Smøla Janitsjarorkester har utviklet seg fra et tradisjonelt janitsjarkorps til en omfattende regional produksjonsenhet. I konserten «The Show Must Go On» ble denne utviklingen tydelig: Korpset samlet musikere, solister, ungdomskor, strykere og tekniske krefter fra store deler av Nordmøre og Romsdal i en produksjon som både ville underholde og vise frem et bredt kultursamarbeid.

Show must go on. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten ble innledet ute blant publikum. Knut Marius Djupvik starter åpningsnummeret, Queen-låten «The Show Must Go On», ute blant publikum, en fin markering av forestillingens grunnidé om at showet skal fortsette, og det skal gjøres i fellesskap.
Smøla Janitsjarorkester har gjennom de siste 25 årene beveget seg langt fra den tradisjonelle korpsformen med marsjer og konvensjonelle janitsjarverk. Under ledelse av dirigent Paul André Nilsen Grande ble dette presentert som en utvikling der orkesteret har integrert strykere, kor, band og solister i stadig større produksjoner.
Mye av denne utvidelsen tilskrives Egil Holberg, som over tid har bidratt til å utvikle orkesterets kunstneriske og organisatoriske rammer. Dagens ensemble består av musikere fra Smøla, Aure, Tustna og Kristiansund, supplert med strykere.
Strykekvartetten besto av Trond Harald Saltnes på førstefiolin, Steinar Andreas Rinde på andreviolin, Geir Opstad Heggdal på bratsj og Kristian Ferenc Sylthe på cello. Sammen med treblåsere, messing og slagverk skapte de en klanglig bredde som gjorde det mulig å bevege seg mellom pop, rock, ballader og større orkestrale arrangementer.
Dirigent Paul André Nilsen Grande la i sin velkomst vekt på at dette nettopp var et regionalt prosjekt:
– Hjertelig velkommen til en samling av musikere som er fra Smøla, Aure, Tustna og Kristiansund. Det er også musikere fra områdene rundt. Vi har til og med strykere fra Romsdalsområdet her for et samarbeid.
Etter åpningsnummeret fulgte en rekke låter fra Phil Collins og og til og med en fra Genesis sitt repertoar. Inger Lise Bøe kom inn som solist i «Easy Lover», før programmet fortsatte med «Another Day in Paradise» og «Two Hearts». Senere fikk publikum høre Genesis-låten «Land of Confusion».
Produksjonen viste en tydelig interesse for den melodiske og dramatiske siden av britisk pop og rock. Arrangementene krevde mye av både korpset og vokalistene, særlig i partier der blåserrekken skulle fylle rollen som et større rockeband. Det ble også lagt inn et fint fløyteparti i «Against All Odds».
Solistene hadde ulike funksjoner i konserten. Knut Marius Djupvik var både vokalist, konferansier og publikumsinvolverende vert. Han bandt de ulike delene sammen med en direkte scenisk stil, mens Bøe i større grad bar de vokale hovednumrene.
Konserten inneholdt også en videohilsen fra en bassist med tilknytning til Phil Collins’ faste ensemble. Hilsenen illustrerte nettverket som er bygget rundt produksjonen, og særlig det faglige kontaktnettet til Bøe og de øvrige solistene. Det var samtidig et eksempel på hvordan konsertens lokale forankring ble satt inn i en større musikalsk sammenheng.
Nordmøre Ungdomskor fikk en sentral plass i konserten. Koret ble etablert i overgangen mellom 2022 og 2023, og har siden vært gjennom både perioder med varierende oppslutning og en tydelig stabilisering. Under kunstnerisk veiledning av Rune Tyldeb og Elise Lindvåg Solemdal fremsto koret som et viktig tillegg til orkesterets samlede vokaluttrykk.
Koret deltok blant annet i «You’ll Be in My Heart» og i Queens «Don’t Stop Me Now». Sistnevnte fikk en særlig symbolsk betydning, ikke minst fordi Grande knyttet låten direkte til ungdommenes plass i kulturlivet:
– Det er ungdommens budskap, Ikke stopp oss nå.
I samtalen fra scenen understreket han også betydningen av rekruttering:
– Hva er Nordmøre uten ungdommer? Det er så viktig at kulturen videreføres i generasjoner og generasjoner.
