson med, med Gøsta Lind på trommer og Terje Nordberg på bass. En gammel slager av Simly Red, «Stars». Dansegulvet ble tettpakket når bandet spilte. Spesielt når de spilte, kanskje tidenes kline låt, «The Whiter Shade of Pale» av Procol Harum. Nå med keyboardist Anders Grønseth på Vokal.

Gøsta hoppet etter Anders på vokal og sang på svensk. Til slutt fikk vi en fin avslutning med «Wouldn’t it be Good»av Nik Kershaw. Lydbildet var preget av lyden av orgelet og gitaren, sammen med vokalisten ble det en mektig opplevelse. Gode låtvalg, fra en tid med stort musikalsk spenn.

Christina Oddvik Holm

Christina Oddvik Holm med band startet med å spille «White Rabbit». En legendarisk låt av Jefferson Airplane. Christina hadde valgt låter i sitt sett som passet til stemmen sin. «Because the Night», skrevet av Bruce Springsteen og Patti Smith, kanskje mest kjent med Pat Benatar, satte standarden. Det svingte godt også når Dusty Springfields «Son of a Preacher man» ble spilt. De avsluttet med «Piece of my Heart», en velkjent Janis Joplin låt. Christina sang Janis og resten av store vokalisters reportoar med hjertet og med stor troverdighet.

Stevenson

Så var det klart for siste band. Selveste headliner, Stevenson. Mens resten av bandet rigget seg til, brukte Gøsta Lind tiden til å presentere bandet, også Kjetil Gellein som ikke lenger er med oss. Han kunne fortelle at de hadde øvd i går. – Så vi får se, hvordan det går, sa han lattermildt.

Han benyttet også anledningen til å gi bassist Terje Nordberg en bursdags bukett med blomster, og var billetter til Oslo Spektrum. Gøsta, Terje og gitarist Fredrik Sager var de tre som var med i den legendariske Stevenson besetningen fra slutten av 1970 – tidlig 1980 tall. Vokalist Kurt Langaas sliter med sykdom og kunne ikke være med. Kjetil Gellein gikk bort i februar 2019. Geir Jenssen på gitar, Petter Loe på vokal, Kyrre Sætran på gitar og Hans Olav Hansen keyboard var også med i denne utgaven av Stevenson.

Bulk-Rock

Stevenson kjørte i gang med sin «Bulk-rock», det svingte fremdeles bra. «Bulk-rock» var begrepet som i sin tid sto foran på deres legendariske bandbuss. Så var det en kline låt, ble det sagt fra scenen. Der Fredrik Sager minte oss på hvilken eminent gitarist han er. Dette var en instrumental melodi. Nå ble det danset, kliningen legger ikke et kulturtidsskrift seg oppi.

Neste låt ble av Gøsta omtalt som country.Vi beveget oss over i 70 talls prog landskapet. Stevenson spilte en låt av Canadiske Saga, «How Long» der trommer, bass og gitar preget lydbilde, og et gjentagende synth riff. Et godt låtvalg fra glansdagene til både Stevenson og Saga.

Så ble det høytid blant alle til stede. Bandet store hit, og mest kjente låt «Æ undres» skrevet av Kjetil Gellein. Den store hiten skal ha blitt skrevet til Gellein sin store kjærlighet. Låten avsluttes, og gikk over i et langt instrumentalt. Teamet der er opprinnelig av Tomaso Albinoni, kjent også fra «A Feast of Friends», et dikt av Jim Morrison, tone satt av resten av The Doors. En passende og verdig avrunding av denne låten.  

Melodiene var gode og gjennomarbeidet. Stevenson avsluttet med Supertramp sin«The Logical Song» Med 40 pluss års erfaring, så er det ikke rart at Stevenson blir respektert som et dyktig band blant byens befolkning. For et kort øyeblikk ble noen av oss, dratt tilbake til St. Hanshaugen Fritidsklubb og Rundhuset på toppen av St. Hanshaugen.

‍