GEIRANGER: Det finnes mange små og unike samlinger rundt omkring. Veldig mange av dem er i privat eie. I kjelleren på Union hotell i Geiranger kan man se en stor samling av biler fra tidlig 1900 tallet. Alle brukt i sin tid til å frakte turister opp bakkene i Geiranger.
I Geiranger er det en samling veteranbiler. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementTurismen startet i Geiranger på siste halvdel av 1800- tallet, den gang ble det brukt hest og kjerre for å frakte turister opp den bratte og svingete dalsiden. Fra 1911 ble det spesialbygde biler som hovedsaklig tok over denne jobben. Det var Geiranger Vognfabrikk som videreutviklet bilene. 7 seterne var åpne for at turistene lettere skulle få se utsikten som består av kraftige fosser som hiver seg ned fjellsiden, og ikke minst alle de stupbratte høye fjellene. På et tidspunkt var det godt og vel 50 biler i den lille bygda som ble brukt til dette formålet. Etter andre verdenskrig ble de gamle skyssbilene solgt, og man fikk kraftigere biler på bedre veier.
Det som er så spesielt med disse bilene som står utstilt er at flere av dem kan leies med sjåfør for spesielle anledninger, eller kortere turer rundt i Geiranger. De av dere som så pressens dekning av Mertha og Durek sitt bryllup i Geiranger, kunne også legge merke til at noen av gjestene ble fraktet i disse åpne bilene. Den unike samlingen av skyssbiler fra 1920- og 1930-tallet har derfor fraktet alt fra turister til kongelige opp de bratte veiene.
Å skulle oppspore så mange biler er en jobb i seg selv. Når det er gjort er det ikke sikkert at tilstanden på dem er tipp topp etter så mange år. Noen ganger har det tatt årevis å restaurere dem og finne deler for å bygge bilene tilbake til slik de fremsto originalt. Karl Mjelva ville ha historien tilbake til Geiranger og har brukt rundt 30 år på å spore dem opp og restaurere de eksemplarer man kan se i dag. Mjelva var andre generasjon eier og driver av hotellet. Nå er det hans sønn og svigerdatter som har tatt over driften av hotellet.
Når du kommer inn døren ser du med en gang bilene som står parkert side om side og fyller opp en stor del av rommet. Den første jeg legger merke til er en Studebaker President 1932 model. Dette hovedsaklig fordi den har en lys grønn farge, og mørkere skjermer. Det var en elegant luksusbil der mye av interiøret var treverk og skinn. Den hadde ovale frontlykter og store elegante skjermer. Historien forteller at denne bilen ble kjøpt til Geiranger i 1933 og etter mange år i drift videresolgt i 1961. Det var ikke lagt unna den ble flyttet på, for Mjelva måtte bare ta turen inn til Stranda for å få den tilbake i 1991. Det som gjør dette eksemplaret ennå mer sjelden er at det visntok skal være den eneste av denne modellen i verden, som fremdeles er kjørbar. For det er stor forskjell på en bilsamling der bilene faktisk kan kjøres eller ikke. Det ble produsert omtrent 2 400 Studebaker President i alle karosserivarianter. Sjeldne kabrioleter av denne bilen kan oppnå over 200 000 USD på auksjon.
Ved siden av Presidenten sto det en Buick Phaeton fra 1932, serie 95. Det var en virkelig så luxeriøs bil med avrundede skjermer og høy radiatorgrill. Denne var mørk i lakken, sort. Historien forteller at den ble importert fra USA i 1934 og ble senere solgt til Union i 1958. Den var i bruk i mange år når turister skulle fraktes opp Dalsidene. Av denne bilen ble det produsert 125 eksemplarer og 3-4 av dem havnet i Norge. Det som også gjør denne bilen spesielt er at det er den første bilmodellen som hadde synkronert girkasse, noe som helt klart gjorde bilturen koseligere for turistene fordi de slapp at kjøretøyet skrapte og hoppet hver gang de skulle skifte gir. Eksemplarer av denne modellen i eksepsjonell stand kan oppnå godt over 150 000 USD på aksjoner.
-min.JPG)
Det står også en luksusmodell av en Cadillac 1919 model av type 57 i garasjen. Denne bilen er satt sammen av flere biler av samme model. Det er forstillingen og høyre framsjerm som var igjen fra Cadillacen som ble brukt av hotellet, mens resten er fra et annet eksemplar. Den har fått en sort lakkering. Type 57 er en ettertraktet veteranbil, så verdien varierer betydelig med originalitet, dokumentasjon og restaureringsgrad. Ønsker du kjøpe et eksemplarer av en svært godt restaurerte bil må du regne med å punge ut med godt over 150 000 USD.
