Samtalen belyste hvordan skjønnlitteraturen kan fungere som en nødvendig ventil og en form for aktivisme for å bryte generasjonslange tradisjoner med taushet, skam og kulturell undertrykkelse.

En delt historie om fortielse og språktap

Endre Ruset åpnet seansen med å trekke linjer fra sin egen familiehistorie til tematikken i Ann-Helén Laestadius’ forfatterskap. Han fortalte om sin bestefar fra Evenes som ble sendt på barnehjem og som aldri snakket om sin samiske bakgrunn på grunn av samfunnets fordommer. Først etter at bestemoren gikk bort, lærte bestefaren ham hans aller første samiske ord. Endre Ruset reflekterte over hvordan det verste man kan ta fra et menneske er språket, og utfordret forfatteren på hva dette gjør med identiteten:

– Å ta et folks språk er en av de største ugjerningene. Dette har hatt enorme konsekvenser for samisk identitet.

Ann-Helén Laestadius nikket gjenkjennende til denne problematikken og utdypet hvordan språktapet har preget hennes eget liv og karakterene i den siste boken, Skam:

– Dette har hatt enorme konsekvenser for samisk identitet, og jeg lengtet selv etter å snakke samisk med besteforeldrene mine under hele oppveksten.

Hun forklarte videre hvordan språkskiftet fra samisk til svensk skapte et skille mellom generasjonene. De som flyttet inn til byer som Kiruna, var ofte de som ikke førte språket videre til barna sine, noe som resulterte i en dyp følelse av tap og historieløshet.

Trologiens oppbygning og mormorens kamp mot nomadskolen

I samtalen redegjorde Laestadius for den narrative progresjonen i trilogien. Hun valgte bevisst å begynne med nåtidens konsekvenser i Stjålet, før hun bevegde seg bakover til årsakene på 1950-tallet i Straff, og til slutt adresserte den dype, religiøse skammen i den siste boken.

Skam var opprinnelig den historien hun ønsket å skrive aller først, men av respekt for gjenlevende familiemedlemmer var tematikken for sensitiv til å utgis på det tidspunktet. Triggeren for å skrive den første boken, Stjålet, var en akutt og smertefull erkjennelse av de høye selvmordsratene og den pågående hatkriminaliteten mot samiske reindriftssamer.

Da arbeidet med oppfølgeren Straff startet under pandemien, ga stillheten i Stockholm henne rom til å dykke ned i historien om nomadskolene. Ann-Helén Laestadius beskrev nomadskolesystemet som en av de mørkeste delene av historien, preget av omfattende psykisk og fysisk mishandling av små barn. Forfatteren delte en sterk historie om sin egen mormor, som kjempet en innbitt kamp mot svenske myndigheter for å få barna sine ut av skolen:

– Min mormor kjempet mot myndighetene for å få barna sine ut, og brevene hun fikk tilbake avfeide henne som «bare en lapp». Til slutt flyttet hun femten kilometer for å stå utenfor gjerdet til skolen, slik at barna hennes i det minste skulle kunne se henne.

Nomadskolen er i Sverige det Internatskole er i Norge.

Det destruktive krysspresset mellom religion og kultur

Et sentralt tema under bokbadet var forholdet mellom religiøs skyld og kulturell skam, to krefter som i det samiske samfunnet ofte har vært tett sammenvevd. Den strenge læstadianske kristendommen fordømte tradisjonelle samiske kulturuttrykk som joik og samisk draktskikk, og stemplet det som syndig. Laestadius trakk fram en dypt personlig opplevelse fra da hun skulle døpe sin egen sønn i 2004 eller 2005:

– Da var det kristne slektninger som vegret seg for å komme fordi jeg skulle ta inn synden i kirken. For meg er det veldig sårende at det som er vårt, blir kategorisert som synd og feil.

Denne konflikten preger også hovedkarakteren Marina i romanen Skam. Marina står i et konstant og utmattende krysspress mellom to verdener. På den ene siden blir hun skremt av en streng predikant i familien som overvåker hennes moralske valg, og på den andre siden ønsker hun å leve et normalt ungdomsliv med fester og film. Karakteren ender opp med å lese i Bibelen på sengekanten hver kveld for å døyve den dype, påførte samvittighetsnag.

Forfatteren forklarte at deler av boken har fungert som ren terapi for henne selv, og at hun under en reell begravelse i eget miljø valgte å ta fram mobiltelefonen for å dokumentere en predikants svoveltale. Disse ordene ble senere skrevet direkte inn i romanen for å bevare virkelighetens råhet.

Kiruna som et krympende landskap og litterær metafor

Forfatterens hjemby, gruvebyen Kiruna, spiller en vesentlig rolle i trilogien, ikke bare som geografisk ramme, men som en levende metafor for den gradvise ødeleggelsen og tapet av samisk kultur og landskap. På grunn av LKABs omfattende gruvedrift under bakken må store deler av byen rives og flyttes. Ann-Helén Laestadius beskrev den smertefulle opplevelsen av å se barndommens steder forsvinne:

– Byen rives gradvis på grunn av gruvedrift. Det er utrolig tungt å se steder plett for plett bare bli borte. Naturen og plassene vi alltid har gått på, forsvinner, og dette blir en metafor for ødeleggelsen og tapet av samisk kultur.

Hun påpeker at det eksisterer en utbredt uvitenhet i Sør-Sverige om hvilke enorme ofre den nordlige befolkningen og samebyene må bære for å opprettholde storsamfunnets velferd. Romanene har derfor vært et bevisst verktøy for å synliggjøre denne skjevheten og tvinge fram en debatt.

Skjønnlitteraturens kraft og håp for fremtiden

Med bakgrunn som journalist la ikke Laestadius skjul på at hennes primære drivkraft som forfatter er en dyp og rettferdig harme over historisk og pågående urett. Likevel understreket hun at det aller viktigste for henne alltid vil være å formidle en engasjerende og god historie. Bøkene har utløst sterke reaksjoner; i Sør-Sverige har mange lesere reagert med sjokk over egen mangel på kunnskap, mens samiske lesere har funnet trøst, gjenkjennelse og mot til å bryte tausheten i egne familier.

Trilogien har også hatt konkrete samfunnsmessige ringvirkninger. Blant annet har det svenske Brottsförebyggande rådet (Brå) satt i gang undersøkelser rundt omfanget av hatkriminalitet og rasisme rettet mot samiske reindriftsutøvere, en tematikk som ble aktualisert gjennom suksessen til filmatiseringen av Stjålet på Netflix.

Til tross for de tunge og traumatiske temaene som gjennomhuler de tre bøkene, skimtes det et tydelig generasjonsskifte og et håp for fremtiden. Ann-Helén Laestadius observerer en ny stolthet blant de yngre generasjonene:

– Yngre generasjoner samer vokser opp med en helt annen innstilling, uten den samme skammen, og tar tilbake sin kultur og stolthet på en helt annen måte enn min generasjon klarte.

På spørsmål fra Endre Ruset om hva hun ønsker skal stå igjen etter hennes litterære virke, svarte hun at anerkjennelsen fra hennes egne betyr mer enn kommersiell suksess og strømmetjenester. Da den samiske forfatterforeningen nylig utnevnte henne til «gudmor for samisk litteratur», opplevde hun det som sin største ære. Hennes ambisjon videre er å fortsette å løfte fram nye samiske stemmer, og hun bærer på et personlig ønske om en dag å kunne skrive en lysere fortelling der samene ikke lenger defineres i rollen som offer, men får eie gode og livsbejaende historier om seg selv.

‍