Forfatteren Erlend Loe satte seg ned sammen med sin kollega Sigbjørn Skåden under årets Bjørnsonfestival, og sammen tok de en prat om boken som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris hele to ganger. En på norsk og en på samisk, og derfor ble boken «Planterhaug» nominert to ganger uten at de andre visste om hverandres nominasjoner. Det ville her vært enkelt å trekke en av nominasjonene fordi da ville vinnersjansene øke, men hvilket språk skal han da velge bort?

Fiksjon og virkelighet

Det finnes steder som nesten forsvinner uten at de flytter seg, Planterhaug er et slikt sted. I virkeligheten er det en liten samisk bygd i Troms, ikke langt fra Evenes. I Sigbjørn Skåden sin roman «Planterhaug» bor det bare noen titalls mennesker der. Husene står der, elva renner der, stedsnavnene finnes og familiene finnes, eller har i hvert fall en gang gjort det.

Romanen begynner med en forbrytelse og inn kommer politietterforskeren Jon Edgar Huvva, en person med slekt fra bygda som har blitt søring. Han kjenner stedet, men likevel ikke helt. Han har det samiske etternavnet, slekten, forbindelsen bakover, men noe mangler. Det er her kriminalromanen begynner å avsløre sitt egentlige prosjekt.

Skåden bruker krimsjangeren som en slags trojansk hest. Leseren inviteres inn i mysteriet, av det underlige bygdesamfunnet, av hemmelighetene og det som kan minne om David Lynchs Twin Peaks. Men under sjangerleken ligger spørsmålene om språk, fornorskning, identitet og tilhørighet. Hvem har egentlig rett til å kalle seg same? Hva skjer med en identitet når den ikke lenger er forankret i stedet den oppsto?

‍Bygda som litterært stoff

Skåden er selv fra Planterhaug og derfor er romanens geografi ikke oppdiktet på samme måte som karakterene. Han har vært opptatt av å skrive fram stedet, nettopp fordi det er lite. Da han vokste opp der, bodde det langt flere mennesker i bygda enn i dag. Nå er befolkningen redusert til noen titalls personer. Likevel insisterer romanen på at stedet har en kulturhistorie som er stor nok til å bære en hel bok.

Det er et politisk valg, men også et litterært. Skåden vil ikke bare skrive om «det samiske» som en abstrakt størrelse. Han skriver om en bestemt elv, bestemte gårder, bestemte slekter og bestemte mennesker. De samiske stedsnavnene er en del av romanens struktur. Landskapet er ikke kulisse, men hukommelse.

I sommer kunne lesere til og med gå en fysisk vandring gjennom Planterhaug og følge stedene i romanen, sammen med forfatteren. Slik oppstår en merkelig dobbelthet, der boka er fiksjon, men man kan gå inn i den.

Et språk som nesten forsvant

Det kanskje sterkeste materialet i Loe sin samtale med Skåden handler likevel om språket. Besteforeldrene hans lærte norsk på skolen. Ikke fordi de ønsket det, men fordi det var språket skolen krevde. Skåden beskriver en generasjon som opplevde skam, straff og fornedrelse knyttet til det å være samisk og ikke beherske norsk.

Da deres egne barn vokste opp, valgte mange derfor norsk. Det var et forsøk på å beskytte barna mot det de selv hadde opplevd. Konsekvensen ble samtidig at språket ble svekket i neste generasjon.

Skåden vokste selv opp med det samiske språket som et slags passivt språk. Han forsto mer enn han brukte. Senere, som ung voksen, bestemte han seg for å ta språket tilbake. I dag har han valgt samisk som førstespråk for sine egne barn.

Det er en språkreise som også speiles i romanen. For Skåden er språk ikke bare kommunikasjon, det er en måte å være i verden på. Og kanskje er det derfor en av romanens mest interessante metaforer handler om noe så fysisk som hjertet. I Skåden sin lokale samiske språk finnes det to ord som kan oversettes med «hjerte». Det ene betegner den fysiske hjertemuskelen mens det andre peker mot hjertet som en abstrakt størrelse som kjærlighet, følelser og indre kjerne.

Jon Edgar Huvva har det første. Han har arvet den fysiske kroppen fra faren, men hva med det andre? Hva om man kan arve blodet uten å arve stedet? Hovedpersonen vandrer mellom, innenfor og utenfor i sin egen kulturarv, og det er nettopp dette som gjør Huvva til en interessant hovedperson. Han står både innenfor og utenfor og har et samisk navn. Et navn som en gang ble erstattet av et norsk navn, men navnet alene gjør ham ikke nødvendigvis hjemmehørende.

