I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Carl Fredrik Vemmestad forteller om bergmaleriene ved Honnhammeren. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementI Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind. Applausen ble med på en befaring med fagfolk ned til bergmaleriene der ble både bildenes betydning, tidligere tiders behandling av kulturminnene og arbeidet med å bevare dem diskutert. Samtidig åpner digital dokumentasjon og kunstig intelligens for nye måter å undersøke motivene på. Men teknologien kan også se ting som aldri har eksistert.
Ved parkeringsplassen på Honnhammeren begynner en vandring gjennom flere tusen års historie. Her finnes ikke bare hellemalerier, men også arkeologiske spor etter menneskelig aktivitet. Carl Fredrik Vemmestad forteller at det er funnet flint i området, og at undersøkelser har påvist et mørkt kulturlag som kan være knyttet til tidlig dyrking. Enkelte prøvestikk har dessuten avdekket dypere, kullholdige lag med trekk som kan minne om kokegroper.
Undersøkelsene har vært begrensede, og det er derfor fortsatt usikkert hvordan de forskjellige aktivitetssporene skal forstås. Området har også spor etter senere bosetning og jordbruksaktivitet, blant annet fra bronsealder og jernalder. Honnhammeren representerer dermed ikke bare én enkelt historisk periode, men et landskap som mennesker har brukt gjennom svært lang tid.
Fjorden var en viktig ferdselsåre. Samtidig har landhevingen etter istiden endret forholdet mellom sjøen og bergflatene. Høyden over havet kan derfor gi arkeologene holdepunkter for datering, men ikke noe sikkert tidspunkt for når bildene ble malt.
Det første sentrale stoppestedet er Hinna, et av de mest kjente og mest tilgjengelige feltene på Honnhammeren. Her finnes tydelige dyrefigurer, særlig elger. Navnet Hinna kan ifølge Vemmestad ha sammenheng med en eldre oppfatning av et av dyremotivene som en hind, men navneforklaringen er usikker. Et særtrekk ved området er hvordan naturlige strukturer i berget kan inngå i opplevelsen av figurene. Røde, naturlige jernutfellinger fra fjellet og naturlige linjer kan ligne deler av dyrekropper.
Under befaringen peker Jarle Stavik på hvordan en naturlig rød stripe kan oppfattes som pukkelen på en elg. Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Har steinaldermenneskene valgt bergflater fordi de allerede kunne se dyreformer i steinen?
Vemmestad understreker samtidig at naturlig rødfarge gjør registreringen krevende.
– Det er på en måte ikke nok da å bare finne rødfarge og så lage et lite panel ut av det. Det må være litt mer konkret, sier Carl Fredrik Vemmestad.
På Hinna finnes også båtmotiver. Enkelte har oppstående, kroklignende former ved stevnen, og Vemmestad peker på at noen detaljer nesten kan minne om master. Dette er observasjoner, ikke sikre identifikasjoner.
Lenger nede i terrenget finnes noen av befaringens mest interessante motiver: store fiskefigurer som blir tolket som laks. Fisk er kjent fra forhistorisk bergkunst, men laks er ifølge Vemmestad mindre vanlig enn blant annet kveite. Han stiller spørsmål ved om størrelsen på fiskene kan gjenspeile faktiske fangster. I steinalderen har man beregnet at sjøen har gått helt opp inntil hvor bergmaleriene er. De kan i teorien ha vært malt i fra båten de satt i. Nedenfor fiskemaleriene er det fremdeles et méd, en god plass å få fisk.
– Da kan man teoretisere masse, sier Vemmestad.
Morten Ramstad trekker inn laksens vandring mellom ferskvann og saltvann. Dette kan ha hatt betydning for menneskene som levde ved fjorden. Historisk har det vært omfattende laksefiske med not i området. Under befaringen blir også malte geometriske figurer og rutemønstre diskutert som mulige fremstillinger av fiskeredskaper. Enkelte linjer kan minne om bølger, fosser eller fiskesnører. Stavik reiser spørsmålet om det kan ha vært båter knyttet til noen av motivene.