Side om side med Cadillacen står en Nash Phaeton 1931 model. Historien forteller at bilen kom splitter ny til Geiranger i 1931, og at den i 1065 ble solgt og sendt til ny eier. Etter mange års leting ble den funnet og bringe tilbake til Geiranger i 2000 av Mjelva. Bilen er ikke blitt restaurert , så den grå lakken og innvendig er bilen orginal. Amerikaneren hadde prøvd å male over bokstavene, men uten hell. En original Nash Phaeton fra 1931 er i dag en sjelden samlerbil, og de få som finnes er ofte restaurert til høyt nivå. Fult restaurert må du regne med å punge ut 70 000- 100 000 USD, eller mer. Det er verdt å merke seg at Phaeton ikke er et bilmerke, men en karosseritype.
Det hente at man kjøpte brukte biler også, en av disse var en Page 1919 model. Den bilen ble kjøpt brukt i Oslo i 1929. Det har eksisterte 4 stykker av denne modellen i Geiranger, og det er flere deler av disse i eksemplaret som er stilt ut. Dette eksemplarer i brunt er med stor sannsynlighet den eneste i kjørbar stand i Europa. Det var i 1993 at bilen var ferdig restaurert og kom tilbake til Geiranger. Samlerverdi på en fullstendig restaurerte eksemplarer kan oppnå 80 000 USD eller mer, spesielt dersom bilen har dokumentert historikk.
At det kan ta mange år å restaurere en bil er eksemplaret Hudson Super Six 1922 model et eksempel på. Historien forteller at den ble importert brukt fra USA, og ble skrotet i 1950. I 1964 ble det som var igjen av bilen gitt til Jagård i Oslo sammen med andre deler av eksemplaret. Etter noen år hadde man klart å samle sammen nok deler til å sette sammen dette eksemplarer som Mjelva kjøpte tilbake i 1993. En Hudson Super Six fra 1922 er i dag en attraktiv veteranbil og en i kjørbar og svært original bil kan ofte gå for 70 000–120 000 USD eller mer avhening av hvor sjelden karosserivarianten er.
Siste bil i rekker på syv biler side om side er en Studebaker Big Six 1925 model. Den ble kjøpt brukt i 1926 og var i bruk frem til 2 verdenskrig. I 1963 ble bilen solgt til en eiet på Stranda, og der ble den frem til Mjelva kjøpte den i 1999. Mjelva har brukt bilen i løp og delvis restaurert den. Samlerverdi på en kjørbare bil ligger mellom 20 000–35 000 USD. En litenfun fact om denne bilenes at den ble kjent under den amerikanske forbudstiden. Høy toppfart, stor lastekapasitet, og svært god driftssikkerhet gjorde at den ble flittig brukt av mindre lovlydige som spritsmuglere, men også brukt av politimyndigheter på grunn av bilens robusthet og ytelse.
Side om side står også to andre prakteksemplar av noen biler, disse er en Ford T og en Mercer Touring. Det som er spesielt med Forden er at den har et rammeverk fra 1916 mens karosseriet var ferdig i 1918. Dette er siste bilen som ble bygd ved Geiranger vognfabrikk, og fikk en rødlig farge. Hotellet brukte bilen fra den var ferdig frem til 1926 hvor den ble solgt til en gardsbruket som bygget den om til traktor. Den ble brukt som dette frem til 1962 hvor den fikk ny eier som skulle restaurere bilen ved å bruke karosseriet bonden hadde fjernet. Dette skjedde ikke og bilen kom tilbake til Geiranger og var ferdig restaurert i 2016. T-Forden er en av de viktigste bilmodellene i bilens historien. I 1916 var den allerede blitt verdens mest solgte bil og hadde gjort bilhold tilgjengelig for vanlige familier. Dette fordi Henry Ford produserte dem på samlebånd. 1916 var et av de store produksjonsårene, med flere hundre tusen biler bygget og på den tiden kostet en Touring-modell omkring 440 amerikanske dollar. En Ford Model T fra 1916 er fortsatt en populær veteranbil, og en fult restaurert bil anslås å være verdt 30 000–50 000 USD.
