Hva skjer når Erlend Loe tar med seg sitt innerste forfatter fellesskap på scenen? Det handler om alt fra sovjetiske kvalitets blyanter til akutt forelskelse i moden alder og kråker som spiser kebab-oppkast i Storgata.
Erlend Loe. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUnder litteraturfestivalen i Molde fylte Erlend Loe scenen Storyville med fire forfattere han deler en helt særegen nærhet til. Dette er menneskene han deler kontor med, sparrer med, og som fungerer som hans aller første lesere.
Her er høydepunktene fra en kveld som tok publikum med på innsiden av det kollektive tekstverkstedet.
Først ut var Bjørn Olaf Johannessen, aktuell med romanen «Balladen om Trotskij på Sørlandet». Prosjektet ble opprinnelig avvist av NRK, men etter solid dytt i ryggen fra Erlend Loe, endte materialet i stedet som en omfattende roman.
Boken følger Leo Trotskij under hans asyl i Norge i 1935. Johannessen leste fra en fantastisk sekvens der en sykehusinnlagt Trotskij har fått tildelt en kvote på stusselige ti eksemplarer av sin egen bok fra Tiden Norsk Forlag. Siden forlaget er «klasseløst», må alle forfattere behandles likt.
Sittende i sykesengen med en tysk kvalitetsblyant av merket Faber-Castell 2H, gjør revolusjonslederen en sosiologisk analyse av skrivesaker: Tyskland konsumerer ti blyanter per person i året, Sovjetunionen bare to, og de sovjetiske er i tillegg av elendig kvalitet. Blyanten blir et mikrokosmos på en hel nasjons ulykke. Trotskij teller opp sine venner i Norge for å fordele de ti bøkene, bare for å innse at ti eksemplarer er mer enn nok. Han har færre venner enn som så.
Loe om boken: – Flere anmeldere mener Johannessen har forspilt en sjanse fordi han har valgt en nedtonet, hverdagsorientert ramme rundt en av historiens mest dramatiske skikkelser. Men det er nettopp dette som gjør boken så god.
Emely Benedicte Kahrs har en høyst uvanlig kombinasjon av yrker: Hun er både dikter og praktiserende arkitekt, og leder for tiden prosjekteringen av den nye lufthavnen i Bodø.
I sitt nye manus, Fugl i terminalen, gjør hun det kunststykket å smelte sammen et strengt, teknisk-arkitektonisk fagspråk med eksistensielle og poetiske motiver. Logistikk, sikkerhetsanalyser og takkonstruksjoner blir til slående poesi:
– Tomten lyder av overgang mellom fly og tog. Risiko for bird strike burde vært adressert tidligere... Tak og bygningskonstruksjoner skal utformes og driftes uattraktivt for fuglene... Beregn global stabilitet, for tenk å falle gjennom.
Den svake viljens melankoli
Per Schreiner brakte med seg sin gjenkjennelige, mørke og subtile humor. Han leste fra Den svake viljen, der vi møter en mann på vei til en bisettelse på Vestre gravlund.
– Mannen vandrer gjennom Oslos gater mens han gjør nådeløse, detaljerte observasjoner av forbipasserende, sin egen aldrende kropp og klærne han har på seg. Han innser at han går rundt i en liten formue: Dressen, frakken og de mørke skoene. I lyset fra vinduet ser han at Tiger-dressen, kjøpt den gangen han faktisk hadde penger, egentlig er blå, og kanskje litt lysere enn det som sømmer seg i en begravelse. Men knappene holder fremdeles, og han mangler i det minste ikke mørke sokker.
Kveldens mest emosjonelle og eksplosive innslag stod filmskaper og forfatter Margreth Olin for, med romanen Utan språk for kjærleik. Boken sprang ut av en akutt sorg etter morens bortgang, og en erkjennelse av at hun som 50-åring plutselig manglet ord for egne følelser.
Historien følger en kvinne i slutten av 40-årene som drar tilbake til hjembygda på Sunnmøre for et gymnastreff. Der gjenforenes hun med barndomsvennen med det talende tilnavnet «Vandrepokalen». Olin leste levende om hvordan dyp sorg preger evnen til intimitet, og om den altoppslukende frykten for å knytte seg til noen igjen etter rystende tap.
Men boken byr også på rå, beruset lidenskap. I en scene møtes de to uanmeldt på en bar i Oslo, der vinen døyver den konstante frykten, og «Vandrepokalen» foreslår at overgangsalderen heller bør kalles undervannsalderen fordi kroppen smuldrer opp. Det hele kulminerer i et intenst og hektisk møte på barens toalett.
Olin om boken: – Dypest sett har jeg skrevet denne boka fordi dere skal huske hvor makeløst fint det er å være forelsket.
Til slutt ga Erlend Loe publikum en smakebit fra sitt eget pågående og uferdige romanprosjekt. Her skifter han perspektiv fullstendig, og lar handlingen observeres gjennom Oslos kråker.
Gjennom kråkenes ekstremt pragmatiske og usentimentale blikk får vi en sosiologisk analyse av det moderne bylivet. Kråka forteller om de deilige varmepumpene på taket til Utdanningsforbundet i den kalde årstiden, og om de tidlige morgentimene på hjørnet av Storgata og Hausmanns gate:
– De spiser kebab, av og til får de ikke i seg alt, noen ganger kaster de opp. Enkelte av oss spiser til og med det, særlig de unge. Jeg gjør ikke det, med mindre det virkelig kniper. Kanskje to, tre, maks fem ganger.