Ingen av disse tolkningene er sikre. Stavik opplyser også at en stor laks fra Sunndalsområdet skal ha vært registrert med en lengde på 130 centimeter. Det er derfor fullt mulig at fiskene på bildet er malt i en naturlig størrelse.
Et interessant spørsmål ved dokumentasjonen av hellemaleriene er hva kunstig intelligens kan bidra med. Digital bildebehandling gjør det mulig å forsterke svake fargeforskjeller og undersøke detaljer som er vanskelige å se med det blotte øye. En virtuell befaring kan dessuten gjøre bergflatene tilgjengelige for undersøkelser uten at forskere eller publikum trenger å oppsøke alle de utilgjengelige lokalitetene.
I arbeidet med AI-assistert tolkning dukket det blant annet opp et dyr som liknet på en giraff i et av hellemaleriene. Det viser litt av begrensningene ved teknologien. Et system som analyserer visuelle mønstre, kan identifisere kjente gjenstander i tilfeldige streker og fargeforskjeller. Resultatet kan se overbevisende ut uten å ha arkeologisk grunnlag. Derfor må AI-assisterte forslag etterprøves manuelt. Teknologien kan brukes til å finne mulige detaljer og sammenhenger, men den kan ikke alene avgjøre hva steinaldermenneskene faktisk malte.
En utfordring ved Honnhammeren er at synligheten varierer betydelig med lys og vær. Da gruppen var på befaring, hadde det regnet kraftig samme dag, og berget var vått. Det gjorde at enkelte mønstre var bedre synlig enn når berget var tørt. Vemmestad forteller at enkelte figurer kommer tydeligere frem når berget er vått. Det kan derfor oppdages detaljer på bergflater som tidligere er undersøkt uten at noe spesielt ble registrert.
Digitale hjelpemidler som DStretch er brukt til å fremheve fargeforskjeller i bilder og kan bidra til å synliggjøre svake spor. Dette betyr også at kunnskapen om området ikke nødvendigvis er fullstendig.
Det finnes flere malerier i bratt og vanskelig tilgjengelig terreng som nylig er avdekket. Under befaringen ble enkelte felt utelatt av sikkerhetshensyn. Vemmestad advarer mot å oppsøke de utilrettelagte lokalitetene, særlig på grunn av glatte bergflater og røtter.
Noen av figurene er bemerkelsesverdig godt bevart, også der berget er utsatt for nedbør og avrenning. Vemmestad forteller at undersøkelser av malingen og berggrunnen har vært vanskelige å tolke fordi berget naturlig inneholder mye jern. En mulig forklaring på forskjeller i bevaring er at enkelte figurer kan ha blitt malt opp igjen.
– Det kan jo hende at det er sånn at for eksempel her da at en del av de hellemaleriene vi ser som er tydeligere enn de andre, er at de er malt opp flere ganger, sier Vemmestad.
En annen utfordring er selve berggrunnen. Enkelte steder skaller steinen av, og dermed forsvinner også maleriene.
Honnhammeren har en omfattende forvaltningshistorie, og ikke alle tidligere tiltak ville vært gjennomført på samme måte i dag. Vemmestad forteller om dokumentasjon fra 1980-årene der figurer ble fremhevet med kritt. Det ble brukt forskjellige farger og fotografiske filtre for å skille overlappende motiver. Senere forsøkte Riksantikvaren å fjerne krittrester, blant annet ved hjelp av gel.
Det ble også brukt kraftige soppmidler mot biologisk vekst. Ifølge Vemmestad finnes det behandlede bergflater hvor algeveksten fortsatt er begrenset. Han fortalte også om mulig bruk av stålbørster. Ved et av feltene observerte han spor som kunne tyde på hard mekanisk rengjøring, men det er ikke sikkert hvordan skadene oppstod.
Ved tidligere vegetasjonsrydding kan også jordlag med arkeologisk materiale ha blitt fjernet. Det ble funnet kull, men dokumentasjonen av funnet og eventuell datering er usikker.