Grande pekte på at korarbeid, som annet organisasjons- og kulturliv, kan gå gjennom både opp- og nedturer. For Nordmøre Ungdomskor var likevel hovedretningen tydelig:
– Det har bare gått én vei, og det er oppover. Nå er dere en kjempeflott gjeng som er med og synger her.
Korets deltakelse fungerte ikke bare som et innslag for å gi variasjon i programmet. Den viste også hvordan Smøla Janitsjarorkester forsøker å koble den etablerte delen av kulturlivet med nye utøvere.
Etter de større pop- og rockarrangementene fikk konserten en mer lokal og personlig karakter. Håvard Orset Holberg, gitarist fra Smøla og elev ved musikklinjen i Kristiansund, fikk opptre som solist. Gitarpartiet ledet frem mot «The Loner» av Gary Moore, et nummer som stilte store krav til både teknisk kontroll og musikalsk tilstedeværelse.
Denne delen av konserten viste et annet aspekt ved produksjonen. De etablerte solistene og det store orkesterformatet ble supplert med unge musikere som er på vei inn i et profesjonelt eller semiprofesjonelt musikkfelt. Slik ble konserten også en arena for erfaring og synlighet.
Konserten inneholdt også en selvskrevet låt med Line Mehlum, som fremførte den selv. Dette bidro til å utvide repertoaret ytterligere og viste at produksjonen ikke bare bygget på kjente låter fra internasjonal pop- og rockhistorie.
Den siste delen av konserten var i stor grad viet Queen. Før et av numrene inviterte Knut Marius Djupvik publikum til en klappetest. Målet var å etablere den karakteristiske rytmiske signaturen som forbindes med Queens konsertuttrykk.
Djupvik introduserte forsøket med selvironi:
– Jeg har gjort det et par ganger før, og det er fullstendig uten hell. Jeg håper at denne gangen kan komme nærmere drømmen om at det skal sitte på første forsøk.
Publikumsdeltakelsen ble dermed en del av forestillingens sceniske form. Samtidig viste episoden hvordan Djupvik arbeidet som konferansier: Han gjorde avstanden mellom scene og sal mindre, uten å late som om alt måtte være høytidelig. Før vi gikk klappende inn i «Radio Gaga».
Repertoaret beveget seg videre gjennom «These Are the Days of Our Lives», «Radio Ga Ga» og Phil Collins’ «I Wish It Would Rain Down». Deretter kom «Bohemian Rhapsody», som fungerte som konsertens store showstopper, før «The Show Must Go On» ble gjentatt som finale.
Queen-arrangementene stilte store krav til orkesteret. Messing- og treblåserne måtte håndtere lange, kraftfulle og presise partier, mens vokalistene skulle bære melodier med betydelig spennvidde.
«The Show Must Go On» var først og fremst en stor underholdningskonsert, men den hadde også en tydeligere funksjon. Den viste hvordan Smøla Janitsjarorkester har etablert seg som en regional kulturbygger.
Produksjonen samlet eldre og yngre utøvere, lokale og tilreisende musikere, korps, kor, strykere, band og solister. Den beveget seg mellom Queen, Phil Collins, Genesis, og helt til Irland med Gary Moore, samtidig som den ga plass til lokale krefter og egenkomponert materiale.
«The Show Must Go On» demonstrerte at et tradisjonelt orkesterformat kan utvikles uten å miste sin identitet. Smøla Janitsjarorkester har funnet en form der korpsmusikk, rock, pop, kor og solistiske uttrykk kan møtes. Resultatet var en ambisiøs og omfattende konsertproduksjon med tydelig regional forankring og et mål om å føre arbeidet videre. Hele konserten var en eneste stor fest.
Konserten ble innledet ute blant publikum. Knut Marius Djupvik starter åpningsnummeret, Queen-låten «The Show Must Go On», ute blant publikum, en fin markering av forestillingens grunnidé om at showet skal fortsette, og det skal gjøres i fellesskap.
Smøla Janitsjarorkester har gjennom de siste 25 årene beveget seg langt fra den tradisjonelle korpsformen med marsjer og konvensjonelle janitsjarverk. Under ledelse av dirigent Paul André Nilsen Grande ble dette presentert som en utvikling der orkesteret har integrert strykere, kor, band og solister i stadig større produksjoner.
