Da Nordisk råd kunngjorde årets prisvinnere 20. oktober, gikk litteraturprisen til Sigbjørn Skåden, for romanen Láŋtdievvá / Planterhaug. Boka er utgitt parallelt på samisk og norsk, og ble nominert av både den samiskspråklige og den norske juryen. Prisutdelingen finner sted i Helsingfors 27. oktober. Tildelingen markerer også at det er 35 år siden et samiskspråklig verk sist vant prisen: Nils-Aslak Valkeapääs Beaivi, Áhčážan (Solen, min far).

Juryen trekker fram romanens kombinasjon av historisk dybde og litterær lek. I begrunnelsen heter det at boka er «en original roman med en sjelden lekenhet» som skiller seg ut i både norsk og samisk samtidslitteratur. Etterforskningen av et dødsfall blir inngangen til en fortelling om fornorskingspolitikk, slektshistorie og samisk identitet i dagens Norge.

En kriminalsak med et større etterspill

I romanen vender kriminalbetjenten John Edgar Huuva tilbake til hjembygda for å etterforske et dødsfall. Han har slekt derfra, men har selv blitt en utenforstående: Han kjenner stedet og bærer forbindelsen bakover gjennom familien, samtidig som noe av tilhørigheten har gått tapt.

Krimplottet gir leseren et konkret mysterium å følge. Under det ligger spørsmål som ikke lar seg løse på samme måte som en forbrytelse: Hvem har rett til å definere samisk identitet? Hva skjer når språk, slekt og landskap ikke lenger følger hverandre? Og hvordan forholder man seg til en historie man både arver og står på avstand fra?

Juryen peker på hvordan romanen lar etterforskningen bevege seg mellom fortid og nåtid. Lek med språk, slektshistorie og symboler gir fortellingen et historisk tyngdepunkt, samtidig som boka ikke reduseres til en historisk forklaring. Den undersøker også hvordan det er å søke sannhet mens ens eget ståsted blir mindre sikkert.

Planterhaug som konkret sted

Planterhaug er ikke bare en litterær kulisse. I Applausens reportasje fra Bjørnsonfestivalen, der Skåden samtalte med forfatteren Erlend Loe, ble det lagt vekt på at romanens geografi springer ut av et virkelig sted i Troms, ikke langt fra Evenes. Skåden er selv fra bygda. Den har blitt mindre siden han vokste opp der, og i romanen bor det bare noen titalls mennesker.

Boka skriver fram bestemte elver, gårder, slekter og stedsnavn. Landskapet fungerer dermed også som hukommelse: Det bærer spor etter mennesker og fortellinger, selv når befolkningen minker og forbindelsen mellom sted og familie blir svakere. Lesere har dessuten kunnet gå en fysisk vandring gjennom Planterhaug sammen med forfatteren og besøke steder som inngår i romanen. Grensen mellom fiksjon og virkelighet blir ikke opphevet, men boka gjør stedet mulig å lese og gå inn i på nye måter.

Les tidligere artikkel i Applausen: Det gode hjertet.

Språket som arv og brudd

Språket står sentralt både i romanen og i Skådens egen familiehistorie, slik den ble formidlet i samtalen på Bjørnsonfestivalen. Besteforeldregenerasjonen lærte norsk på skolen, der norsk var språket som krevdes. Mange opplevde skam, straff og fornedrelse knyttet til det å være samisk og ikke beherske norsk. Da deres egne barn vokste opp, valgte flere norsk for å skjerme dem fra de samme erfaringene. Det var forståelig som en beskyttelse, men bidro samtidig til at det samiske språket ble svekket mellom generasjonene.

Skåden vokste opp med samisk som et passivt språk: Han forsto mer enn han selv brukte. Som ung voksen bestemte han seg for å ta språket tilbake, og han har valgt samisk som førstespråk for sine egne barn. Språkreisen gir bakgrunn for romanens interesse for hva språk gjør, utover å formidle informasjon. I den lokale samiske språkbruken finnes det, slik Applausens reportasje beskriver det, to ord som kan oversettes med «hjerte»: Det ene viser til den fysiske hjertemuskelen, det andre til hjertet som indre kjerne og abstrakt størrelse.