Den andre bilen er en lys grå Mercer Touring 1918 model av serien 5. Denne bilen ble kjøpt i 1926 og ble brukt til kjøring av turister frem til 1937 hvor den ble solgt videre. Mjelva kjøpte bilen i 1993, og den ble restaurert ferdig i 2013. Verdien på en slik bil kan varierer sterkt, men en ferdig restaurerte biler kan oppnå 150 000–300 000 USD eller mer. Mercer produserte aldri mange biler, det anslås å være. rundt 5 000 biler som ble produsert gjennom hele selskapets levetid. En original Touring fra 1918 er derfor svært sjelden i dag.
Litt for seg selv står en Buick Phaeton 1931, serie 95. En nydelig og elegant bil i lys grunn som ble solgt til hotellet i 1952. I 1987 ble den solgt til en som brukte hele 9 år på å restaurere den tilbake til sine glansdager. Den ble etter dette kjøpt tilbake. Det ble produsert 460 eksemplarer av denne bilen, og bare et lite antall er kjent bevart i dag, så på grunn av det er bilen svært ettertraktet blant samlere. En godt restaurert bil kan i dag være verdt omtrent 150 000- 300 000USD, eller mer om de er eksepsjonelle eksemplar med dokumentert historikk. Det var gøy å kunne ta en titt på en så nydelig bil fra mellomkrigstiden.
I hotellresepsjonen står det en Buick 1927 model. Bilen som er produsert i Canada ble kjøpt til Geiranger i 1929 og ble først brukt til å kjøre cruiseskip turister før den senere ble deretter brukt til å kjøre melkespann. I 1969 ble den kjøpt og fraktet til Danmark av ny eier. Der var den frem til den ble kjøpt tilbake i 1993 av Karl Mjelva. Den fremstår som et nydelig eksemplar med sine store runde lykter, brede stigbrett og nydelige farger.
Samlerverdi i dag på en Buick fra 1927 varierer mye etter modell og tilstand. Sjeldne eller perfekt restaurerte eksemplarer kan oppnå godt over 50 000 USD.
Det er store verdier som står utstilt ca 1,5 millioner USD er ikke småtteri. Det tilsvarer ca 14,6 millioner norske kroner i verdier man kan få æren av å overvære. Samlingen er veldig imponerende fordi den har flere prakteksemplarer av gamle biler man normalt ikke ser så mange andre steder. Bilene blir godt vedlikeholdt og har en stor grad av orginalitet slik de kom ut fra fabrikken i sin tid. Å finne originale deler til disse bilene er nesten umulig om du ikke vet hvor du skal dra, og man må regne med å reise på diverse messer å kjøpe deler.
Om du er i Geiranger, eller ennå bedre gjest på hoteller, ta deg tid til å stikke ned i lokalet å se på de fine bilene og drøm deg tilbake til den tiden biler faktisk hadde personlighet. Selv om du ikke har stor interesse for biler vil du ikke angre på de minuttene det tar å ta disse eksemplarene i øyesyn.
For den spesielt intesserte har jeg skrevet litt mer fakta om de 11 bilene.
Studebaker President 1932 model. Den er utstyrt med en stor rekkemotor med åtte sylindre og har 122 heste krefter. Bilen har bakhjulsdrift og 3-trinns manuell girkasse med synkromesh. Litt avhengig av karosseri og utveksling kan bilen oppnå en toppfart på 140–150 km/t.
Buick Phaeton 1932 model, serie 95. Er utstyrt med 8 sylindere i rekke og har 114 hestekrefter. 3-trinns manuell girkasse med Buicks nye synkronisering på 2. gir, bakhjulsdrift, mekaniske trommelbremser på alle fire hjul. Toppfarten var rundt 130–140 km/t, avhengig av utveksling og dekk.
Cadillac 1919 model, Type 57. Har en V8- motor med 80 hestekrefter. Modellen har 3-trinns manuell girkasse og bakhjulsdrift. Bilen hadde et 6-volts elektrisk anlegg med elektrisk starter, og kunne nå en toppfart på omkring 100–110 km/t.
Nash Phaeton 1931 model, serie 808. Bilen har en rekkåtter som gir Effekt fra omtrent 70 til over 100 hestekrefter. Den kommer med 3-trinns manuell girkasse, og har firehjuls mekaniske bremser. Under gode forhold kan man få en toppfart på 110- 130 km/t.