Et av de mest utsatte motivene omtales som «korset». Her er avskallingen så omfattende at deler av figuren står i fare for å forsvinne. En større dyrefigur er også blitt sterkt redusert som følge av at berg løsner.
Det arbeides derfor med metoder for å stabilisere bergflatene. En steinkonservator fra Tyskland har deltatt i undersøkelser av bergets sammensetning, og det er gjennomført målinger av temperatur, fuktighet og vanninntrengning. Forsøkene utføres først på bergflater uten malerier, men med tilsvarende skader. Målet er å undersøke om metodene kan brukes på kulturminnene uten å påføre dem ytterligere skade. På tidspunktet for befaringen ble det arbeidet med planer om tiltak ved «korset» året etter, dersom forundersøkelsene ga grunnlag for det.
Befaringen berører også utfordringer knyttet til skogsdrift og arealbruk. I området er det skogsveier hvor det er tenkt å ta ut deler av skogen. Vemmestad påpeker at skogtaksering og enkelte skogbrukstiltak ikke automatisk utløser krav om arkeologiske registreringer dersom det ikke foreligger en konkret konflikt med kjente kulturminner. Det gjør det vanskeligere å undersøke områder hvor det kan finnes uregistrerte malerier.
Samtidig peker Jarle Stavik på likheter mellom enkelte geometriske motiver på Honnhammeren og et hellemaleri i Sverige.
Honnhammeren er dermed et kulturminneområde som fremdeles kan skjule bergkunst og muligens spor etter menneskene som bodde her i steinalder og bronsealder.
Virtuelle befaringer, digital bildebehandling og kunstig intelligens kan gi forskerne flere redskaper. Men identifikasjon og datering krever fortsatt kyndig arkeologisk vurdering, og bevaringsarbeidet må ta hensyn til at selve bergflatene er i gradvis endring.
Dra på virtuell befaring og se bergkunsten på Tingvoll selv (ekstern lenke): https://storymaps.arcgis.com/stories/b7f751e3c28f4d6d981039af800b0797
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind. Applausen ble med på en befaring med fagfolk ned til bergmaleriene der ble både bildenes betydning, tidligere tiders behandling av kulturminnene og arbeidet med å bevare dem diskutert. Samtidig åpner digital dokumentasjon og kunstig intelligens for nye måter å undersøke motivene på. Men teknologien kan også se ting som aldri har eksistert.
Ved parkeringsplassen på Honnhammeren begynner en vandring gjennom flere tusen års historie. Her finnes ikke bare hellemalerier, men også arkeologiske spor etter menneskelig aktivitet. Carl Fredrik Vemmestad forteller at det er funnet flint i området, og at undersøkelser har påvist et mørkt kulturlag som kan være knyttet til tidlig dyrking. Enkelte prøvestikk har dessuten avdekket dypere, kullholdige lag med trekk som kan minne om kokegroper.
Undersøkelsene har vært begrensede, og det er derfor fortsatt usikkert hvordan de forskjellige aktivitetssporene skal forstås. Området har også spor etter senere bosetning og jordbruksaktivitet, blant annet fra bronsealder og jernalder. Honnhammeren representerer dermed ikke bare én enkelt historisk periode, men et landskap som mennesker har brukt gjennom svært lang tid.
Fjorden var en viktig ferdselsåre. Samtidig har landhevingen etter istiden endret forholdet mellom sjøen og bergflatene. Høyden over havet kan derfor gi arkeologene holdepunkter for datering, men ikke noe sikkert tidspunkt for når bildene ble malt.
Det første sentrale stoppestedet er Hinna, et av de mest kjente og mest tilgjengelige feltene på Honnhammeren. Her finnes tydelige dyrefigurer, særlig elger. Navnet Hinna kan ifølge Vemmestad ha sammenheng med en eldre oppfatning av et av dyremotivene som en hind, men navneforklaringen er usikker. Et særtrekk ved området er hvordan naturlige strukturer i berget kan inngå i opplevelsen av figurene. Røde, naturlige jernutfellinger fra fjellet og naturlige linjer kan ligne deler av dyrekropper.
