Kveldens forestilling bød på et generasjonsmøte i humorform, der Zakarias Tufte Halkjelsvik fungerte bra som oppvarmer for sin far, Bård Tufte Johansen. Resultatet ble en saklig, men dypt treffende forestilling som maktet å binde sammen det trivielle hverdagslivet med spørsmålene rundt livets gang.

Generasjonskløft og app-styrt hverdag

Zakarias åpnet kvelden med å invitere publikum inn i hverdagen som 24-åring bosatt i foreldrehjemmet, et utgangspunkt som raskt etablerte en gjenkjennelig og jordnær tone i salen. Gjennom detaljerte skildringer av dynamikken mellom mor, far og søsken, belyste han hvordan moderne hjelpemidler kan skape uventede situasjoner.

Særlig trakk han frem utfordringene knyttet til søsterens smertestunder hjemme, noe som ledet ham til et drastisk teknologisk skritt for å få forvarsler. Han beskrev oppsetningen av en spesifikk applikasjon for sporing av sykluser på sin egen telefon, og hvordan dette skapte forvirring under en privat avtale:

– «Det er ikke alltid smart med app på telefonen. Det ble lagt merke til da jeg var på date. Vi sitter og prater, og så får jeg varsel på telefonen: Du har eggløsning. Det er spesielt når hun sier: Æsj, får du det på telefonen, har du kjæreste? Da må jeg svare: Ja, det er søsteren min sin.»

Zakarias Tufte Halkjelsvik reflekterte videre over sitt arbeid på barneskolen og de uunngåelige sammenligningene med kjente idrettsprofiler, før han overlot scenen til sin far.

Fra optimisme til sunn negativitet

Da Bård Tufte Johansen overtok podiet, skiftet forestillingen karakter mot en bredere samfunnsanalyse, dypt forankret i den norske virkeligheten og personlige erfaringer med sykdom, foreldrerolle og tap. Han tok utgangspunkt i sin oppvekst i en tradisjonell familie i Skien, og kontrasterte denne med sitt nåværende liv i Oslo.

Et sentralt tema var hvordan det norske samfunnet har endret seg i retning av økte forventninger, noe som ifølge komikeren har bidratt til at Norge faller på den internasjonale lykkeindeksen. Han pekte på at Finland topper listen nettopp fordi befolkningen der har lavere forventninger etter historisk motgang. Bård forklarte sitt eget skifte fra å være naturgitt positiv til å omfavne en mer realistisk, eller negativ, tilnærming til tilværelsen:

– Hvis du er positiv, så har du forventninger. Når du har forventninger, så har du fallhøyde. Når du har levd en stund og gått på noen smeller, så tør du liksom ikke håpe lenger. Så går du inn i alle situasjoner ferdig skuffet. Hvis du tenker: I kveld skal jeg oversteke biffen og ikke ligge med kona, da blir du ikke skuffet. Da blir du overrasket.

Helsevesenets mekaniske prosedyrer

Komikeren sparte ikke på detaljene da han redegjorde for egne erfaringer med akutt sykdom, nærmere bestemt tarmslyng, og møtet med det norske sykehusvesenet. Han skildret innleggelsen på Ullevål sykehus med morfin og medisinske slanger, men rettet brodden særlig mot de rigide prosedyrene som pasienter må gjennomgå.

Etter at tilstanden løsnet, valgte han å skrive seg ut mot medisinsk råd, noe som resulterte i en skriftlig oppsummering han fant usedvanlig presis. Han siterte ordrett fra sin egen epikrise for å illustrere det absurde i situasjonen:

– Nederst så står den beste setningen jeg noen gang har lest. Der står det: Pasienten skriver seg ut på eget ansvar, vil ikke ha sykemelding eller bli undersøkt analt. Den setningen skal inngraveres på kisten min.

Humoren fungerte her som en ventil for den reelle frykten knyttet til tilbakefall og påfølgende utfordringer med spisemønster, noe som senere førte ham til samtaler med en psykolog.

Foreldrerollens absolutte avmakt

Et annet høydepunkt i forestillingen var den åpne og usminkede skildringen av tenåringsfasen og avmakten man opplever som forelder når autoriteten forvitrer. Bård Tufte Johansen beskrev hvordan den oppdragende pekefingeren gradvis mistet sin kraft, og hvordan grensene for hva som ble akseptert i hjemmet i Oslo måtte flyttes uke for uke til situasjonen ble uholdbar.