Page 1919 model. Bilen har en rekkesekser med sideventiler, 55 hestekrefter og 3-trinns manuell girkasse. Det er bakhjulsdrift og den er utstyrt med elektrisk starter og elektrisk lysanlegg. Det var mekaniske bremser på bakhjulene, og bilen kunne komme opp i en imponerende toppfart på 90- 100 km/t.
Hudson Super Six 1922 model. Bilen har 6 sylindere i rekke og 75 hestekrefter. Den er utstyrt med 3-trinns manuell girkasse og har bakhjulsdrift. Det er mekaniske bremser på bakhjulene avhengig av karosseri og utveksling kan man få en toppfart rundt 110–120 km/t.
Studebaker Big Six 1925 model. Denne bilen hadde 6 sylindere i rekke, og 75 heste krefter. Den hadde en 3-trinns manuell girkasse, bakhjulsdrift og kom med elektrisk starter og lysanlegg. Det var mekaniske bremser på bakhjulene, og toppfarten kunne bli rundt 120–130 km/t under gode forhold.
Ford T, chassis 1916/karosseri 1918. Denne hadde en rekkefirer med sideventiler og 20 hestekrefter. Ellers var det 2-trinns planetgir, styrt med pedaler, bakhjulsdrift og en toppfart på omtrent 65–70 km/t.
Mercer Touring 1918 model, serie 5. Utgaven hadde en rekkefirer med sideventiler og 72 heste krefter. Ellers kom den med 4-trinns manuell girkasse, bakhjulsdrift via kardanaksel og en toppfart på omtrent 120 km/t.
Buick Phaeton 1931 model, serie 95. Bilen hadde en rekkemontert 8 sylindret toppventilmotor ,med en effekt på 104 hestekrefter. Sånn ellers var det 3-trinns manuell girkasse med synkronisering, mekaniske trommelbremser på alle hjul, og en toppfart på omtrent 130–135 km/t.
Buick 1927 model. Modellen hadde en rekkesekser med overliggende ventiler, 70 heste krefter, 3-trinns manuell girkasse og bakhjulsdrift. Det var mekaniske bremser på alle fire hjul, og avhengig av karosseri og utveksling kunne man få en toppfart på rundt 95–105 km/t.
Turismen startet i Geiranger på siste halvdel av 1800- tallet, den gang ble det brukt hest og kjerre for å frakte turister opp den bratte og svingete dalsiden. Fra 1911 ble det spesialbygde biler som hovedsaklig tok over denne jobben. Det var Geiranger Vognfabrikk som videreutviklet bilene. 7 seterne var åpne for at turistene lettere skulle få se utsikten som består av kraftige fosser som hiver seg ned fjellsiden, og ikke minst alle de stupbratte høye fjellene. På et tidspunkt var det godt og vel 50 biler i den lille bygda som ble brukt til dette formålet. Etter andre verdenskrig ble de gamle skyssbilene solgt, og man fikk kraftigere biler på bedre veier.
Det som er så spesielt med disse bilene som står utstilt er at flere av dem kan leies med sjåfør for spesielle anledninger, eller kortere turer rundt i Geiranger. De av dere som så pressens dekning av Mertha og Durek sitt bryllup i Geiranger, kunne også legge merke til at noen av gjestene ble fraktet i disse åpne bilene. Den unike samlingen av skyssbiler fra 1920- og 1930-tallet har derfor fraktet alt fra turister til kongelige opp de bratte veiene.
Å skulle oppspore så mange biler er en jobb i seg selv. Når det er gjort er det ikke sikkert at tilstanden på dem er tipp topp etter så mange år. Noen ganger har det tatt årevis å restaurere dem og finne deler for å bygge bilene tilbake til slik de fremsto originalt. Karl Mjelva ville ha historien tilbake til Geiranger og har brukt rundt 30 år på å spore dem opp og restaurere de eksemplarer man kan se i dag. Mjelva var andre generasjon eier og driver av hotellet. Nå er det hans sønn og svigerdatter som har tatt over driften av hotellet.