Mye av denne utvidelsen tilskrives Egil Holberg, som over tid har bidratt til å utvikle orkesterets kunstneriske og organisatoriske rammer. Dagens ensemble består av musikere fra Smøla, Aure, Tustna og Kristiansund, supplert med strykere.
Strykekvartetten besto av Trond Harald Saltnes på førstefiolin, Steinar Andreas Rinde på andreviolin, Geir Opstad Heggdal på bratsj og Kristian Ferenc Sylthe på cello. Sammen med treblåsere, messing og slagverk skapte de en klanglig bredde som gjorde det mulig å bevege seg mellom pop, rock, ballader og større orkestrale arrangementer.
Dirigent Paul André Nilsen Grande la i sin velkomst vekt på at dette nettopp var et regionalt prosjekt:
– Hjertelig velkommen til en samling av musikere som er fra Smøla, Aure, Tustna og Kristiansund. Det er også musikere fra områdene rundt. Vi har til og med strykere fra Romsdalsområdet her for et samarbeid.
Etter åpningsnummeret fulgte en rekke låter fra Phil Collins og og til og med en fra Genesis sitt repertoar. Inger Lise Bøe kom inn som solist i «Easy Lover», før programmet fortsatte med «Another Day in Paradise» og «Two Hearts». Senere fikk publikum høre Genesis-låten «Land of Confusion».
Produksjonen viste en tydelig interesse for den melodiske og dramatiske siden av britisk pop og rock. Arrangementene krevde mye av både korpset og vokalistene, særlig i partier der blåserrekken skulle fylle rollen som et større rockeband. Det ble også lagt inn et fint fløyteparti i «Against All Odds».
Solistene hadde ulike funksjoner i konserten. Knut Marius Djupvik var både vokalist, konferansier og publikumsinvolverende vert. Han bandt de ulike delene sammen med en direkte scenisk stil, mens Bøe i større grad bar de vokale hovednumrene.
Konserten inneholdt også en videohilsen fra en bassist med tilknytning til Phil Collins’ faste ensemble. Hilsenen illustrerte nettverket som er bygget rundt produksjonen, og særlig det faglige kontaktnettet til Bøe og de øvrige solistene. Det var samtidig et eksempel på hvordan konsertens lokale forankring ble satt inn i en større musikalsk sammenheng.
Nordmøre Ungdomskor fikk en sentral plass i konserten. Koret ble etablert i overgangen mellom 2022 og 2023, og har siden vært gjennom både perioder med varierende oppslutning og en tydelig stabilisering. Under kunstnerisk veiledning av Rune Tyldeb og Elise Lindvåg Solemdal fremsto koret som et viktig tillegg til orkesterets samlede vokaluttrykk.
Koret deltok blant annet i «You’ll Be in My Heart» og i Queens «Don’t Stop Me Now». Sistnevnte fikk en særlig symbolsk betydning, ikke minst fordi Grande knyttet låten direkte til ungdommenes plass i kulturlivet:
– Det er ungdommens budskap, Ikke stopp oss nå.
I samtalen fra scenen understreket han også betydningen av rekruttering:
– Hva er Nordmøre uten ungdommer? Det er så viktig at kulturen videreføres i generasjoner og generasjoner.
Grande pekte på at korarbeid, som annet organisasjons- og kulturliv, kan gå gjennom både opp- og nedturer. For Nordmøre Ungdomskor var likevel hovedretningen tydelig:
– Det har bare gått én vei, og det er oppover. Nå er dere en kjempeflott gjeng som er med og synger her.
Korets deltakelse fungerte ikke bare som et innslag for å gi variasjon i programmet. Den viste også hvordan Smøla Janitsjarorkester forsøker å koble den etablerte delen av kulturlivet med nye utøvere.
Etter de større pop- og rockarrangementene fikk konserten en mer lokal og personlig karakter. Håvard Orset Holberg, gitarist fra Smøla og elev ved musikklinjen i Kristiansund, fikk opptre som solist. Gitarpartiet ledet frem mot «The Loner» av Gary Moore, et nummer som stilte store krav til både teknisk kontroll og musikalsk tilstedeværelse.