Han er samtidig representant for en utvikling som skjer i det samiske samfunnet. Flere og flere samer vokser opp i byene. De kan ha språket, de kan ha identiteten, de kan delta i kulturen, men de vokser ikke nødvendigvis opp med landskapet, slektene og fortellingene som tidligere generasjoner var omgitt av. Det betyr ikke at den urbane samiske identiteten er mindre ekte, understreker Skåden. Men det endrer noe når stadig flere vokser opp langt unna de samiske bygdene, forbindelsen mellom identitet og landskap blir svakere. Det er dette romanen undersøker. Ikke hvem som er «ekte» same, men hva som skjer når selve grunnlaget for slike kategorier endrer seg.

‍

Fra Casino til bedehus

Det er vanskelig å forstå Skådens forfatterskap uten å få øye på humoren. Før «Planterhaug» har han blant annet arbeidet med prosjekter der samfunnskritikken har kommet forkledd som absurd komedie.

Sammen med poeten Morten Wintervold laget han «Sørområdesatsingen», en parodisk reversering av den norske regjeringens nordområdesatsing. De reiste sørover for å hjelpe befolkningen der, med den samme alvorlige selvfølgeligheten som nordområdene ofte blir møtt med fra Oslo. De gikk på fotturer gjennom områder i Oslo for bedre å forstå lokalbefolkningen. De lette etter egnede steder å slå opp teltet. Det var morsomt, men det var også en kommentar til blikket utenfra.

Et annet prosjekt, Golden Lapland Casino and Motel, tok utgangspunkt i urfolks reservater i USA og muligheten enkelte stammer har hatt til å bruke kasinodrift som økonomisk fundament for selvstyre. Skåden og kunstneren Joar Nango endte med å lage et pop-up-kasino i et nedlagt bedehus i Balsfjord. Det var ekte gambling og det var drinker basert på bjørkesaft. Det var en absurd samisk finansinstitusjon som aldri kunne ha eksistert helt på ordentlig, men nettopp derfor traff prosjektet noe reelt. For spørsmålet rundt om hvem som faktisk eier landet, hvem som kontrollerer ressurser, og hva selvbestemmelse betyr når man ikke har det økonomiske eller territorielle grunnlaget for å utøve den. Humoren blir en metode som lar Skåden stille spørsmål som ellers fort kunne blitt tunge.

Når det ikke lenger gjør vondt

Det er også en sorg i Planterhaug, for kanskje er det ikke bare språket som står i fare for å forsvinne. Kanskje er også erfaringen av hvorfor språket måtte reddes, i ferd med å forsvinne. Skåden beskriver en bekymring for en ny generasjon samer som vokser opp med en langt mer friksjonsløs samisk identitet enn tidligere generasjoner hadde mulighet til. Det er på mange måter en seier. Det er blitt lettere å være same i Norge. Samisk kunst og kultur har fått større plass. Flere ønsker å lære språket. Flere vil forstå historien. Men det finnes et paradoks i denne utviklingen. Hvis identiteten blir stadig lettere å bære, kan også minnet om hvorfor den en gang var så vanskelig å bære, bli svakere.

Skåden trenger ikke å lete langt etter bevis på at fordommene fortsatt finnes. Et kommentarfelt om samer, reindrift eller samiske rettigheter kan raskt vise at den gamle motstanden ikke er borte. Det er kanskje dette romanen forsøker å holde fast i, forbindelsen mellom det som var, det som er, og det som kan gå tapt uten at noen merker det før det er for sent.

Det lille stedet

Til slutt vender romanen tilbake til Planterhaug, til den lille bygda, til navnene, til menneskene og til landskapet. Det er nesten som om Skåden gjennom hele prosjektet forsøker å gjøre det motsatte av fornorskningen. Nettopp det å sette navn på det som ble gjort navnløst. For det finnes en liste over gamle slektsnavn og «utenom-navn» fra området. Navn som beskriver mennesker etter egenskaper, vaner, utseende eller oppførsel. Noen er morsomme, andre er brutale, men til sammen danner de et slags muntlig arkiv over bygda. Skåden leser fra den delen av boken hvor listen står til stor glede fra tilhørerne som humrer godt mens den blir lest.

Det er slike detaljer som gjør at Planterhaug aldri bare blir en roman om samisk identitet. Den blir en roman om hvordan et sted husker,  hva som skjer når menneskene flytter bort, språket endres og landskapet blir stående igjen alene. Kanskje er det derfor hjertemetaforen er så treffende. Det fysiske hjertet kan arves, men det andre hjertet det som består av språk, minner, steder, navn og fortellinger må holdes levende.

Ellers kan man fort stå på sitt eget hjemsted og likevel være en fremmed.

‍