Når du kommer inn døren ser du med en gang bilene som står parkert side om side og fyller opp en stor del av rommet. Den første jeg legger merke til er en Studebaker President 1932 model. Dette hovedsaklig fordi den har en lys grønn farge, og mørkere skjermer. Det var en elegant luksusbil der mye av interiøret var treverk og skinn. Den hadde ovale frontlykter og store elegante skjermer. Historien forteller at denne bilen ble kjøpt til Geiranger i 1933 og etter mange år i drift videresolgt i 1961. Det var ikke lagt unna den ble flyttet på, for Mjelva måtte bare ta turen inn til Stranda for å få den tilbake i 1991. Det som gjør dette eksemplaret ennå mer sjelden er at det visntok skal være den eneste av denne modellen i verden, som fremdeles er kjørbar. For det er stor forskjell på en bilsamling der bilene faktisk kan kjøres eller ikke. Det ble produsert omtrent 2 400 Studebaker President i alle karosserivarianter. Sjeldne kabrioleter av denne bilen kan oppnå over 200 000 USD på auksjon.
Ved siden av Presidenten sto det en Buick Phaeton fra 1932, serie 95. Det var en virkelig så luxeriøs bil med avrundede skjermer og høy radiatorgrill. Denne var mørk i lakken, sort. Historien forteller at den ble importert fra USA i 1934 og ble senere solgt til Union i 1958. Den var i bruk i mange år når turister skulle fraktes opp Dalsidene. Av denne bilen ble det produsert 125 eksemplarer og 3-4 av dem havnet i Norge. Det som også gjør denne bilen spesielt er at det er den første bilmodellen som hadde synkronert girkasse, noe som helt klart gjorde bilturen koseligere for turistene fordi de slapp at kjøretøyet skrapte og hoppet hver gang de skulle skifte gir. Eksemplarer av denne modellen i eksepsjonell stand kan oppnå godt over 150 000 USD på aksjoner.
Det står også en luksusmodell av en Cadillac 1919 model av type 57 i garasjen. Denne bilen er satt sammen av flere biler av samme model. Det er forstillingen og høyre framsjerm som var igjen fra Cadillacen som ble brukt av hotellet, mens resten er fra et annet eksemplar. Den har fått en sort lakkering. Type 57 er en ettertraktet veteranbil, så verdien varierer betydelig med originalitet, dokumentasjon og restaureringsgrad. Ønsker du kjøpe et eksemplarer av en svært godt restaurerte bil må du regne med å punge ut med godt over 150 000 USD.
Side om side med Cadillacen står en Nash Phaeton 1931 model. Historien forteller at bilen kom splitter ny til Geiranger i 1931, og at den i 1065 ble solgt og sendt til ny eier. Etter mange års leting ble den funnet og bringe tilbake til Geiranger i 2000 av Mjelva. Bilen er ikke blitt restaurert , så den grå lakken og innvendig er bilen orginal. Amerikaneren hadde prøvd å male over bokstavene, men uten hell. En original Nash Phaeton fra 1931 er i dag en sjelden samlerbil, og de få som finnes er ofte restaurert til høyt nivå. Fult restaurert må du regne med å punge ut 70 000- 100 000 USD, eller mer. Det er verdt å merke seg at Phaeton ikke er et bilmerke, men en karosseritype.
Det hente at man kjøpte brukte biler også, en av disse var en Page 1919 model. Den bilen ble kjøpt brukt i Oslo i 1929. Det har eksisterte 4 stykker av denne modellen i Geiranger, og det er flere deler av disse i eksemplaret som er stilt ut. Dette eksemplarer i brunt er med stor sannsynlighet den eneste i kjørbar stand i Europa. Det var i 1993 at bilen var ferdig restaurert og kom tilbake til Geiranger. Samlerverdi på en fullstendig restaurerte eksemplarer kan oppnå 80 000 USD eller mer, spesielt dersom bilen har dokumentert historikk.
At det kan ta mange år å restaurere en bil er eksemplaret Hudson Super Six 1922 model et eksempel på. Historien forteller at den ble importert brukt fra USA, og ble skrotet i 1950. I 1964 ble det som var igjen av bilen gitt til Jagård i Oslo sammen med andre deler av eksemplaret. Etter noen år hadde man klart å samle sammen nok deler til å sette sammen dette eksemplarer som Mjelva kjøpte tilbake i 1993. En Hudson Super Six fra 1922 er i dag en attraktiv veteranbil og en i kjørbar og svært original bil kan ofte gå for 70 000–120 000 USD eller mer avhening av hvor sjelden karosserivarianten er.