Romanens hovedperson har arvet kroppen og slektsnavnet, men spørsmålet er om det også betyr at han har arvet det andre hjertet – forbindelsen til stedet, språket og fortellingene. Huuva står mellom det å høre til og det å være fremmed i sin egen kulturarv. Det er ikke et spørsmål om å avgjøre hvem som er «ekte» same. Romanen undersøker heller hva som skjer med identitet når flere vokser opp i byer, uten nødvendigvis å ha samme nære forhold til bygdene, slektene og landskapet som tidligere generasjoner hadde.

Juryen framhever at boka kom parallelt på samisk og norsk. I den norske utgaven veksler Skåden mellom tornesamisk, nynorsk og bokmål. Språkene synliggjør karakterenes ulike tilhørighet og avstand, og maktforholdene i bygda. Hvem som får fortelle, og hvem som får bære sannheten, blir dermed også spørsmål om hvilket språk som får plass.

Humor som samfunnskritisk metode

Planterhaug står i forlengelsen av et forfatterskap der alvorlige politiske spørsmål også har blitt behandlet gjennom humor og absurd komikk. Sammen med poeten Morten Wintervold laget Skåden Sørområdesatsingen, en parodisk vending av den norske nordområdesatsingen. Prosjektet flyttet blikket sørover: De forsøkte å forstå lokalbefolkningen i Oslo og lette etter steder å slå opp telt, med den samme selvfølgeligheten som ofte preger utenforståendes blikk på nordområdene.

I Golden Lapland Casino and Motel, laget med kunstneren Joar Nango, tok utgangspunktet form av et pop-up-kasino i et nedlagt bedehus i Balsfjord. Prosjektet hentet inspirasjon fra urfolksreservater i USA, der kasinodrift i enkelte tilfeller har vært brukt som økonomisk grunnlag for selvstyre. I Balsfjord ble det faktisk spilt om penger, og det ble servert drinker med bjørkesaft. Den absurde formen gjorde det mulig å undersøke konkrete spørsmål: Hvem eier landet, hvem kontrollerer ressursene, og hva innebærer selvbestemmelse uten et økonomisk eller territorielt grunnlag?

Humoren fjerner ikke alvoret, men gjør det mulig å nærme seg spørsmål som ellers lett blir tunge. Den vender også blikket mot hvem som har makt til å beskrive et sted og menneskene som bor der.

Å huske hvorfor språket måtte reddes

En annen spenning i romanen handler om at det i dag på flere måter er blitt lettere å være same i Norge. Samisk kunst og kultur har fått større plass, og flere ønsker å lære språket og forstå historien. Det er en utvikling Skåden i samtalen på festivalen beskrev som positiv, men også som kilde til et paradoks: Når samisk identitet blir mindre belastende å bære, kan minnet om hvorfor tidligere generasjoner opplevde den som vanskelig, bli svakere.

Det betyr ikke at fordommene er borte. Romanen holder forbindelsen mellom tidligere erfaringer og dagens samfunn nær: Ikke for å hevde at historien gjentar seg uforandret, men for å vise hvordan noe kan gå tapt dersom ingen lenger kjenner bakgrunnen for det.

Mot slutten vender fortellingen tilbake til bygda, navnene og menneskene. Skåden trekker fram gamle slektsnavn og «utenom-navn» – muntlige navn som viser til folks egenskaper, vaner, utseende eller oppførsel. Noen er humoristiske, andre brutale. Samlet utgjør de et lokalt arkiv, en måte å huske mennesker på og å gi navn til det som ellers kunne blitt borte.

Det er også et litterært motsvar til fornorskingen: å sette navn på steder, slekter og erfaringer som har blitt skjøvet til side. I Planterhaug er det lille stedet stort nok til å bære en hel roman, og den lokale historien åpner seg mot større spørsmål om språk, makt og tilhørighet.

Nordisk råds litteraturpris går dermed til en bok som lar etterforskningen av en forbrytelse utvikle seg til en undersøkelse av hva mennesker kan arve, og hva som må holdes levende. For Sigbjørn Skåden er Planterhaug både et konkret hjemsted og et litterært rom der flere versjoner av sannheten kan eksistere samtidig.

‍