Denne delen av konserten viste et annet aspekt ved produksjonen. De etablerte solistene og det store orkesterformatet ble supplert med unge musikere som er på vei inn i et profesjonelt eller semiprofesjonelt musikkfelt. Slik ble konserten også en arena for erfaring og synlighet.
Konserten inneholdt også en selvskrevet låt med Line Mehlum, som fremførte den selv. Dette bidro til å utvide repertoaret ytterligere og viste at produksjonen ikke bare bygget på kjente låter fra internasjonal pop- og rockhistorie.
Den siste delen av konserten var i stor grad viet Queen. Før et av numrene inviterte Knut Marius Djupvik publikum til en klappetest. Målet var å etablere den karakteristiske rytmiske signaturen som forbindes med Queens konsertuttrykk.
Djupvik introduserte forsøket med selvironi:
– Jeg har gjort det et par ganger før, og det er fullstendig uten hell. Jeg håper at denne gangen kan komme nærmere drømmen om at det skal sitte på første forsøk.
Publikumsdeltakelsen ble dermed en del av forestillingens sceniske form. Samtidig viste episoden hvordan Djupvik arbeidet som konferansier: Han gjorde avstanden mellom scene og sal mindre, uten å late som om alt måtte være høytidelig. Før vi gikk klappende inn i «Radio Gaga».
Repertoaret beveget seg videre gjennom «These Are the Days of Our Lives», «Radio Ga Ga» og Phil Collins’ «I Wish It Would Rain Down». Deretter kom «Bohemian Rhapsody», som fungerte som konsertens store showstopper, før «The Show Must Go On» ble gjentatt som finale.
Queen-arrangementene stilte store krav til orkesteret. Messing- og treblåserne måtte håndtere lange, kraftfulle og presise partier, mens vokalistene skulle bære melodier med betydelig spennvidde.
«The Show Must Go On» var først og fremst en stor underholdningskonsert, men den hadde også en tydeligere funksjon. Den viste hvordan Smøla Janitsjarorkester har etablert seg som en regional kulturbygger.
Produksjonen samlet eldre og yngre utøvere, lokale og tilreisende musikere, korps, kor, strykere, band og solister. Den beveget seg mellom Queen, Phil Collins, Genesis, og helt til Irland med Gary Moore, samtidig som den ga plass til lokale krefter og egenkomponert materiale.
«The Show Must Go On» demonstrerte at et tradisjonelt orkesterformat kan utvikles uten å miste sin identitet. Smøla Janitsjarorkester har funnet en form der korpsmusikk, rock, pop, kor og solistiske uttrykk kan møtes. Resultatet var en ambisiøs og omfattende konsertproduksjon med tydelig regional forankring og et mål om å føre arbeidet videre. Hele konserten var en eneste stor fest.

På Kulturfabrikkens Klubbscene 22. oktober ble Iren Reppens «Sexy nok» presentert som en selvhjelpskonsert. Det er en treffende, men ikke helt dekkende merkelapp: Forestillingen er også konsert, standup og personlig fortelling, sydd sammen av nye sanger og Reppens direkte kontakt med publikum. Den vil ikke love noen raske løsninger. Tvert imot får publikum beskjed om at dersom noen spør om de føler seg bedre etterpå, bør svaret være «overhodet ikke». Også setter Reppen tonen med en entusiastisk erklæring:– Æ hete Iren Kleppen og e popstjerne.

På Campus i Kristiansund snakket psykolog, forfatter og friluftsentusiast Johanne S. Refseth om frykt som både varsellampe og hindring. I foredraget «Tøffere enn du tror» var budskapet ikke at vi skal bli uredd, men at vi kan lære å forstå reaksjonene våre og ta små steg mot det vi ønsker å få til.

Bargee, eller Filip Bargee Ramberg som han egentlig heter, viser nye sider av seg selv på SYNDEBUKKEN (Utvidet). Med en blanding av hiphop, pop, funky rytmer og følsomme melodier tar han lytteren med inn i et personlig univers preget av kjærlighetssorg, oppvekst, dårlige valg og håpet om å finne veien videre.