Samfunnsutvikling, verdiskaping, rammebetingelser, byutvikling, næringsutvikling, innovasjon og bærekraft er viktige begreper. Men de er ikke det som driver Rosa S. Borøchstein mest. I innledningsforedraget på Kvinner i Teten flyttet hun oppmerksomheten fra planer og strategier til dem som fyller byen med liv.

– Det som tenner meg, er mennesker. Ikke logoene deres, ikke titlene deres, ikke planene eller strategiene deres, men menneskene, sa Borøchstein.

Som markedskonsulent i Kristiansund Ballklubb er hun opptatt av hva som gjør at mennesker samles og kjenner tilknytning til et sted. I foredraget formulerte hun et svar med utgangspunkt i sitt eget liv: Hjem er en følelse, og følelsen handler om tilhørighet.

Savnet etter å ha vært borte

Tidligere på året kom Borøchstein hjem etter flere måneder på reise med familien. Reisen hadde gitt dem det de hadde drømt om: sol, varme, fjell og eventyr. Likevel ble savnet tydeligere jo lenger de var borte.

Det var ikke først og fremst et bestemt sted eller en utsikt hun savnet. Heller ikke nordavinden. Det hun savnet, var menneskene og følelsen av å være hjemme.

– For hjem er en følelse. Og den følelsen handler om én ting: tilhørighet, sa hun.

For Borøchstein går denne følelsen tilbake til barndommen i Kristiansund. Hun vokste opp i gågata på 1990-tallet, der foreldrene drev forretning. Rundt henne fantes mennesker som ikke nødvendigvis tenkte på seg selv som byutviklere eller fellesskapsbyggere, men som gjorde hverdagen hennes rikere gjennom små, personlige møter.

Kristian Morch i kiosken ga henne ekstra smågodt. Gaupseth damene ga henne kald pølse over disken når hun kom innom. Lauritz i blomsterbutikken tok seg tid til å snakke med henne. Og de «kule guttene på Thorn» introduserte henne for MTV før hun egentlig var gammel nok til det.

Hun trakk også fram flere av byens lokale navn og steder, blant dem Garbo, Grotten og Gullsmed Sager. Slik ble barndomsminnene ikke bare en oppramsing av butikker og møteplasser, men et bilde av mennesker som ga henne en plass i byen.

Ingen av dem trengte å ha en plan for å bygge Kristiansunds stolthet. De så barnet foran seg og møtte henne som et menneske. Nettopp slik, mente Borøchstein, ble tilhørighet og identitet til.

Små handlinger med stor betydning

I foredraget satte hun dette opp mot forestillingen om at tilhørighet først og fremst skapes gjennom formelle planer og strategier. Dokumenter og institusjoner kan ha en funksjon, men de kan ikke alene gi mennesker følelsen av å høre til.

Tilhørighet oppstår i møtene. I et blikk, i et navn noen husker, i at noen tar seg tid eller gjør en liten tjeneste. Borøchstein samlet dette i en formulering om de små handlingene som blir værende hos oss.

– Små ting som egentlig ikke er små i det hele tatt, sa hun.

Når hun går gjennom Kristiansund i dag, opplever hun fortsatt å bli sett. Folk husker navnet hennes og stanser for å spørre hvordan det går. Det gjør inntrykk, fortalte hun, og minner henne om hva en by kan være verdifull for.

Byens verdi ligger ikke nødvendigvis i å være størst eller rikest. Den kan også ligge i evnen til å få mennesker til å kjenne at de betyr noe.

Fotballen som møteplass

Som representant for Kristiansund Ballklubb trakk Borøchstein også fram fotballklubben som et eksempel på en institusjon som kan samle mennesker på tvers av alder og bakgrunn. På samme sted kan industriarbeidere og studenter stå sammen, barn og bestefedre, mennesker som alltid har bodd i byen og dem som nettopp har kommet dit.

Det er ikke poengene alene som gjør det mulig, understreket hun. Det er følelsen av å høre til i et fellesskap.

Slik knyttet hun klubbens rolle til foredragets hovedpoeng. Det som samler mennesker, er ikke nødvendigvis en felles historie eller lik bakgrunn, men opplevelsen av å være en del av noe sammen med andre.

De som skaper følelsen av å høre til

Borøchstein vendte seg også til dem som satt i salen. De kan se på seg selv som ledere av bedrifter og organisasjoner, eller som mennesker som arbeider med næringsforeninger og kommunale planer. Men arbeidet deres kan ha en betydning som strekker seg lenger enn stillingstitler og oppgaver.

– Dere skaper følelsen av å høre til, sa hun.

En sjanse, et smil eller et blikk kan bli værende i et annet menneskes minne. For Borøchstein har slike handlinger vært med på å forme hennes egen tilknytning til Kristiansund. Hun beskrev tilhørigheten som noe andre mennesker har bidratt til gjennom livet, og som fortsatt bygges i møtene hun har med folk i byen.

Hun ser fram til det som ligger foran, ikke bare på stadion, men også på Campus og andre møteplasser. Felles for dem er muligheten til å samle mennesker og skape nye erfaringer av fellesskap.

Stolthet formes i hverdagen

Avslutningen vendte tilbake til foredragets hovedtanke.

Stolthet for en by kan ikke vedtas fram i et strategidokument, og den skapes ikke automatisk av de største byggene. Den vokser fram når mennesker løfter blikket, ser hverandre og verdsetter både det byen har og menneskene som bor der.

Borøchsteins egen historie ga tanken en konkret form. Kristiansund ble et hjem gjennom mennesker som husket henne, snakket med henne og lot henne høre til. Nå, fortalte hun, er tilhørigheten også knyttet til dem hun møtte i salen.

– Når alt kommer til alt, er det ikke et sted. Det er mennesker.

Byens stolthet, slik Borøchstein beskrev den, begynner derfor ikke med spørsmålet om hva byen kan bygge eller planlegge. Den begynner med hvordan mennesker møter hverandre, og hvem de får kjenne seg som en del av.

‍