Under befaringen peker Jarle Stavik på hvordan en naturlig rød stripe kan oppfattes som pukkelen på en elg. Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Har steinaldermenneskene valgt bergflater fordi de allerede kunne se dyreformer i steinen?
Vemmestad understreker samtidig at naturlig rødfarge gjør registreringen krevende.
– Det er på en måte ikke nok da å bare finne rødfarge og så lage et lite panel ut av det. Det må være litt mer konkret, sier Carl Fredrik Vemmestad.
På Hinna finnes også båtmotiver. Enkelte har oppstående, kroklignende former ved stevnen, og Vemmestad peker på at noen detaljer nesten kan minne om master. Dette er observasjoner, ikke sikre identifikasjoner.
Lenger nede i terrenget finnes noen av befaringens mest interessante motiver: store fiskefigurer som blir tolket som laks. Fisk er kjent fra forhistorisk bergkunst, men laks er ifølge Vemmestad mindre vanlig enn blant annet kveite. Han stiller spørsmål ved om størrelsen på fiskene kan gjenspeile faktiske fangster. I steinalderen har man beregnet at sjøen har gått helt opp inntil hvor bergmaleriene er. De kan i teorien ha vært malt i fra båten de satt i. Nedenfor fiskemaleriene er det fremdeles et méd, en god plass å få fisk.
– Da kan man teoretisere masse, sier Vemmestad.
Morten Ramstad trekker inn laksens vandring mellom ferskvann og saltvann. Dette kan ha hatt betydning for menneskene som levde ved fjorden. Historisk har det vært omfattende laksefiske med not i området. Under befaringen blir også malte geometriske figurer og rutemønstre diskutert som mulige fremstillinger av fiskeredskaper. Enkelte linjer kan minne om bølger, fosser eller fiskesnører. Stavik reiser spørsmålet om det kan ha vært båter knyttet til noen av motivene.
Ingen av disse tolkningene er sikre. Stavik opplyser også at en stor laks fra Sunndalsområdet skal ha vært registrert med en lengde på 130 centimeter. Det er derfor fullt mulig at fiskene på bildet er malt i en naturlig størrelse.
Et interessant spørsmål ved dokumentasjonen av hellemaleriene er hva kunstig intelligens kan bidra med. Digital bildebehandling gjør det mulig å forsterke svake fargeforskjeller og undersøke detaljer som er vanskelige å se med det blotte øye. En virtuell befaring kan dessuten gjøre bergflatene tilgjengelige for undersøkelser uten at forskere eller publikum trenger å oppsøke alle de utilgjengelige lokalitetene.
I arbeidet med AI-assistert tolkning dukket det blant annet opp et dyr som liknet på en giraff i et av hellemaleriene. Det viser litt av begrensningene ved teknologien. Et system som analyserer visuelle mønstre, kan identifisere kjente gjenstander i tilfeldige streker og fargeforskjeller. Resultatet kan se overbevisende ut uten å ha arkeologisk grunnlag. Derfor må AI-assisterte forslag etterprøves manuelt. Teknologien kan brukes til å finne mulige detaljer og sammenhenger, men den kan ikke alene avgjøre hva steinaldermenneskene faktisk malte.
En utfordring ved Honnhammeren er at synligheten varierer betydelig med lys og vær. Da gruppen var på befaring, hadde det regnet kraftig samme dag, og berget var vått. Det gjorde at enkelte mønstre var bedre synlig enn når berget var tørt. Vemmestad forteller at enkelte figurer kommer tydeligere frem når berget er vått. Det kan derfor oppdages detaljer på bergflater som tidligere er undersøkt uten at noe spesielt ble registrert.
Digitale hjelpemidler som DStretch er brukt til å fremheve fargeforskjeller i bilder og kan bidra til å synliggjøre svake spor. Dette betyr også at kunnskapen om området ikke nødvendigvis er fullstendig.