Siste bil i rekker på syv biler side om side er en Studebaker Big Six 1925 model. Den ble kjøpt brukt i 1926 og var i bruk frem til 2 verdenskrig. I 1963 ble bilen solgt til en eiet på Stranda, og der ble den frem til Mjelva kjøpte den i 1999. Mjelva har brukt bilen i løp og delvis restaurert den. Samlerverdi på en kjørbare bil ligger mellom 20 000–35 000 USD. En litenfun fact om denne bilenes at den ble kjent under den amerikanske forbudstiden. Høy toppfart, stor lastekapasitet, og svært god driftssikkerhet gjorde at den ble flittig brukt av mindre lovlydige som spritsmuglere, men også brukt av politimyndigheter på grunn av bilens robusthet og ytelse.
Side om side står også to andre prakteksemplar av noen biler, disse er en Ford T og en Mercer Touring. Det som er spesielt med Forden er at den har et rammeverk fra 1916 mens karosseriet var ferdig i 1918. Dette er siste bilen som ble bygd ved Geiranger vognfabrikk, og fikk en rødlig farge. Hotellet brukte bilen fra den var ferdig frem til 1926 hvor den ble solgt til en gardsbruket som bygget den om til traktor. Den ble brukt som dette frem til 1962 hvor den fikk ny eier som skulle restaurere bilen ved å bruke karosseriet bonden hadde fjernet. Dette skjedde ikke og bilen kom tilbake til Geiranger og var ferdig restaurert i 2016. T-Forden er en av de viktigste bilmodellene i bilens historien. I 1916 var den allerede blitt verdens mest solgte bil og hadde gjort bilhold tilgjengelig for vanlige familier. Dette fordi Henry Ford produserte dem på samlebånd. 1916 var et av de store produksjonsårene, med flere hundre tusen biler bygget og på den tiden kostet en Touring-modell omkring 440 amerikanske dollar. En Ford Model T fra 1916 er fortsatt en populær veteranbil, og en fult restaurert bil anslås å være verdt 30 000–50 000 USD.
Den andre bilen er en lys grå Mercer Touring 1918 model av serien 5. Denne bilen ble kjøpt i 1926 og ble brukt til kjøring av turister frem til 1937 hvor den ble solgt videre. Mjelva kjøpte bilen i 1993, og den ble restaurert ferdig i 2013. Verdien på en slik bil kan varierer sterkt, men en ferdig restaurerte biler kan oppnå 150 000–300 000 USD eller mer. Mercer produserte aldri mange biler, det anslås å være. rundt 5 000 biler som ble produsert gjennom hele selskapets levetid. En original Touring fra 1918 er derfor svært sjelden i dag.
Litt for seg selv står en Buick Phaeton 1931, serie 95. En nydelig og elegant bil i lys grunn som ble solgt til hotellet i 1952. I 1987 ble den solgt til en som brukte hele 9 år på å restaurere den tilbake til sine glansdager. Den ble etter dette kjøpt tilbake. Det ble produsert 460 eksemplarer av denne bilen, og bare et lite antall er kjent bevart i dag, så på grunn av det er bilen svært ettertraktet blant samlere. En godt restaurert bil kan i dag være verdt omtrent 150 000- 300 000USD, eller mer om de er eksepsjonelle eksemplar med dokumentert historikk. Det var gøy å kunne ta en titt på en så nydelig bil fra mellomkrigstiden.
I hotellresepsjonen står det en Buick 1927 model. Bilen som er produsert i Canada ble kjøpt til Geiranger i 1929 og ble først brukt til å kjøre cruiseskip turister før den senere ble deretter brukt til å kjøre melkespann. I 1969 ble den kjøpt og fraktet til Danmark av ny eier. Der var den frem til den ble kjøpt tilbake i 1993 av Karl Mjelva. Den fremstår som et nydelig eksemplar med sine store runde lykter, brede stigbrett og nydelige farger.
Samlerverdi i dag på en Buick fra 1927 varierer mye etter modell og tilstand. Sjeldne eller perfekt restaurerte eksemplarer kan oppnå godt over 50 000 USD.
Det er store verdier som står utstilt ca 1,5 millioner USD er ikke småtteri. Det tilsvarer ca 14,6 millioner norske kroner i verdier man kan få æren av å overvære. Samlingen er veldig imponerende fordi den har flere prakteksemplarer av gamle biler man normalt ikke ser så mange andre steder. Bilene blir godt vedlikeholdt og har en stor grad av orginalitet slik de kom ut fra fabrikken i sin tid. Å finne originale deler til disse bilene er nesten umulig om du ikke vet hvor du skal dra, og man må regne med å reise på diverse messer å kjøpe deler.