Med kråkeprinsippet om at «vi plager ingen, det er et prinsipp vi har», rundet Loe av en kveld som beviste at den beste litteraturen ofte blir til når man har gode venner i umiddelbar nærhet.
Under litteraturfestivalen i Molde fylte Erlend Loe scenen Storyville med fire forfattere han deler en helt særegen nærhet til. Dette er menneskene han deler kontor med, sparrer med, og som fungerer som hans aller første lesere.
Her er høydepunktene fra en kveld som tok publikum med på innsiden av det kollektive tekstverkstedet.
Først ut var Bjørn Olaf Johannessen, aktuell med romanen «Balladen om Trotskij på Sørlandet». Prosjektet ble opprinnelig avvist av NRK, men etter solid dytt i ryggen fra Erlend Loe, endte materialet i stedet som en omfattende roman.
Boken følger Leo Trotskij under hans asyl i Norge i 1935. Johannessen leste fra en fantastisk sekvens der en sykehusinnlagt Trotskij har fått tildelt en kvote på stusselige ti eksemplarer av sin egen bok fra Tiden Norsk Forlag. Siden forlaget er «klasseløst», må alle forfattere behandles likt.
Sittende i sykesengen med en tysk kvalitetsblyant av merket Faber-Castell 2H, gjør revolusjonslederen en sosiologisk analyse av skrivesaker: Tyskland konsumerer ti blyanter per person i året, Sovjetunionen bare to, og de sovjetiske er i tillegg av elendig kvalitet. Blyanten blir et mikrokosmos på en hel nasjons ulykke. Trotskij teller opp sine venner i Norge for å fordele de ti bøkene, bare for å innse at ti eksemplarer er mer enn nok. Han har færre venner enn som så.
Loe om boken: – Flere anmeldere mener Johannessen har forspilt en sjanse fordi han har valgt en nedtonet, hverdagsorientert ramme rundt en av historiens mest dramatiske skikkelser. Men det er nettopp dette som gjør boken så god.
Emely Benedicte Kahrs har en høyst uvanlig kombinasjon av yrker: Hun er både dikter og praktiserende arkitekt, og leder for tiden prosjekteringen av den nye lufthavnen i Bodø.
I sitt nye manus, Fugl i terminalen, gjør hun det kunststykket å smelte sammen et strengt, teknisk-arkitektonisk fagspråk med eksistensielle og poetiske motiver. Logistikk, sikkerhetsanalyser og takkonstruksjoner blir til slående poesi:
– Tomten lyder av overgang mellom fly og tog. Risiko for bird strike burde vært adressert tidligere... Tak og bygningskonstruksjoner skal utformes og driftes uattraktivt for fuglene... Beregn global stabilitet, for tenk å falle gjennom.
Den svake viljens melankoli
Per Schreiner brakte med seg sin gjenkjennelige, mørke og subtile humor. Han leste fra Den svake viljen, der vi møter en mann på vei til en bisettelse på Vestre gravlund.
– Mannen vandrer gjennom Oslos gater mens han gjør nådeløse, detaljerte observasjoner av forbipasserende, sin egen aldrende kropp og klærne han har på seg. Han innser at han går rundt i en liten formue: Dressen, frakken og de mørke skoene. I lyset fra vinduet ser han at Tiger-dressen, kjøpt den gangen han faktisk hadde penger, egentlig er blå, og kanskje litt lysere enn det som sømmer seg i en begravelse. Men knappene holder fremdeles, og han mangler i det minste ikke mørke sokker.
Kveldens mest emosjonelle og eksplosive innslag stod filmskaper og forfatter Margreth Olin for, med romanen Utan språk for kjærleik. Boken sprang ut av en akutt sorg etter morens bortgang, og en erkjennelse av at hun som 50-åring plutselig manglet ord for egne følelser.
Historien følger en kvinne i slutten av 40-årene som drar tilbake til hjembygda på Sunnmøre for et gymnastreff. Der gjenforenes hun med barndomsvennen med det talende tilnavnet «Vandrepokalen». Olin leste levende om hvordan dyp sorg preger evnen til intimitet, og om den altoppslukende frykten for å knytte seg til noen igjen etter rystende tap.
Men boken byr også på rå, beruset lidenskap. I en scene møtes de to uanmeldt på en bar i Oslo, der vinen døyver den konstante frykten, og «Vandrepokalen» foreslår at overgangsalderen heller bør kalles undervannsalderen fordi kroppen smuldrer opp. Det hele kulminerer i et intenst og hektisk møte på barens toalett.
Olin om boken: – Dypest sett har jeg skrevet denne boka fordi dere skal huske hvor makeløst fint det er å være forelsket.
Til slutt ga Erlend Loe publikum en smakebit fra sitt eget pågående og uferdige romanprosjekt. Her skifter han perspektiv fullstendig, og lar handlingen observeres gjennom Oslos kråker.
Gjennom kråkenes ekstremt pragmatiske og usentimentale blikk får vi en sosiologisk analyse av det moderne bylivet. Kråka forteller om de deilige varmepumpene på taket til Utdanningsforbundet i den kalde årstiden, og om de tidlige morgentimene på hjørnet av Storgata og Hausmanns gate:
– De spiser kebab, av og til får de ikke i seg alt, noen ganger kaster de opp. Enkelte av oss spiser til og med det, særlig de unge. Jeg gjør ikke det, med mindre det virkelig kniper. Kanskje to, tre, maks fem ganger.
Med kråkeprinsippet om at «vi plager ingen, det er et prinsipp vi har», rundet Loe av en kveld som beviste at den beste litteraturen ofte blir til når man har gode venner i umiddelbar nærhet.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