Det finnes flere malerier i bratt og vanskelig tilgjengelig terreng som nylig er avdekket. Under befaringen ble enkelte felt utelatt av sikkerhetshensyn. Vemmestad advarer mot å oppsøke de utilrettelagte lokalitetene, særlig på grunn av glatte bergflater og røtter.
Noen av figurene er bemerkelsesverdig godt bevart, også der berget er utsatt for nedbør og avrenning. Vemmestad forteller at undersøkelser av malingen og berggrunnen har vært vanskelige å tolke fordi berget naturlig inneholder mye jern. En mulig forklaring på forskjeller i bevaring er at enkelte figurer kan ha blitt malt opp igjen.
– Det kan jo hende at det er sånn at for eksempel her da at en del av de hellemaleriene vi ser som er tydeligere enn de andre, er at de er malt opp flere ganger, sier Vemmestad.
En annen utfordring er selve berggrunnen. Enkelte steder skaller steinen av, og dermed forsvinner også maleriene.
Honnhammeren har en omfattende forvaltningshistorie, og ikke alle tidligere tiltak ville vært gjennomført på samme måte i dag. Vemmestad forteller om dokumentasjon fra 1980-årene der figurer ble fremhevet med kritt. Det ble brukt forskjellige farger og fotografiske filtre for å skille overlappende motiver. Senere forsøkte Riksantikvaren å fjerne krittrester, blant annet ved hjelp av gel.
Det ble også brukt kraftige soppmidler mot biologisk vekst. Ifølge Vemmestad finnes det behandlede bergflater hvor algeveksten fortsatt er begrenset. Han fortalte også om mulig bruk av stålbørster. Ved et av feltene observerte han spor som kunne tyde på hard mekanisk rengjøring, men det er ikke sikkert hvordan skadene oppstod.
Ved tidligere vegetasjonsrydding kan også jordlag med arkeologisk materiale ha blitt fjernet. Det ble funnet kull, men dokumentasjonen av funnet og eventuell datering er usikker.
Et av de mest utsatte motivene omtales som «korset». Her er avskallingen så omfattende at deler av figuren står i fare for å forsvinne. En større dyrefigur er også blitt sterkt redusert som følge av at berg løsner.
Det arbeides derfor med metoder for å stabilisere bergflatene. En steinkonservator fra Tyskland har deltatt i undersøkelser av bergets sammensetning, og det er gjennomført målinger av temperatur, fuktighet og vanninntrengning. Forsøkene utføres først på bergflater uten malerier, men med tilsvarende skader. Målet er å undersøke om metodene kan brukes på kulturminnene uten å påføre dem ytterligere skade. På tidspunktet for befaringen ble det arbeidet med planer om tiltak ved «korset» året etter, dersom forundersøkelsene ga grunnlag for det.
Befaringen berører også utfordringer knyttet til skogsdrift og arealbruk. I området er det skogsveier hvor det er tenkt å ta ut deler av skogen. Vemmestad påpeker at skogtaksering og enkelte skogbrukstiltak ikke automatisk utløser krav om arkeologiske registreringer dersom det ikke foreligger en konkret konflikt med kjente kulturminner. Det gjør det vanskeligere å undersøke områder hvor det kan finnes uregistrerte malerier.
Samtidig peker Jarle Stavik på likheter mellom enkelte geometriske motiver på Honnhammeren og et hellemaleri i Sverige.
Honnhammeren er dermed et kulturminneområde som fremdeles kan skjule bergkunst og muligens spor etter menneskene som bodde her i steinalder og bronsealder.
Virtuelle befaringer, digital bildebehandling og kunstig intelligens kan gi forskerne flere redskaper. Men identifikasjon og datering krever fortsatt kyndig arkeologisk vurdering, og bevaringsarbeidet må ta hensyn til at selve bergflatene er i gradvis endring.
Dra på virtuell befaring og se bergkunsten på Tingvoll selv (ekstern lenke): https://storymaps.arcgis.com/stories/b7f751e3c28f4d6d981039af800b0797
Laget av ScaleFlow.