Om du er i Geiranger, eller ennå bedre gjest på hoteller, ta deg tid til å stikke ned i lokalet å se på de fine bilene og drøm deg tilbake til den tiden biler faktisk hadde personlighet. Selv om du ikke har stor interesse for biler vil du ikke angre på de minuttene det tar å ta disse eksemplarene i øyesyn.
For den spesielt intesserte har jeg skrevet litt mer fakta om de 11 bilene.
Studebaker President 1932 model. Den er utstyrt med en stor rekkemotor med åtte sylindre og har 122 heste krefter. Bilen har bakhjulsdrift og 3-trinns manuell girkasse med synkromesh. Litt avhengig av karosseri og utveksling kan bilen oppnå en toppfart på 140–150 km/t.
Buick Phaeton 1932 model, serie 95. Er utstyrt med 8 sylindere i rekke og har 114 hestekrefter. 3-trinns manuell girkasse med Buicks nye synkronisering på 2. gir, bakhjulsdrift, mekaniske trommelbremser på alle fire hjul. Toppfarten var rundt 130–140 km/t, avhengig av utveksling og dekk.
Cadillac 1919 model, Type 57. Har en V8- motor med 80 hestekrefter. Modellen har 3-trinns manuell girkasse og bakhjulsdrift. Bilen hadde et 6-volts elektrisk anlegg med elektrisk starter, og kunne nå en toppfart på omkring 100–110 km/t.
Nash Phaeton 1931 model, serie 808. Bilen har en rekkåtter som gir Effekt fra omtrent 70 til over 100 hestekrefter. Den kommer med 3-trinns manuell girkasse, og har firehjuls mekaniske bremser. Under gode forhold kan man få en toppfart på 110- 130 km/t.
Page 1919 model. Bilen har en rekkesekser med sideventiler, 55 hestekrefter og 3-trinns manuell girkasse. Det er bakhjulsdrift og den er utstyrt med elektrisk starter og elektrisk lysanlegg. Det var mekaniske bremser på bakhjulene, og bilen kunne komme opp i en imponerende toppfart på 90- 100 km/t.
Hudson Super Six 1922 model. Bilen har 6 sylindere i rekke og 75 hestekrefter. Den er utstyrt med 3-trinns manuell girkasse og har bakhjulsdrift. Det er mekaniske bremser på bakhjulene avhengig av karosseri og utveksling kan man få en toppfart rundt 110–120 km/t.
Studebaker Big Six 1925 model. Denne bilen hadde 6 sylindere i rekke, og 75 heste krefter. Den hadde en 3-trinns manuell girkasse, bakhjulsdrift og kom med elektrisk starter og lysanlegg. Det var mekaniske bremser på bakhjulene, og toppfarten kunne bli rundt 120–130 km/t under gode forhold.
Ford T, chassis 1916/karosseri 1918. Denne hadde en rekkefirer med sideventiler og 20 hestekrefter. Ellers var det 2-trinns planetgir, styrt med pedaler, bakhjulsdrift og en toppfart på omtrent 65–70 km/t.
Mercer Touring 1918 model, serie 5. Utgaven hadde en rekkefirer med sideventiler og 72 heste krefter. Ellers kom den med 4-trinns manuell girkasse, bakhjulsdrift via kardanaksel og en toppfart på omtrent 120 km/t.
Buick Phaeton 1931 model, serie 95. Bilen hadde en rekkemontert 8 sylindret toppventilmotor ,med en effekt på 104 hestekrefter. Sånn ellers var det 3-trinns manuell girkasse med synkronisering, mekaniske trommelbremser på alle hjul, og en toppfart på omtrent 130–135 km/t.
Buick 1927 model. Modellen hadde en rekkesekser med overliggende ventiler, 70 heste krefter, 3-trinns manuell girkasse og bakhjulsdrift. Det var mekaniske bremser på alle fire hjul, og avhengig av karosseri og utveksling kunne man få en toppfart på rundt 95–105 km/t.
KRISTIANSUND: Dagen etter den uformelle samlingen «Nordmøre møter Kina» på Nordic Light Fotohuset ble Kina-satsingen nå arrangert i Campus Kristiansund. Der møtte næringslivet fra Nordmøre representanter for Folkerepublikken Kinas ambassade i Norge, Bank of China, Innovasjon Norge og representanter for CIFTIS i Beijing via nettforbindelse.
Laget av ScaleFlow.