Krisen kulminerte i en akutt avgjørelse om å flytte familien tilbake til Skien for å redde sønnen ut av et uheldig miljø. Skildringen av selve flyttedagen, og en desperat men konsekvent metode for å få den gjenstridige 15-åringen inn i bilen, bar i seg en nerve som strakk seg langt utover det rent humoristiske. Fraværet av enkle løsninger ble stående som et ærlig monument over foreldreskapet. Saken fikk en god løsning. Sønnen fikk det bedre i Skien, godt hjulpet av besteforeldrenes tilstedeværelse og dokumentarer om andre verdenskrig, og komikeren bekreftet at det i dag går meget bra med ham.

Avskjeden med trofaste følgesvenner

Forestillingens mest emosjonelle, men likevel nøkterne parti, handlet om tapet av den 14 år gamle hunden. Bård tok publikum med inn i veterinærens kontor, der lysene var dempet og beslutningen om avliving måtte tas fordi hunden var preget av alderdom og smerter.

Han reflekterte over den dype sorgen som traff både ham og ektefellen Beate, og delte en påfølgende observasjon om at selv veterinæren felte tårer under prosessen. Dette ledet ham til undersøkelser av statistikk rundt yrkesgruppens psykiske helse, noe som gav humoristen rom for å problematisere de emosjonelle kostnadene ved yrket:

– Jeg sa til en kompis at veterinæren gråt. Da sa han at veterinærer er den yrkesgruppen som har mest selvmord. Jeg måtte google det, og det stemmer. Veterinærer har dobbelt så høy selvmordsrate som normalbefolkningen, og de sier avliving er en av grunnene. De bestemmer seg når de er 12 år for at de skal hjelpe valper, og så må de ta livet av det de elsker aller mest.

Det endelige oppgjøret og arven etter en far

Forestillingen rundet av der den startet, ved generasjonslinjene. Kort tid etter hendelsene i Skien utviklet komikerens far Alzheimer og ble raskt dårlig, noe som krevde en ny kamp for å skaffe plass på et verdig aldershjem. Møtet med institusjonstilværelsen og farens urokkelige evne til å opprettholde verdighet og fravær av fordommer selv i dyp sykdom, utgjorde forestillingens filosofiske kjerne.

Bård mintes farens gravferd og innså at han ikke bare hadde mistet sitt opphav, men også sitt fremste forbilde for livsmot. Han konkluderte med at den virkelige kunsten ikke ligger i en påtatt, naiv optimisme. Men i viljen til å artikulere de lyspunktene man faktisk opplever, uansett hvor små de måtte være:

– Det var det faren min var så god til. Han var kanskje ikke noe mer positiv enn andre, men bare han kjente en antydning til positivitet, så drysset han det utover oss. Vi må slippe ut alt det positive vi opplever. For selv om ikke ting går på skinner, når du må flytte, bikkja dør, eller foreldrene kommer på feil aldershjem, så har du allikevel opplevd nok til at du kan si: Førsteklasses opplegg. Tusen takk!

Med denne nøkterne, men dypt livsbekreftende erkjennelsen, leverte Bård Tufte Johansen en forestilling i Kristiansund som maktet å foredle hverdagens råskap til stor scenekunst, båret frem av en saklig og kompromissløs lojalitet til livet slik det faktisk utspiller seg.

Konklusjon

Bård Tufte Johansen har jo i mye av det han har vært med på, vært den hvite klovnen. Den som holder det hele litt sammen. Den kloke blant narrene, i narrenes spill og gjøgling. I denne forestillingen viser han det godt. Han er saklig og målrettet, holder fokus gjennom hele seansen. Bruker humor til å løfte opp budskapet, fremfor å bruke humoren som en redningsplanke. Dette er godt humoristisk håndverk. Som i enhver revy får vi også alvorlige sekvenser. Det er en stabilisator og gjør godt på en underfundig måte. Det gjør følelsene komplett. Mye latter gjennom showet, samt et ganske unisont sukk når han snakket om hunden som gikk ut av tiden. Mange tankekors, gjenkjennelse god latter. En forestilling det er lett å konkludere med at... Den anbefales.

‍